Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller håne (forhåne) noen, eller fremme hat, forfølgelse eller forakt (ringeakt) overfor noen på grunn av deres hudfarge, nasjonale eller etniske opprinnelse, religion eller livssyn, seksuelle orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, nedsatte funksjonsevne. Diskriminerende eller hatefulle ytringer vil kunne rammes av straffeloven § 185. Som ytring regnes også bruk av symboler. Den som fremsetter en slik ytring kan straffes med bot eller fengsel inntil 3 år.
(Politiet.no)
Filosofisk sett er det – som jeg nevnte for et par dager siden – en avgrunn mellom intensjoner og konsekvenser i etikken. Fenomenet er imidlertid godt kjent blant mennesker på alle områder av livet: Det går ikke alltid sånn som man hadde planlagt. Faktisk så tror jeg det er rimelig å si at ting nesten aldri utvikler seg sånn som man trodde at de skulle gjøre. Detaljene i hvorfor det må være slik får vi ta en annen gang, men vi kan nevne at uansett hvor “godt tenkt” noe er så er det bare en modell. Selve virkeligheten er laget av et annet materiale enn våre tanker om den. Det vi ofte kaller det falske selvet er en fantasi om hvem man er og hva man driver med – som i sin essens ligner alle andre fantasier man kan ha når man står foran et speil – og det eksisterer i kraft av en “indre dialog” (som noen ganger er en “fortellerstemme”) på et plan som befinner seg mellom den egentlige identitetsfølelsen og det ansiktet man presenterer for omverdenen. Enhver “egendefinisjon” av hvem man er og hva man driver med er et aspekt av det falske selvet, eller den indre kamelonen om du vil. Enhver form for “sosiale spill”, manipulasjon, intrigemakeri og den typen ting styres fra dette aspektet av personligheten. Man behøver ikke å være doktor Freud for å se at slik atferd utgjør en veritabel angstgenerator i pasientens hverdagsliv. Hvorfor har de blitt slik? Det er et individuelt spørsmål som må belyses innenfor rammene av et tilpasset terapiprogram, men generelt sett har det falske selvet nesten alltid blitt konstruert som en selvforsvarsmekanisme i forhold til – overveldende – traumatiske omstendigheter, ofte “noe i barndommen”.
Hat er en intens negativ følelse rettet mot visse mennesker, ting eller ideer, vanligvis relatert til motstand eller avsky mot noe. Det er ofte forbundet med intense følelser av sinne, forakt og avsky, og blir noen ganger sett på som det motsatte av kjærlighet. Hat kan være personlig eller kollektivt, og kan være en drivkraft for en rekke handlinger og konflikter, blant annet vold, rasisme og terror. Hat er også et viktig element i propaganda, for eksempel når politiske krefter skal bygge opp fiendebilder og motivere til krig.
(Wikipedia)
Det er enkelt nok å se når noen er fulle av hat, men vanskeligere å forstå eksakt hvorfor. Hat er jo ikke rasjonelt, eller altså det er ikke en effektiv måte å bruke krefter. Hat er veldig energikrevende, slik at man må ta fra andre deler av “budsjettet” for å vedlikeholde flammen, uten å få særlig mange “belønninger” i forhold til hvor kraftkrevende opplegget er. Det sliter jo på helsa å gå rundt med så intense følelser uten at de blir “gjengjeldt” på en meningsfull måte, så slik sett kan vi begrunne at hat kan være “det motsatte av kjærlighet” fordi man vil oppleve det som like sterkt frustrerende å bære på noen av delene “i hemmelighet”. Vi kan tenke oss avstandshat etter samme modell som avstandsforelskelse, eventuelt “den mørke siden” av romantisk svermeri. Det virker som om den typiske “karrièreveien” folk tar med sitt eget hat er banal sadisme, det vil si evnen til å fryde seg over andres ulykke — en egenskap som kan bli ganske patologisk ettersom folk sliter med frustrasjoner, nevroser og motgang i hverdagslivet. Enkelte filosofer har foreslått at hat og kjærlighet egentlig er den samme “energien” rent kroppslig sett, den bare manifesterer seg i form av ulike følelser på overflaten. For eksempel er det jo velkjent hvor sterkt man senere i livet kan komme til å hate noen som man en gang elsket på en intens måte. Poenget er at “sterke følelser” kan drive folk til vanvidd — noe de vel forsåvidt også gjør med en viss regelmessighet. Hver dag er det jo bisarre historier om sånt i media. Det er alltid grusomt men aldri overraskende. Det viser seg jo til stadighet at folk har ikke typisk særlig god selvkontroll “når det gjelder”. Det finnes en ond sirkel av frykt, hat og aggresjon som folk ofte henfaller til. Den er tilsynelatende “selvmatende” når den først har kommet igang — men den tærer altså på individets kraftreserver, såvel fysisk som mentalt. “Rørledningen” går fra frykt til forakt, hat, aggresjon og endelig vold, enten man selv besørger elendigheta eller man egger opp andre til å gjøre det. Poenget er uansett at vi må lete etter pasientens fryktbilder for å finne ut hvor hatet kommer fra. Dypest sett finnes det jo bare to slike dype og fundamentale energier: Frykt og lyst. Skal, skal ikke. Det er i gnistregnet mellom disse to grunnleggende psykologiske impulsene at resten av følelsesspekteret oppstår. Vi kan forsåvidt smøre enda tykkere på og si at dødsfrykt og livslyst er de to biologiske komponentene vi snakker om. Thanatos og Eros.
Hva er toppen av toleranse? Det er når man smiler og er like blid selv om man er konfrontert med hat og intoleranse. Eller som han Arnulf Øverland formulerte det: Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv, i et dikt han skrev om nazismen i Europa for snart nitti år siden. Øverland satte fingeren direkte på selve hovedårsaken til at galskapen kunne skje slik den gjorde den gangen: Du må ikke sove. Det samme gjelder den dag i dag. Du må våkne før det er for sent. Du må ikke bare sitte der og glise dumt mens tingene skjer rundt deg. Du må ikke la deg bedøve av fjernsyn, sosiale media og andre kilder til usunt intellektuelt næringsopptak. Du må ikke la det bli normalt å spre nazipropaganda og ville konspirasjonsfantasier. Juridisk sett definerer denne plattformen seg som “papir” — i den forstand at man kan ikke stevne papirprodusenten for retten på grunn av noe en subversiv forfatter skriver på det. Dersom plattformen begynner å “redigere innholdet” har vi en slags de facto = de jure situasjon hvor de viser med handling at de ikke bare er “papir”, de har et aktivt øye på innholdets karakter også. Kort sagt, nå må de ansette en moderator og dette vil spise av budsjettet, kanskje til en slik grad at plattformen ikke lenger er lønnsom. Dette er et identitetsspørsmål som plattformen selv må avgjøre. Er jeg papir eller publikasjon? Det ser for meg ut som om “papir” er en liten, men stabil inntektskilde slik ting foreligger per i dag, mens “publikasjon” vil kreve investeringer og oppfølging på et annet kostnadsnivå enn dagens. Derfor forventer jeg at ting vil fortsette som før. Plattformen bryr seg ikke om innholdet og de andre bloggerne bare trekker på skuldrene av kryptisk nazipropaganda, oppdiktede løgnhistorier om vaksiner og det ene med det andre. Det rammer jo ikke dem selv. “Det er bare meninger” tenker folk når de leser hva som i virkeligheten er galdring – altså trolldom – som allerede har fremkalt èn massemorderisk demon her i Norge. De som stadig fantaserer om å “sende” folk hit og dit – ut av landet, inn i fengsel, ned i den mentale kjelleren – røper et mildt sagt tvilsomt menneskesyn. Hvordan har du tenkt å få folk til å gjøre ting de ikke har lyst til å gjøre? Dette er verdens eldste politiske gåte — som folk stadig klør seg i hodet over, selv om man må være evneveik for å ikke se at “autoritet” i praksis er det eneste mulige svaret. Vil du ikke så skal du. Her ligger også denne fantasiens kjerne. Nazibloggerne er jo både evneveike og impotente, så de “etterlyser handlekraft” i forhold til det fiendebildet de maler på veggen. Og hvis de synger denne sangen lenge nok så vil kanskje en demon høre dem til slutt. Alle vet hvordran denne mekanismen virker. De gjør det med vilje.
