“Fordi det bare ER sånn”…

Innen moralfilosofien betegner det supererogative de handlinger som overgår det man har moralsk plikt til å gjøre. Disse handlingene analyseres ofte som valgfrie handlinger, hvilket vil si at det er tillatelig å gjøre dem såvel som å ikke gjøre dem, men der det knyttes en høyere moralsk verdi til den supererogative handlingen. Slike handlinger vurderes som regel som spesielt prisverdige.

(Store norske leksikon)

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

De fleste er sannsynligvis enige om at flaks ikke er noen moralsk dyd. Ergo fortjener man strengt tatt ingen takk hvis man liksom bare på en ubevisst måte snublet seg inn i en situasjon hvor man endte med å utgjøre en positiv forskjell for noen, men det kan jo hende at disse føler takknemlighet likevel. Særlig hvis virkelighetsoppfatningen deres befinner seg i et univers hvor menneskets vilje ikke egentlig er fri, man ender uansett med å “spille ut sin karma” slik skjebnemaktene allerede har bestemt — for eksempel som innenfor visse “hedenske” trossystemer. Superogativt er når man for eksempel med fare for sitt eget liv stuper uti en flomstor elv for å redde noen som holder på å drukne. Du vet. Typisk sånt som folk får heltemedaljer for. Jeg gikk i klasse med en på gymnaset som gjorde akkurat det. Ingen oppfattet ham som spesielt heltemodig før altså dette plutselig skjedde. Jeg så det ikke selv men det var åpenbart skolens “snakkis” en stund, før ting etterhvert ble normale igjen. Hva ville jeg selv ha gjort? Det vet jeg ikke. Jeg har aldri reddet noens liv, ihvertfall ikke i forhold til noen akutt fare som de befant seg i, men jeg oppfatter det som “naturlig” å bistå folk som åpenbart behøver hjelp fordi de er litt “bambi på isen” kanskje uten engang å være helt klar over dette. Det er imidlertid ikke fordi jeg er “snill” men fordi jeg ikke orker å se på “kløning”.

Selveste Grand Canyon innenfor moralfilosofien er kløfta mellom intensjoner og konsekvenser. Deontologi – eller “pliktetikk” – postulerer at en handling bare kan være moralsk korrekt – uansett dens objektive konsekvenser – når det er meningen å gjøre akkurat det man gjør. I sin ekstreme form representerer deontologi “lydighet mot moralske læresetninger” uten at individet nødvendigvis selv har noen moralske intensjoner i situasjonen ut over det å “gjøre alt etter boka”, slik at opplegget slår seg selv ihjel under visse omstendigheter. Det å være særlig lydig og pliktoppfyllende er jo ikke det verste man kan være, men det er ikke særlig moralsk beundringsverdig heller. For eksempel ville ikke en patrulje fra Redningsselskapet ha fått noen heltemedalje for å hoppe i elva og redde flomofferet. Det er jo jobben deres. De har utstyr og de vet hva de driver med. Det blir noe annet, selv om resultatet objektivt sett er det samme. Hvilket bringer oss til min egen posisjon i saken: Av natur og legning er jeg laget sånn at jeg bryr meg lite til ingenting om hva folk mener å gjøre. “Gode intensjoner” er følgelig verdiløse som moralsk element i seg selv. Dessuten handler folks intensjoner som regel bare om forfengelighet og/eller angst for å ikke “se bra ut” overfor hverandre uansett. Konsekvensene av det man gjør er det eneste som betyr noe for meg. Eller vet du om noe annet som kan måles? Jeg kjenner jeg blir overveldet av en tsunami av kjedsomhet hver gang folk begynner å snakke om skyld, anger, soning og alt det der. Hvorfor er folk sånn? Vemmelig “selv-korsfestelse” midt i sentrum for all oppmerksomheten er alt jeg klarer å observere. Det er jo for fanden perverst. Her er vi konfrontert med den dypeste årsaken til at jeg ble håndverker og ikke akademiker. Jeg skulle helt fint ha klart å hevde meg i jungelen av intellektuelle brøleaper som opererer innenfor offentlig debatt i Norge, det skal ikke stå på det, men uansett hvor man jobber og uansett hva man gjør så må man forholde seg til “de andre” — og det er mindre rom for “diskusjon” innenfor håndverk. Er jobben korrekt utført? Det er hva alt handler om. Før man kan svare ja på dette spørsmålet spiller det ingen rolle hva annet man eventuelt måtte synes og mene. Hvem bryr seg om “intensjonene” til snekkeren som monterer døra skjevt? Han mener det godt. Dette er ikke noe saklig argument når problemet er at kunden ikke vil betale fordi de ikke synes de har fått det de bestilte.

Skjebnen er selvsagt moderkilden til all ironi her i verden. Hva var det Albert Einstein sa? Skjebnen har straffet min forakt for autoriteter ved å gjøre meg til en av dem. Selv er jeg såpass autoritær av natur at jeg ikke egner meg for “følefagene”. Ikke fordi jeg ikke har mine egne følelser og alt det der – herregud – men fordi jeg ikke synes de er relevante. Jeg foretrekker å leve i en virkelighet hvor “rett og galt” er mer å betrakte som tekniske størrelser enn som moralske. “Korrekt utførelse” av håndverk er alltid resultatorientert i sitt fundamentale vesen, på en objektivt målbar – materialistisk – måte som er lite egnet for diskusjon (selv om det forekommer “grensetilfeller” av og til). “Sinnasnekkeren” er komisk fordi humøret til snekkeren strengt tatt spiller liten rolle så lenge han får jobben gjort innenfor rimelige rammer av tid, pris og kvalitet. “Sinnapsykologen” ville kanskje vært litt mindre morsomt, ihvertfall fra pasientens synsvinkel. Sinnagynekologen. Huff nei, det høres ikke trygt ut. Han var kjent som en aggressiv og brutal tannlege. Saken er at selv om alle mennesker i teorien kan gjøre alle menneskelige ting, så har folk alltid natur, legning, evner og tendenser som peker i noen få og ganske spesifikke retninger. Det er en nærmestr kriminelt dårlig idè å prøve og lage advokat ut av han som har talent for snekkerfagene — og omvendt. De representerer vidt forskjellige “grunntyper” innenfor etikken. Alle har hørt om begrepsparet “rett og galt” men ikke alle foretrekker å konfrontere dem på det samme vis. Som håndverker finnes ikke rom for noen “stor moralsk ambiguitet”. Er jobben korrekt utført? Dette er noe man kan sjekke med diverse måleinstrumenter; i relasjon til “norsk standard for kontraktsbetingelser innenfor håndverksfag” foruten de rent faglige krav som gjelder (i praksis hele katalogen over EN-ISO slik industrielle forhold er regulert i dagens EU). Det finnes ingen stor gråsone mellom rett og galt hvis man jobber som snekker eller murer. Det går an å diskutere litt rundt estetikken i utførelsen, men også der finnes det objektive standarder som alle uansett må falle tilbake på hvis saken kommer for retten, så man kan likesågodt spare seg. Regningen må betales hvis det ikke foreligger noen saklig grunn til å nekte, som for eksempel at ting er feilmontert i henhold til tegningene, eller at de ikke holder mål etter de standarder for utførelse som gjelder. (Begge deler er vanlige argumenter under tvistemålssaker i byggfagene.) Om å være kritisk i forhold til hva slags klienter man aksepterer er også noe annet for en håndverker enn for en advokat. Det er jo ikke egentlig relevant fra en håndverkers synsvinkel om kunden “driver med noe ulovlig” så lenge dette ikke er så fette åpenbart at “alle bør skjønne det” og holde avstand, men det hender at man sier nei takk til ellers fete jobber fordi man får en følelse av at kunden kommer til å være vanskelig å forholde seg til, både på selve arbeidsplassen mens jobben utføres og når regningen skal gjøres opp.

Jeg har selv gjort “svarte jobber” mange ganger, men ikke på langt nær så mange ganger som jeg har blitt spurt om det — og aldri under noen omstendigheter for en kunde som jeg ikke allerede har et etablert forretningsforhold til (eventuelt at det er noe personlig, noen jeg kjenner på privaten, en slektning og den typen ting). Jeg er ikke skvetten i forhold til “avvik” men jeg er ikke i utgangspunktet noen avviker heller. Jeg er relativt nøktern, profesjonell og “korrekt” som håndverker, hvilket er hva de fleste foretrekker. Det handler jo om å få jobben gjort, ikke om å “ha omgang” med hverandre. Det beste er når de nesten ikke merker at håndverkerne er der, hvilket – tro meg – er hva også håndverkerne foretrekker, i den grad valget er fritt. Man har i utgangspunktet gjort noe galt hvis “det menneskelige” plutselig blir en faktor i bildet, selvsagt gitt at kunden ellers oppfører seg normalt. Mens jeg sitter og spoler gjennom diverse “anekdotiske minner” om bisarre hendelser i arbeidslivet – jeg har selv sett mye og hørt om enda mye mer – kjenner jeg imidlertid at jeg ikke gidder å oute noen, ikke engang på indirekte vis. Det som skjer på jobben blir på jobben. Det som skjer hjemme blir hjemme. Så hva gjenstår da å sladre om? Vi henfaller til “filosofi”. Av åpenbare årsaker får man et annet forhold til “det materielle” når man jobber med “materialer” hver dag. Hele den eksistensielle dimensjonen får en helt annen metningsgrad av en kvalitativt helt annerledes “livsfølelse”. Alle som har den spesielle formen for “kløe i fingrene” – eller hva man nå skal kalle det – som gjør at de bare må holde på og lage ting, uansett hva slags ting vi snakker om, bør vite hva jeg snakker om. Noen bare er sånn. Du vet. “Geskjeftige” på et vis som sitter litt i nervesystemet. Hobbynarkoman er forsåvidt et ord som allerede brukes på andre måter, så jeg vet ikke hva man skal kalle det når folk utvikler “avhengighet” i forhold til diverse styr og stell de opplever som viktig. OCD sier man på engelsk. Obsessive Compulsive Disorder. “Virketrang” som er litt ute av kontroll. Nesten alle har denne tendensen kodet inn i sin “naturlige væremåte” til en slik grad at det er en vesentlig mye større prøvelse enn folk tror å sone en fengselsstraff — hvis man ikke “finner seg en hobby” så å si. Og selv da er det psykologisk tyngende å ikke kunne bevege seg fritt og bruke tiden sin som man selv ønsker. Vi tenker typisk på det som slaveri når folk ikke har noe rom for “selvutfoldelse” innenfor sitt daglige virke; de bare må følge et fastsatt program for aktivitet, tempo og produktivitet, under (streng) kommando av en eller flere “arbeidsledere”, men dette opplegget er ikke desto mindre greit så lenge man får betaling og ellers har en normal arbeidskontrakt som henfaller til alle de aktuelle lover og direktiver. Da er det bare en vanlig jobb. Selv om det i prinsippet er identisk med betingelsene til de fleste slaver i Roma. Man måtte generelt sett jobbe tyve år som slave i noens tjeneste for å få betaling i form av et privateid stykke land og “frihet” til å ellers gjøre som man vil. Dette handlet i hovedsak om å holde orden på hus og andre bygninger, jobbe ute i åker og eng, samt ellers drifte gård og jordbruk for en eller annen riking. Ergo en så vanlig jobb som det var mulig å få i romertiden, kanskje bortsett fra livet som soldat. Jeg vet ikke om noen har regnet på hvor mye arbeidstid man typisk må investere i å fullt ut nedbetale boligen sin i dagens verden, men det er vel omtrent der det ligger. Tyve år er i den lave enden av et typisk boliglån. Litt sjangling er tillatt så lenge dette bare er unntaksvise avvik, men rent generelt så må man betale på boliglånet sitt, med riktig beløp til riktig tid, uten avvik. Ellers kan banken ta huset.

Det kan hende jeg bare er en gretten gammel mann, men jeg har en paranoid følelse av at folk ikke er like robuste som de pleide å være før i tiden. Mange fler sliter mye mer, til krampa tar dem og nervesammenbruddene spraker som festfyrverkeri over drabantbyen. En ting man kan filosofere litt rundt er hvor mye mer åpen verden har blitt. Det går liksom ikke an å “gjemme seg” like lett som før om årene, men det er ikke Orwells storebror som ser deg, det er en eller annen tilfeldig forbipasserende “lillebror” med kamera i telefonen sin. Deretter havner man som “snakkis” på YouTube, Facebook, Reddit og gud-vet-hva. Sånn har det blitt. En eller annen gang – jeg forbinder det med sånn omtrent året 1966 – uttalte popikonet Andy Warhol at i fremtiden vil alle oppleve femten minutters berømmelse. Vi er vel mer eller mindre der nå. Mitt inntrykk av et hot nettsted som TikTok er at folk kravler over hverandre i et forsøk på å være den mest evneveike tosken, men det finnes også noen geniale ting. Hvis man gjør noe bemerkelsesverdig innenfor dette formatet blir det definitivt lagt merke til, enten man blir husket som “en av idiotene” eller noen som kom opp med noe originalt (det blir stadig vanskeligere). Ifølge NRKs nettside har halve Norges befolkning mottatt minst èn utbetaling fra NAV i løpet av året 2023, totalt nesten 600 milliarder kroner, eller i overkant av hundre tusen per norske innbygger uansett alder og status forøvrig. NAV betrakter ettersom jeg har skjønt influenser som et eget yrke, selv om akkurat mitt hode eksploderer når jeg tenker på hvor dypt uansvarlig dette er. Herregud. Du vet hvordan ting virker ute i selskapslivet. Det andre eller tredje “nye folk” typisk spør deg om er hva du driver med. Kan man da virkelig svare “influenser” uten å bryte sammen i latter over hvor tåpelig dette svaret er? (Selv pleier jeg forsåvidt å si at jeg er “konsulent” og hvis de ber om mer så sier jeg at det dreier seg om “strukturelle administrative moduler innenfor regnskapsanalyse” eller noe annet som typisk sneiper hele interessen deres på stedet. Jeg opplever det ikke som seriøst å kalle meg “blogger”.) En rimelig norsk oversettelse av det engelske verbet “influence” er jo å påvirke folk på en eller annen måte. Du vet. “Ha innflytelse”. I beste fall gjennom å være til nytte og inspirasjon innenfor et gitt emneområde som folk liker å holde på med – la oss si for eksempel matlaging, strikking, turisme og frimerkesamling – mens man i verste fall ender som en sånn som sprer konspirasjonsfantasier og annet evneveikt toskeskap. Det er jo også “innflytelse” — men på en negativ måte. Hvor står jeg selv i dette bildet? Jeg klarer ikke å se for meg at noen ville henvende seg til meg og si “stå på, meningene dine er viktige” eller noe annet sånt vås. Herregud noe så nedverdigende for alle de impliserte. Folk kommenterer ikke typisk det jeg skriver og jeg ser selv ikke verdien av “andres meninger” – såpass psykopat må man jo ha lov til å være – så da ender hele saken der, selv om jeg til stadighet nærmest tigger om at folk umiddelbart må si fra hvis de observerer faktafeil eller dårlig grammatikk. Det er jo informasjon jeg behøver, i motsetning til “andres meninger” som sjelden er mer fornuftige, originale eller gjennomtenkte enn de jeg allerede har. Noen kommenterte noe om at jeg burde “skrive for penger” som i og for seg selv ikke er noe jeg stiller meg prinsipielt avvisende til, jeg opplever det bare ikke som realistisk ved dette tidspunkt. Så får vi se hva det blir til siden.