Teodicè er det akademisk korrekte navnet på metafysisk spekulasjon (fra en teologisk eller filosofisk posisjon) rundt problemet med at det angivelig eksisterer en allmektig og allvitende Gud som er fundamentalt god men som allikevel tillater den onskap og lidelse man kan observere hver dag i vår verden. Den mest alminnelige forklaring blant teister (altså de troende) er at Gud har satt bort jobben med å “teste” menneskehetens gudfryktighet til en underentreprenør, Satan, som gjennom et sett med fristelser har oppstilt et program for å sortere sauer fra geiter når de døde sjelene ankommer et antatt sted for kvalifisering av hvorvidt man fortjener å tilbringe evigheten i Guds by eller i Satans konsentrasjonsleir.
Ateisme forholder seg ikke til spørsmålet om Gud eksisterer eller ikke. Ateisme er en posisjon i relasjon til teisme, basert i observasjonen “Gud er fraværende” og enhver spekulasjon rundt hvorfor Gud er fraværende er nonsens. Kanskje han ikke finnes. Kanskje han ikke ønsker å involvere seg i noen form for detaljstyring av menneskenes liv og levnet. Dette vet vi ikke. Dette kan vi ikke vite. Fra et ateistisk synspunkt er troen en form for fundamentalt selvbedrag, eller enda verre, en måte å ta seg til rette og gripe inn i skaperverket bare basert i et sett med tvilsomme antagelser og engstelig føleri rundt saken. Ateister aksepterer at vi er hensatt i en suboptimal situasjon med hensyn til informasjon om livets natur og hensikt. Det virker ikke som om det foreligger noe poeng, eller noen svar, utover hva vi selv klarer å finne på eller dikte opp når det kommer til menneskers eksistensielle formålsparagraf.
Man kan observere en viss grad av aktivisme blant ateister på nett, ofte i form av skrivestykker eller videosnutter hvor man henvelder seg til de troende med argumenter, men dette er etter min mening ikke særlig nyttig. De troende bør istedet både betraktes og behandles som psykiatriske pasienter, hvilket i praksis betyr at man bør unngå å hisse opp de paranoide vrangforestillingene deres. De har ikke havnet der de er på grunn av fornuftsbasert tenkning så det er ikke realistisk å tro at fornuftsbasert tenkning er veien bort derfra. Det foreligger et sikkerhetsproblem her. Troende mennesker er rett og slett ikke tilregnelige i forhold til edruelig informasjonshåndtering og de bør derfor ikke eksponeres for “fristelser” i form av sensitive personopplysninger og annet som tilligger stillinger med særlig samfunnsansvar. Eller for å si det på en annen måte: De tenker som barn og bør derfor behandles som barn. Ateister opplever ikke at de verken kan skylde på eller forklare noe med annet enn sine egne valg og beslutninger. De anser ikke seg selv å være involvert i noen “kosmisk krig mellom det gode og det onde”, de er bare mennesker som lever i en verden vi bare delvis forstår. Teister takker Gud når ting går bra og skylder på Satan når det går ille. Ateister verken skylder på eller takker noen andre enn seg selv, uansett hvordan det går med dem. Og vi snakker ikke nå om hva de sier om ting, men om det de føler innerst i hjertet.
Imidlertid kan teister og ateister enes om at “det onde” er noe som bor i mennesket. Vi kan ikke benekte det alle kan se med sine egne øyne: Hver dag skjer det onde ting i vår verden. Det er ikke fruktbart å diskutere hvorfor det er slik, men vi kan snakke om hvordan vi skal forholde oss til det. Etablere en felles plan, så å si. For eksempel en feit faens bok som vi kaller Norges lover, nå også tilgjengelig for allmenneheten på lovdata.no … og som vi sier gjelder alle norske borgere både i inn- og utland. Jepp. Vi bare sier at det er sånn. Du behøver ikke å like det men du antas å være informert om at samfunnet finnes og at lovene gjelder for alle, såfremt de er norske statsborgere eller oppholder seg i riket. Punktum finale. Herfra og ut er argumentet pistol. Dersom du tviler på om noe er lovlig, anta at det er ulovlig inntil du har satt deg inn i hva loven faktisk sier om saken. Dersom du ser på dette og sier at hei, dette er jo bare skapt ut av løse lufta, så er dette helt korrekt. Naturlovene er noe helt annet enn samfunnets regler. Du kan for eksempel ikke fly og dersom du prøver vil du bli hardt straffet for det. Det finnes ingen som kan hjelpe deg hvis du trosser naturlovene. Alle skjønner dette. Om du derimot blir pågrepet under mistanke om lovbrudd følger en prosedyre som er ment å skulle kvalitetssikre behandlingen du får deretter. Samfunnet er ikke naturlig og har følgelig helt andre måter å straffe på enn de man finner i naturen. Imidlertid finnes det mye som verken naturlovene eller Norges lover sier noe om og dette er moralens operasjonsrom … og her finner vi et interessant (og klassisk) dilemma.
Måler man menneskers moral ut fra deres intensjoner (deontologi) eller måler man ut fra konsekvensene av det de sier og gjør (konsekvensetikk)? Det finnes et gammelt ordtak som sier at veien til helvete er brolagt med gode intensjoner og man regner med at dette stammer fra Bernhard de Clairvaux (1091-1153) selv om han i sin aforisme sa at det var helvete selv som var utsmykket med menneskers gode intensjoner. Det er den samme tanke. Et annet kjent filosofisk kunstgrep om moral er “det kategoriske imperativ” etter Immanuel Kant (1724-1804) hvor tanken er at man bør handle som om det man gjør er det alle burde gjøre i en tilsvarende situasjon. Kant er imidlertid litt i overkant mye tysk idealist fordi mennesker bruker ikke alltid sin sunne fornuft når de former meninger om “hva alle burde gjøre”. Problemet med intensjoner er at selv om de føles gode så kan de noen ganger være så kørka dumme at “alle bør forstå” at dette ikke vil ende bra. Juridisk sett har det i en rettssak litt å si hva man “mente” å gjøre men for de fleste praktiske formål er slike meninger lite relevante. For eksempel spiller det liten rolle om snekkeren “mente det godt” hvis han har gjort dårlig arbeid. Faglige standarder veier tyngre enn personlige følelser. Det hjelper ikke om man føler seg som en kompetent snekker, eller engang om man har papir på dette, alt handler om man får til å gjøre jobben ut fra de standarder og kontraktsbetingelser som gjelder. Noe av det samme prisippet gjelder i forhold til Norges lover. Man er ikke fri til å tolke dem som det passer, de er offentlige standarder for atferd og omgang som gjelder for alle, overalt og til enhver tid. Det finnes prosedyrer for å endre lover man ikke føler seg bekvem med men man kan ikke bare begå forbrytelser og tro at dette ikke vil få konsekvenser.
Problemet med tro er at det representerer et eksistensielt skråplan. Hvor går grensen for hva man er villig til å tro på? Har man ingen beviser eller engang noen fornuftige argumenter står man i forlegenhet. “Det bare er sånn” holder ikke mål i måneskinn. Det er her vi finner det alvorlige problemet. De troende har ofte et uryddig forhold til begrepet autoritet. De blander sammen makt og rett, frihet og privilegier. Og fra denne grumsete grautgryta av gudsfrykt vokser det juridiske vanskapninger. Religiøse lover er noe man eventuelt kan velge å underkaste seg i sitt privatliv, de er ikke verre eller bedre enn regelverket i et hvilket som helst annet fantasibasert rollespill, men de har ingen gyldighet i samfunnet. Faktisk tvert imot. I den grad noen føler seg bundet av religiøse lover kan de ikke anses som pålitelige voktere av Norges lover. Eventuelt kan de tiltros noen laverestående funksjoner innenfor kriminalomsorgen, men hvis ikke samfunnet er deres første kjærlighet så kommer utroskap til å inntreffe når og hvis muligheten oppstår. Gud er fraværende. For ateisten vil det aldri være noen aktuell problemstilling om man skal forholde seg til Guds lov eller Norges lover. Begge er i utgangspunktet fantasier og ting vi mennesker har funnet opp, men bare en av dem er basert i en demokratisk politisk prosess preget av kvalitetssikring og etterettelighet. Og nettopp derfor oppleves staten og lovverket som provoserende for de som ønsker at begrepet autoritet skal komme til uttrykk på andre måter. Det finnes ingen formelle krav til kompetanse hos en politiker. Jeg antar at selve innsettelsesprosessen inkluderer noe slags rituale hvor man avlegger ed, signerer papirer, hva som enn kreves får å gjøre det tydelig at selv de som lager lovene i samfunnet er forpliktet til å følge dem, men det foreligger ingen eksplisitte forbud mot å innsette politikere som lyver om hvem de er, hva de står for og hva slags planer de har for samfunnet. Det eneste som kreves for å bli politiker er at man klarer å samle et tilstrekkelig antall stemmer bak seg. Det vi noe ganske lakonisk ofte beskriver som den politiske kjøttvekta. Dette har ikke så langt i det moderne Norges historie vært noe (alvorlig) problem, men vi ser tvilsomme tendenser i andre land. Gjennom nettet smittes mange også her.
