Havfolkene er betegnelsen på hva som hevdes å være et sjøfarende forbund eller allianse mellom ulike grupper som angrep oldtidens Egypt og andre regioner i den østlige delen av Middelhavet før og under bronsealderens sammenbrudd. Deres opprinnelse er usikker. Det har blitt foreslått at ulike havfolkene har oppstått fra steder som vestlige Anatolia, Egeerhavet, øyer i Middelhavet, og sørlige Europa. Havfolkene har forblitt uidentifiserte i vurderingen til de fleste moderne forskere og hypoteser om opprinnelsen til de ulike gruppene er kilde til mange spekulasjoner.
(Wikipedia)
Den frygiske sagnkongen Tros var leder og overhode for trojanerne. Tros ble etterfulgt på tronen av sin sønn Ilios som grunnla byen Ilion, beskrevet av den legendariske dikteren Homer i diktverket Iliaden. Ilion er best kjent her i Norge under sitt alternative navn Troja. Det var i gammel tid like vanlig å fantasere og spekulere om Troja som det i dag er å bable om Atlantis, men med et mye bedre grunnlag. Folk var til stadighet ute og lette etter det historiske stedet som Homer beskriver i Iliaden, selv om det strengt tatt ikke behøver å være et virkelig sted; det er minst like sannsynlig at Ilion er oppdiktet i henhold til “loven om poetisk frihet”, eventuelt at stedet er virkelig nok men at handlingen som beskrives i Iliaden må forstås som en “dramatisering” som egentlig handler om ære, mot og andre moralske dyder.
Mange hadde allerede identifisert stedet — men det var Heinrich Schliemann som på 1870-tallet “beviste” at Hisarlik i dagens Tyrkia er åstedet for den legendariske trojanerkrigen (selv om dette fortsatt er et omstridt tema). Hisarlik blir også identifisert som det hetittene kalte Willusa, et viktig handelssted i bronsealderen og forsåvidt et egnet utgangspunkt for å reise lengre innover i landet, til Hattusa, hetittenes hovedstad. Som alle vet ble jo Hattusa angrepet, beseiret, plyndret og brent under “den store bronsealderkollapsen” selv om byen på ingen måte ligger slik til i landskapet at den noensinne kan bli offer for et tilfeldig strandhugg utført av pirater. Havfolkene – hvem de enn var – visste hvor Hattusa lå og de må ha vært en ganske formidabel angrepsstyrke for å ta denne eldgamle festningen, samt ellers legge hele den østlige middelhavsregionen – bortsett fra Egypt – øde i løpet av en hundreårsperiode.
Snorre Sturlasson gjorde en viss innsats for å knytte den norrøne gudelæren til indoeuropèiske folkevandringer i bronsealderen, det vil si overgangen mellom hva vi i dag kjenner som “stridsøkskulturen” (eventuelt det snorkeramiske komplekset), som Snorre kaller haugalder, og den påfølgende “urnefeltkulturen”, som tilsvarer brennealderen. Han nevner at i Asia – der “æser” kommer fra – fantes det en gang en konge som het “Tor eller Tro” som av ymse årsaker bestemte seg for å trekke nordover. Snorre snakker også om Ake-Tor, som må være en fonetisering av navnet Hektor, Ilions fremste helt og storebroren til Paris; han som vel teknisk sett startet hele trojanerkrigen da han bortførte Helena – “den vakreste av alle kvinner” – fra Sparta, noe hennes ektemann Menelaus likte dårlig. Det trojanske navnet Paris er forresten etymologisk uforbundet med hovedstaden i Frankrike, som er oppkalt etter et keltisk stammefolk, parisii — hvilket er både her og der og overalt i forhold til at den franske byen Troyes – fjorten mil sørøst for Paris – visstnok også bare har en tilfeldig fonetisk likhet med Troja (som skrives Troie på fransk, men uttales likt) og er utledet fra det latinske Augustubona Tricassium, som romerne kalte stedet.
Det alle lurer på er selvsagt hvor fanden Snorre hentet spekulasjonene sine fra. Han fant dem neppe opp helt på egen hånd, men det sies at han hadde mange forbindelser med lærde i andre land, så han har i det aller minste fått med seg de mest populære “ryktene” som gikk den gangen. Generelt betrakter vi “legendariske” opphavshistorier til et folkeslag og deres gudsfantasier som tvilsomme i detaljarbeidet, men sannsynligvis basert på “en kjerne av sannhet” i det større bildet av noe som skjedde for svært lenge siden; la oss for eksempel si i bronsealderen, to-tre tusen år før Snorres tid. Den overgangen fra haugalder til brennealder som han nevner skjedde jo omtrent samtidig med kollapsen av de gamle rikene i den østlige middelhavsregionen. Nå var jo ikke Snorre strengt tatt noen historiker i den forstand, han bare skrev ned hva som var saga, det vil si “hva folk sier” om ting. Det kan være sant eller usant, men det er definitivt “det som blir sagt” blant et flertall av alle som har noe å si om saken. Dette er hva ordet “saga” betyr. Mye av det er grove overdrivelser og frihåndsdiktning, men det er ikke desto mindre “hva folk sier” — så får leseren tro hva de vil. Alle som skrev “historie” i tiden før det fantes noe historiefag jobbet på denne måten. Hvor, når og hvordan var det meningen at de skulle utvise det vi nå kaller “kildekritikk”? Vi bør for eksempel ta med i beregningen at folk den gangen sikkert var like fæle som de er nå med å dikte opp konspirasjonsteorier og fantasifulle fortellinger som fyllmasse der hvor faktabildet har noen hull i forklaringsgrunnlaget sitt. Alle vet hvordan folk er. De vil heller ha “en god historie” enn en sann historie. Uttrykket som sier at man skal “ta det med en klype salt” er et svært gammelt uttrykk.
