Oppdragelse er et hovedbegrep i pedagogikken for den samlede veiledningen barn og unge får til å mestre livet og utvikle seg mot voksen ansvarlighet og selvstendighet. Formidling av holdninger, normer, verdier, kunnskaper og ferdigheter står sentralt i oppdragelsen, som derfor alltid er kulturavhengig.
(Wikipedia)
Hvor mange barn har du oppdratt? Jeg mener ikke hvor mange du selv har laget – det går jo fint an å avle barn uten å noensinne “oppdra” dem i den forstand – men hvor mange du har hjulpet frem til “voksen ansvarlighet og selvstendighet” (som det formuleres i sitatet ovenfor). For eksempel kan svaret i en barneskolelærers tilfelle være opptil flere tusen, mens hos en typisk “fraværende far” kan svaret være ingen. Jeg er skeptisk til meninger om barneoppdragelse hos de som ikke selv har kjent på hvordan denne oppgaven føles i praksis, men noen ting er fette åpenbare, som for eksempel at rusproblematikk hos voksengenerasjonen viser en statistisk tendens til å “gå i arv” og at hvis man bruker vold mot barna – som i dette tilfelle ikke bare betyr enhver form for “håndspåleggelse” men også trusler – så skaper man et fremtidig psykiatrisk problem hos barnet. Ikke nødvendigvis i en slik grad at de vil behøve noen behandling, men definitivt tilstrekkelig til å etablere alskens nevroser og tvangsforstyrrelser. Det finnes sikkert individer der ute som fortsatt tror at det å “banke vett inn i noen” er en strategi som virker etter sin hensikt, men på samfunnsnivå – altså i det vi kan kalle “den norske kulturen” – har slike tankemønstre forlengst blitt forlatt. Straff virker aldri “oppbyggelig” på noen positiv måte. Og hevn er aldri så søt i praksis som man fantaserer om at den skal bli mens den fortsatt er på planleggingsstadiet.
Her er noe å tenke på: Det er ikke dine barn, selv om de har kommet til denne verden gjennom din høyst private kropp. De er gjester som du må beverte og underholde innenfor husholdningen din, slik som den er, gjennom 15-20 år mens de gjennomgår dramatiske fysiske og mentale forandringer, før de til sist forlater deg uten å nødvendigvis være takknemlig for alt ditt slit og alle dine offer. Til tross for det enorme antallet bøker som er skrevet om barneoppdragelse så finnes det ingen fasit for hvordan denne oppgaven bør løses — og jeg antar herfra og ut at den ærede leser er klar over dette. For å feilsitere et utsagn som feilaktig har blitt tillagt Churchill: Det beste argumentet mot å skaffe seg barn er en fem minutter lang samtale med en hvilken som helst småbarnsforelder. Jeg vil ikke selv anbefale noen å få barn før de forstår – og aksepterer – at dette sannsynligvis kommer til å definere resten av livet deres. Vi skal imidlertid ikke snakke om “foreldrerollen” nå men om alt annet som har en “oppdragereffekt” i barnets liv, hvilket i praksis betyr alt slikt som befinner seg hinsides foreldrenes makt, myndighet og kontroll. Dette er et ganske grumsete område hvor skoleverket rager himmelhøyt over alle andre krefter — ihvertfall frem til pubertetsalderen setter inn og de virkelige problemene begynner. Hvor mange psykologiske tester som helst viser entydig at barn ikke gjør som foreldrene sier, men som de gjør. Faktisk så bryr de seg typisk lite om sine foreldres meninger, men desto mer om hva slags posisjon de selv har blant sine jevnaldrende. Alt barna i utgangspunktet har å gå på når de skal prøve seg på livet er “metoden” de kan observere hos de dominante voksenpersonene i sitt eget liv – ofte men ikke alltid foreldrene – som jo åpenbart har vært effektiv nok til å holde dem i live såpass lenge, så det kan ihvertfall ikke bli verre enn det hvis man kopierer opplegget deres. Dette foregår i all hovedsak på et underbevisst “system B” nivå. Det man lærer med kroppen, så å si. I mellomtiden bruker man det bevisste selvet – system A – til å navigere seg gjennom den hverdagslige virkelighetsopplevelsen, hvor man blant annet danner “meninger” og det ene med det andre.
Etter hva jeg hører er det i dagens USA svært uvanlig at man lar barna gå alene på vei til og fra skolen, selv om det er “rimelig gåavstand” og et presumptivt sett “trygt område”. Det de sier er at “man vet jo aldri”, hvilket ikke er noen diskutabel påstand. Den er sann og solid. Er det noe vi alle virkelig vet om denne verden så er det at “man vet jo aldri”. Og så da? Her forleden fikk jeg besøk av et par kamerater for litt “KGPP” (kaffe og generell pissprat) og samtalen kom inn på sannsynlighetsberegning kontra sikkerhetstenkning. Hvor skal man trekke opp grensene mellom det trygge og det utrygge? Alle husker selvsagt Cheneydoktrinen – oppkalt etter USAs daværende visepresident og generell busemann Dick Cheney – som var at dersom det er èn prosent sannsynlig at det vil komme et terrorangrep så skal du forholde deg til det som om det er hundre prosent sikkert at det vil komme. Ha fingeren klar på avtrekkeren, så å si. Følg nøye med på omgivelsene. Du vet. Hele pakka. Det er jo like før noen angriper deg med dødelig vold, men du vet ikke eksakt når eller fra hvilken retning det vil komme. Jeg vet ikke i hvilken grad vi norskinger typisk er klar over dette, men resten av verden betrakter oss som svært sindige mennesker. Det vil i dette tilfelle si at vi typisk oppfatter Cheneydoktrinen som urimelig. Eller gjør vi det? Hvis det for eksempel var èn prosents sjanse for at du vil bli drept i en trafikkulykke så sier jo tallene at du neppe vil overleve mer enn et par hundre kjøreturer. Hva skal man tenke om dette? Hmm. Kanskje toget neste gang? Som enhver matematiker vil kunne fortelle deg: Menneskers dårlige forståelse for eksponentialfunksjonen er et svært alvorlig problem. Det vil si både for hvordan den virker og hvordan den ikke virker.
Selv er jeg slik at hvis det “kommer en tanke” om at det er noe jeg bør gjøre så gjør jeg det så raskt som mulig. Det er en vane jeg har opparbeidet meg fordi jeg er forfengelig. Jeg liker jo å tenke på meg selv som en klok mann, slik at hvis jeg gjør (eller ikke gjør) noe som senere forårsaker at jeg føler meg dum så oppstår det kognitiv dissonans. Det kan vi jo ikke ha. Du vet. “Ett sinn, èn tanke, èn bevegelse” som de sier innenfor nazibuddhismen, altså Zen. Konsentrasjon, fokus, disiplin. Flyt handler i denne sammenheng om å avstemme forholdet mellom sinnets system A og B, altså selvet og det underbevisste. Det høres mye enklere ut enn det er — i en verden som for det meste består av distraksjoner og uvesentligheter. Hvorom allting er, jeg er ikke “spesiell” på noen annen måte enn at jeg er en jævel med ordene, som jo ikke er så spesielt, men en kunst som alle kan trene seg opp til å mestre på rimelig vis. Følelseslivet mitt er helt normalt. Jeg er for eksempel ikke “fryktløs”, bare disiplinert. Hver gang jeg har gått gjennom småbarnsfasen med et egenprodusert prosjekt – jeg håper jeg slipper flere runder – har jeg følt den samme foreldreangsten som alle andre føler, ihvertfall alle normale foreldre. Sosiopater eksisterer og formerer seg men de føler jo ingenting, de er bare “praktiske” med alt de gjør. Heisann Montebello. Vi andre er imidlertid mer nervøse når vi ser på hvor sårbare de små er og siden flytter blikket over på all galskapen i verden. Herregud, hvordan skal dette gå? De sier at grunnen til hvorfor ingen lar barna sine gå alene på skolevei i Amerika er at de frykter kidnappinger. Og hva skal man tenke om seg selv etterpå hvis barnet ditt faktisk blir kidnappet uten at du gjorde alt du kunne for å eliminere denne muligheten? Småbarnsforeldre behøver slett ingen Cheneydoktrine. De har det allerede som ryggmargsrefleks. Nesten alle jeg noengang har kjent ville gjort alt for å beskytte barna sine. Men ikke alle har like god forståelse for hva som er og ikke er farlig for barna.
Barn er jo alltid et aktuelt tema i menneskelivet så “debatten” rundt hvordan man skal forholde seg til foreldrerollen og dens begrensninger vil neppe noensinne opphøre. Den gjeldende standarden for om man har lyktes med oppgaven er for det første om det “går bra” med barna dine senere i livet, for det andre om de ønsker å ha vanlig sosial omgang med deg etter at de har kommet i voksen alder. Ingen av delene er selvfølgeligheter. Begge deler påvirkes av oppdragelsen, både internt og eksternt. Mange opplever et problem i forhold til “sin eiendom” og vanlig språkbruk når de snakker om sine barn med de plikter og rettigheter slikt “eierskap” medfører. Til hvilken grad eier man barna sine? Jeg vil si til eksakt null grader. Alle mennesker er selveiende. Alle mennesker har rettigheter som selvstendige individer og disse rettighetene har rang foran hva enn som måtte være foreldrenes ønsker og interesser, selv hos små barn, og den eneste entiteten som er etablert for å først og fremst beskytte individets interesser er staten — i denne kontekt sannsynligvis best representert gjennom barnevernet. En etat som mange har et ganske forstyrret forhold til, men også en etat som fortsatt er – dessverre – vel så nødvendig som den alltid har vært. Omsorg er det operative begrepet her. Folk sier at det er som husarbeid, i den forstand at man merker det best når det ikke blir gjort, men det kan også bli litt vel mye Møllers tran noen ganger. Mange har jo et nevrotisk forhold til den eksterne siden av barneoppdragelsen, det vil si ting barna kommer i kontakt med utenfor foreldrehjemmets maktpolitiske strukturer. Hva skjer for eksempel på skolen? Foreldreangsten er en skvetten liten gnager med tendenser til ADHD og noen ganger får den tak i noe den bare ikke klarer å slippe taket i. Derfor er det svært ualminnelig at barn ferdes alene på skoleveien i USA og nærmest litt skandaløst når og hvis noen likevel gjør det. Selv om det teknisk sett var vesentlig mer farlig å la dem gå alene på den tiden da dette var så normalt at ingen tenkte gjennom saken. Objektivt sett gir dette ingen mening hvis man ikke ser det i lys av den foran nevnte Cheneydoktrinen. Når noen først har satt noia på deg så blir du ikke uten videre kvitt det igjen. Denne “følelsen av fare” – reell eller innbildt – virker jo ganske forkrøplende på bevegelsesfriheten, slik at folk blir selvsagt veldig indignerte og tenker at dette er et aktuelt tema som bør tas opp i sosiale media og det ene med det andre.
Om du ikke allerede visste det så er rohypnose navnet på den typen søvn man får etter å ha tatt sovetabletter. Det er ikke “god søvn” men det er bedre enn ingen søvn og det er oppkalt etter medikamentet Rohypnol, som ble introdusert midt på 70-tallet som et sovemiddel fritt for bivirkninger. Samme prosedyre som da Oxycontin ble lansert som bivirkningsfri smertemedisin, det gikk selvsagt rett til helvete med flatt jern. Tyve år senere ble Rohypnol flernet fra markedet – du har allerede gjettet det – på grunn av massive bivirkninger, ikke minst på grunn av produktets popularitet (med påfølgende overdosedødsfall) i tunge rusmiljøer — og som såkalt voldtektsdop av den typen som man kan putte i drinken til noen for å fjerne store deler av den bevisste selvkontrollen deres. Imidlertid er det sant at Rohypnol er en svært effektiv sovepille slik at det blir fortsatt skrevet ut på resept til pasienter som intet annet biter på, men det skal litt til. De som søker det for “alternative formål” må imidlertid henvende seg til det illegale markedet. Tror jeg. Når jeg tenker meg om fikk jeg faktisk e-postreklame for Rohypnol for noen år siden og husker at jeg stusset over det. Jeg vet jo det jeg vet. Jeg vokste opp på 70-tallet. Så vidt jeg kan huske var verden minst like gal den gangen som nå, men vi pleide typisk å gå alene til skolen og hjem igjen. Jeg vet ikke hvordan det er nå. Jeg bodde i Oslo sentrum på den tiden da jeg selv sto i avlsprogrammet slik at jeg var i grunnen mest bekymret for trafikken. Du vet. Folk med spastisk kjørestil. “Grønt er ikke klart før krysset er tømt” som Stutum pleide å si. (Verd å sjekke ut hvis du ikke vet hvem Stutum var.) Derfor ble det å gå sammen med dem til porten av skolegården, pluss kanskje slå av noen ord med “vakthavende lærer” som typisk pleide å stå der på den tiden folk ankom om morgenen. Jeg må innrømme noe. Det har hendt et par ganger at jeg har vært sur og nebbete mot skolens personale i forhold til dårlige standarder for håndverksmessig vedlikehold av bygninger og utemiljø – uten at dette har vært urimelig på noen måte – men jeg har aldri blandet meg opp i selve læringsprogrammet deres. Du vet. Pensum. Skolens “innhold” så å si. De kommer uansett ikke til å høre på meg, kanskje ikke engang forstå hva jeg snakker om. Det er bedre å holde seg til lettfattelige ting.
Til internt bruk og for humoristiske formål har jeg bestemt meg for å gå inn i året 2024 med ordet rohypnose som den logiske antitesen til ordet woke (som jeg ikke har noen god oversettelse til norsk for, men “politisk bevisstgjort” betyr omtrent det samme). Det å våkne opp og se verden for hva den er tilsvarer i denne metaforen det samme som å riste av seg rohypnosen og komme seg på jobb. Noen skrev noe om “nyttårsfortsetter” – legge merke til at det ikke står “forsetter” – som jeg syntes var ganske komisk og jeg ble minnet om dette da jeg så noen utdrag fra Rishi Sunaks tale i anledning av det nye året. Han lovet å fortsette å levere for det britiske folk hva nå enn det betyr. Det virker jo som et ganske stort flertall blant britene er misfornøyd med det Sunak har “levert” så langt. Jeg forstår ikke helt hvordan det britiske valgsystemet virker men jeg har inntrykk av at det vil bli skrevet ut parlamentsvalg i Storbritannia i år, selv om de teknisk sett kan hale det ut til 2025. Det går uansett i retning av et dårlig valg for de konservative. Spørsmålet er bare når det er et passende tidspunkt å møte opp på et sted hvor man nesten helt sikkert vil få bank, men man må møte opp likevel. Vi får se. Hva “store deler av verden” ellers angår så virker det som om det er bred enighet om at 2024 kommer til å bli et politisk skjebneår. Det er forsatt ikke umulig at Donald Trump kan komme tilbake som president i USA og gud hjelpe oss alle hvis det skjer, for han kommer ihvertfall ikke til å hjelpe noen andre enn seg selv. Mannen er jo fullstendig forrykt. Herregud. Går det an å stole på at amerikanerne vil være fornuftige? Neppe. Det er ikke dette de er kjent for. Vi får se. Etter debattklimaet å dømme er det ingen grunn til å være optimistisk uansett hvem som vinner valget i USA. Fryktpolitikken har jo lammet evnen til å tenke klart selv blant ellers fornuftige mennesker. Og som vanlig er de som snakker høyest om å passe på barna også de første som bruker barneoppdragelse og foreldreomsorg som politiske våpen mot opposisjonen. Etter min mening bør ikke foreldrene blandes inn i prosessen med å utvikle og implementere den faglige læreplanen i skoleverket. Det er særlig her argumentet med at det ikke er dine barn kommer inn i bildet. Nå er det rimeligvis ikke den samme grad av debatt i Norge som i USA rundt hvordan selve virkeligheten fungerer, men det finnes visse tilløp her også. Hvor går grensen for hva slags “alternative tanker” som bør inn i grunnskolens læreplan? Etter min mening er skolens viktigste formål uansett “sosial trening” i forhold til et assortert utvalg av jevnaldrende, så får det gå som det går.
