Nysgjerrighet funker. Det er i prinsippet det samme som en interesse men det varer kortere. Interesse er en brann. Nysgjerrighet er en eksplosjon. Brennbarhet er vel og bra når man skal studere forskjellige tings egenskaper men det virkelig interessante er hvorfor de eksploderer. Hva er det som vekker menneskers nysgjerrighet og hvorfor?
Nettet har utviklet seg til å bli en oppmerksomhetsøkonomi. Det produktet som tilbys og etterspørres på nettet er menneskelig bevissthet. Et nettsted tjener penger fremst på at folk tilbringer tid der, men også ved å samle inn brukerdata som siden kan omsettes på svartnettet. De som produserer innhold for de ulike plattformene får betalt basert i hvor mange som har klikket på greia deres, samt hvor lenge man klarer å beholde folks oppmerksomhet når de først er der, men det viktigste er antall klikk.
Selv tjener jeg ikke noe på dette. Jeg skriver fordi det er en personlig perversjon: Jeg liker å leke med ord, sjonglere begreper og konstruere undertekst. Jeg antar det ligner på den lysten andre eventuelt føler til å tegne og male, synge og danse. Det ville vært fint hvis noen betalte meg – man har alltids bruk for penger, særlig når det er dyrtid – men det er ikke dette som først og fremst motiverer meg. La oss kalle det et talent. La oss også si at noen skriver slik Beethoven lager musikk, mens jeg ligner Motörhead.
Her kan vi ta en siderute gjennom den filosofiske fjellheimen og snakke om Nietszche og verdienes omvurdering, menneskets dionysiske sider og viljen til makt … men det skal vi ikke gjøre. Hva som motiverer meg er mindre interessant enn hva jeg klarer å få til. I den grad jeg er selvrefererende må dette anses mest som en postmodernistisk stiløvelse. Jeg har ikke sansen for “det personlige” og det skal jævlig mye til for at noe individ skal være interessant i og for seg selv. Det er hva folk gjør som avgjør hvem og hva de er i det store bildet. I hva slags historisk tendens investerer de sin livskraft?
Fordi nysgjerrighet er en eksplosiv hendelse i oppmerksomhetsøkonomien handler mye av det man umiddelbart ser på nettet om å fange folks oppmerksomhet gjennom deres nysgjerrighet (så får det om man klarer å holde dem fast der gjennom å levere interessant innhold være det neste problemet). Fordi vi har hatt tabloidaviser i hundre år før nettet kom vet vi litt om hva som er eksplosivt slik sett. Fengende overskrifter og hele kunsten med å lage avisforsider som selger via nysgjerrighet er velkjent, velprøvd og velbehersket. I avisformatet. Nettet er fortsatt relativt nytt. Riktignok har vi nå en generasjon som har vokst opp med nettet som “noe selvfølgelig” men vi behøver hundre år for å fremstille statistiske sannheter om nettet som fenomen.
Per i dag observerer vi at nettplattformenes manglende redaksjonsansvar medfører både politiske og sosiale problemer. (Endog medisinske problemer, jamnfør til alskens desinformasjon i forhold til smittsomme sykdommer.) Propagandamaskinen har blitt demokratisert i den forstand at alle nå kan lyve så mye de vil om hva de vil, uansett for hvilket formål, uten at dette med noen sannsynlighet vil medføre noen konsekvenser for dem. Ordet er fritt. Bortsett fra det åpenbare (oppfordring til eller dokumentasjon av lovbrudd, personforfølgelse på usaklig grunnlag, planlegging av ulovligheter, den type ting) kan alle si hva de vil. Det behøver ikke å være faktaorientert.
