Det går an å komplisere ting nesten hvor mye som helst men det finnes strikte grenser for hvor enkelt det kan gjøres. Vi kan kalle det et dynamisk energiminimum. La oss si at det aktuelle problemet er å sette sammen en flatpakket bokhylle fra IKEA. Resultatet er kjent. Utgangspunktet er kjent. Det som er ukjent er veien fra det ene til det andre. Hvis man har gjort denne typen ting mange ganger før bør det å montere rakkelet være en rimelig grei sak. Hvis ikke … vel, man kan skrive en hel novelle om slikt. Neppe en god roman, men definitivt en god novelle. Temaet er velkjent: Poetiske frustrasjoner rundt begrepsparet teori og praksis og hva vi kan lære av dette.
Jeg tror ikke jeg kjenner noen som ikke har noen slags historie som koker ned til at man sier til seg selv faen som jeg angrer på at jeg sa ja til å bli med på dette dusteriet. Eller det kan være noe man har kjøpt. Et feriemål man bestemte seg for å prøve. En alternativ kjørerute som virket interessant. Det ble uansett ikke helt som man hadde sett for seg mens man ennå var i den entusiastiske fasen av prosjektet. Ved et punkt innser man at nå handler det om skadebegrensning. Eller som han britiske generalen fra den gamle Krimkrigen midt på 1800-tallet sa: Det var en taktisk fremrykning i motsatt retning. Som alle sier, det er menneskelig å feile. Smart og usmart er ikke noe vi bør snakke om før vi skal vurdere hva man gjorde fra og med det øyeblikket da man oppdaget at denne greia er i praksis overhodet ikke hva jeg så for meg i teorien.
At man kåler det til for seg selv er èn type problem. Noe annet er hvis man har noen form for ansvar for andre, for eksempel om man er i en lederposisjon og fatter valg på vegne av bedriften som medfører full kollaps, konkurs og kroken på døra. Sånt skjer hele tiden. Tusenvis av mennesker mister hvert år jobben på grunn av inkompetanse på sjefsnivå. De kom inn med en visjon som senere viste seg å være bare moffe. Ren ønsketenkning. Noen ganger blir de lurt av svindlere. Andre ganger lurer de seg selv. I ethvert tilfelle har man et moralsk ansvar, om ikke et juridisk, for de konsekvensene man påfører en tredjepart som ikke ble hørt om saken før beslutningene ble tatt. Men å kåle det til for en bedrift er èn type problem. Noe helt annet er hvis man er en politiker som sitter med ansvaret for hele nasjonens skjebne i sine hender.
Det er litt uklart for meg – og derfor fascinerende – hva som motiverer folk til å stemme som de gjør ved demokratiske valg. Forstår de ikke at det å drive staten er sikkert mange hundre ganger vanskeligere enn å drive en bedrift, som allerede er vesentlig mye vanskeligere enn å bare tenke på seg selv? Vi snakker gjerne om realpolitik – det som er mulig å få til i praksis – som en dialektisk motsetning til alt man gjerne skulle ha gjort hvis alt var gratis og alle var pålitelige og flittige med alt de gjorde. Men slik er det jo ikke. Snarere tvert imot. Nesten ingen har rent mel i posen innenfor politikken. For å vinne folks stemmer må de love ting de vet det ikke vil være mulig å levere, hvilket er en type atferd nesten ingen setter pris på hos folk de er nødt til å forholde seg til. Men sånn fungerer det. Politikken fremstår som et skittent spill hvor den stemmen man avgir representerer mer et slags håp enn noen egentlig tro på at dette skal bli bare bra.
Vi kan snakke om alskens ismer, om fargekoder og himmelretninger, men nesten intet av dette – som for det meste ble kokt ihop på 1800-tallet – er engang så mye som vagt forbundet med politisk realisme i det 21. århundre. Det er for eksempel ekstremt lite sannsynlig at noen som begynner å snakke om marxisme har noen som helst slags peiling på hva de snakker om. Ordet fascist har også en tendens til å sitte litt for løst nå for tiden. Vi har blitt redusert til en flokk urbane aper som hopper opphisset opp og ned på det samme sted mens vi skriker som aper gjør. Det har ingen mening men vi har blitt trent opp til å tro at det vi føler er både viktig og respektabelt så da bllir det slik. Vi forstår ikke den praktiske siden av verden så vi overbetoner det teoretiske. Hvor gammel må man være for å oppdage at det meste man skriver i ønskelisten til julenissen er ting man ikke får? Vi lever i farlige tider. To av de “dypeste” demokratiene i verden befinner seg svært nær en autokratisk situasjon, spesifikt Storbritannia og USA, men også en rekke europèiske land (foruten de tradisjonelle medlemmene av skurkeklubben) preges nå av demokratisk forvitring og eksistensiell håpløshet. Folk gidder ikke engang å stemme ved valg. Hva er vitsen? Her er en konfektbit for de som er konspirasjonsteoretisk anlagte: Det er ikke tilfeldig at det har blitt slik. Mange har jobbet hardt gjennom lang tid for å undergrave det demokratiske fundamentet. Og hvis ingen har stanset dem så graver de vel ennå.
