Det er noen ting man er nødt til å vite om mennesker før man kan stole på dem og to av disse er henholdsvis 1) hvor får de pengene sine fra og 2) hva gjør de med galskapen sin. Hint: De to temaene bør helst være grundig adskilt. To gode svar kan være at 1) de jobber og 2) de liker å slite seg ut med fysisk trening. Dårlige svar er når de for eksempel 1) stjeler for å skaffe penger og 2) søker spenning for å få utløp for sin indre uro. Det man søker å unngå er samkvem med det typen menneske som er på vei til å gå under på grunn av dårlige valg, det er bare et spørsmål om tid. Eller enda verre, slike som lyver om sin personlige historie og de valgene de har tatt, sånn at når hammeren endelig faller kommer dette som et sjokk på alle … og “halve nabolaget” går med i dragsuget av opprørte følelser og skandaløse konsekvenser.
Av årsaker har det blitt alminnelig å ta ut galskapen sin på nettet. Fantasilivet får sitt utløp i form av en hemmelig identitet som rollespilles til en slik grad at de mister grepet på hva de har sagt til hvem, hvor, når og hvorfor. Svak realitetssans er allerede en vanlig folkesykdom blant slike som liker å bo i byer og være fine i tøyet. De har liten til ingen kontakt med “den naturlige verden” og opplever det som skjer med den nettbaserte identiteten deres som minst like viktig som det som skjer med den fysiske kroppen. I prinsippet hva man forventer å finne hos barn, bare at de er ikke barn. Men det går ikke an å karakterisere dem som “voksne” heller, så hva er de? Ungdommer? Å leve i en fantasiverden befolket av fantasivenner er noe man skulle tro at psykiatrien er interessert i, men i henhold til nyere tenkning om mental helse er ikke private vrangforestillinger i seg selv et problem, bare når de medfører at pasienten ikke klarer å fungere i samfunnet. Det vil si, når den foran nevnte hemmelige identiteten begynner å overta i dagliglivet og manifestere seg som bisarr atferd og urovekkende uttalelser.
Selv har jeg etter drøye femogtyve år på nettet påtruffet hva jeg vil karakterisere som et urovekkende antall individer som åpenbart ikke er “riktig navla”. De har idèer … men disse idèene lar seg ikke gjennomføre i prakis, eller engang snakke om med andre enn et utvalg “nettvenner” som er like skakkjørte som dem selv. Rollespill på nettet behøver ikke nødvendigvis å være et problem, men grunnforutsetningen for at slikt skal være mentalt sunt må være at man vet at det bare er rollespill. Innenfor spionfaget har man det som kalles “legender” – det vil si hemmelige dekkidentiteter som man bruker under oppdrag ute i felten – og det legges ned tildels betydelige mengder arbeid i å trene inn hele “legenden”. (Spenningsfilmen The Bourne Identity utforsket dette premisset til en viss grad i det at hovedpersonen fikk tap av hukommelse etter et slag mot hodet og våknet opp som “legenden” snarere enn seg selv.) Mange humorister og andre har påpekt det urimelige i at visse skuespillere bruker tyve år og mer av livet på å spille en bestemt karakter i en fjernsynsserie, med den konsekvens at millioner av mennesker “kjenner dem” som karakteren, mens deres egentlige personlighet oppfattes som noe nærmest subversivt i bildet. De vet ikke engang navnet på skuespilleren, de klarer bare å forholde seg til de tankene de har om rollen som vedkommende spiller.
Begrepet identitet (og bevissthet i det hele tatt) er ikke noen rettlinjet sak. Fysiker og nobelprisvinner Roger Penrose mener at bevissthet kommer fra usikkerhetsrelasjonen på kvantenivå, hvilket i klartekst betyr at ånd og materie er to sider av samme sak. Vi har etterhevrt opparbeidet oss en ganske solid datamengde om “partikkelsirkuset” som foregår på et så smått nivå at tallene er like absurde i forhold til “vår virkelighet” som de fysiske avstandene vi snakker om når vi sier “milliarder av lysår” (ut fra det at lyset beveger seg 299.792,458 kilometer i sekundet, mens for eksempel jordas omkrets er 40.075 kilometer … og jorda er veldig stor). Partikkelsirkuset er så smått at begrepet synlighet blir noe småfnisete absurd. Vi kan måle det som skjer på kvantenivå gjennom å observere hva slags effekter det har på den synlige materien men vi kan ikke se det direkte. Fysikere som har mange års trening i disse tingene sier stol på meg, jeg vet hva jeg driver med men store deler av “publikum” – som har liten til ingen trening i noe som helst – synes at en eller annen jokum på Facebook er mer tillitsvekkende. De er mest opptatte av hva de “føler” når de skal bedømme hva virkeligheten er laget av. Vi har for eksempel rollespillende virologer på nett som “føler” at det er noe galt med hele bildet i forhold til koronavirus-pandemien. De bryr seg ikke om hva legene sier. (De er sikker uansett kjøpt og betalt av Microsoft og Rotschild-familien.) At de selv kanskje er klin hakke er naturligvis noe utenkelig. De kan jo “føle” hva som er sant. Det er ikke vanlig ute blant folk å holde seg med disiplinert selvkritikk når de velger hva slags informasjon de skal stole på. Og da går det som det går.
Folk som har angst for å få bank på byen (fordi da “taper de ansikt”) kan ikke gjøre noe dummere enn å ta seg et fire ukers kurs i “dynamisk selvforsvar” fordi det eneste de oppnår er en falsk følelse av selvtillit som vil tjene dem dårligere enn naturimpulsen om å løpe fra stedet når en situasjon blir voldelig truende. Det er urimelig å ikke ta med i betraktningen at sånne typer som liker å banke folk ute på byen er erfarne utøvere av vold som ikke lar seg imponere av noe karatekurs. Men sånne ting er “instant karma” som ikke er til å ta feil av. Et knyttneveslag mot nesa er ikke noe man bare kan fornekte og bortforklare som “noe annet”. Det er hva det er. Verre står det til med de som har lest noen artikler om nyere fysikk og nå føler seg klare til å takle en saklig diskusjon om kvantefeltteori. De forstår ikke engang at de er ute i kålåkeren uten kart og kompass. De føler seg jo velorienterte om saksmaterien. Sånt er helt alminnelig og det skjer hver eneste dag. Det har på ingen måte blitt mindre alminnelig etter at vi fikk tilgang til den vidunderlige verdensveven. For mange virker det som å si “jeg vet ikke” er et like stort personlig nederlag som det å få bank på byen. Mange vil heller lyve og dikte opp ting enn å si at de er for dårlig informerte til å uttale seg om en sak. Hva skal man si om sånt? Etter min mening er dette en mental mangelsykdom. Feilernæring. Vi lever i underlige tider når det regnes som en større skam å ikke ha noen kommentar enn det er å si noe dumt om ting man ikke har noen greie på. Men sånn har det blitt.
