Alle som kaller seg filmelskere bør i det minste vite hvem Pasolini er, selv om de ikke nødvendigvis har noe forhold til arbeidene hans. Han ble drept under mystiske omstendigheter i 1975, men før dette skjedde – mange sier som en direkte konsekvens – rakk han å melde seg på i konkurransen om hvem som har laget verdens mest sjokkerende og/eller støtende film gjennom alle tider, med sin Salo, også kjent som “Sodomas 120 dager” etter Marquis de Sades bok ved dette navn som filmen er løselig bygget på. Jeg kan ikke med god samvittighet anbefale noen å se Salo med mindre de har sterke nerver og en viss forståelse for de historiske tendensene i Europa som blir tatt opp til kunstnerisk behandling i løpet av filmen. Dette er mildt sagt ikke noe underholdningsprodukt, men en dypt rystende fortelling om det moralske forfallet som følger av uinnskrenket makt. Alle vet jo at Salo-republikken (1943-1945) var den alternative virkeligheten som Mussolini ble hensatt i helt mot slutten av sin da tyve år lange karrière som fascistfører i Italia. Der oppholdt han seg i indre eksil ved Gardasjøen som en annen keiser Tiberius mens tyskerne holdt Nord-Italia og amerikanerne – angivelig guidet av mafiabossen Charles “Lucky” Luciano i bytte mot hans løslatelse fra fengsel – var på vei nordover gjennom Sicilia. Undergangen var nær for Mussolini, med andre ord, Det er vanskelig å tro at han ikke var klar over dette. Mange år senere laget tyskerne en film kalt Undergangen om Hitlers siste døgn i førerbunkeren i Berlin, men det var en realistisk film, mens Pasolinis fabel om Mussolinis undergang var surrealistisk.
Selv sa Pasolini i sitt siste intervju at Salo var hans eneste film “som handler om modernisme” og de fleste tolker dette som at filmen er ment som en kritikk av “modernismens ånd” og dens fremmedgjørende effekt på menneskene, ikke minst “den tradisjonelle ekteheten” i Italia som var noen slags nasjonalromantisk drivkraft for Pasolini gjennom hele hans karrière — og som forsåvidt fremkommer ganske tydelig gjennom hans øvrige kunstneriske produksjon, både i tekster og bilder. Liket av Pier Paolo Pasolini ble funnet ille tilredt på stranden ved Ostia, den gamle havnebyen utenfor Roma, den 2. november 1975. Noen timer senere ble den da 17 år gamle Giuseppe “Pino” Pelosi (1958-2017) stanset for vinglete atferd i trafikken og det viste seg at bilen tilhørte Pasolini. I avhør tilsto Pino å ha myrdet Pasolini og han ble dømt til ni års fengsel for “medvirking” siden det var åpenbart at drapet måtte hatt mer enn èn gjerningsmann, men dette nektet Pino for helt frem til han endret forklaring i 2005. Da fortalte han at han hadde blitt truet til å ta på seg alt av en bande ganstere som senere har blitt identifisert som Banda della Magliana, en mafialignende gruppe kriminelle ned bånd til den fascistiske undergrunnen. Italienerne har vel mer eller mindre hele veien trodd – på folkemunne – at Pasolini ble drept av fascistene fordi han var en åpent homofil og usjenert marxist som folk faktisk respekterte og lyttet til, ikke minst på grunn av hans kanskje litt paradoksale kjærlighet for “det gamle (og veldig konservative) Italia”. Men sånn var han. Full av motsetninger. I det ene øyeblikket erklærte han seg som ateist, i det neste laget han filmen “Matteusevangeliet” som selveste Vatikanet kaller “den beste skildringen av Jesus på film noensinne” (og det antas at meningene deres bærer litt vekt, ihvertfall i Italia). Til sist er det å si at jeg har allerede advart mot filmen Salo – som er en veldig god film i og for seg, men man bør kanskje ikke se den hvis man har lett for å få mareritt og tvangstanker, for billedmaterialet er hvor groteskt som helst – og på generelt grunnlag er Pasolini en filmregissør det er verd å se litt nærmere på. Mine egne favoritter er Medea (med Maria Callas) og Teorema (med Terrence Stamp)
