I dagligtale er ideologi brukt i betydningen ‘tankesett’, som uttrykker noen overordnede idéer om hvordan mennesker er, eller hvordan samfunnet bør forstås og styres. I marxistisk tolkning er en ideologi noe som utgår fra en overklasse med egeninteresse av å opprettholde en bestemt samfunnsorden, selv om denne virker undertrykkende på andre klasser. I nyere tid er ideologi brukt om forskjellige samfunnsforklaringer som kan virke mer til fordel for noen grupper enn for andre. Det kan være snakk om klasseideologi, kjønnsideologi, generasjonsideologi og raseideologi.
(Store norske leksikon)
Det er ingen fordel å være stor og sterk hvis man har dårlig selvkontroll. Folk blir jo skremt av sånt. Hvis situasjonen kommer til det punkt at “noen” er nødt til å få kontroll på deg vil de kanskje bruke overdrevne maktmidler “for å være på den sikre siden” nettopp på grunn av denne truende fremtoningen, det vil si det skadepotensialet du bringer med deg inn i konfrontasjonen. En villstyrig ku krever jo helt andre metoder enn en villstyrig høne. Alle skjønner dette. Et stort dyr på et par hundre kilo kan føkke deg opp ganske jævlig selv uten å mene å gjøre deg noe, bare ved å være “temperamentsfullt” utagerende og ukontrollert i bevegelsene sine.
På lignende vis er det ingen fordel å være intelligent når man mister vettet. Konklusjonene man kommer frem til der ute i kålåkeren blir jo like komplekse og avanserte enten de er gale eller korrekte når de kommer fra en viss type tenker. Av denne grunn er selvdisiplin minst like viktig i forhold til mentalt som til fysisk skadepotensiale. Kua som går berserk skremmer av åpenbare grunner flere enn høna som er ute av kontroll, sånn er det bare. Hjernens neocortex er en “spåmaskin” som ser på situasjoner og vurderer hvordan de kan utvikle seg i ulike retninger alt etter hvordan man griper saken an. Vi kaller det typisk “å være smart” når man er flink til å forutse ting på denne måten, mens vi bruker forskjellige former for andre navn på de som “aldri lærer”.
Selv har jeg et godt øye til husflid når det kommer til tankearbeider. Du vet. Hjemmelagde opplegg. Fabrikkfremstilt tankegods imponerer meg generelt sett lite. Riktignok er det litt imponerende når noen er en veldig godt trent ideolog som kjenner materialet sitt ut og inn, men på en “sirkuskunst” type måte. Akrobatikken ser fin ut, men blir man en bedre fotgjenger av det? Språket er i utgangspunktet et verktøy beregnet på kommunikasjon mellom mennesker, ikke et konkurranseområde, og ihvertfall ikke et våpen. Som jeg stadig nevner er jeg selv så sosiopatisk av natur at jeg ikke legger noen særlig vekt på hva andre mennesker mener om meg – ut over at det er greit å vite sånn omtrent hvor man har folk i forhold til hva man senere kan “regne med” – så jeg er heller ikke utpreget sårbar i følelseslivet mitt. Jeg blir ikke krenket, skuffet eller opprørt av andres habaluba. Det er jo for det meste ikke min sak hva enn de driver med. Er det rimelig å regne med noe annet enn at folk skal være evneveike gapagauker mesteparten av tiden? Jeg synes ikke det. Mennesket er en komisk skapning. Man bør generelt sett legge bort “forventningene” og heller tilnærme seg folk med humoristisk sans — ikke minst seg selv.
Jeg vet strengt tatt ikke hvor det kom fra i utgangspunktet, men jeg vet at jeg la merke til det i en “amerikansk” kontekst; da noen for et drøyt tiår siden begynte å snakke – nedsettende – om faktabaserte programmer for politikk og samfunnsadministrasjon, som en motsetning til “ekte følelser”. Dette er ganske … imponerende. Ikke på noen god måte men ikke desto mindre bemerkelsesverdig. Hva fanden er det de prøver å si? At man skal stå på sitt i forhold til det man “føler” uansett hva fakta sier? How very American of you, dear. Det er så galt på så mange forskjellige måter at man blir nærmest litt rådvill av denne – skal vi si – postmoderne tendensen med å likestille det subjektive og det objektive som verdisettende standarder innenfor virkelighetsoppfatningen. Private følelser er ikke likeverdige med objektive prinsipper selv når de er – tilfeldigvis – sammenfallende. Et åpenbart eksempel er hvordan det teller lite hva man føler er rett og galt når man havner på kant med den offentlige straffeloven: En ung mann i Porsgrunn her forleden syntes det var greit å stå på et gatehjørne og røyke på en cannabis-sigarett, men politiet mente noe annet. Hvordan tror du den diskusjonen endte? Et banalt eksempel men prinsipielt sett det samme misforholdet som når folk tøyer grensene for rettsstatens elastikk også på måter som ligger innenfor lovens rammer. Du vet. Sånt som er designet for å trigge og forarge noen; i beste fall “provosere frem en debatt” men minst like ofte bare en erigert hilsefinger som man holder opp foran noens åsyn. Tenk selv. De gangene du spontant føler for å “vise fingeren” til noen – jeg er sikker på at det skjer mange ganger hver dag, enten du faktisk viser finger eller ikke – så er det alltid ment som “svar på tiltale” (med det samme nivå av respekt som man selv opplever at man blir vist, på rasjonelt eller “annet” grunnlag). Intet psykiatrisk friskt menneske føler for å gå rundt og provosere og trakassere andre uten grunn, men denne “grunnen” behøver ikke å være helt i vater hele tiden. Misforståelser forekommer.
Kunnskapens mest iøynefallende paradoks er at man vil for det meste ha rett hvis man for det meste tenker at man tar feil. Det er jo et på alle måter bedre strategisk utgangspunkt å vite at man tar feil enn å tro at man har rett, uansett hvilken retning man har tenkt seg i. Synes du ikke? Det er åpenbart lettere å rette opp en feil som man vet om enn å korrigere en misforståelse som man trodde var en sannhet. Man slipper å “gå mange runder med seg selv” for å gjenfinne likevekten. Jeg er av mange grunner skeptisk til alle “overbevisninger” som folk tviholder på i alt for nevrotisk protesterende grad, som om det var den siste klesfilla de behøver for å skjule rumpa si foran fremmedfolk. Sånt er jo ikke sunt. Vi minner om “kunnskapens paradoks” slik det ble formulert av den filosofiske rockestjerna Sokrates: “Alt jeg vet er at jeg ikke vet noe.” (Men i denne “bevisstheten om egen uvitenhet” har jeg et fast holdepunkt i forhold til kunnskapens flytende natur.) Vi kan kanskje forestille oss et menneskes bevissthet som en “boble” med den egenskap at den er “oppblåsbar”. Bevisstheten kan ekspandere inn i “nytt territorium” – folks typiske livsløp er fullt av sånne erfaringer – men dette innebærer en ny grenseoppgang i forhold til de tingene man vet at man ikke vet. Ser du poenget? Enhver oppgradering av egen konnskapsbase må innebære en økt bevissthet om egen uvitenhet. Kunnskapen rekker jo bare så langt mens virkeligheten per definisjon fortsetter i det uendelige. Det finnes følgelig ikke noe mer intellektuelt evneveikt enn å tro at man har rett. Det har man jo aldri. Det beste man kan få til er en bedre teori.
