Det er sannsynligvis en sær sekvens av hendelser å først se på en dokumentar om Den første verdenskrig og deretter ringe sin mor, men dette var altså noe jeg gjorde i dag. Riktignok snakket vi om helt andre ting på telefonen, men det må ha vært bra sært for mine foreldres generasjon å vokse opp i etterkrigstidens Norge, sammenlignet med en hvilken som helst annen generasjon — som da selvsagt enten var gamle nok til å huske Den andre verdenskrig på en “voksen” måte, eller for unge til å ha vært i verden mens disse tingene foregikk. Saken er at jeg kan personlig huske hvordan krigen var et fullstendig lammende moralsk argument som folk i den alderen typisk brukte mot deg – for å understreke hvor lite du vet om noe som helst – helt til langt innpå 80-tallet. Min egen barndomsfase foregikk på 60-tallet mens jeg brukte hele 70-tallet til å gå på skolen. Mitt siste år på videregående var 1981. Ut ifra hva jeg kan huske og basert i all annen informasjon som jeg har samlet inn siden, så vil jeg si at det var “i løpet av 70-tallet” at ting snudde. Verden forandret seg. Rent konkret – ihvertfall her i Norge – skyldes dette sannsynligvis at personer som ikke selv var “deltager” under Den andre verdenskrig begynte å komme inn i diverse stillinger med samfunnsmakt på den tiden. Deres horisont av virkelighetsforståelse var ikke preget av “krigen”. (De kalte det alltid bare krigen, som om det aldri hadde vært noen andre kriger i verden, bare denne ene som formet akkurat dem.) Selv har jeg aldri kjent på den typen total moralsk overbevisning som man får når man er fullstendig fette sikker på hvor grensen går mellom rett og galt. Psykiatrisk sett vil jeg tippe at dette er den mest karakteristiske personegenskapen som folk former etter å ha opplevd slike ting. Man ser ikke på “svikere” med nåde hvis man har levd under dødelig stress – og elendige materielle forhold samtidig – på grunn av krigshandlinger.
Ingen som personlig kunne huske Den første verdenskrig er i live lenger — og det begynner å bli tynt i rekkene blant de som kan huske Den andre også. Hva tenker unge folk i dag på når noen sier “krigen” uten å spesifisere nærmere? Selv henfaller jeg automatisk til Den andre verdenskrig, med alt det innebærer, men jeg tror ikke at dette lenger er det vanlige. Egentlig kan vi si at hele perioden 1914-1945 var en eneste tredve år lang og sammenhengende periode som hadde sin egen indre logikk, som er forskjellig fra all annen menneskelig logikk som har eksistert i den moderne tid. Før disse tredve årene begynte hadde vi jo ennå kolonitiden som dominant paradigme, mens etter at de var over fikk vi postmodernismen. I sin første fase – mellom 1945 og 1975 – var verden i hovedsak styrt av moralsk skråsikre mennesker, som hadde med seg dette fra krigstiden, men på slutten av 70-tallet fikk vi inn en ny generasjon i samfunnets toppstillinger — og de var mer preget av selv å ha vokst opp med en moralsk skråsikker foreldregenerasjon enn noe som helst annet. De som – formelt og uformelt – sto bak “ungdomsopprøret” som startet mot slutten av 60-tallet og varte til et stykke utpå 70-tallet utviklet jo sin egen form for moralsk kompass som stilte seg i opposisjon til krigsgenerasjonens uforsonlige strenghet — og de ble igjen foreldrene til min generasjon. Jeg mener ikke med det å si at min egen mor var en “hippie” – det var hun jo på ingen måte – men også hun (og i noe mindre grad min far, som jo var sånn som man er når man jobber for forsvaret) var mer preget av sin egen generasjons liberale kultursyn enn den nøysomme sparsommeligheten som gjerne preger sånne som har opplevd seriøs nød, i denne sammenheng de som opplevde Den andre verdenskrig, altså besteforeldrene til de som er på min alder. Alle vi kan huske at det ofte var snakk om “krigen” som et eksempel på den gangen det gikk an å skille venn fra fiende på en tydelig måte … men nå? Det jeg skal frem til er at det fantes fortsatt ingen egentlig “konkurransekultur” før på 80-tallet. Man var vant til samhold som spontan ryggmargsrefleks, og ingen mennesker har noensinne vært like nøye med “utjevningspolitikk” som de lederne samfunnet vårt hadde fra 1945 til 1975 (omtrentlig angitte år, det finnes ikke noe “skarpt skille” i den forstand). De vi har hatt siden ser jo mange gode grunner til å slippe kontrollen til fordel for en mer darwinistisk type økonomipolitikk.
Men nok om det. Første halvdel av Det tyvende århundre var fæle tider. Alle vet dette. Foreløpig er vi knapt kvartveis inn i Det enogtyvende, men jeg vet ennå ikke hva jeg skal si. De neste femogtyve år har potensiale til å bli “interessante” på en helt ny måte, selv om vi fortsatt har gående elendighet i verden som kan spores tilbake til konflikter for så lenge siden at ingen levende mennesker kan huske dem. Da må vi jo snakke om galskap. En ting er når man er sur fordi man har blitt beskutt av noen og nå vil man ha hevn, men noe annet er når bestefaren din ble beskutt av noen annens bestefar for hundre år siden. Hva skal vi liksom gjøre med sånt nå i dag? Er vi også med i den konflikten? Det er vanskelig å se noen rimelighet i det. Og selv om vi eventuelt er det så må vi alle holde kjeft i fem minutter sånn at det får sunket inn at vi har en helt ny og på alle måter felles fiende nå, nemlig en livsstil som undergraver jordklodens økologiske bærekraft og som neppe kan vare i mer enn et par tiår til før hele driten kollapser; med mindre vi tar noen veldig seriøse grep – de blir mer seriøse for hver dag som går – i forhold til hvordan “skapningens herre” administrerer ansvaret for å forvalte skaperverket. Helst burde vi ha kommet igang for tyve år siden men siden vi ikke gjorde dette – det har sin pris – er “når som helst” et passende tidspunkt for radikale politiske grep. Det er nødvendig å eliminere det jeg kaller “rikdomsproblemet”, det vil si den tanke at vi alle bør strebe etter økonomisk fremgang og bruke penger som om verden ikke står til påske på alskens fjas som verken er pent eller nyttig. Og definitivt ikke sunt. Men hva kan man gjøre? Vi behøver politisk styring i retning av en livsstil som ikke er føkkings suicidal på en nærmest narkoman måte. Det går an å skape en bedre verden, men ikke hvis man ikke gjør noe. Jo lengre man lar ting bare skure og gå, jo større blir oppvasken etterpå. Det var vanlig å kalle året 1945 “år null” på grunn av at omstendighetene var både globale og katastrofale, slik at internasjonalt samarbeid ble en nødvendighet; ihvertfall følte folk den gangen veldig sterkt at et felles skippertak må til for å få verden på rett kjøl igjen og starte med noe smartere enn hva det enn var som forårsaket den elendigheta man nettopp hadde erfart. Etter min mening må vi snart erklære “år null” på nytt, i forhold til nødvendigheter av økologisk art. Vi må så snart som mulig kvitte oss med hele den fantasien som handler om rikdom og “økonomisk vekst”. Vi har visst i over 150 år at kapitalisme er like forutsigbart ødeleggende for “det menneskelige” i oss som amfetaminavhengighet. Det går rett og slett ikke an å bortforklare den åpenbare sammenhengen mellom menneskelig grådighet og dagens økologiske problemstillinger. Total psykose er den eneste utvei for de som nekter å se sannheten i øynene.
