Systemtenkning var først fremme i fysikken, men i midten av 1940-årene formulerte biologen Ludwig von Bertalanffy en altomfattende, «generell systemteori» som skulle kunne anvendes i studier av alle levende livsformer og deres tilpasning til omgivelsene, det være seg planter, insekter, dyr eller mennesker. Tilpasser en livsform seg ikke omgivelsene tilstrekkelig adekvat, får den problemer og blir kanskje utryddet. Noen kom på at en slik teori kanskje også kunne si noe om verdenspolitikken.
(Store norske leksikon)
Fordi jeg tenker logisk – man skulle nærmest kunne si “i henhold til systemteoretiske doktriner” – opplever jeg full frontalkollisjon når jeg blir konfrontert med språkblomster som levende livsformer i sitatet ovenfor. Hva er meningen med å dobbeltkvalifisere det som først og fremst kjennetegner “livsformer” gjennom å aksentuere at de er “levende”? Det ligger jo liksom litt i sakens natur. Jeg ville fnist av slike tautologier hvis de ble brukt av en vanlig amatør som for det meste bare skriver om ukompliserte “ting i livet sitt” — men det er ikke morsomt når det kommer fra tungt akademisk hold; som attpåtil trekker frem ordet “verdenspolitikken” like etterpå. Jeg forventer og forlanger at de som skal stikke fingrene sine borti verdenspolitikken har svært god orden i det mentale klesskapet sitt. Er det for mye forlangt? Jeg mener, vi har fått ganske mye historie etterhvert, vi mennesker. Det bør kunne gå an å analysere saksmaterialet for å se om man kan lære noe av det. Kan noen nevne bare èn god erfaring menneskeheten har hatt med en “inspirert” ledertype i politikken?
Det aller mest fundamentalt grunnleggende prinsippet i en rettsstat er at vi følger lover, ikke mennesker. Det går ikke an å understreke dette kraftig nok. Om vi velger å følge noen som ikke følger loven ender vi teknisk sett som medskyldige. Det er ikke noe som heter “å bare følge ordre” hvis ordren er ulovlig. Det korrekte ordet for sånt er faktisk konspirasjon, innenfor konteksten “en konspirasjon av medskyldige” som var villige deltagere i det straffbare prosjektet. Et klassisk eksempel på dette er krigsforbrytelser. Vi behøver ikke å ramse opp en lang liste med eksempler, vi bare fastslår at alle normalt anstendige mennesker skjønner hvor grensene går. Krig er krig og fæle ting skjer. Mange får alle mulige slags traumer og senskader, selv om de tilsynelatende var ved god helse da krigen sluttet. Mange mister liksom noe etter slike erfaringer. De føler seg “reduserte som mennesker” på en måte som vanskelig lar seg kommunisere til andre enn gruppen av individer som deler denne kategorien av erfaringer. Den såkalte renormaliseringen fungerer ikke helt som den skal for dem. Imidlertid går det an å få hjelp og støtte av kyndig personale. Det er verre med de som omfavnet krigen og grusomhetene som “sitt rette element”.
Det motsatte av krig er ikke fred, det er lov og orden. Krig – eller la oss si “en krigslignende tilstand” – er hva som følger naturlig når lovene ikke håndheves i en tilstrekkelig grad til at de blir respektert — hvilket selvsagt er avhengig av at lovene ikke strider mot det litt diffuse men likevel eminent forståelige konseptet “alminnelig rettsfølelse” i befolkningen. Hvordan måler man sånt? Vi vet ikke om noe bedre enn det vi praktiserer per i dag, som er åpne og demokratiske valg av det representantskapet som skal lage lovene, det vil si Stortinget. Vi har dårlige forsvarsmekanismer mot løgn, bløff og svindel innenfor politikken simpelthen fordi det koster mer enn det smaker å alltid anta at folk handler i verste mening, selv om det heller ikke akkurat lønner seg å være naiv. Generelt sett kan vi imidlertid si at arbeidsjern er den typen folk vi bør ansette i høye politiske stillinger. Du vet. Sånne som synes at det er artig når det er mye å gjøre, høy aktivitet, tøffe tak og det ene med det andre. Selvsagt er sånt perverst, men ikke desto mindre finnes slike mennesker. Det beste for alle er hvis de får de vanskeligste jobbene. Se bare på hvor den tidligere ungdomspolitiske solkongen Jens Stoltenberg havnet etterhvert. Heller han i den rollen enn Bjørnar Moxnæs, for å si det slik. Det handler jo om hvordan man søker den spenningen man synes man behøver i livet. Som alle vet kan sånt skje i mer eller mindre ansvarlige former, hvor forskjellen i karakter på denne måten ikke uofte henger sammen med intelligens. Vi kan forsåvidt også si at visse sosialpolitiske realiteter spiller inn i hvordan individets personlighetsutvikling spiller seg ut, men dette er bare i begrenset grad aktuelt i Norge. “Mulighetene” er i og for seg ganske demokratisk fordelt, men “marginene” er – her som overalt ellers – som vanlig til fordel for de som allerede er priviligerte. Uansett er det slik at hvis man står på og ellers er kompetent nok i forhold til egne ambisjoner, så finnes det ikke egentlig noen “institusjonaliserte” forhindringsmekanismer man må konfrontere og overvinne før man får adgang til høyere utdannelse, et fritt arbeidsmarked og så videre. Selvsagt er alt sånt enklere hvis man har rike foreldre, eller vinner i lotto, men det er ikke noe saklig argument mot hvordan selve utdannelsessektorens faglige side er organisert.
Jeg er så gammeldags at jeg tror en godt utdannet befolkning er nøkkelen til “ars ok fridar” – godt økonomisk år og fredstider – i samfunnet. Ikke så mye at folk får “gjøre hva de vil” som at de får “studere hva de vil” – ikludert praktiske håndverksfag – ut ifra sine individuelle evner, lyster og egenskaper forøvrig. Kompetanse er det samfunnet lever av. Det blir aldri galt med mer og bedre kompetanse. Det spiller forsåvidt mindre rolle hva eksakt de unge vil – hver og en for seg, eller alle sammen – det som teller er at de får anledning til å utvikle seg slik de selv synes at de bør. (Folk som neppe kommer til å oppleve året 2050 behøver ikke å mene noe om denne saken. Det er jo ikke deres problem hva som skjer når de tidene kommer.) Vi – altså “menneskeheten” – står overfor flere ulike og dypt eksistensielle kriser samtidig, hvorav den mest prekære handler om klimaproblematikk i forhold til matvaresikkerhet. Du vet hvor gretne folk blir når de ikke får mat. Man må regne med litt uro. La oss si at dette er et “halvdistanseproblem”. Det er ikke prekært nå i dag, selv om alle kan se at matvareprisene er på vei oppover, og de skal enda mye mer opp. Vi kan imidlertid si med 99% sikkerhet at når året 2050 kommer så bør helst landbrukspolirikken se litt annerledes ut. Og det der er forsiktig ironi. Rent personlig tror jeg ikke vi har så mye som femogtyve år på å få de nødvendige tingene gjort. Folk vil jo ikke frivillig gå med på noen som helst slags forandringer som ikke er til deres fordel. Det typiske er å nekte å røre seg før man absolutt må, enten på grunn av “samfunnstvang” eller noen slags naturomstendigheter. For eksempel tror jeg mange norske tettsteder kommer til å oppleve stadig mer dramatiske flomhendelser over de kommende år. Jeg kjørte forbi et sted som heter Stai her om dagen. De setter poteter der nå. Fjorårets avling sto imidlertid under to meter vann i en uke, etter “uværet Hans”, så det ble stusselige resultater. Det gjenstår å se hva som skjer i løpet av denne sommeren. Så langt har det vært fint vær i nabolaget mitt, men vi er jo bare i mai.
