1972 var et av mange herrens år som kom og gikk. Norge sa Nei til EF og etter at det ble klart at dette var resultatet var det både lykketårer og tungetale blant de med såkalt nasjonalt sinnelag. Selv var jeg bare ni år den gangen, men gammel nok til å huske at det var tildels hurlumhei på drapstrusselnivå i løpet av månedene som ledet frem mot folkeavstemmingen. De respektive sidene var ikke begeistrede for hverandre og viste liten forståelse for det motsatte synspunkt. Folk gikk rundt med jakkemerker som sa enten NEI eller JA … og stort mer svart eller hvitt blir det ikke i politikken. Folk mistet gamle venner og familier ble splittet. Alle mente åpenbart blodig alvor.
Selve det originale jakkemerket fra 1972 som sa bare NEI fikk interessant nok en liten renessanse under den såkalte pønkerrevolusjonen som begynte i 1977 og som noen vil si fortsatt pågår. På slutten av 70-tallet var det jakkemerket noe av det kuleste man kunne eie fordi det oppsummerte hele pønkerfilosofien med bare tre bokstaver. Uansett hva du spør meg om så er svaret nei. Faktisk er det rimelig å si at hele moteuttrykket som var vanlig blant pønkere på 70- og 80-tallet gikk inn for å signalisere motvilje, om ikke direkte fiendtlighet. Siden gikk det mange år og per i dag er tilhører den første bølgen av norske pønkere den eldste yrkesaktive generasjonen vi har. Sic transit gloria mundi. Ordet NEI er fortsatt det ultimate kravet om frihet. Men det også fortsatt det eneste politiske prinsipp som aldri er noen aktuell strategi. Noe må man uansett gjøre.
Det hele og fulle navnet på Nei-bevegelsen i 1972 var Nei til EEC og Dyrtid hvor ordet “dyrtid” var noe de hadde vekket opp fra de døde for anledningen. Det regnes ikke som verken et statsvitenskapelig, juridisk, økonomisk eller filosofisk fagmessig begrep, men det har en semantisk sjokkeffekt som gjør det politisk nyttig. Wikipedia definerer det slik: Dyrtid er en økonomisk situasjon der etterspørselen etter viktige varer er større enn tilgangen, slik at prisene stiger uvanlig mye. Argumentet var at medlemsskap i EF (som det het den gangen) ville undergrave den norske statsøkonomien og gjøre oss til en vasallstat for stormaktene nede på kontinentet. Femti år senere er realiteten at vi nå har en status i EU som man i MC-klubber ville kalle prospekt. Ikke medlem, men med nesten alle de samme rettigheter som medlemmene. Bare ikke noen myndighet.
Slik ordet blir definert har hele 2022 så langt vært dyrtid og det ser ikke lyst ut foran høsten heller. Dette skyldes mange omstendigheter vi ikke kan kontrollere, men også noen vi kan kontrollere gjennom strukturelle tiltak på politisk nivå. Det ser ikke bra ut når prisene på energimarkedet stiger i en radikal grad samtidig som energiselskapene tar ut rekordfortjeneste. Riktignok finnes det tilfeldige sammentreff men dette er ikke et av dem. Det er bra at staten går inn og demper det økonomiske sjokket dette medfører for forbrukerne men det er mindre bra at dette skjer gjennom subsidier. Selskapene får uansett forbrukernes penger bare at nå tar de omveien gjennom skatteseddelen. Vi har i praksis akkurat det de sa aldri skulle skje da strømforsyningen ble privatisert. Men nå har det altså skjedd. Vi har blitt rundlurt. Hvem hadde trodd at det kom til å skje?
Det man må ha i mente når man ser på den politiske problematikken rundt offentlig og privat sektor er hva slags tidshorisont man forholder seg til. Det er best at det offentlige tar seg av slike ting som eksisterer i et “evig” perspektiv, mens det er på alle måter best at private næringsinteresser styrer alt slikt som går ut på holdbarhetsdato i løpet av kort tid. Kvartalsregnskapene spiller mindre rolle i et offentlig foretak som er ment å bestå like lenge som selve nasjonalstaten består, men de betyr mye for de som først og fremst er ute etter å tjene penger. Profittmotivet er et etisk upassende element å trekke inn i for eksempel helsevesenet. Det er best slik som det er nå, når staten har mest å tjene (det vil si spare) på at befolkningen er frisk og i god form. Hvis en helsetjeneste er privateid kan man reise spørsmål rundt motivet for å anbefale en dyr behandlingsform, men når helsevesenet er offentlig styrt er det åpenbart ingen som har noe å tjene på slikt. Alt man gjør er uansett en netto kostnad. Kirurgen har ikke noe å tjene på flere kostbare prosedyrer. Sykepleieren blir ikke rikere av å ha flere pasienter. Det har ikke ved noe tidspunkt i menneskehetens historie forekommet at en tjeneste har blitt bedre av å legges i private hender. Det eneste argumentet de har er “billigere” men dette eldes som melk i de fleste tilfeller. Dyrere og dårligere er nesten kjedsommelig forutsigbart.
På nettet flakser alle slags spådommer rundt som skadeskutte kråker. En ny og spennende folkesykdom er paranoide vrangforestillinger, som i prinsippet er en naturlig konsekvens av at skoleverket ikke gir folk noen trening i kritisk tenkning. Vi behøver et vaksineprogram mot kørka idèer. Det er ingen skam å være uvitende, for man kan alltids lese seg opp på et tema, men det er skammelig å ikke forstå at man er uvitende. Men mest skammelig av alt er det å fremheve sin egen dustestatus som om dette er noe beundringsverdig. Den virkelige verden har en lei tendens til å ikke bry seg om hva vi føler om det ene eller det andre. De som ikke har oppdaget dette kan etter min mening ikke beskrives som voksne og ansvarlige mennesker. Det er barnslig å sutre over ting man uansett ikke kan gjøre noe med mens man ignorerer slikt man faktisk kan påvirke. Som vanlig norsk gjennomsnittsperson bør man engasjere seg i lokale forhold og stemme ved alle valg. Det er alt. Mer kan ingen forvente av noen. Om man ønsker ytterligere engasjement kan man eventuelt melde seg inn i et politisk parti og begynne å gå på møter og delta i debatter, hva vet jeg. Jeg er bare en filosof. For meg ligner det politiske miljøet på gjørmebryting i fylla, la oss si en Roskildefestival med mye regn. Fysjamei. Jeg liker en mer “pyntet” stil, eller i det minste opplegg hvor ikke alle er nødt til å bli skitne underveis.
