Hexa-kosioi-hexe-konta-hexa er gresk og betyr seks-hundre-og-sekti-seks. Men gresk er jo som alle vet gresk for de fleste. Ved første øyekast ser ikke det bokstaverte tallet i tittelen ut som om det går an å uttale, men alt går an. Man må bare hugge det opp i enkeltstavelser og snakke sakte helt til det sitter. Det er jo sånn man lærer å snakke uansett ved hvilken alder man plukker opp kunsten. Jeg skal ikke kjede leseren med å ramse opp referanser til Johannes Åpenbaring og det ene med det andre, men jeg skal gjøre oppmerksom på at fobien det refereres til i tittelen er et ekte sinnslidelse – nærmere bestemt en tvangsforestilling – som har sitt eget nummer i DSM-IV-manualen, men de særlig interesserte kan søke opp dette på egen hånd. Vi skal her bare bemerke at det er ikke unormalt å skvette litt hvis man for eksempel trekker kølapp nummer 666. Dette betyr ikke at man lider av hexakosioihexekontahexafobi. Man må være mye mer manisk fokusert på saken enn det. Men hva fanden har dette med noe som helst å gjøre? lurer sikkert alle på nå. Svaret er åpenbart – kremt – og jeg skal nå røpe hele hemmeligheten: Dette er min post nummer 666 på denne plattformen. Og faen skjære, som folk typisk sier. Det er en helvetes mengde med ord. Folk har jo av og til sutret litt fordi jeg skriver så jævlig langt, men jeg er som jeg er. Take it or leave it. Jeg vet ikke engang hvordan man skriver korte tekster. Eller rettere sagt, jeg ville sikkert fått det til hvis jeg gikk inn for det, men det gjør jeg altså ikke. Da blir jo hele poenget borte for meg. Jeg skriver for å skrive mer enn jeg skriver for å bli lest, hvis det gir noen mening. Poenget er å improvisere fritt, så ser vi hvis vi havner etterhvert. En sykkeltur med bind foran øynene, om du vil.
Hvor kommer jævelen fra? Det er spørsmålet. Jeg synes ikke det er interessant å utforske hvorfor folk tror på “den onde” som noen slags personifisert metafysisk kraft som kjemper mot “den gode” om det overordnede kosmiske herredømmet, med mennesker og dyr som mer eller mindre skrekkslagne tilskuere. Folk tror jo på all mulig slags bøff. Det er helt normalt. Eller altså, det er normalt helt til man friker ut og pådrar seg en diagnose. Da er det plutselig noe annet. Men nok om det, saken er at diverse dualistiske verdenssyn har eksistert hvor lenge som helst — og eksisterer fortsatt, både i religiøs form og som “filosofi” i videre forstand. Si for eksempel yin og yang. Jeg har møtt mange som mener at “det må jo være noe mer” og så siterer de kanskje Shakespeare – det er mer mellom himmel og jord – men jeg pleier å fortelle den at det er bare litt kiling i følsa. Det er ikke noe å bry seg om. Sannheten er at vi som mennesker har ikke tilgang til denne kategorien av informasjon. Kanskje finnes Gud, kanskje ikke. Men jeg synes at hvis man skal ta Gud på alvor så blir det blasfemisk å uttale seg på hans vegne. Folk uttaler seg jo vanligvis ikke på vegne av sjefen, ordføreren eller statsministeren — men Gud er det liksom greit å snakke for. Jeg ser ikke helt den. Dette er det fundamentale problemet jeg har med “de troende”. Hvis du ikke vet hvem Blaise Pascal er finnes det mye om ham på nettet, men her og nå skal vi bare referere til “Pascals veddemål” som handler om hans forsvar for troen. Kort fortalt dreier det seg om at man kan se livet som et veddemål hvor man satser på det ene eller det andre, så handler det siden om å reflektere hva som er det beste og det verste som kan skje dersom man vinner eller taper. Pascals argument er selvsagt at man bør satse på Gud. Man har mye å tjene og lite å tape uansett hvordan veddemålet til sist spiller seg ut.
Selv har jeg et ganske pragmatisk syn på disse tingene. Overtro er det man lider av hvis man går rundt og tror på mer enn det man er nødt til å tro for al livet i denne verden skal gi noen mening. Jævelen er overtro fordi jeg har så langt ikke sett noe jævelskap som behøver noen slags resirkulert karakter fra det hedenske panteon for å bli forståelig. Menneskelig toskeskap er som regel tilstrekkelig. Ingen kjenner den sanne dybden og bredden av menneskelig toskeskap, men historien er full av mye ganske mange imponerende ting som de fant på og som de sikkert syntes var en god idè der og da. Men så gikk det altså til helvete, som man sier. Det gjør ofte det. Uansett så har jeg ikke egentlig noe problem med at folk bruker mystisk matematikk for å få regnestykket sitt til å gå opp. De kan tro hva de vil for meg. Problemet kommer når de skal “snakke om ting”. Jeg vil faen ikke snakke om metafysikk med deg, din evneveike hagenisse. Min observasjon av de religiøse er at de typisk ikke tror fullt så mye som de ønsker å tro. Eller sagt på en annen måte: De er redde. Redde for å leve og redde for å dø, Det virker som om det er vanlig å snakke om gudstro nå for tiden, heller enn gudsfrykt som man sa i gamle dager. Hvis man snakker om “de gudfryktige” nå for tiden ser folk kanskje for seg en gruppe kvinner i kåpe og skaut som holder håndveska foran seg med hvite knoker og følger deg med blikket der du går. Kanskje som i en svart/hvitt-film fra 50-tallet. De hater deg fordi du ikke er redd. De vil helst ikke se sånne som deg der i bygda. Her holder man sin frykt hellig. Hallelujah. Hele opplegget er ganske kørka, men det er også ganske vanlig den dag i dag med såkalt “mørke kristne” som dyrker sin gudsfrykt og gjør bot for all sin synd hver dag nede i bedehuset. (Okei, time-out: Jeg beklager, men jeg får et tonn med assosiasjoner til diverse gamle norske filmer og serier når jeg skriver dette, noe som får meg til å fnise. Derfor blir teksten som den blir.) Saken er at det er ingen som vet noe mer om metafysikk enn at vi har kommet hit til jorda for å efare livet og døden. Resten er et spørsmål om tolkning. De smarte velger å ikke tro noe før de er nødt til å handle. Da satser de på det som virker både sannsynlig og innenfor rimelig rekkevidde. Altså en “arbeidshypotese” som de holder seg til inntil nye data gjør det nødvendig å endre opplegget. Og så videre. Det man kaller Bayesiansk statistisk metode. Igjen, de spesielt interesserte vil finne mer enn nok om Bayes og greia hans på nettet. Problemet med de som tror veldig mye er at de noen ganger klamrer seg til troen langt hinsides det sikkerhetsmessig forsvarlige — og da øker som kjent sannsynligheten for at noe jævelskap vil skje.
Er det derfor vi har en jævel? Er det bare … Freud? Herregud. Alt man skal skylde på. Folk får noen ganger et litt fetisjistisk forhold til idèene sine. Vi kaller dette å anskaffe seg noen darlings som man siden klamrer seg til om man så får blodsmak i munnen av det, til tross for alt som man blir forelagt av bevismateriale for at man sannsynligvis tar feil. Dette er åpenbart et poeng innenfor religionen, men det er også noe folk gjør i forhold til verdslige ting, for eksempel politiske idèer. Til og med visse spørsmål fra historien og arkeologien. De snekrer sammen noe slags rekkelverk av argumenter som de siden forsvarer med regelrett dødsforakt. (Det hjelper forsåvidt også litt at mange av disse “snekkerne” har snekret sammen og utgitt bøker og annet materiale som selger godt.) Skal vi nevne navn? Graham Hancock, Randall Carlson, Brian Forster, David Icke. Eller nei, la oss ikke nevne navn. Da dør kvelden av alderdom før jeg er ferdig, uansett hvor ung den ennå måtte være. Poenget er at det finnes et stort marked for alt sånt som mennesker “tror” på. Det er som et rusmiddel. Folk må ha mer og mer, sterkere og sterkere. De skriker som sultne fugleunger. Samme gamle leksa. Det å tenke selvstendig er noe syndig, mens det å tro på det samme som “de andre” er den sanne vei. Det er en litt underlig dualisme i menneskesjelen, dette her. Vi ønsker å tilhøre noe eller noen, men vi ønsker også å være uavhengige og selvstendige — den første og den siste autoritet i våre egne liv. Hva kan jeg si? Livet er som et lukket rom som inneholder en labyrint av speil og tåke. Du kommer ikke til å havne der hvor du tror du går. Jævelen er jo der. Han venter på at du skal få skikkelig hjertebankende nerver før han plutselig hopper frem og sier bø. Det er nå det verste begynner.
