Slaget på Stiklestad er et av norgeshistoriens mest kjente slag. Det fant sted på Stiklestad i Trøndelag (i dag Verdal kommune) 29. juli, sannsynligvis i år 1030. I slaget ble den norske kongen Olav Haraldsson drept av en trøndersk bondehær. Etter slaget skal det ifølge legenden ha skjedd flere undre på stedet der kongen døde og med kroppen hans, noe som gjorde at han fikk helgenstatus og tilnavnet «den hellige».
(Store norske leksikon)
Dette er min post nummer 1031 på denne plattformen. Fatteru? Jeg gikk glipp av anledningen til å benytte post nummer 1030 til å si noe om Stiklestadproblemene. Hva kan jeg si. Jeg glemte det. Herregud. Hvor evneveik er det mulig å bli? Sånt er jo dypt rystende for den sarte lille egoblomsten jeg dyrker med slik kjærlig omhu i den psykedeliske konstellasjonen av ubesudlet kosmisk skjønnhet som er min indre hage. En impotent følelse av feilbarlighet senker seg over meg. Hva skal jeg gjøre nå? Kommer jeg til å måtte gå på nervepiller resten av livet? Jeg forstår ikke hva som skjer. Jeg er redd. Hvor er min mors tramadol? Nåvel. Skaden har allerede skjedd. Spørsmålet må følgelig bli om ikke også året 1031 var et interessant år i norsk politikk — selv om det dramatiske slaget på Stiklestad året i forveien får all PR i saken.
Sier man A kan man liksågodt si B, som folk pleier å si. Hvis vi først skal rlve oss løs fra den fjetrende dramatikken fra året 1030 blir det neste logiske steget å konkludere med at alle år er interessante år – og hvis man ikke føler det slik så er det noe man gjør galt – så lenge man fortsatt har liv i seg. Jeg har et personlig forhold til Stiklestad. Stedet mer enn slaget, selv om jeg sikkert har sett “Spelet om heilag Olav” sikkert minst tyve-tredve ganger gjennom oppvekstårene. Nok til at jeg kan gjenfortelle det ganske detaljert. Åpenbart skyldes dette slektskapsforhold og den typen ting. Jeg er nokså godt kjent med den ruta kongshæren tok da de kom over fjellet fra Sverige. Det er en svært gammel vei som fortsatt er i bruk som hovedvei mellom de delene av Trøndelag og de delene av Sverige; hvor befolkningen har en tendens til å være mer lik hverandre som “folkeslag” enn noen av dem ligner på resten av befolkningen i sine respektive land.
Hva selve internettet angår så har jeg vært med på hele heisaturen, siden jeg først begynte å eksperimentere midt på 90-tallet. Mye har skjedd siden den gangen; størst blant de hendelsene er uten tvil monetiseringen av folks “nettvirksomhet” (inkludert stort og smått, slik man typisk merker det ved at den reklamen man får opp virker å være tilpasset ting man har søkt etter nylig). Ta for eksempel det som må være et av de aller mest gigantiske nettstedene, målt etter hvor mye data som strømmer inn og ut av plattformen til enhver tid, nemlig YouTube. Hvor mange anonyme industribygninger fullpakket med datautstyr tar det for Google å kjøre YouTube fra dag til dag? Ikke så rent få. Jeg husker dem siden omtrent 2005 – gi eller ta et år, det var ikke noen spesielt bemerkelsesverdig kanal i utgangspunktet – og i den grad man kan snakke om at et nettsted har en storhetstid (for eksempel Facebook og det som en gang var Twitter regnes vel som godt over sin egen middagshøyde slik sett) så tror jeg den er passert med god margin av YouTube. Det er rett og slett for mye søppel der nå. Tjenesten er sterkt forurenset av en form for “svindel” som handler bare om å “spille på systemet” i forhold til å hanke inn mye av det som algoritmen er fokusert på når pengene skal fordeles. Mange abonnenter, mange klikk, visninger og det ene med det andre. Mange kommentarer, som imidlertid kan være hvor surrealistiske som helst, det er antallet som teller.
Til å begynne med var YouTube mest bare fjollete, med diverse “karakterer” som la ut filmklipp av seg selv der de gjorde diverse bisarre ting som den dag i dag sirkulerer på nettet, rangert etter hvor “legendariske” de var. Nesten sånn som TikTok fungerer nå. Masse dusteri, hvorav mye ikke desto mindre var genuint morsomt. Samtidig dukket det også opp “snakkehoder” som fremførte synspunkter og meninger foran nettkameraet sitt. Du vet. Amatørjournalister og den typen folk som i gamle dager skrev leserbrev i avisen. Det tok ihvertfall et tiår før YouTube begynte å bli noe mer enn bare en kuriositet — hvor den i mine øyne mest nyttige applikasjonen virket som det betydelige antall klassiske og nye musikkvideoer de etterhvert opparbeidet seg. Alt forandret seg da det begynte å komme seriøse penger inn i bildet. Jeg er litt usikker på tallene, men som en grov pekepinn kan vi si at hvis man har en kanal med 100.000 abonnenter eller mer, og man publiserer noe hver dag slik at man får høye besøkstall og mye “aktivitet” til enhver tid, så kan man leve av det på heltid. Det er ikke sikkert at dette stemmer, men dette er det inntrykket jeg har dannet meg. I praksis betyr det at vi har noen tusen individer som er “digitale nomader” med sin hovedinntektskilde i hva de enn legger ut fortløpende på YouTube. Følgelig er det st stort antall kanaler som handler om turisme, eventyr og diverse reiser til usannsynlige steder. På grunn av min egen interesse for historie og “kultur” støter jeg stadig på fuskere i faget som reiser til for eksempel Egypt og etterpå publiserer de mildt sagt alternative dokumentarer om hva de så og opplevde. Det er jo ikke seriøst å snakke om “de helberedende energiene” i et gravsted, det er tvert imot borderline sykt i hodet. Men folk er likevel veldig interessert i “mystikk” så da blir det som det blir. Dette er en funksjon av tilbud og etterspørsel; om hva som tiltrekker seg oppmerksomhet på YouTube.
Rett skal være rett. Det finnes mange bra kanaler på YouTube, befolket av seriøse mennesker som dokumenterer prosjekter og det ene med det andre. I tillegg er det mye nyheter, aktualitetsstoff, dokumentarfilmer og den typen ting. Selv innenfor kategorien “turisme & eventyr” er det mange jeg følger med en viss interesse, fordi de har sin egen vinkel på ting, eller hva man skal si, poenget er uansett at det handler om saklig informasjon. Imidlertid har YouTube – og jeg antar alle andre tilsvarende tjenester, for eksempel strømming av musikk – også fått et betydelig problem i form av hva som essensielt sett er svindlere, enten virksomheten deres teknisk sett er tillatt eller ikke. Alle har hørt om såkalte clickbaits, det vil si en fengende tittel eller tommelfingerbilde som når man åpner posten viser seg å være bare tøys og svada uten gode “produksjonsverdier” i noen forstand. Det er ikke informativt, interessant eller bra laget. Det er rett og slett bare søppel. De som har laget dette har ikke lagt ned verken kreativt eller teknisk arbeid i det, ut over hva som er nødvendig for å imøtekomme visse parametre i en algoritme, som forsyner dem med en liten men jevn strøm av inntekter. Dette er ille nok som det er allerede, men de mest pessimistiske spår internettets død som “kilde til verdifull informasjon” så snart kunstig intelligens virkelig etablerer seg som vanlig produksjonsredskap. Enn så lenge er det bare noen få som har funnet ut hvordan de skal utnytte dette verktøyet til å melke nettet for penger, men som alle vet varer det aldri lenge før “alle” kravler over hverandre for å få tak i verdisakene. Problemstillingen koker ned til forholdet mellom signal og støy. Eller at man med sine bare hender må grave seg gjennom et kjerrelass med hestemøkk for å finne noen få gullklumper, om du vil. Man går fort lei av det. Jeg kan merke at min egen interesse har begynt å dale, i forhold til hele mannskiten, men jeg henger med ennå. For eksempel er det vanskelig å se for seg livet sånn som det var før vi fikk nettbank, nettbooking, netthandel og resten av det “normale” tjenestetilbudet, men på den kreative underholdningssiden av ting er det fare på ferde. “Den store propagandamaskinen” var et begrep jeg først hørte på 70-tallet og da var det i sammenheng med science-fiction litteratur. Det er heller ingen i min generasjon som glemmer HAL 9000 fra Stanley Kubricks “Odyssèe” — og de skarpeste husker til og med at HAL var ikke uvennlig, mens den tålmodig redegjorde for at den hadde hemmelige filer som firmaet hadde installert i tilfelle slike tilfelle, og så videre. Det var ikke datamaskinen som gikk til angrep på astronautene, det var dem de jobbet for som hadde programmert inn en alternativ kommando som den var nødt til å følge under visse omstendigheter. Det samme temaet dukket opp igjen et tiår senere med “Alien”. Den åttende passasjer. Skipets sentralcomputer var programmert til å ofre astronautene til fordel for den fremmede livsformen, dersom dette skulle bli nødvendig. Det handler om prioriteringer.
Hvilket bringer oss til Det Store Poenget — som alle allerede kjenner svært godt: Folk forandrer seg når det kommer penger inn i bildet. Hvor mange historier har du hørt om “barndomsvenner som startet firma i garasjen” men som senere ble bitre fiender over et eller annet med driften av – og ikke minst fordelingen av makt og penger innenfor – et millionselskap? Sånt skjer hele tiden. YouTube spesifikt, men jeg antar det gjelder også resten av nettet, fungerer i praksis som “gullgruve” for et segment av aktører som konkurrerer om å være like skruppelløse som fantasifulle i metodene sine. Uansett hva du klarer å fantasere om så finnes det allerede der ute — pluss en enda større andel av ting som du aldri kunne ha forestilt deg før du så det med dine egne øyne. Unge mennesker i dag “krøkes tidlig” i forhold til alt mulig slags billedmateriale som er vesentlig mye verre enn noe jeg vokste opp med, og allerede på min tid var det slik at det fantes billedbøker som tok nattesøvnen fra de sarte. Er det sånn menneskeheten fungerer? Herregud. For en gjeng. La meg si det slik: Jeg har aldri noensinne vært i tvil om at lov og orden er nødvendig å ha i et samfunn, fordi folk er aggressive og kranglete aper. Det skjer alltid noe jævelskap som “noen” uansett må ta hånd om, så da er det bedre – eller et mindre onde om du vil – å ha et antall fast ansatte og profesjonelle folk som har trening i konflikthåndtering enn den typen “entusiastiske amatører” som melder seg frivillig for å hjelpe, men som strengt tatt ikke aner hva de driver med. Dette gjelder i samfunnets offentlige rom, også kjent som den fysiske virkeligheten, men det bør også gjelde på nettet. Etter min mening har det lenge vært behov for offentlig regulering av nettet, inkludert noen slags låsefunksjon som i praksis gjør det umulig for alle andre enn de svært sakkyndige å komme seg på nettet uten å identifisere seg først. Alt man gjør på nettet skal kunne spores enkelt, men ikke av de som lager reklame. Av politiet. Slik at de på rutinemessig vis kan bøtlegge folk som sprer falsk informasjon. Det er ett moment. Det andre momentet jeg har er at mulighetene til å tjene penger på nettet bør ødelegges. For eksempel med skatter og avgifter som er så urimelig høye at interessen for internettet som “et sted man kan tjene penger” bortfaller av organiske årsaker. Det lønner seg rett og slett ikke. Er dette rettferdig? Nei det er det på ingen måte. Men er det nødvendig? Ja det tror jeg. Ihvertfall hvis nettet skal fortsette å være “et nyttig redskap for folk flest” i større grad enn en megaplattform for all mulig slags ondsinnet propaganda.
