Hvis man nå i dag tar opp et boliglån på to millioner – som vel er et slags minimum for å kjøpe en ferdig bygget bolig i et område hvor det går an å få en fornuftig jobb – må man for det første slå femten prosent egenkapital i bordet, altså 300.000, som man jo ikke får tak i sånn helt uten videre, deretter må man belage seg på å betale omtrent halvannen million i renter og diverse annet over tyve år, slik at realkostnaden beløper seg til noe rundt tre og en halv million — og da har vi ikke engang begynt å snakke om vedlikeholdsutgifter. Hvis man ikke er nøye med å følge opp sånt vil boligen raskt falle i verdi, og etter tyve år med “normal bruksslitasje” vil denne boligen fremstå som et objekt med sterkt oppussingsbehov og neppe være verdt mer enn en million (siden det vil koste minst like mye å få den opp til “ny” standard). Hvis man derimot leier en bolig for ti tusen i måneden over tyve år vil man ha betalt 2,4 millioner når tiden er omme. Det blir med andre ord hipp som happ. Man tjener ingenting på å “eie sin egen bolig”, det blir bare en annen type budsjett.
Hvorfor ønsker regjeringen at folk skal eie sin egen bolig? Det virker som om det er “politiske” årsaker til dette. Nærmere bestemt den typen politikk som favoriserer de som er smarte og som hopper ut og inn av eiendomsforhold under den illusjon at nå er de investorer som jobber med å administrere sin kapital. Dette funker sikkert bra for noen, men for de som bare vil ha et sted å bo mens de erfarer menneskelivet er dette bare bløff og pyramidespill. Det store spørsmålet er hvem som tjener på dette, for det er ihvertfall ikke boligeierne. Imidlertid er det ingen tvil om at “boligmarkedet” genererer mye penger for noen. Si for eksempel selvstendig næringsdrivende håndverkere som selger sine tjenester omtrent på det samme vis som plastiske kirurger selger fettsuging og estetisk korrigering av kjønnsorganene: Det handler om å få klienten til å “føle seg bra” med det de har, selv om inngrepene ikke strengt tatt er “nødvendige”. Men de som stikker av med de helt store summene er selvsagt banker og andre finansieringsinstitusjoner som utsteder de lån som folk behøver for å slavebinde seg til drømmen om å engang bli en kapitalist. Hvorfor er det slik? Svar, fordi politikerne ønsker at det skal være slik.
Gi meg din adresse og jeg skal si deg hvor du bor, som den gamle vitsen sier. Jeg husker regjeringen Brundtland. Hvor bor hun? er det opplagte spørsmålet man må stille. Bygdøy. Det er ikke nødvendig å si noe mer. Hjertet ditt er der hjemmet ditt er. Folk flytter ikke til Bygdøy hvis de ikke bærer på fantasier om at de er – eller er i ferd med å bli – deler av det etablerte bursjoasiet i Norge. Jeg driter i om de har en pin i jakkeslaget som sier “Arbeiderpartiet”. Hvis de bor på Bygdøy og driver med “penger og sånt” så vet de for faen ingenting om hva ordet arbeiderklasse betyr. De har aldri hatt en jobb. De har aldri forhandlet om lønn. Det har alltid vært “noen” der som har håndtert problemene for dem. Selv har jeg utført ganske mye dyrt håndverk for klienter på Bygdøy, men jeg har aldri lurt noen, i den forstand at jeg forteller dem alltid at ting er dyrere fordi de bor på Bygdøy, noe de allerede vet hvis de har det jeg anser å være et korrekt forhold til penger. Den samme jobben ville kanskje bare ha kostet halvparten hvis de bodde på Haugenstua eller Skullerud. Og de bare nikker. En respektabel rovkapitalist er enklere å forholde seg til enn en såkalt vanlig person som ikke forstår at alt blir mye dyrere når de lever i en verden med mye penger. De ser poenget med hva du gjør og de har ingen innvendinger fordi det er slik de selv opererer. Man vil aldri få en adresse på Bygdøy hvis man ikke forstår at dette koster, på alle vis. Jeg kunne fortelle mange historier om “de rike” men det kommer jeg aldri til å gjøre, fordi jeg forstår det mest essensielle poenget av dem alle: Vi snakker ikke om disse tingene. Diskresjon er en dyd som på ingen måte er gratis. Det er underforstått at “gåsa som legger gullegg” til enhver tid må beskyttes, men bare hvis de betaler beskyttelsespenger.
Hvorfor vi lever i en situasjon hvor folk utnyttes på det groveste i “eiendomsmarkedet” handler kort fortalt om den nyliberalistiske ideologien. Eller “det frie markedets spill” om du vil. Politisk sett er det en opplagt menneskerett å ha et forsvarlig sted å bo. men det er lagt opp til at man heller skal føle seg som en “kapitalist” i dagens Norge, ikke basert i annet enn at man “eier sin egen bolig” (selv om det formelt og juridisk sett er banken som eier boligen din helt til lånet er ferdig nedbetalt). Sånn holder vi liv i en på alle måter uverdig klasse av “eiere” som selv aldri gjør mer for pengene enn å manipulere systemet. Hvor mange er det som “investerer i en utleiebolig”? Folk gjør sånt. Fra deres synsvinkel er det fornuftig. Boliglånet betaler jo seg selv basert i husleien, så får man heller ta alle de ubehagelighetene dette medfører på detaljnivå når man skal forholde seg til leietagernes snuskete skittenferdighet. Utkastelse, oppussing og det ene med det andre. Sånn er verden. Vi er mennesker. Greia vår er at vi utnytter hverandre. Hvorfor spør folk bare om hva som er “naturlig” når det kommer til hva slags kjønnsorganer man gjemmer under kjolen? Opplagt fordi det er da den store kvisa sprekker og spruter alt sitt innhold ut over verden og alle dens opphissede innbyggere. Jeg er en ekte mann! Men andre ser deg som bare et husdyr de kan melke penger fra.
