Gestalt brukes innen filosofi og psykologi om en helhet som er mer enn summen av de enkelte delene, og hvor helhetens egenskaper ikke kan reduseres til egenskaper ved de enkelte delene.
(Store norske leksikon)
For de fleste praktiske formål opererer klassisk gestaltpsykologi innenfor det samme området som såkalte “holister”, det vil si at de tar utgangspunkt i idèen om at et menneskelig individ ikke kan forstås som en samling deler som eksisterer på ulikt vis til ulike tider, avhengig av hva slags situasjonelle omstendigheter som foreligger. I den grad noen er èn person ute men en annen person hjemme så lyver de på minst et av stedene, for å sette det på spissen. Nå er det forsåvidt helt normalt å legge seg til en profesjonell væremåte mens man er på jobb. Alle gjør dette i større eller mindre grad. Imidlertid betyr ikke begrepet normalt det samme som begrepet naturlig, for det er ekstremt unaturlig å ha mer enn èn identitet. Den medisinske fagtermen er multippel personlighetsfortyrrelse mens det mer folkelige navnet på dette er at man har et Janusansikt, det klassiske symbolet for en tvetydig natur. Som regel er ikke dette noe problem – det er jo som sagt så normalt at de fleste henfaller til det – og det representerer ingen patologi i den forstand. Pasienten er klar over at han presenterer seg selv på ulike måter i ulike sammenhenger men han oppfatter dette som en pragmatisk nødvendighet. “Den profesjonelle masken” beskytter de private delene av livet mot uønsket eksponering — men også omvendt. Jobben krever en standard for atferd og omgangstone som ikke er naturlig for vedkommende individ, men som må læres og perfeksjoneres som en del av stillingsinstruksen, særlig innenfor serviceyrkene. Man skal jo representere arbeidsgiveren, ikke seg selv. Den man “egentlig er” betraktes i de fleste profesjonelle sammenhenger som et unyttig vedheng til den man forventes å være i jobben. Det er en stor synd å “være privat” i yrker som krever stram profesjonell fokus.
Jeg vet ikke hvor vanlig det er å identifisere seg med jobben. Hva driver du med da? er typisk det andre eller tredje man blir spurt om når man skal presentere seg for noen man ikke kjenner og de fleste velger å avgi et jobbrelatert svar, som sannsynligvis også er hva som forventes. Som alle vet er det to ting man vet med sikkerhet om alle andre mennesker, uansett om man “kjenner dem” eller ikke. Det ene er at de trenger penger så de må få dem fra et eller annet sted. Hvorfra? Dette er informasjon man behøver før man kan avgjøre om vedkommende er respektabel (som selvsagt kan bety hva som helst, folk er jo forskjellige). Det andre er at de er fette sinnssyke, for det er jo alle mennesker. Spørsmålet er bare hva de gjør med galskapen sin. Hvor er den mentale søppelfyllinga deres? Dette er også – kanskje i enda større grad – informasjon som må være med i betraktningen når noen skal plottes inn på respektabilitetsskalaen. Hvis de svarer noe slikt som at de er i fast jobb – detaljene er ikke viktig – med normal arbeidstid, er i et fast forhold og har barn så vet man mer eller mindre hva de “driver med”. De har jo i praksis ikke tid til stort annet enn jobb og familieliv. Men hvis du derimot er for eksempel “singel og søkende kunstner i etableringsfasen” blir det straks uklart hva det er som foregår med deg. Du er en løs kanon. Mye tid og få forpliktelser. Hva som helst kan skje. Sannsynligvis vil du snart spørre om å få låne penger hvis dere etablerer noen form for gemyttelig kontakt. Sånt vil man unngå. Ikke liker man å si nei til folk som er nødne, men man liker enda dårligere å låne ut penger til opplagt dårlige betalere, som man siden kanskje blir nødt til å “være streng mot” og det ene med det andre. Herregud. Det blir galt uansett. Det er best å holde kjølig men høflig avstand til disse dagdriverne. Virker dette som et sannsynlig scenario? Det er etter min mening ikke vanskelig å forstå mennesker før man begynner å grave i personligheten deres, som bør antas å være ubegripelig på detaljnivå. Å forstå seg selv som “identitet” er vanskelig. Å forstå andre er umulig. Det blir som P til NP — hvis du skjønner informatikk. (Hvis ikke er google din venn.) Personligheter er noe griseri og dette problemet blir ikke bedre av at mange bruker dem som angrepsvåpen. De “snakker om seg selv” (og prosjektene sine) som om det ikke fantes andre (og mindre kjedelige) tema for konversasjon.
Selv liker jeg ordet gestalt i sin opprinnelige, tyske betydning: Det er en “form”. Det forventes jo av voksne og selvstendige individer at de skal være “ferdig formet” i den forstand at de har kommet seg forbi det stadiet som kjennetegnes av ungdommelig impulsivitet og utviklet noen slags form for fasthet eller “stødighet” i sin daglige livsførsel. Et grunnlag for respekt, om du vil. Folk ønsker typisk å respektere hverandre og i sakens aledning er de ofte villige til å gå langt med å “se en annen vei” i forhold til diverse personlige særheter, men noen ganger blir det vanskelig. Generelt sett tar det flere år å bygge opp “personlig aktelse” innenfor en gruppe, mens man kan miste alt på få minutter. Det skal ikke så mye til heller. Sånn er livet. Rykk tilbake til start. Eventuelt blir det som det der monopolkortet: Gå rett i fengsel. Selv om du passerer start får du ingen penger. Hvorfor gjør folk så mye dumt? Og hvorfor er de så jævlig sære? Svaret er i nesten ethvert tilfelle at folk drives av frykt. Du kan tro hva du vil, men biologisk sett er vi dyr. Store aper. Nærmere bestemt rassaper, det vil si den typen som ikke har hale. Alle dyr drives av frykt. Dette er selve motoren i livet — hvilket bringer oss tilbake til dette med hvor folk tømmer søpla si. Vi er nødt til å vite hvor du får pengene dine fra og vi er nødt til å vite hva du gjør med galskapen din. Har du kontroll? Ingen har lyst til å etablere vennskap med noen som virker troendes til å plutselig gjøre noe fullstendig fette sinnssykt — med mindre de er sånn selv. Livet er jo et eventyr for mange, mens vi andre tenker at folk bør ha en rimelig grad av “bakkekontakt”. Et program for å kontrollere sin egen frykt, som imidlertid ikke kan være det gamle magiske trikset med å gjøre den om til aggressivitet. Det funker ikke. Man må beholde roen. De som henfaller til dramatiske følelser har ikke kontroll. De som lyver hele tiden – både for seg selv og om seg selv – har heller ikke kontroll. Saken er at vi lever i en kontekst – det postmoderne samfunnet – som forlanger både daglig fragmentering av personligheten og lydighet overfor “programmet”. Vi kan godt kalle det politisk korrekthet hvis du vil. Vi har ikke frihet i den forstand at vi kan si og gjøre hva vi vil, så da blir spørsmålet en avveining av ens personlige galskap mot hva vi kan kalle rimelighetshensyn. Hva slags deler av deg selv ønsker du å leve ut og på hvilken – rimelig – måte ser du for deg at dette skal skje? Det spiller jo liten rolle hva folk “tror”. Alt som teller er hva de gjør.
