Semitter er en historisk fellesbetegnelse på flere folkegrupper som fra omkring år 3000 før Kristus har dominert Midtøsten og som har talt semittisk språk. Betegnelsen ble først gitt av den tyske språkforskeren A. L. von Schlözer i 1781 om etterkommerne etter Noahs sønn Sem.
(Wikipedia)
Det virker kanskje pedantisk å påstå at det er stor forskjell mellom en “språkgruppe” og en “folkegruppe”, men det er det altså. Opprinnelig mente von Schlözer å si noe bare om språk, men før femti år hadde gått var rase den store greia blant “folkeforklaringer”. Følgelig var det ikke lenge før det semittiske språkområdet ble til den semittiske rasen. Men først altså selve ordet semitt som ikke kom til verden før i året 1781, slik at “antisemitt” er ihvertfall ikke eldre enn dette som ord og betegnelse for noe som helst. Uansett, kaldèisk er et semittisk språk og Abraham kom fra “Ur i Kaldèa” hvor han opprettet noen slags særavtale med Gud om han skulle få noen eiendommer et stykke lengre vest i verden, så han reiste i denne retningen. Siden følger en snuskete historie som handler om at Abraham først i henhold til plan og konspirasjon avler sønnen Ismael – som er arabernes stamfar – med den unge slavepiken Hagar, siden ble hans gamle ektemake Sara gravid likevel, med sønnen Isak, jødenes stamfar. Tvi vøre; skandale, skam og det ene med det andre, poenget her er at jøder og arabere er halvbrødre etter Abraham, mens resten av semittene er “søskenbarn” i større eller mindre grad, siden det gikk noen generasjoner med de vanlige menneskelige forviklingene mellom Sem – som fikk fem sønner – og Abraham.
Napoleon hadde som alle vet et felttog gjennom Palestina i året 1799, med det formål å konfrontere en ottomansk landstyrke som samlet seg et stykke nord for Acre, i grensetraktene mellom dagens Israel og Libanon. Mens han befant seg i de traktene skal Napoleon visstnok ha ytret ønske om å opprette en jødisk stat der, under beskyttelse av det imperiale Frankrike. Siden marsjerte han tilbake til Egypt igjen, hvor det var noen ytterligere kalamiteter før “situasjonen i Europa” krevde hans tilstedeværelse i Frankrike. På Napoleons tid hadde det ennå ikke blitt vanlig å sortere folk etter rase. Jeg mener, alle kunne jo se om de var mørke eller lyse, men det var språket man tok folk på. Hvis man snakker fransk så er man jo fransk. Ihvertfall fransk nok til å forstå hva Napoleon sier, som er omtrent der jeg tror han trakk opp grensen. Å adlyde Napoleon er å forstå Napoleon, mumlet han sikkert til seg selv senere. Hva var det han ville? I ettertid ser det ut som om Napoleons prosjekt var å gjøre hele verden fransk, men han fikk vel strengt tatt bare til å ruske opp i diverse “gamle maktstrukturer” hvorav en av dem var forholdet mellom Norge og Danmark. Napoleonskrigene er et vesentlig element i årsaksgrunnlaget for at Norge fikk sin grunnlov akkurat i året 1814 — som ikke er så ille lenge siden målt i relativ tid, men det ligger mange ufattbare lysår unna i hva folk oppfatter som normalt innenfor en slags teknososial virkelighetshorisont. Folk i 1814 lignet mer på folk i vikingtiden enn på oss. Nesten alt arbeid som ble gjort den gangen skjedde med muskelkraft, eventuelt med hest eller andre sterke “arbeidsdyr”. Maskiner var lite mer enn bare en eksotisk fantasi for de fleste. Til sammenligning kan det nevnes at verdens første toglinje kom i 1825 i England.
Året før – altså i 1824 – publiserte som alle vet Jean-Francois Champollion sitt arbeid med å oversette “gammelegyptiske” hieroglyfer, ikke minst inspirert av den “egyptomanien” som herjet Frankrike i noen år etter Napoleons felttog, mens Champollion (født i 1790) var ung og påvirkelig. Vi kunne altså lese hieroglyfer akkurat før vi fikk skinnegående damplokomotiver. “Den industrielle revolusjon” fortsatte imidlertid sin skjeve gang utover 1800-tallet. Dette trakk med seg store ringvirkninger på alle områder av samfunnet, ikke minst de akademiske. Det fantes jo strengt tatt ingen “vitenskap” i år 1799, mens i år 1899 syntes de at de visste det meste. Ved et tidspunkt var det noen som fant opp “den vitenskapelige raselæren” – jeg vet ikke eksakt når, men midt på 1800-tallet var “rase” en etablert kategori – slik at dette var et høyst respektabelt emneområde som ble tatt blodig seriøst i de neste hundre år. Mange synes den dag i dag at “rase” virker som et fornuftig prisme å betrakte folk gjennom, men de fleste har skjønt at dette var en perversjon av typen “astrologi” (det vil si den tro at stjernenes bevegelser betyr noe for menneskers skjebne). Nå for tiden bruker vi jo DNA-tester for å fastslå folks genealogi, som slett ikke alltid viser seg å være hva folk trodde på forhånd når de får igjen sine egne testresultater. Noen ganger viser DNA-testen noe totalt annet enn forventet, sånn at alt de trodde de visste om sin egen familiebakgrunn styrter sammen – har alle løyet til meg alltid? – men det vanligste “avviket” folk opplever er at de typisk ofte har 10-20 prosent arvemateriale fra en geografisk region som ikke gir noen mening. Men de fleste havner i “hovedstrømmen” av normale menneskers forutsigbare normalitet. DNA-testen deres bekrefter det de hadde hørt om slektshistorien sin. Verden fortsetter videre på den samme skinnegangen som alltid.
Alle godtar at DNA er “sterkt bevismateriale” i forhold til hvem man er og hvem man ikke er i slekt med. Det virker meningsløst å diskutere saken hvis DNA-testen for eksempel viser at man ikke engang er vagt i slekt med de man alltid har trodd var far og mor. “Noe” har skjedd og det var ikke noe mirakel. Mer en slags forbyttelse. Det virker litt på den drøye siden, men jeg har hørt historier om folk som oppdaget gjennom DNA-test at de hadde blitt forbyttet på fødeavdelingen og siden vært i stand til å nøste seg frem til “sine rette vedkommende”. For et drama. Herregud. Det skulle ha tatt seg ut. Det har heldigvis ikke ligget noen skjulte skandaler i mitt eget DNA-materiale. Alt er som forventet. Alle snakker sant. Hele slekta er dæven døtte meg bare en bande med prektige dydsmønstre. Det hadde jeg ikke trodd. Vi som er så skumle. Uansett, teknologien er selvsagt helt ny, men likevel såpass utbredt at det er helt vanlig å ta en DNA-test for å “se hva man finner” i form av tusen år gammel avstamming og den typen ting. På den mer seriøse siden kan man også teste seg for visse arvelige sykdommer som på forskjellig vis reduserer antallet optimale partnere for å få barn med. Mye fungerer jo helt fint så lenge bare èn av foreldrene bærer på akkurat det genet, men hvis begge har det trigger det noen slags arvelig lidelse hos barnet. Forøvrig vet jeg ikke noe mer om den saken og den er uansett et sidespor. Vi snakket om avstamming, nærmere bestemt den til Ashkenaz-jøder. Det betyr i det store og hele “europèiske jøder” (inkludert de i østsonen). Det sirkulerte lenge en “raseteori” om at Ashkenaz-jødene egentlig var khazarer, altså et tyrkisk folk som hadde sitt eget rike mellom Svartehavet og Det kaspiske hav sånn omtrent mellom årene 600-800, men som senere “bare forsvant”. Ryktene sier imidlertid at khazarene omvendte seg til jødedommen, så derfor. Hva viser DNA-testene? Blant de som har tatt testen – ikke alle er positivt innstilt til å delta i slike undersøkelser – viser det seg at også “østjødene” stammer fra Midt-Østen. Deres nærmeste genetiske slektninger er syrere, libanesere og palestinere. Khazarhistorien er altså bare en rasistisk røverhistorie.
Mot slutten av 1800-tallet vokste det frem mange slags ideologiske bevegelser og tiltak, blant annet sionisme, men lenge før de kom på markedet hadde det allerede lenge vært en heftig debatt om hva jødene er. Mange insisterte på at jøder er en egen rase som må jobbe for å etablere sin egen stat basert i etnonasjonalisme. Dette ble sett som et ekstremt synspunkt – og ikke så rent lite provoserende – av “den liberale” motparten, som hevdet at jødene utgjør riktignok et internasjonalt religiøst samfunn, men at de på individuell basis har lokal tilknytning der de bor og har vokst opp. Det å være jødisk har ikke noe å si fra eller til for noens nasjonalitet, og omvendt. Imidlertid forandret alt seg etter Den andre verdenskrig. Fingeren som pekte på det som hadde skjedd behøvde ikke engang å si noe for å få alle andre til å holde kjeft. Sånt har ingen sett før — eller siden, heldigvis. Det spiller egentlig liten praktisk rolle om du selv tenker at du tilhører “den jødiske rase” – eller om du synes at et sånt konsept bare en mannskit fra begge ender – så lenge alle andre ser på deg som en rase. Når noen behandler deg som “medlem av en rase” blir du nødt til å forholde deg til dem som “medlem av en rase”. Det er ikke du selv som velger lenger. Dette gjelder samme hvilken rase du blir oppfattet som representant for, særlig når dette i seg selv betyr at du blir oppfattet som mindreverdig. Folk er jo først og fremst individer, ikke “medlemmer av en rase”, kjent eller fremmed. Dette har aldri vært noen meningsfull kategori og ingen anstendige mennesker henfaller til sånt så lenge ingen tvinger dem, eller de føler seg tvunget av paranoide tvangsfantasier som de har pådratt seg. Sånt skjer. Folk blir jo sprø i pæra og pling i bollen. Hva kan man gjøre? Jeg kjenner folk som en gang var “ganske normale” men senere ble de til rabiate rasister, uten at jeg noensinne forsto hva som radikaliserte dem. Altså, folk må jo for fanden fatte at de er ikke innvandrere når de er født og oppvokst i Norge, har gått på norsk skole, og snakker norsk like godt som deg og meg. Vel, kanskje ikke like godt som meg, men du skjønner hva jeg mener. Når det låter norsk er det norsk. Å henge seg opp i utseendet deres og fantasere om “innvandrerbakgrunn” er rasisme. Å komme trekkende med “islamisme” – eller hva har du – er ikke engang ordentlig rasisme, det er bare evneveikt. Alle skjønner jo at dette er et såkalt “vikarierende argument”.
