Det var litt utpå ettermiddagen. Telefonen ringte. Det var Frank.
Frank: “Hva tenker du om det som skjer?”
Jeg: “Vet ikke. Er det noe som skjer?”
Frank: “Skru på fjernsynet.”
Jeg: “Jeg har ikke fjernsyn.”
Frank: “Så gå på nettet. Skru på radioen. Hva som helst. Snakkes senere.”
Jeg “Okay …. ”
Slik gikk det til at jeg først hørte om terrorangrepene i New York. Jeg vet ikke om dette er de mest dødelige terroraksjonene noen gang, målt i antall drepte der og da (og skal vi snakke om ringvirkninger er det mye å ta tak i gjennom historien), men det er definitivt de mest spektakulære. Ikke alle visste at den ene bygningen var blitt truffet av et fly. Alt de første rapportene sa var “en eksplosjon”. Men ethvert kamera i halve byen var rettet mot “tvillingtårnene”, denne kjente profilen i New Yorks bybilde, da det andre flyet kom. Ekkoet etter det kollektive stønnet da det andre flyet traff den andre bygningen ligger ennå som støy i bakgrunnen i det amerikanske samfunnet. Sånt ser man ikke hver dag, eller noen dag for den saks skyld.
Et tilstrekkelig antall mennesker har allerede uttalt et tilstrekkelig antall ord om denne hendelsen. Ikke alt like klokt.
Det mest interessante spørsmålet er etter min mening: Hva er det terroristene vil?
Det første vi kan fastslå er at dersom man ønsker å dø så er dette noe folk får til uten å lage noe oppstyr om saken. Og ønsker de å gjøre noe ondt så er dette også mulig å gjøre på diskrèt vis. Det skjer hele tiden. Vi må følgelig anta at det handler om å få frem noe slags poeng ut over det å lage faenskap og ut over det å dø noen slags dramatisk heltedød (i egne øyne) for noen slags sak. De fleste som har evnen til å tenke strategisk antar at poenget var å vise at amerikanerne ikke er usårbare, selv ikke på egen jord. PR-messig sett kan man ikke si annet enn at aksjonen var svært vellykket. Hendelsen ble mildt sagt lagt merke til.
Mitt eget tidligste inntrykk av begrepet “terrorisme” ble dannet på grunn av aktivitetene til Rote Armee Fraktion (RAF) i Tyskland på 70-tallet og den Irske Republikanske Armè (IRA) i den samme tidsperiode. Dessuten, som nevnt i en annen bloggpost nå nylig, palestinske Svart september under OL i München i 1972. Enn videre en rekke andre grupper med samme forretningsidè, inntrykket var at de fleste var radikale ekstremister på den politiske venstresiden — marxist-leninister — som hadde erklært krig mot staten med det formål å tvinge frem væpnet revolusjon hos det såkalte “folket” fordi alle ønsker naturligvis å rive ned alt det bestående for å bygge en bedre verden oppå ruinene. Den gangen tenkte jeg at dette var omtrent så dust som det er menneskelig mulig å bli. Jeg tenker fortsatt mer eller mindre det samme. Det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket, som Konfucius sa. Vold som problemløsning er skivebom.
Før Den første verdenskrig var det ikke uvanlig å holde seg med romantiske fantasier om vold som politisk virkemiddel. Særlig i Russland, hvor konseptet “terrorisme” først ble utformet. Jeg er terrorist, ikke morder uttalte for eksempel Vera Zasulitsj under rettssaken i 1878 etter at hun hadde såret guvernøren for St.Petersburg med et pistolskudd, men lot være å skyte flere ganger selv om hun kunne. Poenget var etter hennes mening allerede levert. Hvis du kødder med oss så skyter vi deg. Slik ble det sannsynligvis også oppfattet. Folk har på ymse vis fått til å definere seg som legitime “krigere” i en konflikt hvor bruk av dødelig våpenmakt mot “folkefiendene” ble oppfattet som noe helt normalt. Samtidig må vi huske at stemningen gikk i retning av hurra det er krig!!! da de britiske troppene i 1914 marsjerte i retning av skipene som skulle bringe dem til dødmarkene i Frankrike. Så folk var ikke helt riktig navla på den tiden. Hvor bra det ble senere er også diskutabelt.
Det ligger i selve ordet at terrorisme ikke først og fremst handler om vold, men om frykt for vold. Poenget er å fjerne trygghetsfølelsen hos folk, ikke å drepe dem. Det ligner på de klassiske beskyttelsesoppleggene til organiserte kriminelle, hvor de som ikke umiddelbart lar seg true og kue blir utsatt for “ulykker” slik at alle de andre vil se og forstå. Det lønner seg dårlig å gjøre motstand. Etter den dagen i 2001 har mange betraktet “muslimer” som den retning man bør forvente seg terroraksjoner fra. Ikke uten en viss rett, men det finnes så mange slags retninger. Salafister er til muslimer hva nynazister er til “hvite mennesker”: En selvmodskult som dypest sett er uten mål og mening. For salafistene handler det ikke engang om å ramme “vesten”. De driter i hele vesten. Vesten har ingenting de ønsker seg. Det som er viktig for dem er å skille ut muslimer som en egen gruppe som har saklig grunn til å føle seg truet på usaklig grunnlag av “hvite mennesker”. Slik sett er de mer allierte med enn fiender av nazistene i Europa og den engelsktalende verden. Helst vil salafistene – som vi har sett – ha en egen islamsk stat som på den tiden da kalifen var ung, hvor de kan styre og stelle med brutal undertrykkelse og vilkårlige henrettelser like så bra som noen fascist greier å få til i Søramerika og ellers. I mellomtiden gjør de hva de kan for å gjete alle muslimer i retning av ønsket om noen slags muslimsk Israel, et “lovet land” som ennå gjenstår å bygge. “Integrering” i vestlige samfunn er det siste de ønsker.
Det mest orwellianske jeg har hør noen si høyt i min levetid er begrepet en krig mot terror som fulgte i kjølvannet av hendelsene i 2001. Det er så man må ta pannegrep og stønne. Herregud. Krig er terror. Jo mer krig, ulykke, nød og sorg, jo bedre for terroristene. Det er dette de lever av. Det finnes ingenting for dem på slike steder hvor folk for det meste har det bra og samfunnet for det meste fungerer. Enten vi snakker om salafister eller nynazister så er folkefrykt og kulturkonflikt deres daglige brød. De har ingen fremtidsplan. Dersom de ønsket et trygt og stabilt samfunn med like plikter og rettigheter for alle ville de valgt en annen strategi. Til sist må vi poengtere at terrorisme er mer enn bare voldelige og mer eller mindre vilkårlige aksjoner rettet mot saksløse mennesker, det er også propaganda. Alle som bidrar til å spre frykt og hat er på terroristenes side. Hold deg rolig og fortsett som før (“keep calm and carry on”) var det britiske budskapet under Den andre verdenskrig. Da den kom hadde de mistet sansen for å si hurra det er krig når drepingen begynte. (Skjønt enkelte briter ble litt i overkant entusiastiske over alle mulighetene da Putin nylig startet felttoget sitt i Ukraina.) Frykt er et krigsvåpen som er like gammelt som selve krigen. En vettskremt motstander er enklere å ta ut enn en som holder hodet kaldt og posisjonerer seg strategisk. Og dersom terroristene klarer å få en stor befolkning til å leve i angst for en dårlig definert og utydelig fiende har de vunnet en stor strategisk seier.
