APECALYPSO

Det går an å komplisere ting nesten hvor mye som helst men det finnes strikte grenser for hvor enkelt det kan gjøres. Vi kan kalle det et dynamisk energiminimum. La oss si at det aktuelle problemet er å sette sammen en flatpakket bokhylle fra IKEA. Resultatet er kjent. Utgangspunktet er kjent. Det som er ukjent er veien fra det ene til det andre. Hvis man har gjort denne typen ting mange ganger før bør det å montere rakkelet være en rimelig grei sak. Hvis ikke … vel, man kan skrive en hel novelle om slikt. Neppe en god roman, men definitivt en god novelle. Temaet er velkjent: Poetiske frustrasjoner rundt begrepsparet teori og praksis og hva vi kan lære av dette.

Jeg tror ikke jeg kjenner noen som ikke har noen slags historie som koker ned til at man sier til seg selv faen som jeg angrer på at jeg sa ja til å bli med på dette dusteriet. Eller det kan være noe man har kjøpt. Et feriemål man bestemte seg for å prøve. En alternativ kjørerute som virket interessant. Det ble uansett ikke helt som man hadde sett for seg mens man ennå var i den entusiastiske fasen av prosjektet. Ved et punkt innser man at nå handler det om skadebegrensning. Eller som han britiske generalen fra den gamle Krimkrigen midt på 1800-tallet sa: Det var en taktisk fremrykning i motsatt retning. Som alle sier, det er menneskelig å feile. Smart og usmart er ikke noe vi bør snakke om før vi skal vurdere hva man gjorde fra og med det øyeblikket da man oppdaget at denne greia er i praksis overhodet ikke hva jeg så for meg i teorien.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

At man kåler det til for seg selv er èn type problem. Noe annet er hvis man har noen form for ansvar for andre, for eksempel om man er i en lederposisjon og fatter valg på vegne av bedriften som medfører full kollaps, konkurs og kroken på døra. Sånt skjer hele tiden. Tusenvis av mennesker mister hvert år jobben på grunn av inkompetanse på sjefsnivå. De kom inn med en visjon som senere viste seg å være bare moffe. Ren ønsketenkning. Noen ganger blir de lurt av svindlere. Andre ganger lurer de seg selv. I ethvert tilfelle har man et moralsk ansvar, om ikke et juridisk, for de konsekvensene man påfører en tredjepart som ikke ble hørt om saken før beslutningene ble tatt. Men å kåle det til for en bedrift er èn type problem. Noe helt annet er hvis man er en politiker som sitter med ansvaret for hele nasjonens skjebne i sine hender.

Det er litt uklart for meg – og derfor fascinerende – hva som motiverer folk til å stemme som de gjør ved demokratiske valg. Forstår de ikke at det å drive staten er sikkert mange hundre ganger vanskeligere enn å drive en bedrift, som allerede er vesentlig mye vanskeligere enn å bare tenke på seg selv? Vi snakker gjerne om realpolitik – det som er mulig å få til i praksis – som en dialektisk motsetning til alt man gjerne skulle ha gjort hvis alt var gratis og alle var pålitelige og flittige med alt de gjorde. Men slik er det jo ikke. Snarere tvert imot. Nesten ingen har rent mel i posen innenfor politikken. For å vinne folks stemmer må de love ting de vet det ikke vil være mulig å levere, hvilket er en type atferd nesten ingen setter pris på hos folk de er nødt til å forholde seg til. Men sånn fungerer det. Politikken fremstår som et skittent spill hvor den stemmen man avgir representerer mer et slags håp enn noen egentlig tro på at dette skal bli bare bra.

Vi kan snakke om alskens ismer, om fargekoder og himmelretninger, men nesten intet av dette – som for det meste ble kokt ihop på 1800-tallet – er engang så mye som vagt forbundet med politisk realisme i det 21. århundre. Det er for eksempel ekstremt lite sannsynlig at noen som begynner å snakke om marxisme har noen som helst slags peiling på hva de snakker om. Ordet fascist har også en tendens til å sitte litt for løst nå for tiden. Vi har blitt redusert til en flokk urbane aper som hopper opphisset opp og ned på det samme sted mens vi skriker som aper gjør. Det har ingen mening men vi har blitt trent opp til å tro at det vi føler er både viktig og respektabelt så da bllir det slik. Vi forstår ikke den praktiske siden av verden så vi overbetoner det teoretiske. Hvor gammel må man være for å oppdage at det meste man skriver i ønskelisten til julenissen er ting man ikke får? Vi lever i farlige tider. To av de “dypeste” demokratiene i verden befinner seg svært nær en autokratisk situasjon, spesifikt Storbritannia og USA, men også en rekke europèiske land (foruten de tradisjonelle medlemmene av skurkeklubben) preges nå av demokratisk forvitring og eksistensiell håpløshet. Folk gidder ikke engang å stemme ved valg. Hva er vitsen? Her er en konfektbit for de som er konspirasjonsteoretisk anlagte: Det er ikke tilfeldig at det har blitt slik. Mange har jobbet hardt gjennom lang tid for å undergrave det demokratiske fundamentet. Og hvis ingen har stanset dem så graver de vel ennå.

Nietzsche kalte det vilje til makt men jeg foretrekker ordet “begjær”. Ulvesult. Ikke den typen salonfähig lengten etter noe eller noen man kan føle i melankolske øyeblikk, men den typen begjær man føler for det å puste etter omtrent et minutt under vann. Når det å overleve blir det eneste fokuset. Dette er selve det ville og alle har det i seg, selv de tammeste og mest beskjedne blant oss. 

Som den gamle legenden sier, alle mennesker har to ulver inni seg. Den ulven som styrer deres liv er den ulven de mater. Den ene er det foran nevnte begjæret. Den andre er frykten. Ikke den typen frykt som sitter i huden og manifesterer seg som en slags kilenhet eller skvettenhet, men den frykten som sitter i hjertet og som kommer fra det at vi vet at vi er skapninger som skal dø. Noe mer vet vi ikke.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Fordi vi ikke vet hva døden betyr fyller vi hullet med babbel. Vi prater og prater. Det er faen ikke måte på hva slags historier folk kommer trekkende med under krav om å bli tatt på alvor. Vi prater for å glemme. Eller vi spiser piller og drikker oss dritings på slik alkohol som budsjettet tillater. Noen jobber for å glemme. Jobbe, jobbe, jobbe. De har ikke tid til noe annet. Vil ikke høre om det. La la la. Det er en farlig verden. Vi trenger flere og bedre ting. Nye ting. Kjøretøy. Smarttelefon. Våpen.

Du kan se det i folks øyne. Angsten danser som en sommerfugl rett under den glatte overflaten deres. De har ingen kontakt med det ville inne i seg selv men de kan føle at det eksisterer, på et mystisk sted, langt hinsides noe språket kan fange opp. Kanskje kommer frelsen. Eller bevisstløsheten. Weltschmerz dasein. Vage skygger av noen slags skyld, sorg eller smerte … man strekker jo aldri helt til … tiden forsvinner som sand mellom fingrene. Ethvert mentalt friskt menneske kan føle at det er noe alvorlig galt med den verden vi lever i nå i dag. Men det er uråd å si eksakt hva. Vi vet ikke engang hvor vi skal lete etter svar på alle spørsmålene vi har. Og mens vi venter på at informasjon skal komme spiser vi piller og ler nervøst på de gale stedene.

Jeg kjøpte et lass med ved. Drøye fem kubikk. Grei pris. Ikke så grei som i fjor men heller ikke så galt som mye annet jeg har hørt om i det siste, i den grad det overhodet finnes noe ved å få kjøpt. De sier at det er ikke sikkert at det lønner seg å fyre med ved men hva som er helt sikkert er at jeg har den jævla veden, så da får det gå som det går. Dette er sånn omtrent hva jeg fyrer opp i løpet av en middels vinter og ingen skal komme og fortelle meg at jeg er bedre tjent med å bruke strøm. Veden er allerede betalt mens det er helt i det blå hva som skjer med strømprisen. Uansett er det bedre å ha noe du ikke behøver enn å behøve noe du ikke har.

De sier at Norge på sikt må belage seg på “europèiske priser” som er helt greit for meg hvis dette også kommer med europèisk klima. Gi meg for eksempel et hus i Danmark, hvor de riktignok har en sesong de kaller vinter men de vet faen ingenting om hva det ordet virkelig betyr. Det er akkurat som oktober bare varer og varer før det plutselig er april i Danmark. Surt og jævlig er det men så fort man kommer seg hjem og fyrer litt er alt bra. Eller ta for eksempel Spania. Tegn opp en oval på kartet slik at den tangerer byene Bilbao, Madrid, Valencia og Zaragoza, deretter tilbake til Bilbao. Innenfor denne figuren finner vi det tynnest befolkede området i Europa. Bare Lappland helt i nord av den Skandinaviske halvøya har færre personer per kvadratkilometer. 

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Hvilket bringer meg til huspriser. Ta en kikk på idealista.com (de har engelsk tekst) for å danne et bilde av hva slags marked de har der nede. Man skal bevege seg ut i svært grisgrendte strøk av Norge før man får kjøpt et hus i rimelig bra stand for under en million. Og selv da skraper man bånn i bøtta til en slik grad at man helst bør betale mer for et objekt i bedre stand hvis man ikke selv har greie på bygningsarbeider. Det vil fort koste like mye som man betalte for huset å få det opp til såkalt tredveårsstandard hvis man baserer seg på å leie inn håndverkshjelp. Men om du leter litt i Spania vil du finne steike bra tilbud til godt under halve prisen. Det er selvsagt en fordel (om ikke en nødvendighet) å kunne snakke spansk hvis man skal bevege seg utenfor turistsonen i Spania men klarer man det så kommer man langt på kostnadssiden med for eksempel en gjennomsnittlig norsk pensjon. Eller hvis man har et “fritt yrke” og kan jobbe over nettet. Mange drømmer om å bo på landet men det begynner å bli noen år siden man kunne regne med å finne billige boliger noe sted i Norge.

For øyeblikket er det tredve grader her hvor jeg bor. Det er nødvendig (eller i det minste essensielt for komforten) å bruke kjølevifte. For et par uker siden var det nødvendig å fyre i ovnen om morgenen, for da var det nede i tre grader. Sånn er det i “dalstrøka innafor”. Varmen kommer og går men kulda kan du stole på. Den kommer for å bli en stund. En spanjol jeg snakket med på nettet kunne triumferende erklære at kulderekorden i Spania var treogtredve minusgrader. Herregud. Hva så? Jeg søkte på nettet og det var som jeg trodde: Målt i januar på to tusen meters høyde i Picos de Europa (som er fjellmassivet mellom Leon og Cantabria helt i nord). Jeg vil ikke engang tenke på hva slags temperaturer det er i det norske høyfjellet i januar. Her i dalen er det ingen som leer på et øyenbryn før det faller ned mot førti. Det er så klart kjipt når det er førsti minusgrader men ikke uvanlig. I de mer vanlige boligområder i Spania er det sjelden spesielt kaldt selv om det kommer snø. Ihvertfall er det ikke kaldt etter norske standarder. Når det er sagt, jeg tar heller førti kalde her i dalen enn tyve i for eksempel Oslo eller Trondheim, når isgufset kommer inn fra havet. Så lenge kulda har en “tørr” kvalitet handler det bare om å kle seg bra. Og fyre som svarte faen.

Det er på tide å kjøpe et eksemplar av “Sataniske vers”. Boka ble først utgitt i 1988, ti år før den ekle guttungen som nylig prøvde å drepe Rushdie ble født. Jeg husker hele denne affæren. Jeg husker de feige ynkryggene som klynket om hvordan følelsene til muslimer hadde blitt krenket. Selv da de prøvde å drepe William Nygaard var denne brigaden av salvelsesfulle nikkere ute med kjeften sin, som alltid klare til å forsvare det uforsvarlige og forstå det uforståelige. Men religion er og forblir uten sidestykke det ondeste vi mennesker noensinne har funnet opp, og det sier litt. Vi er ikke mors beste dyr sånn sett. Se det positive sier folk. Men jeg ser det bare ikke. I beste fall er religion bare noe slags tomsete fjas som idioter hengir seg til. I verste fall er det en morderisk galskap som manifesterer seg i bestialske handlinger, både mot seg selv og andre.

Det korrekte svar på det som har skjedd med Salman Rushdie er en markant økning i salgstallene til “Sataniske vers”, verden over. På NRK.no sies det at han er ved godt mot og utenfor livsfare, men angrepet vil medføre varige mèn. Gjerningsmannen er pågrepet og tiltalt for overlagt drapsforsøk, men benekter straffeskyld. Konsekvensene av det som har skjedd vil for Rushdie være en tilbakevendelse til strammere tiltak på sikkerhetsfronten (foruten de rent fysiske skadevirkninger) mens gjerningsmannen må belage seg på at resten av livet vil bli mer “interessant” enn hva det burde ha vært. Om noen uker vil vi se om handlingen har fått ringvirkninger og i så fall hva disse er. Slik de politiske forholdene er i dagens USA kan vi regne med at dette ihvertfall ikke vil være positivt for landets muslimske befolkning. Nazister både innenfor ug utenfor Det republikanske partiet leter aktivt etter unnskyldninger for å trakassere spesifikke grupper i det amerikanske samfunnet, fremst blant disse muslimer og “innvandrere” fra sør (en gruppe som i tiltagende grad består av klimaflyktninger). Det beste man realistisk sett kan håpe på er at nazistene vil se dette som et internt oppgjør blant de som er brune i huden og ikke noe som angår dem. Men gudene vet. Dagens USA er så ustabilt at det kan vingle i en hvilken som helst retning av en hvilken som helst årsak, selv om “de voksne” jobber med å etablere ro og orden. Eller kanskje vi skal si “en felles plattform for politisk realisme” i et kulturelt klima mange kaller post-faktisk – det vil si en situasjon hvor fakta og saklighet ikke lenger regnes som viktige elementer i samfunnsdebatten. Altså det samme klimaet som de hadde i 1930-tallets Tyskland.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Enten folk forstår dette eller ikke så kan man ikke ha et fungerende demokrati uten at man også har en rimelig godt utdannet befolkning som forholder seg vitenskapelig til livets materielle realiteter. Fakta er ikke det samme som følelser. Kunnskap er ikke det samme som meninger. Din frihet tilhører ikke virkelighetens verden hvis den baserer seg i andres ufrihet. Fattigdom, sykdom og uvitenhet undergraver selve samfunnets fundament men ingen religion gjør noe for å endre de materielle årsakene til at slikt finnes i en verden hvor folk også dør av overspising og fedme. Slik jeg ser det er ikke barmhjertig hjelpsomhet nyttig. Det beste er å avskaffe de problemene som gjør at folk må søke hjelp. Veldedighet er et symptom på at staten har feilet. Riktignok er frivillige hjelpeorganisasjoner et viktig element når det kommer til diverse krisehåndtering (et behov som bare vil tilta i årene som kommer) men det er noe systemisk galt når de antar permanent eksistens i samfunnet. Alle har god grunn til å se med mistenksomme øyne på “hjelperne” blant oss. De er som regel lite mer enn narcissister som rollespiller moralsk beundringsverdige individer innenfor et kultisk opplegg som handler om å samle seg rikdom i det hinsidige, foruten slik makt, posisjon og annen herlighet som tilkommer “de gode” her på jorda. Vi har etablert offentlige styresmakter for at de skal ta seg av de offentlige problemene, herunder alle velferdshensyn som er nødvendige for å sikre politisk og økonomisk stabilitet i samfunnet. Det skal ikke finnes noe privat operasjonsrom innenfor “velferdsbransjen”. Når og hvis slike oppstår fylles de bare opp av alskens religiøse zombier som søker sin frelse gjennom å fordype seg i all denne verdens elendighet. De har ikke mer interesse av å avskaffe sitt marked for egen frelse og herlighet enn politiet har av å avskaffe den kriminaliteten som de lever av å gjete. 

Nysgjerrighet funker. Det er i prinsippet det samme som en interesse men det varer kortere. Interesse er en brann. Nysgjerrighet er en eksplosjon. Brennbarhet er vel og bra når man skal studere forskjellige tings egenskaper men det virkelig interessante er hvorfor de eksploderer. Hva er det som vekker menneskers nysgjerrighet og hvorfor? 

Nettet har utviklet seg til å bli en oppmerksomhetsøkonomi. Det produktet som tilbys og etterspørres på nettet er menneskelig bevissthet. Et nettsted tjener penger fremst på at folk tilbringer tid der, men også ved å samle inn brukerdata som siden kan omsettes på svartnettet. De som produserer innhold for de ulike plattformene får betalt basert i hvor mange som har klikket på greia deres, samt hvor lenge man klarer å beholde folks oppmerksomhet når de først er der, men det viktigste er antall klikk.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Selv tjener jeg ikke noe på dette. Jeg skriver fordi det er en personlig perversjon: Jeg liker å leke med ord, sjonglere begreper og konstruere undertekst. Jeg antar det ligner på den lysten andre eventuelt føler til å tegne og male, synge og danse. Det ville vært fint hvis noen betalte meg – man har alltids bruk for penger, særlig når det er dyrtid – men det er ikke dette som først og fremst motiverer meg. La oss kalle det et talent. La oss også si at noen skriver slik Beethoven lager musikk, mens jeg ligner Motörhead.

Her kan vi ta en siderute gjennom den filosofiske fjellheimen og snakke om Nietszche og verdienes omvurdering, menneskets dionysiske sider og viljen til makt … men det skal vi ikke gjøre. Hva som motiverer meg er mindre interessant enn hva jeg klarer å få til. I den grad jeg er selvrefererende må dette anses mest som en postmodernistisk stiløvelse. Jeg har ikke sansen for “det personlige” og det skal jævlig mye til for at noe individ skal være interessant i og for seg selv. Det er hva folk gjør som avgjør hvem og hva de er i det store bildet. I hva slags historisk tendens investerer de sin livskraft?

Fordi nysgjerrighet er en eksplosiv hendelse i oppmerksomhetsøkonomien handler mye av det man umiddelbart ser på nettet om å fange folks oppmerksomhet gjennom deres nysgjerrighet (så får det om man klarer å holde dem fast der gjennom å levere interessant innhold være det neste problemet). Fordi vi har hatt tabloidaviser i hundre år før nettet kom vet vi litt om hva som er eksplosivt slik sett. Fengende overskrifter og hele kunsten med å lage avisforsider som selger via nysgjerrighet er velkjent, velprøvd og velbehersket. I avisformatet. Nettet er fortsatt relativt nytt. Riktignok har vi nå en generasjon som har vokst opp med nettet som “noe selvfølgelig” men vi behøver hundre år for å fremstille statistiske sannheter om nettet som fenomen.

Per i dag observerer vi at nettplattformenes manglende redaksjonsansvar medfører både politiske og sosiale problemer. (Endog medisinske problemer, jamnfør til alskens desinformasjon i forhold til smittsomme sykdommer.) Propagandamaskinen har blitt demokratisert i den forstand at alle nå kan lyve så mye de vil om hva de vil, uansett for hvilket formål, uten at dette med noen sannsynlighet vil medføre noen konsekvenser for dem. Ordet er fritt. Bortsett fra det åpenbare (oppfordring til eller dokumentasjon av lovbrudd, personforfølgelse på usaklig grunnlag, planlegging av ulovligheter, den type ting) kan alle si hva de vil. Det behøver ikke å være faktaorientert. 

Teodicè er det akademisk korrekte navnet på metafysisk spekulasjon (fra en teologisk eller filosofisk posisjon) rundt problemet med at det angivelig eksisterer en allmektig og allvitende Gud som er fundamentalt god men som allikevel tillater den onskap og lidelse man kan observere hver dag i vår verden. Den mest alminnelige forklaring blant teister (altså de troende) er at Gud har satt bort jobben med å “teste” menneskehetens gudfryktighet til en underentreprenør, Satan, som gjennom et sett med fristelser har oppstilt et program for å sortere sauer fra geiter når de døde sjelene ankommer et antatt sted for kvalifisering av hvorvidt man fortjener å tilbringe evigheten i Guds by eller i Satans konsentrasjonsleir.

Ateisme forholder seg ikke til spørsmålet om Gud eksisterer eller ikke. Ateisme er en posisjon i relasjon til teisme, basert i observasjonen “Gud er fraværende” og enhver spekulasjon rundt hvorfor Gud er fraværende er nonsens. Kanskje han ikke finnes. Kanskje han ikke ønsker å involvere seg i noen form for detaljstyring av menneskenes liv og levnet. Dette vet vi ikke. Dette kan vi ikke vite. Fra et ateistisk synspunkt er troen en form for fundamentalt selvbedrag, eller enda verre, en måte å ta seg til rette og gripe inn i skaperverket bare basert i et sett med tvilsomme antagelser og engstelig føleri rundt saken. Ateister aksepterer at vi er hensatt i en suboptimal situasjon med hensyn til informasjon om livets natur og hensikt. Det virker ikke som om det foreligger noe poeng, eller noen svar, utover hva vi selv klarer å finne på eller dikte opp når det kommer til menneskers eksistensielle formålsparagraf. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Man kan observere en viss grad av aktivisme blant ateister på nett, ofte i form av skrivestykker eller videosnutter hvor man henvelder seg til de troende med argumenter, men dette er etter min mening ikke særlig nyttig. De troende bør istedet både betraktes og behandles som psykiatriske pasienter, hvilket i praksis betyr at man bør unngå å hisse opp de paranoide vrangforestillingene deres. De har ikke havnet der de er på grunn av fornuftsbasert tenkning så det er ikke realistisk å tro at fornuftsbasert tenkning er veien bort derfra. Det foreligger et sikkerhetsproblem her. Troende mennesker er rett og slett ikke tilregnelige i forhold til edruelig informasjonshåndtering og de bør derfor ikke eksponeres for “fristelser” i form av sensitive personopplysninger og annet som tilligger stillinger med særlig samfunnsansvar. Eller for å si det på en annen måte: De tenker som barn og bør derfor behandles som barn. Ateister opplever ikke at de verken kan skylde på eller forklare noe med annet enn sine egne valg og beslutninger. De anser ikke seg selv å være involvert i noen “kosmisk krig mellom det gode og det onde”, de er bare mennesker som lever i en verden vi bare delvis forstår. Teister takker Gud når ting går bra og skylder på Satan når det går ille. Ateister verken skylder på eller takker noen andre enn seg selv, uansett hvordan det går med dem. Og vi snakker ikke nå om hva de sier om ting, men om det de føler innerst i hjertet.

Imidlertid kan teister og ateister enes om at “det onde” er noe som bor i mennesket. Vi kan ikke benekte det alle kan se med sine egne øyne: Hver dag skjer det onde ting i vår verden. Det er ikke fruktbart å diskutere hvorfor det er slik, men vi kan snakke om hvordan vi skal forholde oss til det. Etablere en felles plan, så å si. For eksempel en feit faens bok som vi kaller Norges lover, nå også tilgjengelig for allmenneheten på lovdata.no … og som vi sier gjelder alle norske borgere både i inn- og utland. Jepp. Vi bare sier at det er sånn. Du behøver ikke å like det men du antas å være informert om at samfunnet finnes og at lovene gjelder for alle, såfremt de er norske statsborgere eller oppholder seg i riket. Punktum finale. Herfra og ut er argumentet pistol. Dersom du tviler på om noe er lovlig, anta at det er ulovlig inntil du har satt deg inn i hva loven faktisk sier om saken. Dersom du ser på dette og sier at hei, dette er jo bare skapt ut av løse lufta, så er dette helt korrekt. Naturlovene er noe helt annet enn samfunnets regler. Du kan for eksempel ikke fly og dersom du prøver vil du bli hardt straffet for det. Det finnes ingen som kan hjelpe deg hvis du trosser naturlovene. Alle skjønner dette. Om du derimot blir pågrepet under mistanke om lovbrudd følger en prosedyre som er ment å skulle kvalitetssikre behandlingen du får deretter. Samfunnet er ikke naturlig og har følgelig helt andre måter å straffe på enn de man finner i naturen. Imidlertid finnes det mye som verken naturlovene eller Norges lover sier noe om og dette er moralens operasjonsrom … og her finner vi et interessant (og klassisk) dilemma.

Måler man menneskers moral ut fra deres intensjoner (deontologi) eller måler man ut fra konsekvensene av det de sier og gjør (konsekvensetikk)? Det finnes et gammelt ordtak som sier at veien til helvete er brolagt med gode intensjoner og man regner med at dette stammer fra Bernhard de Clairvaux (1091-1153) selv om han i sin aforisme sa at det var helvete selv som var utsmykket med menneskers gode intensjoner. Det er den samme tanke. Et annet kjent filosofisk kunstgrep om moral er “det kategoriske imperativ” etter Immanuel Kant (1724-1804) hvor tanken er at man bør handle som om det man gjør er det alle burde gjøre i en tilsvarende situasjon. Kant er imidlertid litt i overkant mye tysk idealist fordi mennesker bruker ikke alltid sin sunne fornuft når de former meninger om “hva alle burde gjøre”. Problemet med intensjoner er at selv om de føles gode så kan de noen ganger være så kørka dumme at “alle bør forstå” at dette ikke vil ende bra. Juridisk sett har det i en rettssak litt å si hva man “mente” å gjøre men for de fleste praktiske formål er slike meninger lite relevante. For eksempel spiller det liten rolle om snekkeren “mente det godt” hvis han har gjort dårlig arbeid. Faglige standarder veier tyngre enn personlige følelser. Det hjelper ikke om man føler seg som en kompetent snekker, eller engang om man har papir på dette, alt handler om man får til å gjøre jobben ut fra de standarder og kontraktsbetingelser som gjelder. Noe av det samme prisippet gjelder i forhold til Norges lover. Man er ikke fri til å tolke dem som det passer, de er offentlige standarder for atferd og omgang som gjelder for alle, overalt og til enhver tid. Det finnes prosedyrer for å endre lover man ikke føler seg bekvem med men man kan ikke bare begå forbrytelser og tro at dette ikke vil få konsekvenser.

Problemet med tro er at det representerer et eksistensielt skråplan. Hvor går grensen for hva man er villig til å tro på? Har man ingen beviser eller engang noen fornuftige argumenter står man i forlegenhet. “Det bare er sånn” holder ikke mål i måneskinn. Det er her vi finner det alvorlige problemet. De troende har ofte et uryddig forhold til begrepet autoritet. De blander sammen makt og rett, frihet og privilegier. Og fra denne grumsete grautgryta av gudsfrykt vokser det juridiske vanskapninger. Religiøse lover er noe man eventuelt kan velge å underkaste seg i sitt privatliv, de er ikke verre eller bedre enn regelverket i et hvilket som helst annet fantasibasert rollespill, men de har ingen gyldighet i samfunnet. Faktisk tvert imot. I den grad noen føler seg bundet av religiøse lover kan de ikke anses som pålitelige voktere av Norges lover. Eventuelt kan de tiltros noen laverestående funksjoner innenfor kriminalomsorgen, men hvis ikke samfunnet er deres første kjærlighet så kommer utroskap til å inntreffe når og hvis muligheten oppstår. Gud er fraværende. For ateisten vil det aldri være noen aktuell problemstilling om man skal forholde seg til Guds lov eller Norges lover. Begge er i utgangspunktet fantasier og ting vi mennesker har funnet opp, men bare en av dem er basert i en demokratisk politisk prosess preget av kvalitetssikring og etterettelighet. Og nettopp derfor oppleves staten og lovverket som provoserende for de som ønsker at begrepet autoritet skal komme til uttrykk på andre måter. Det finnes ingen formelle krav til kompetanse hos en politiker. Jeg antar at selve innsettelsesprosessen inkluderer noe slags rituale hvor man avlegger ed, signerer papirer, hva som enn kreves får å gjøre det tydelig at selv de som lager lovene i samfunnet er forpliktet til å følge dem, men det foreligger ingen eksplisitte forbud mot å innsette politikere som lyver om hvem de er, hva de står for og hva slags planer de har for samfunnet. Det eneste som kreves for å bli politiker er at man klarer å samle et tilstrekkelig antall stemmer bak seg. Det vi noe ganske lakonisk ofte beskriver som den politiske kjøttvekta. Dette har ikke så langt i det moderne Norges historie vært noe (alvorlig) problem, men vi ser tvilsomme tendenser i andre land. Gjennom nettet smittes mange også her. 

Det tar meg et par timer å kjøre hjemmefra til nærmeste trafikkstasjon, men det må man jo hvis man skal fornye førerkortet på storbil. Hvert femte år, for å være eksakt. Det består i praksis bare av å gjennomføre en helsesjekk og levere papirene fra legen til Biltilsynet men det tar noen timer og koster noen kroner. 

Mange mener at alle som tar lappen burde ha et par obligatoriske timer i storbil for å få det rette perspektivet på trafikken. Folk er jo for faen klin kokos. Det betyr den sikre død å fronte med en storbil i vanlig landeveisfart men folk tar vanvittige sjanser med disse forbikjøringene sine allikevel. Spør en yrkessjåfør. Alle har en historie.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

På tørt føre, med gode bremser og en sjåfør som er kjapp på labben så tar det omtrent halve strekningen for en storbil å bremse ned fra åtti til full stans i forhold til en vanlig familiesedan, men dette endrer seg dramatisk når det er glatt, hvis bremsene er dårlige eller hvis sjåføren ikke er hundre prosent årvåken. Tenk over saken. Dette er fysikk. Hva tror du skjer når femtenhundre kilo stål møter femogtyve tonn stål? Vær forsiktig med storbilene. Ikke tro at de ser deg. Ikke tro at de vil, eller engang kan, bremse.

Da jeg bodde i tjukkeste Oslo sentrum på 80-tallet hadde jeg ikke bil. Det beste var å bare leie noe hvis det var aktuelt med noen slags langtur, men for praktiske formål i hverdagen ville en bil bare ha vært noe brysomt og kostbart. Har du ikke fast, gratis parkeringsplass i Oslo er det beste rådet “glem det”. Og selv da er ting som innbrudd og vandalisering noe du må regne med skjer av og til. Jeg jobbet med å kjøre lastebil for en som gav meg “fri disposisjonsrett over bilen utenfor arbeidstid” … som var en poetisk omskrivelse for at det var mitt problem å få parkert faenskapet. Stadig skjedde det noe kødd med den bilen. Hvem skulle trodd det var så vanlig å kaste privat søppel opp på planet på en tilfeldig lastebil som man ser stå parkert?

Veien fra der jeg bor og til der hvor Biltilsynet ligger er en jeg kjenner godt. Gudene vet hvor mange ganger jeg har kjørt den ruta. Antallet storbiler som ikke ser helt bra ut på den veien er direkte nifst noen ganger, særlig om vinteren. Hver gang de har kontroll er det noen storbiler som er så føkka at de klipper skiltene der og da. Hver vinter ser man semier som har mistet veigrepet og gått i grøfta. Alt for mange har alt for dårlig tid. Du er heldig hvis berging er det eneste problemet ditt sånn sett. For det går ikke an å si at det var uflaks hvis man mister veigrepet med slitte dekk på vinterføre. Men næringslivet må spare penger så da går det som det går.

Det er noen ting man er nødt til å vite om mennesker før man kan stole på dem og to av disse er henholdsvis 1) hvor får de pengene sine fra og 2) hva gjør de med galskapen sin. Hint: De to temaene bør helst være grundig adskilt. To gode svar kan være at 1) de jobber og 2) de liker å slite seg ut med fysisk trening. Dårlige svar er når de for eksempel 1) stjeler for å skaffe penger og 2) søker spenning for å få utløp for sin indre uro. Det man søker å unngå er samkvem med det typen menneske som er på vei til å gå under på grunn av dårlige valg, det er bare et spørsmål om tid. Eller enda verre, slike som lyver om sin personlige historie og de valgene de har tatt, sånn at når hammeren endelig faller kommer dette som et sjokk på alle … og “halve nabolaget” går med i dragsuget av opprørte følelser og skandaløse konsekvenser.

Av årsaker har det blitt alminnelig å ta ut galskapen sin på nettet. Fantasilivet får sitt utløp i form av en hemmelig identitet som rollespilles til en slik grad at de mister grepet på hva de har sagt til hvem, hvor, når og hvorfor. Svak realitetssans er allerede en vanlig folkesykdom blant slike som liker å bo i byer og være fine i tøyet. De har liten til ingen kontakt med “den naturlige verden” og opplever det som skjer med den nettbaserte identiteten deres som minst like viktig som det som skjer med den fysiske kroppen. I prinsippet hva man forventer å finne hos barn, bare at de er ikke barn. Men det går ikke an å karakterisere dem som “voksne” heller, så hva er de? Ungdommer? Å leve i en fantasiverden befolket av fantasivenner er noe man skulle tro at psykiatrien er interessert i, men i henhold til nyere tenkning om mental helse er ikke private vrangforestillinger i seg selv et problem, bare når de medfører at pasienten ikke klarer å fungere i samfunnet. Det vil si, når den foran nevnte hemmelige identiteten begynner å overta i dagliglivet og manifestere seg som bisarr atferd og urovekkende uttalelser.

Selv har jeg etter drøye femogtyve år på nettet påtruffet hva jeg vil karakterisere som et urovekkende antall individer som åpenbart ikke er “riktig navla”. De har idèer … men disse idèene lar seg ikke gjennomføre i prakis, eller engang snakke om med andre enn et utvalg “nettvenner” som er like skakkjørte som dem selv. Rollespill på nettet behøver ikke nødvendigvis å være et problem, men grunnforutsetningen for at slikt skal være mentalt sunt må være at man vet at det bare er rollespill. Innenfor spionfaget har man det som kalles “legender” – det vil si hemmelige dekkidentiteter som man bruker under oppdrag ute i felten – og det legges ned tildels betydelige mengder arbeid i å trene inn hele “legenden”. (Spenningsfilmen The Bourne Identity utforsket dette premisset til en viss grad i det at hovedpersonen fikk tap av hukommelse etter et slag mot hodet og våknet opp som “legenden” snarere enn seg selv.) Mange humorister og andre har påpekt det urimelige i at visse skuespillere bruker tyve år og mer av livet på å spille en bestemt karakter i en fjernsynsserie, med den konsekvens at millioner av mennesker “kjenner dem” som karakteren, mens deres egentlige personlighet oppfattes som noe nærmest subversivt i bildet. De vet ikke engang navnet på skuespilleren, de klarer bare å forholde seg til de tankene de har om rollen som vedkommende spiller.

Begrepet identitet (og bevissthet i det hele tatt) er ikke noen rettlinjet sak. Fysiker og nobelprisvinner Roger Penrose mener at bevissthet kommer fra usikkerhetsrelasjonen på kvantenivå, hvilket i klartekst betyr at ånd og materie er to sider av samme sak. Vi har etterhevrt opparbeidet oss en ganske solid datamengde om “partikkelsirkuset” som foregår på et så smått nivå at tallene er like absurde i forhold til “vår virkelighet” som de fysiske avstandene vi snakker om når vi sier “milliarder av lysår” (ut fra det at lyset beveger seg 299.792,458 kilometer i sekundet, mens for eksempel jordas omkrets er 40.075 kilometer … og jorda er veldig stor). Partikkelsirkuset er så smått at begrepet synlighet blir noe småfnisete absurd. Vi kan måle det som skjer på kvantenivå gjennom å observere hva slags effekter det har på den synlige materien men vi kan ikke se det direkte. Fysikere som har mange års trening i disse tingene sier stol på meg, jeg vet hva jeg driver med men store deler av “publikum” – som har liten til ingen trening i noe som helst – synes at en eller annen jokum på Facebook er mer tillitsvekkende. De er mest opptatte av hva de “føler” når de skal bedømme hva virkeligheten er laget av. Vi har for eksempel rollespillende virologer på nett som “føler” at det er noe galt med hele bildet i forhold til koronavirus-pandemien. De bryr seg ikke om hva legene sier. (De er sikker uansett kjøpt og betalt av Microsoft og Rotschild-familien.) At de selv kanskje er klin hakke er naturligvis noe utenkelig. De kan jo “føle” hva som er sant. Det er ikke vanlig ute blant folk å holde seg med disiplinert selvkritikk når de velger hva slags informasjon de skal stole på. Og da går det som det går.

Folk som har angst for å få bank på byen (fordi da “taper de ansikt”) kan ikke gjøre noe dummere enn å ta seg et fire ukers kurs i “dynamisk selvforsvar” fordi det eneste de oppnår er en falsk følelse av selvtillit som vil tjene dem dårligere enn naturimpulsen om å løpe fra stedet når en situasjon blir voldelig truende. Det er urimelig å ikke ta med i betraktningen at sånne typer som liker å banke folk ute på byen er erfarne utøvere av vold som ikke lar seg imponere av noe karatekurs. Men sånne ting er “instant karma” som ikke er til å ta feil av. Et knyttneveslag mot nesa er ikke noe man bare kan fornekte og bortforklare som “noe annet”. Det er hva det er. Verre står det til med de som har lest noen artikler om nyere fysikk og nå føler seg klare til å takle en saklig diskusjon om kvantefeltteori. De forstår ikke engang at de er ute i kålåkeren uten kart og kompass. De føler seg jo velorienterte om saksmaterien. Sånt er helt alminnelig og det skjer hver eneste dag. Det har på ingen måte blitt mindre alminnelig etter at vi fikk tilgang til den vidunderlige verdensveven. For mange virker det som å si “jeg vet ikke” er et like stort personlig nederlag som det å få bank på byen. Mange vil heller lyve og dikte opp ting enn å si at de er for dårlig informerte til å uttale seg om en sak. Hva skal man si om sånt? Etter min mening er dette en mental mangelsykdom. Feilernæring. Vi lever i underlige tider når det regnes som en større skam å ikke ha noen kommentar enn det er å si noe dumt om ting man ikke har noen greie på. Men sånn har det blitt.

Etter alt røret med Nixon og Watergate var det mye harme i USA. Dette manifesterte seg blant annet i “Loven om oppbevaring av presidentens dokumenter” av 1978, som en direkte reaksjon på at Gerald Ford gjorde en hestehandel med Nixon med hensyn til hva som skulle skje med diverse mer eller mindre kompromitterende materiale (særlig visse lydbånd) som lå igjen etter det skandaliserte presidentskapet og som den gangen (og enda mer i dag) ble ansett for å ha historisk interesse for nasjonen og som derfor burde plasseres i riksarkivet. Det antas at det er denne loven som ble lagt til grunn da FBI gjennomførte en husransakelse hos Donald Trump sent i går kveld, som ikke uten ironi også var den samme datoen som Nixons fratredelsestale på fjernsyn i 1974. Det som konkret har skjedd er at Trump er mistenkt for å ha forbrutt seg mot loven fra 1978 derved at han har borttatt et ukjent antall presidentale dokumenter som formelt sett tilhører riksarkivet idet han forlot Det hvite hus etter at tiden hans var forbi. Tidligere i år ble det forhandlet om saken og riksarkivet hentet “et billass” med dokumenter men Trump nektet å utlevere alt, så nå har justisdepartementet åpenbart bestemt seg for at det er på tide å finne frem jernhanskene.

I mellomtiden går det nærmest et orgasmisk stønn gjennom den enorme mengden mennesker som ikke kan fordra Donald Trump, inkludert undertegnede. Rett skal være rett. Min personlige oppfatning om mannen er at han er en 24 karats drittsekk som ikke burde tildeles noen form for ansvar, særlig ikke på noe politisk nivå høyere enn det å selge pølser på et lokalt valgmøte. (De som har sansen for Otto von Bismarck vil se dette som en dobbeltbetydning, men det er ikke slik ment.) Det er på høy tid at “noen gjør noe” i forhold til den kriminelle konspirasjonen Trump rasket sammen og kalte en regjering. Dersom ikke all galskapen får alvorlige konsekvenser for alle de innblandede på alle nivåer så kommer det til å skje igjen. Og igjen. Helt til de lærer. Problemet de har i USA er den samme gamle infeksjonen av reinspikka fascisme, bare at i løpet av Trumps presidentperiode har det gått koldbrann i faenskapet. Det neste som eventuelt står på planen er å avvikle det amerikanske demokratiet til fordel for “utnevnelser” på delstatsnivå, basert i hva man “liker”, uten hensyn til hva velgerne ønsker. For tiden blir det i store deler av det amerikanske samfunnet betraktet som helt legitimt å identifisere seg som “kristen nasjonalist” eller til og med “hvit angelsakser” og omfavne smitt og smule av nazismens ideologi slik den var på 1930-tallet i Tyskland. Bortsett fra dette med jødene, vel å merke. Man bruker i dag det mer generiske ordet “innvandrere”, men ellers er det same shit, new wrapping som de sier på engelsk. Lyspunktet i denne dystre affæren er at amerikansk nazisme manifesterte seg som fullmoden kvise under ledelse av en inkompetent fjott … selv om det er vanskelig å se at det kunne ha skjedd på noen annen måte. Kompetente mennesker blir ikke nazister.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg hadde noen spørsmål rundt både behandlingen av urbefolkningen og slavene (samt deres etterkommere) i USA på det innenrikspolitiske plan, med tillegg av en heller bekymringsverdig tendens til å omfavne fascistiske diktaturer i utenrikspolitikken, men jeg så ikke for meg at nazisme skulle komme frem i dagslyset som aktuelt politisk veivalg der borte. Ihvertfall ikke før jeg leste boken Ominous Parallels fra 1982, skrevet av Leonard Peikoff. Han var personlig assistent til og lærling av Ayn Rand, så vi snakker mildt sagt ikke om noen venstreorientert forfatter her. Om boka er det å si at jeg er (eller “var”, for det er lenge siden) uenig i både premiss og konklusjon, men den representerte allikevel en impuls, en tanke, eller et synspunkt som inntil da var noe fremmed for meg. Imidlertid har jeg aldri vært spesielt interessert i USA, siden jeg er hva man kanskje best kan beskrive som er klassisk pan-europèisk idealist av Herder/Goethe/Schiller-skolen. Amerika er noe vulgært som ikke fortjener å bli tatt alvorlig, annet enn slik man ville ta en emosjonelt ustabil tenåring med maskingevær alvorlig: Så lenge han prater er det mindre sannsynlig at han vil begynne å skyte. Men man holder ikke praten i gang fordi det han sier er interessant, det handler om å få ned sannsynligheten for at noen skal bli skadd eller drept. Riktig fokus er halve jobben når man skal utarbeide en strategi som passer til situasjonen. Resten handler om å tilpasse seg den fortløpende dynamikk.

Nå er jo arbeidet til Peikoff førti år gammelt og i mellomtiden har mye skjedd. Min egen interesse for høyreradikale bevegelser i USA har gått litt opp og ned, alt ettersom til hvilken grad jeg har kunnet observere tankemateriale derfra i Norge (vi har våre egne pappenheimere i denne kategorien av politiske bevegelser) og også litt i forhold til de aktuelle begivenheter alle kjenner, som Ruby Ridge, Waco, Oklahoma og så videre. Det må igjen understrekes at det amerikanske samfunnet er like forskjellig som det norske som for eksempel Kina eller Brasil. Imidlertid finnes det en “falsk familiaritet” som særlig er blitt opparbeidet på kultursektoren via filmer, musikk og annet. Folk synes de kjenner USA selv om de aldri har vært der. De fleste i Norge snakker engelsk ganske bra og vi skal bare to-tre generasjoner tilbake i tid før det å utvandre til USA var noe folk gjorde, på en selvfølgelig måte, med den konsekvens at nesten alle i Norge har slektninger der borte. Men USA ligner ikke Norge noe mer (eller mindre) enn hva Uzbekistan gjør: Det finnes folk der og de ser ut omtrent som oss men de tenker helt annerledes. De har for eksempel ingen politisk venstreside i USA. Demokratene er en slags mellomting av Arbeiderpartiet (et konservativt parti) og Høyre, mens “de andre”, altså Republikanerne, ikke ligner noe vi har i Norge. Fremskrittspartiet er riktignok en fascistisk bevegelse – for en historisk referanse se Terje Emberland, “Da fascismen kom til Norge”, Dreyer forlag 2015 – men uansett hvor amerikanske de prøver å være klarer de ikke å gjemme den norske rompa si. Nihilismen deres ligner imidlertid den til Republikanerne, som for eksempel når Sylvi Listhaug uttaler at Norge bør bygge flere gasskraftverk. Jeg tror ikke dette er et oppriktig ønske, men hun sier det hun må si for å vinne stemmene til dette spesifikke segmentet av innavlede fjøsnisser.

For å forstå et samfunn må man bruke statistisk verktøy. Det finnes mange som måler ting i forhold til seg selv og sine egne tanker og følelser men dette er ikke forståelse, det er projeksjon. Uansett hvor mange du kjenner som er enige med deg så sier ikke dette noe som helst om Norge. Eller USA, for den saks skyld. Imidlertid er dette helt standard prosedyre for idioter. De starter med det de “føler” og så jobber de seg frem til en konsensus (jeg hater Noam Chomsky, men akkurat her hadde han rett) og antar at dette er “virkeligheten”. Det er mange som mener det samme som meg. I enhver realistisk politisk forstand er “folkebevegelser” noe man både kan og bør ignorere. Det finnes ikke noe sånt som “folket”. De eneste som i fullt alvor snakker om folkets vilje og denslags er nazistene. Det lyder i utgangspunktet ganske bra når man snakker om demokratiet på denne måten … men hvem fanden vet hva “folket” vil? Føreren? Det å drifte en statsadministrasjon – med alle sine hjul og stempler – betinger at man tenker i både lange og helhetlige perspektiver på en måte som er hundre prosent håpløs hvis man driver med forretninger. Folkeavstemninger er i utgangspunktet ikke hjelpsomt. Et departement er ikke noe allmøte i det anarkistiske klubbhuset, det er et offentlig foretak som krever både fagmessig dyktighet og sosial kompetanse. Selv kjenner jeg mange som jeg liker å vanke sammen med men ingen som jeg ville likt å ha som minister for noe departement, langt mindre i selve statsministerjobben. Hva meg selv angår så er det i alles beste interesse at jeg holder meg langt unna denslags. Det finnes (åpenbart) personlighetstyper som fungerer godt innenfor det offentlige men jeg er ikke en av dem. Jeg er alt for ustabil og “kreativ”. De partiene som eventuelt ville hatt en som meg i opplegget sitt er ikke et parti jeg ville stemt på. 

1972 var et av mange herrens år som kom og gikk. Norge sa Nei til EF og etter at det ble klart at dette var resultatet var det både lykketårer og tungetale blant de med såkalt nasjonalt sinnelag. Selv var jeg bare ni år den gangen, men gammel nok til å huske at det var tildels hurlumhei på drapstrusselnivå i løpet av månedene som ledet frem mot folkeavstemmingen. De respektive sidene var ikke begeistrede for hverandre og viste liten forståelse for det motsatte synspunkt. Folk gikk rundt med jakkemerker som sa enten NEI eller JA … og stort mer svart eller hvitt blir det ikke i politikken. Folk mistet gamle venner og familier ble splittet. Alle mente åpenbart blodig alvor.

Selve det originale jakkemerket fra 1972 som sa bare NEI fikk interessant nok en liten renessanse under den såkalte pønkerrevolusjonen som begynte i 1977 og som noen vil si fortsatt pågår. På slutten av 70-tallet var det jakkemerket noe av det kuleste man kunne eie fordi det oppsummerte hele pønkerfilosofien med bare tre bokstaver. Uansett hva du spør meg om så er svaret nei. Faktisk er det rimelig å si at hele moteuttrykket som var vanlig blant pønkere på 70- og 80-tallet gikk inn for å signalisere motvilje, om ikke direkte fiendtlighet. Siden gikk det mange år og per i dag er tilhører den første bølgen av norske pønkere den eldste yrkesaktive generasjonen vi har. Sic transit gloria mundi. Ordet NEI er fortsatt det ultimate kravet om frihet. Men det også fortsatt det eneste politiske prinsipp som aldri er noen aktuell strategi. Noe må man uansett gjøre.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det hele og fulle navnet på Nei-bevegelsen i 1972 var Nei til EEC og Dyrtid hvor ordet “dyrtid” var noe de hadde vekket opp fra de døde for anledningen. Det regnes ikke som verken et statsvitenskapelig, juridisk, økonomisk eller filosofisk fagmessig begrep, men det har en semantisk sjokkeffekt som gjør det politisk nyttig. Wikipedia definerer det slik: Dyrtid er en økonomisk situasjon der etterspørselen etter viktige varer er større enn tilgangen, slik at prisene stiger uvanlig mye. Argumentet var at medlemsskap i EF (som det het den gangen) ville undergrave den norske statsøkonomien og gjøre oss til en vasallstat for stormaktene nede på kontinentet. Femti år senere er realiteten at vi nå har en status i EU som man i MC-klubber ville kalle prospekt. Ikke medlem, men med nesten alle de samme rettigheter som medlemmene. Bare ikke noen myndighet.

Slik ordet blir definert har hele 2022 så langt vært dyrtid og det ser ikke lyst ut foran høsten heller. Dette skyldes mange omstendigheter vi ikke kan kontrollere, men også noen vi kan kontrollere gjennom strukturelle tiltak på politisk nivå. Det ser ikke bra ut når prisene på energimarkedet stiger i en radikal grad samtidig som energiselskapene tar ut rekordfortjeneste. Riktignok finnes det tilfeldige sammentreff men dette er ikke et av dem. Det er bra at staten går inn og demper det økonomiske sjokket dette medfører for forbrukerne men det er mindre bra at dette skjer gjennom subsidier. Selskapene får uansett forbrukernes penger bare at nå tar de omveien gjennom skatteseddelen. Vi har i praksis akkurat det de sa aldri skulle skje da strømforsyningen ble privatisert. Men nå har det altså skjedd. Vi har blitt rundlurt. Hvem hadde trodd at det kom til å skje?

Det man må ha i mente når man ser på den politiske problematikken rundt offentlig og privat sektor er hva slags tidshorisont man forholder seg til. Det er best at det offentlige tar seg av slike ting som eksisterer i et “evig” perspektiv, mens det er på alle måter best at private næringsinteresser styrer alt slikt som går ut på holdbarhetsdato i løpet av kort tid. Kvartalsregnskapene spiller mindre rolle i et offentlig foretak som er ment å bestå like lenge som selve nasjonalstaten består, men de betyr mye for de som først og fremst er ute etter å tjene penger. Profittmotivet er et etisk upassende element å trekke inn i for eksempel helsevesenet. Det er best slik som det er nå, når staten har mest å tjene (det vil si spare) på at befolkningen er frisk og i god form. Hvis en helsetjeneste er privateid kan man reise spørsmål rundt motivet for å anbefale en dyr behandlingsform, men når helsevesenet er offentlig styrt er det åpenbart ingen som har noe å tjene på slikt. Alt man gjør er uansett en netto kostnad. Kirurgen har ikke noe å tjene på flere kostbare prosedyrer. Sykepleieren blir ikke rikere av å ha flere pasienter. Det har ikke ved noe tidspunkt i menneskehetens historie forekommet at en tjeneste har blitt bedre av å legges i private hender. Det eneste argumentet de har er “billigere” men dette eldes som melk i de fleste tilfeller. Dyrere og dårligere er nesten kjedsommelig forutsigbart.

På nettet flakser alle slags spådommer rundt som skadeskutte kråker. En ny og spennende folkesykdom er paranoide vrangforestillinger, som i prinsippet er en naturlig konsekvens av at skoleverket ikke gir folk noen trening i kritisk tenkning. Vi behøver et vaksineprogram mot kørka idèer. Det er ingen skam å være uvitende, for man kan alltids lese seg opp på et tema, men det er skammelig å ikke forstå at man er uvitende. Men mest skammelig av alt er det å fremheve sin egen dustestatus som om dette er noe beundringsverdig. Den virkelige verden har en lei tendens til å ikke bry seg om hva vi føler om det ene eller det andre. De som ikke har oppdaget dette kan etter min mening ikke beskrives som voksne og ansvarlige mennesker. Det er barnslig å sutre over ting man uansett ikke kan gjøre noe med mens man ignorerer slikt man faktisk kan påvirke. Som vanlig norsk gjennomsnittsperson bør man engasjere seg i lokale forhold og stemme ved alle valg. Det er alt. Mer kan ingen forvente av noen. Om man ønsker ytterligere engasjement kan man eventuelt melde seg inn i et politisk parti og begynne å gå på møter og delta i debatter, hva vet jeg. Jeg er bare en filosof. For meg ligner det politiske miljøet på gjørmebryting i fylla, la oss si en Roskildefestival med mye regn. Fysjamei. Jeg liker en mer “pyntet” stil, eller i det minste opplegg hvor ikke alle er nødt til å bli skitne underveis.