Hvorfor kan ikke jeg eksistere når Sindre Finnes?

Man må egentlig bare ta av seg hatten for hva Erna Solberg har fått til med det politiske partiet Høyre. Jeg personlig liker ikke høyrefolk, men det går i det minste an å gjøre forretninger med de fleste av dem. De er ikke ideologisk sentimentale. De er heller ikke typisk rølpete og uforskammede så man slipper å nikke dem ned på grunn av kjeften deres. Vi snakker vel egentlig om det klassiske høyborgerskapet, bortsett fra at det begynner å bli mistenkelig mange av dem nå. Jeg mistenker at mange som hører hjemme i arbeiderklassen velger å stemme Høyre fordi de tror dette vil gangne dem økonomisk. Jeg vet ikke. Jeg forstår det jo ikke, men ting forandrer seg i livet når man begynner å tenke på seg selv som en som har noen investeringer som må beskyttes. Huset, hytta, bilen, båten. Alle de fine tingene som står på utstilling slik som i interiørmagasinene. Det gode livet. Den sosiale posisjonen. Vennene på Facebook, det ene med det andre.

Selv har jeg aldri stemt på noen andre enn Arbeiderpartiet — mest fordi de er det minst motbydelige alternativet. De befinner seg jo også noen ustabile sjømil til høyre for det partiet Einar Gerhardsen og Trygve Bratteli styrte. Sånn er den nyliberalistiske samfunnsmodellen. Alt handler om lønn og fortjeneste. Markedstilpasning. Kloke investeringer og alt det der. Hvor kan det spares? Grovt sett kan vi si at økonomisk tenkning skal følge tankene hans Milton Friedman – et av de ondeste menneskene som noensinne har eksistert – heller enn John Maynard Keynes. (De spesielt interesserte kan søke på navnene hvis de ikke umiddelbart forstår hva dette betyr.) Når det er sagt så er det rett og slett for små forhold i Norge til at nyliberalismen får manifestert seg på fullstendig vis, slik at “normale arbeidstagere” er godt beskyttet her i forhold til for eksempel USA eller Storbritannia, men det går tildels ganske hardt ut over såkalt svake samfunnsgrupper. Et av de fundamentale prinsippene innenfor denne ideologien er jo at “man er sin egen lykkes smed”. Det man får er hva man fortjener. Du vet. Fruktene av eget arbeid — og/eller det man klarer å krafse til seg på grunn av at man har gjort kloke investeringer.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Det har vært et visst mediefokus rundt Erna Solbergs ektemann Sindre Finnes. Det mumles om noe snusk med aksjehandel. Det er sannsynligvis ikke snakk om noe som er ulovlig, men problemet er at det ser ikke bra ut når politikere og deres nære familie driver med spekulative pengeplasseringer i løpet av den tiden når de åpenbart har tilgang på alskens “innsideinformasjon”. Det går jo ikke an å si kategorisk at det ikke foreligger noe slags misbruk av priviligerte opplysninger hvis de tjener penger på dette viset, så da havner vi i den gråsona av hviskende mistenksomhet og ondsinnet ryktespredning som alltid har vært en del av politikken. Det spiller ingen rolle om man er verdens største hedersmann “i virkeligheten” så lenge folk tror at man er en kjeltring. Dette temaet interesserer meg ikke egentlig særlig mye, men mediedekningen gjør at jeg ikke kan unngå å legge merke til det. Det virker som om Sindre Finnes har snusket til seg et par millioner eller deromkring, formodentlig i løpet av ensomme stunder på kontoret mens mor har vært på jobb. Det er småpenger i denne sammenhengen, men en seriøs nok sum for de gjennomsnittlige velgerne. Hvorfor har han gjort dette? Inntil noe annet fremkommer velger jeg å tro at han rett og slett ikke har forstått problemet, eller med andre ord at han er fette dum. De fleste er jo det. Særlig når de synes at de tilhører den samfunnsklassen som til enhver tid fortjener mere penger.

Det gikk en serie på NRK som ble kalt Exit. En ganske svart komedie, må man vel nærmest kalle det, men samtidig var den illustrerende for hvor man havner når grådighet er hva som driver deg, med et nikk til “greed is good” fra den klassiske filmen Wall Street. Den som var ny på den tiden da såkalte japper herjet i forretningslivet. Det mest bekymringsverdige med serien Exit er at det virker ikke usannsynlig at sånne karakterer finnes i norsk forretningsliv, selv om man neppe støter på dem til hverdags. I våre dager er det glidende overganger mellom de som driver legitim forretning og de som opererer utenfor lov og samfunn, særlig innenfor narkotikasektoren. Det er jo snakk om idiotisk store omsetningsbeløp hvert år hvis man for eksempel driver stort med kokain. Tenk over saken. De har beslaglagt to tonn kokain i Norge i år og hvis jeg ikke tar helt feil pleier de vel å si at de tar bare 10% av alt stoffet som importeres, uten at jeg dermed får det helt til å stemme at vi forbruker tyve tonn kokain i året i Norge. Det er jo fette absurd. Gjør din egen matematikk. Google sier at “gateprisen” for et gram kokain ligger på 800-1200 kroner (så da sier vi jevnt tusen, for enklere matematikk) og det er jævlig mange gram i tyve tonn, eller bare to tonn for den saks skyld. Det løper opp i flerfoldige milliarder. Hvor havner alle disse pengene? Ingen skal komme og fortelle meg at alt går til dyre biler, gullsmykker og villa i Marbella. Det er rett og slett alt for høye beløp. Noe annet som er litt kinky er at stoffet ser ut til å komme fra Ecuador, ikke Colombia (som på sin side forøvrig produserte mer kokain i fjor enn noensinne tidligere), samtidig som det er stor uro i de kriminelle miljøene i Ecuador, med blant annet mange og svært alvorlige fengselsopprør de siste par årene (man antar at topplederne til de forskjellige narkokartellene opererer fra fengslene). Det ser ikke bra ut. Det er heller ingen grunn til å tro at situasjonen vil forbedre seg i noen nevneverdig grad så lenge etterspørselen etter stoff er så stor og fortjenestemarginene så høye.

På mange måter kan vi si at den kriminelle verden er et vrengt speilbilde av den lovlige verden, eller med andre ord at vi får de kjeltringene vi fortjener. Jeg har ikke selv hatt noen interesse av det såkalte utelivet siden før år 2000, jeg er jo for faen en gammel mann, jeg har ikke tålmodighet til sånt, men fra litt avstand ser det ut som om kokain er den nye hasjen. Hva jeg rent konkret mener er at jeg kan huske at folk snek seg rundt hjørnet på utesteder for å “røyke en rev” — et opplegg som ble helt forandret da røykeloven kom. Nå er det i praksis ingen forskjell mellom sigaretter og joints på dette viset, nå stikker de seg unna for å “ta seg en linje” med kokain i stedet. Folk er rikere enn noensinne i Norge og med rikdommen kommer viljen til å feste. Som alle vet er det begrenset hvor mye man får til å drikke, dessuten blir man jo ganske dust – eller i heldigste fall sovner man bare – hvis man overdriver på dette området. Kokain derimot gir både pågangsmot og evnen til å tolerere flere drinks. Dermed blir festen mye festligere. Før man vet ordet av det har det vært både solnedgang og soloppgang uten at noe inni deg sier stopp. Tar jeg helt feil? Jeg tror ikke det. Kokain har blitt normalisert, til den samme grad som hasj var noe man til stadighet kunne observere i åttitallets festmiljøer. Det var liksom ikke noe dramatisk over det at noen “røyket en rev” den gangen, eventuelt så ble man bedt om å gå ut på verandaen eller noe, og slik sett var det “vanlig” selv om ikke alle deltok i ritualet. Kokain så man derimot sjelden eller aldri noe til. Desperadoene brukte “makka” – altså amfetamin – men det er jo omtrent like respektabelt som sniffing og dermed aldri noen sosial schläger som folk forholdt seg til på avslappet vis, men nå har vi altså fått kokain. Hvorfor? Fordi det er som jeg sier. Det handler hundre prosent om en festkultur som er ute av kontroll, i kombinasjon med et avslappet syn på hvordan det er greit å tjene penger i samfunnet som helhet. Aksjespekulanter var en gang omtrent like respektable som halliker, men verden har forandret seg. Helt til sist, en klassisk profeti fra 80-tallet: