Han forstod ikke at når man er sin egen herre så er man også sin egen slave.
For å lykkes i forretningslivet og tilegne seg stor rikdom må man bli andres herre. Uansett hvor mye du jobber kan du ikke blir rik gjennom eget arbeid. Det går an å tjene mange penger på å jobbe mye men det er en dårlig idè å bruke seg selv som melkeku. Man er på en eller annen måte nødt til å involvere seg i og organisere mange andre menneskers liv og virksomhet for å bli rik. Man må ta fra andre.
Teoretisk sett er det mulig å sette sammen noen slags helautomatisert operasjon som bare bruker maskiner til å fremstille noen uspesifiserte men enkelt salgbare produkter, men i praksis behøver man ansatte. Flere hundre av dem hvis man vil bli rik men hvis man nøyer seg med å flytte ting og organisere andre menneskers arbeidsdag mot en solid men ikke sensasjonelt stor lønn kan man klare seg med mindre. Slik er hverdagen i de fleste små og middels store bedrifter i Norge. Ting går rundt og folk har en jobb men ingen blir rike.
Så la oss fjerne hele konseptet.
Det de fleste mener når de sier at de har lyst til å være “sin egen herre” er at de ikke har lyst til å være i en situasjon hvor noen andre bestemmer hva de skal og ikke skal gjøre i løpet av dagen. Dette er i praksis slaveri, uansett hvor godt betalt det eventuelt måtte være. Vi kan snakke om begreper som plikt men i et fritt samfunn er det ingen som plikter å adlyde andre. De kan bare legge ned alt de har i hendene og gå sin vei. Ingen kan stanse dem. Hvis det å stanse dem med makt er en “rett” som noen har så er de ikke frie mennesker.
Imidlertid vil det ha visse konsekvenser for privatøkonomien hvis man legger ned sitt arbeid og går.
Livet er først og fremt et praktisk problem. Ting koster penger. Hvor skal man få pengene fra? Marx forutså at i et system med liberalistisk kapitalisme (som var det aktuelle tema midt på 1800-tallet) vil de fleste i praksis ikke ha noe annet valg enn å selge sin arbeidskraft til en produksjonsbedrift. Nominelt sett er dette “frivillig” så man er ikke en slave, man er en tjener. Imidlertid er det ikke noe realistisk valg hvis man vi ha penger til mat og klær og sånt. Den ene parten trenger arbeidskraft. Den andre parten trenger penger. Smokk og smitte skal sammen sitte. Resten er et forhandligsspørsmål. Samfunnets relative fattigdomsnivå dikterer hva slags lønnsnivå som vil gjelde.
Man må ha større baller enn hodemål for å kalle Otto von Bismarck sosialist, men jeg har hørt verre. Og dummere. Det som ser ut til å ha skjedd er at Bismarck leste Marx og bestemte seg for å ta grep. Det var ikke aktuelt med noen revolusjon i Tyskland hvis han kunne gjøre noe for å forhindre det, og det kunne han jo. Slik ble Tyskland den første velferdsstaten. Ikke innstiftet av sosialdemokrater, langt mindre av kulturmarxister, men av en prøyssisk general og yrkesmilitær som var opptatt av standarder og ære. Det er vanærende (forsåvidt også selvmotsigende) for en høyt utviklet stat å ha et fattigdomsproblem. Fattige land har fattigdomsproblemer. Rike land har rikdomsproblemer. Et av dem er sikkerheten. Forsyningsstrategi. Beredskap. Politisk stabilitet. Slike ting. Ethvert rikt samfunn tenderer mot å bli utarmet på grunn av grådighet. Stadig flere vil ha mye mere. Samfunnet blir topptungt. Ingen vil lenger gjøre “skittent arbeid”. Alle vil bestemme over sine egne liv. De ser hva som går an. De vil ha noe av dette for seg selv.
Så … hva med denne lysten til å være sin egen herre?
Det går i praksis ikke an å ha et normalt liv i dagens Norge uten å ha en jobb. Selv om man formelt sett er sjefen.
Men hva med de som får penger fra NAV? vil noen si. Javel. Hva med dem? Det finnes sjelden noen saklig grunn til å misunne de som er avhengige av statens velferdsprogram. Enda mindre de som sogner innunder kommunenes sosialtjenester. Minst av alle de som tigger på gata og sliter men rusproblemer og mental helse. Hva slags umennesker er det som lar seg forarge over andres ulykke? Herregud. Dette er Norge i 2022. Vi har standarder. Det er ikke viktig for noe høyt utviklet land om det finnes rike mennesker, men det er svært viktig at det ikke finnes fattige. Bare de rike synes at de selv er viktige, men de representerer også forsåvidt et psykiatrisk samfunnsproblem. Hva er det som forårsaker pengenarkomani? Hvorfor virker det som om man bare vil ha mer og mer jo mer man allerede har? Som tidligere nevnt er den daglige situasjonen i de fleste små og mellomstore bedrifter i Norge at sjefen også jobber. I den grad det går sånn noenlunde bra har man forsåvidt “god råd” men det er ikke det samme som å være rik. Slutter man å jobbe vil det ikke gå mange måneder før problemene tårner seg opp. Slik er virkeligheten for nesten alle innenfor privat sektor i Norge.
Ta et lokalsamfunn hvor som helst i landet. Si at det bor noen tusen der. Du vil alltid finne et antall individer som ingen har lyst til å forholde seg til. De er ikke etterspurt selv om de eventuelt har lyst på en jobb og det ene med det andre. Hva med dem? Jeg har selv hatt folk i arbeid som var “løse kanoner på dekk” til en slik grad at jeg tenkte det er jo for faen billigere å bare gi ham en tusenlapp og sende ham hjem hver dag heller enn å mase med alt dette rotet og trøbbelet. Seriøst. Det har skjedd, og ikke bare èn gang. Jeg skal ikke snakke om råtne epler i kurven men la oss si at du har et band. Et rockeorkester. Hvis et av medlemmene stadig spiller surt og bommer på rytmen vil ikke resten av bandet få til å gjøre jobben om de er aldri så dyktige musikere. Det svakeste leddet i kjeden definerer kjedens styrke, ikke hvor solid den er på et gjennomsnittsnivå. Slik er storsamfunnet også. Det finnes en – egentlig ganske høy – prosentandel av individer som er “uansettelige” i den praktiske verden, hvor man er avhengig av å fremstille resultater som holder en viss standard. Hva gjør vi med dem?
Etter min mening bør Norge innføre såkalt borgerlønn. En flat sats, si for eksempel 25.000 hver måned til alle, uansett, ingen spørsmål stilt og ingen krav om noe. Værsågod. Ta disse pengene og gjør hva fanden du vil med dem. Det er nok til at man ikke “behøver” å jobbe, såfremt man aksepterer hva som med norske priser er en ganske spartansk standard, men jeg tror likevel de fleste ville ha lyst til å “gjøre noe” med sin levetid. De fleste vil også ønske et noe bedre budsjett enn dette. Uansett vil pengene for det meste bli brukt opp fra måned til måned så allerede der vil det finnes et etter måten kjøpesterkt publikum man kan henvende seg til med det man har å selge. I tillegg frigjør man betydelige ressurser som går med til å finansiere administrasjonen av den klovnedansen vi kaller NAV, hvor det virker som om de anser det som viktigere at folk er i “aktivitet” enn om de utgjør en fare for seg selv og andre, i det minste i kommersiell forstand.
