Måned: juni 2024

Osiris (alternativt Ausir, Asiri eller Ausar) er i henhold til oldtidens egyptiske religion og mytologi en gud vanligvis identifisert som gud for etterlivet, underverden, og for de døde, men er mer passende som en gud for overgang, oppstandelse, og fornyelse (nytt liv). Han ble framstilt som en grønnskinnende mann med faraoskjegg, særskilt med mumiebånd om beina, iført en særegen krone med to store strutsefjær på hver side, og i hendene holder han hyrdestaven (heka) og sliulen (nekhakha), som i seg selv ble symbolene på faraoisk autoritet. Osiris ble til tider betraktet som den eldste sønnen av jordguden Geb, skjønt andre kilder hevdet at hans far var solguden Ra, og av himmelgudinnen Nut, foruten også å være bror og ektefelle av Isis hvor Horus ble betraktet som hans posthumt avlet sønn. Han var også knyttet til epitetet Khenti-Amentiu i betydningen «den fremste i Vest», en referanse til hans kongedømme i landet til de døde. Som hersker av de døde ble Osiris tidvis kalt for «konge av de levende» da oldtidens egyptere betraktet de velsignende døde som «de levende». Osiris ble betraktet som en bror av Isis, Set, Nefthys, og Horus den eldre, og far til Horus den yngre (begge ulike representasjoner av den samme guddom).

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Sommersalget er i gang: Se de beste tilbudene her

Som alle vet hadde den regionen vi i dag kaller Sahara en “våt periode” for 8-10.000 år siden. Det var et etter måten fruktbart terreng med mange innsjøer og vannveier, befolket både av mennesker og alle slags ville dyr. Vi finner hvor mange arkeologiske bevis som helst for dette spredt utover hele Sahara. Senere begynte ting imidlertid å tørke opp. Vi antar dette har sammenheng med solas såkalte “rytmer” eller hva man skal kalle det. Minkowskibevegelsene. Det er mange variabler inne i bildet, men saken er uansett at noe som en gang var et “vått” landskap har nå blitt beryktet som et av de tørreste stedene man finner. Om noen tusen år kommer dette til å snu igjen, på grunn av de eksakt samme rytmene, men for øyeblikket er Sahara en “tørr” region. Det er livsfarlig å reise inn dit uten utstyr og kompetanse. Det kan ha vært av denne grunn at oldtidens egyptere tenkte på “landet i vest” som dødsriket. Det vet vi strengt tatt ikke, men det virker som en rimelig inferens. På den tiden da det var våtere forhold i Sahara var også Nildalen våtere, nærmere bestemt en giftig sump som ikke var egnet for menneskelig beboelse, men da det ble tørt i vest ble det også tørt – eller skal vi si “tørrere” – langs elvebreddene i øst. Faktisk har det fortsatt å tørke sakte opp i regionen helt frem til i dag, og tørrere skal det bli. Men det ligger fortsatt langt foran oss.

Det gamle riket varte grovt sett i 500 år – fra for 4700 til for 4200 år siden, eller fra det tredje til det sjette dynasti av faraoer, om du vil. Det er viktig å huske at “Egypt” hadde eksistert allerede i ytterligere 500 år før Det gamle rikets formelle begynnelse, men vi tenker på det som “arkaisk tid”. Pyramidebyggerne kom først fra og med kong Djoser – som noen kaller Zoser – som bygget den første strukturen vi med noen rett kan kalle en pyramide, men som er vel så interessant på grunn av sin underjordiske labyrint med mange titalls kilometer av uthugde ganger i fjellet under det enorme anlegget (som også omfatter diverse store åpne plasser omkranset av statuer og templer, alt omgitt av kilometer på kilometer med høy mur. Jo mer man studerer opplegget jo mer imponert blir man — og jeg har “litt innsikt” i tekniske spørsmål tilknyttet bygningsarbeid så jeg gjenkjenner “et logistisk mirakel” når jeg ser det. Det eneste beklagelige med Djosers gravsted er at han sannsynligvis beordret ødeleggelsen av et ukjent antall tidligere minnesmerker for å rydde plass til seg selv. Det er som alle vet vanskelig å si hva som befinner seg “under” der hvor vi i dag finner moderne – men samtidig også gamle – byer som for eksempel Damaskus, for ikke å snakke om et antall steder i Anatolia. Så også i Egypt. Mye av det nye krever at man river det gamle først. Dette er en velkjent mekanisme som er i spill den dag i dag. Vi som lever nå knurrer noen ganger av det vi tolker som frivol rivningskåthet for hundre år siden og mer – det er mange historiske bygninger vi gjerne skulle ha hatt ennå – men vi er ikke noe bedre selv. Etter at alle er ferdige med å snakke er det jo i praksis den som betaler som bestemmer om noe skal skje og i så fall hva. Hvorom allting er, teknisk sett definerer vi en pyramide som “fire identiske triangeler som danner et kvadrat i bunnen og en spiss i toppen” – uten noe formelt krav til hvor bratte sidene skal være eller ikke være – slik at det er mange “pyramidelignende strukturer” som strengt tatt burde kalles noe annet, ikke minst det vi kaller “de søramerikanske pyramidene”, men det er hva det er. Språket har ingen regler, bare konvensjoner, og de handler om hva som er vanlig, ikke hva som er “korrekt”. Det kreves jo ellers ingen særlig høy IQ for å oppdage at strukturer som er tykke i bynnen og tynne i toppen er de mest stabile i forhold til jordskjelv og annet som hender, så det er naturlig å forvente at vi finner mye sånt over hele verden. Folk er jo ikke idioter, ihvertfall ikke til en sånn grad. Hvis noe er “topptungt” så velter det lettere.

Det er vanskelig å si om det har eksistert enda eldre små pyramider – som til syvende og sist er en formell representasjon av det de kaller urhaugen, eller benbensteinen, det første tørre land som ble bebodd av mennesker i henhold til egyptisk mytologi – men den første av de store regnes som den “røde” pyramiden hans kong Sneferu, far til Khufu som bygget den mest berømte pyramiden av dem alle, det vi noen ganger bare kaller “den store pyramiden” på Gizaplatået, en gammel kalksteinsformasjon som sannsynligvis har vært av rituell betydning siden arkaisk tid og enda eldre, men pyramidene dominerer mildt sagt horisonten der i dag, som de har gjort i 4500 år. Saken er at det gamle navnet for dette stedet lyder fonetisk likt som Khenti-Amenti, det vil si kongedømmet til Osiris. Dødsriket. Som er tilfelle med all kalkstein er også Gizaplatået gjennomboret av et nettverk av naturlig formede, underjordiske tunneller etterhvert som grunnvannet gjør sin naturlige jobb gjennom millioner av år. Et stykke nordvest for selve pyramideanlegget – det vil si alle de tre pyramidene, sfinxen, alle tempelstrukturene; dronninggraver, prosesjonsveier og øvrige anlegg – finner vi en naturlig kalksteinsklippevegg – “natural cliff” – med de tre tilhugde adgangsveiene NC1, 2 og 3, hvorav NC2 kalles “Fuglegraven” – på grunn av visse funn – og der har noen slått hull i en vegg som leder til slike naturlige tunneller i fjellet. Folk har beveget seg “noen hundre meter” innover der, men de kommer fort nok ut igjen. Det virker veldig ustabilt og risikabelt, dessuten stinker det så jævlig ammoniakk – etter alle flaggermusekskrementene – at det er vondt å puste, ifølge hva de som selv har vært der inne sier — blant andre den kjente lederen for egyptiske oldtidssaker Zahi Hawass, pluss et par eventyrere med egen YouTube-kanal som ikke ellers er kjent for å være skvetne i forhold til farlige – noen ganger direkte uansvarlige – ekspedisjoner for å “finne ut av ting”. Det folk spekulerer i er om disse naturlig formede, underjordiske gangene har vært brukt fra gammelt av – altså lenge før pyramidene ble bygget der på stedet – som noen slags prøvelse tilknyttet Osiriskulten. Si for eksempel at man må tilbringe natten der inne, eller noe, og at ryktet om dette hang ved Gizaplatået og motiverte kong Khufu til å velge stedet. Den store pyramiden gjenskaper jo forsåvidt et slags stilistisk fjell preget av “underjordiske ganger” som ikke nødvendigvis leder til noe men som det er skremmende å bevege seg inn i. Det er jo på alle måter et skummelt sted.

Et noe omdiskutert tema er hvordan de bygget pyramidene. Hvorfor er forsåvidt poengløst å diskutere. Nesten alle som noensinne har hatt mer makt enn hva som er bra for dem har ved et tidspunkt tenkt på seg selv som “byggere” av noe, for eksempel minnesmerker over seg selv, med varierende grader av skamløs ubeskjedenhet. Om de ikke direkte er gravsteder – mange pyramider virker som om de alltid har vært “tomme” slik sett – så er de i det minste kenotafer, eller “æresgravsteder” tilknyttet dødskulten etter vedkommende farao — som handlet mindre om “selve personen” enn om deres evne til å være toppsjef for hele operasjonen. Da som nå ble de bedømt ut ifra hvordan det vi fortsatt kaller “vanlige folk” opplevde sin økonomiske virkelighet. Når det var godt år og fred var det på grunn av god ledelse. Når det var det motsatte? Vel, da var det åpenbart det motsatte. Folk flest har jo ikke endret atferd, så det må være sjefen som ikke fungerer. Folk tenker sånn den dag i dag. Noe av alt som skjer skyldes sikkert ting regjeringen har gjort eller ikke gjort, men mesteparten er bare vanlig trøbbel av den typen som “bare kommer seilende” og som de må håndtere fordi det er de som står i jobben akkurat nå, men de får skylda for alt sammen uansett hva som kommer og hvordan det går. Skarpe individer hadde allerede lagt merke til at samtlige av de store pyramidene – med tillegg av mye annet – ligger orientert i forhold til hverandre på en litt snål måte i landskapet, men etter at vi fikk all mulig slags geofysisk radarutstyr som gir gode oversiktsbilder fra fly har det latt seg bevise at Nilen tidligere hadde et vestlig løp, men det har siden tørket opp. Mye kan jo skje i løpet av et par tusen år. Saken er at dette “vestløpet” fortsatt fantes under Det gamle riket i Egypt, og det er dette som forbinder alle pyramideanleggene. Materialene ble ikke slept mange kilometer over sand, de ble seilet inn med skip og levert direkte til anleggsplassen på den mest rasjonelle måten som var tilgjengelig på den tiden. Selvsagt, må vi vel nærmest legge til. De levde jo riktignok i en annen verden psykologisk sett, men fysikken har ikke forandret seg.

Ontologi er det filosofiske studiet av hva som mest grunnleggende sett finnes. Ontologi er en sentral del av metafysikk, som er det litt mer generelle filosofiske studiet av hva som ligger til grunn for virkeligheten. Finnes det egentlig komplekse objekter bestående av flere deler? Ta for eksempel stoler. Finnes det egentlig stoler? Eller er en stol bare mange enkle partikler uten deler som står i visse relasjoner i rom og tid, slik at det ser ut som om det finnes det vi kaller en stol? Om det finnes slike komplekse objekter med flere deler, er et sentralt ontologisk spørsmål. Det handler til syvende og sist om hva virkeligheten egentlig består i.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Sommersalget er i gang: Se de beste tilbudene her

Fra et ontologisk synspunkt finnes det ingen forskjell mellom det vi kaller “selvfølgeligheter” og det vi kaller illusjoner. Alt vi kan observere er jo et ganske lite utsnitt av alt som finnes der ute, nærmere bestemt slike data som er formatert slik at vi kan sanse dem. Resten er for det meste utilgjengelig for oss, bortsett fra visse ting som vi kan måle med diverse teknisk utstyr vi har laget for formålet, men disse blir mer å betrakte som “sanseservoer” – altså sansekraftforsterkere – enn selvstendige kilder til informasjon av den samme orden som det vi oppfatter med sansene — bare annerledes enn dette alminnelige datamaterialet som vi på vanemessig grunnlag bruker til å navigere vår livsverden, det vil si der hvor kroppen befinner seg. Hodet kan jo som alle vet være – og er ofte – på “et helt annet sted”.

Vi vet med sikkerhet at for eksempel hunder lukter en helt annen virkelighet enn oss – i likhet med mange andre “luktorienterte” dyr, blant annet bjørner (som har en formidabel luktesans) – mens flaggermus hører en verden som er utilgjengelig for oss — og gudene vet hva insekter ser med de skremmende fasettøynene sine. Som art har vi blitt låst av utviklingen. Bundet til vår egen lille avkrok av en massiv “blokkvirkelighet” som kan tolkes på mange ulike vis, basert i hva slags sanseutstyr den aktuelle organismen behøver for å navigere innenfor sin nisje av skaperverket, eller altså det filosofer kaller vedkommende skapnings “livsverden”, som kan være fundamentalt annerledes enn vår. Dette er en av de mest banalt problematiske aspektene av å lete etter “fremmede livsformer” – og da særlig “fremmede intelligenser” – i verdensrommet. Det er så evneveikt at man får helt vondt i hodet av det. Hva slags erfaringer har vi fra de forholdene mennesker har etablert til andre skapninger her på jorda?

Det er ikke intelligens som har drevet menneskeartens utvikling, det er grådighet av aller mest dyriske merke. Vi er der vi er på tross av vår intelligens, ikke på grunn av den. Jeg sier ikke at alle alltid er slik, i alle sine tanker, ord og gjerninger, men at et tilstrekkelig antall av oss til enhver tid er engasjert i “ondskap” til at verden forblir ond. Og før du spør: Ja selvsagt er ondskap et klassisk ontologisk problem. Finnes det, og i så fall hva er det? Hvor kommer det fra? Hvordan virker det? Her er et eksempel på ondskap som alle kan kjenne seg igjen i: Når man føler skadefryd over at en man ikke liker opplever noe ubehagelig. Det er ondskap. Når dette skjer med deg så er det fordi du er ond. Det er ikke noe farlig, det er bare en “åndelig funksjonshemning” som er mest komisk. Mange får jo dårlig samvittighet etterpå og det ene med det andre. Du vet. Når man begynner å “tenke gjennom saken” som det heter. Ved et eller annet lyspunkt av erkjennelse må man jo innse at alle andre mennesker er i prinsippet akkurat som deg. De forskjellene vi kan observere er ganske små i forhold til for eksempel forskjellene mellom mennesker og hester. Vi har et mye bedre grunnlag for å kommunisere med andre mennesker enn med hester, men folk klarer likevel fint å etablere løpende “personlig kontakt” med individer av hesteslekten også, så alt er mulig.

La oss se litt nærmere på et ord jeg nevnte ovenfor. Blokkvirkeligheten. Det er et imaginært “fjell av data” hvor vi bare har tilgang til noen små og begrensede deler, som ikke desto mindre skal være nok til at vi overlever og formerer oss som art. Flere krav enn disse to stiller jo ikke naturen. Uansett, det er en adapsjon av det man i fysikken kaller AdS/CFT og det er veldig teoretisk, men likevel et logisk verktøy man godt kan bruke til å jobbe seg rundt visse andre intellektuelle utfordringer vi har i forhold til “hvordan virkeligheten fungerer”. Blokken står i forbindelse med randen ved hjelp av “pilotstråler” (se også Bohm-Broglie og deres modell for å tolke kvantemekaniske data) og på dette viset oppstår et hologram. (Eller altså, teknisk sett ikke et egentlig hologram, men noe som fungerer på lignende vis.) I dette tilfelle snakker vi altså om en “blokk av sansedata” som forholder seg til “en rand av sansende subjekter” og pilotstrålen som forbinder de to er grunnlaget for det sansende subjektets virkelighetsoppfatning. For å bruke noen metaforer fra computerens verden så er blokken som hele nettet, mens randen består av alle individuelle brukere – mennesker og andre – som er koblet opp mot nettet. Pilotstrålen blir da det man “har oppe” på computeren sin akkurat der og da. Det man har fokus på, så å si, som selvsagt bare er en svært liten del av hele internettet. (Etter hva jeg hører er mange milliarder av “vanlige brukere” uansett aldri i kontakt med mer enn toppen av isfjellet sånn sett.) Men la oss ikke sykle for langt ut i kålåkeren. Poenget jeg skal frem til med denne tekniske utlegningen er at alt som i prinsippet kreves for å fullstendig endre virkelighetsoppfatning er at man “flytter blikket” – det vil si pilotstrålen – over på andre aspekter av blokken. Dette lyder enkelt men er i virkeligheten et mesterstykke av selvdisiplin. Alt vi kaller “dyriske instinkter” har den motsatte tendens, det vil si bli så fullstendig fjetret av det de sanser – som er en biologisk nyttig egenskap – at de tror dette er alt de har evnen til å se og oppfatte.

Hvilket bringer oss til det menneskelige karneval: Følelseslivet. Der foregår det litt av hvert, men alt som foregår er ekko etter en mange millioner år lang utviklingshistorie, som har etterlatt oss med dette instinktgrunnlaget. På de fleste betydningsfulle vis er vi akkurat som alle andre dyr, med livsfunksjoner som varierer fra det nesten identiske – andre pattedyr – til det svært forskjelligartede – insekter, maneter og denslags, for ikke å si hele planteriket – men alle bruker det samme DNA-baserte kodesystemet til “kroppsbygging” og annet. Livet på jorda er i siste instans sams, for en gang fantes jo ikke noe annet enn alger, bakterier og andre encellede organismer. I prinsippet er det disse som lever videre i form av celler i kroppen til mer komplekse/sammensatte livsformer, deriblant oss. Vi bør kunne stille opp en rekke av stadig mer fremmedartede forfedre bakover gjennom generasjonene, inntil alt ender i denne “ursuppa” som danner grunnlaget for alle de livsformer som er og noensinne har vært. Til å begynne med ser vi familielikheten. Foreldre, besteforeldre, oldeforeldre. Det finnes kanskje fotografier. Vi kan se det, selv om de har snåle klær og det ene med det andre. Men vi skal typisk ikke mange generasjoner bakover før folk “mister bakkekontakten” og blir nødt til å gjøre mer eller mindre begrunnede inferenser basert i mangelfulle opplysninger om hvem slekta var si for eksempel på 1500-tallet. Noen må det nødvendigvis ha vært – alle har jo en avstamming – men nesten ingen vet noe om dem, og hvis vi spoler helt tilbake til år null ender vi bare med påstander – ofte med tvilsom troverdighet – om at folk stammer fra den og den kjente historiske skikkelsen; som jeg generelt sett ikke anbefaler folk å gjøre hvis de ikke har et generøst utvalg med veldig godt bevismateriale, eller i det minste et knippe interessante historiske dokumenter som kan få i gang en faglig debatt. Man ser bare ut som enda en av en endeløs rekke med idioter som fantaserer om at de var Julius Cæsar i et tidligere liv.

Her er en av mine favorittsetninger: De som tror at de alltid tar feil vil alltid ha rett. Dette er så å si det vitenskapelige blokkgrunnlaget. Vi snakker ikke om hva vi “vet” men om “de beste data vi har for tiden” når vi studerer et saksområde. Men vi antar a priori at hypotesen vår er gal. Det er noe vi har oversett eller feiltolket, men vi vet – ennå – ikke hva. Mange liker kriminalserier på fjernsynet og synes det er spennende og interessant å følge “politiarbeidet” slik det blir presentert, med sakte og møysommelig oppbygging av teknisk bevisgrunnlag basert i åstedsetterforskning, etablering av tidslinjer og forbindelser mellom sakens “interessante personer” gjennom dialog rundt et møtebord og så videre. Dette er ikke helt ulikt hvordan vitenskapen jobber. Man kan ikke bare påstå hva som helst under henvisning til autoritet og sterke følelser, før man hopper litt rundt med hendene over hodet og spiller den der Queen-låta som alle selvnytende idioter elsker. Kanskje ikke i helt bokstavelig forstand, men vitenskapen ligger selvsagt under for de samme typer “menneskelige svakheter” – de handler ofte om å etablere seg i en “ledende stilling” og deretter holde fast på den til krampa tar dem – som alle andre områder hvor man finner mennesker. Og de første symptomene man kan observere er at de tror de “har rett” i noe. Du vet. De har “en følelse” som de siden kan forfølge med større eller mindre grad av “besettelse” for resten av livet, som i heldigste fall er en styrt og disiplinert besettelse av typen “jeg vil være den som knekker koden for Linear A skriftspråket til den minoiske bronsealderkulturen” men det kan likesågodt handle om å “finne Atlantis”, som alltid er et sørgelig endelikt for den frie intelligensen. Det går jo ikke an å finne Atlantis. Det har aldri eksistert. For å forstå hva bløffen handler om skal jeg gi deg et navn: Ignatius Loyola Donnelly. Resten av jobben kan du gjøre selv.

Det er fortsatt en viss uenighet om neandertalere skal regnes som en egen art eller som en underart av mennesket (Homo sapiens). Neandertalernes genom ble kartlagt i 2010. Siden er det også ført bevis for at de tre artene eller underartene homo sapiens, homo neanderthalensis og homo denisova har hatt større genflyt mellom seg enn tidligere antatt. Nye og bedre metoder i senere år har dessuten ført til at tidligere tidsdateringer har måttet revideres, i det Homo sapiens ser ut til å ha nådd Europa mye tidligere enn før antatt.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Sommersalg: Her er de beste kuppene innen sport og friluft

Krabaten på bildet over er en neandertaler som har blitt “photoshoppet” inn i moderne klær, selv om de kunne fått til den flintkniven mye bedre. Det ser jo ikke ut som noe naturlig håndgrep rundt et verktøy, eventuelt så er det bare direktøren i selskapet som poserer med noe han strengt tatt ikke vet hvordan han skal bruke. Sånt forekommer jo. Det jeg tenker er at man neppe ville vurdert dette som noen utpreget vakker mann, men det er ikke noe “sensasjonelt” med utseendet hans heller. En litt sliten middelaldrende fyr som står der og tenker på noe? Selv ville jeg neppe sett to ganger på vedkommende dersom jeg passerte ham på gata — eller rettere sagt, jeg ville helt sikkert ha reagert på flintkniven, men hjernen min ville også øyeblikkelig ha klassifisert det som souvenir, filmrekvisitt eller noe annet i den kategorien av gjenstander. Jeg ville ikke trodd at noen bare sto der og filosoferte over en ekte arkeologisk artifakt.

Generelt sett var neandertalere i gjennomsnitt like mye større og sterkere enn oss som forskjellen i hjernestørrelse indikerer: Et moderne menneske er en 1200-kubikker mens neandertalerne var 1500-kubikkere. Kroppene deres var sånn sett mye “dyrere i drift” enn våre, noe som kan gi betydelige utslag for eksempel i en situasjon med hungersnød. Til gjengjeld virker det som om de ble kjønnsmodne noen år tidligere, la oss si ved 10-12 års alder heller enn ved 13-15 års alder — uten at jeg vil påstå at dette er noen stor sosial fordel. Uansett er det slik at kostholdet til neandertalerne var preget av “storvilt” – og da mener jeg storvilt, av typen nesehorn – som de engasjerte og nedla i nærkamp med stikkvåpen. Vi har så langt ikke noe bevis for at neandertalere noensinne brukte prosjektiler, de gikk til jobben med våpen av typen skarp stein som er delvis limt, delvis surret fast i enden av en lanse, slik at de løsner og forblir inni kroppen på det dyret de angriper, presumptivt fra mange hold samtidig i form av “flokkjakt”. Man ser det forsåvidt på bildet ovenfor. Den svarte substansen mellom bladet og skaftet er en form for lim som neandertalerne tilvirket av bjørkenever. Den samme substansen brukes den dag i dag blant mange såkalt primitive folkeslag som lever i territorier hvor bjørk er en vanlig tresort.

De som gjør et stort numner ut av “menneskets intelligens” er nesten aldri det jeg ville karakterisere som intelligente individer. Snarere av den typen som krever heder og ære for ting de ikke selv har gjort eller medvirket til på noen måte. Har du møtt noen sånne? De kan finne på å si ting som at de er “stolt av å være norsk” selv om dette bare er en kosmisk tilfeldighet som de selv aldri har kunnet kontrollere, eller engang påvirke på noe meningsfullt vis. De eneste som har oppnådd status som “norsk” på egen hånd er jo sånne som har søkt om og fått innvilget norsk statsborgerskap, slik at de kan med en viss rett være “stolte” av å ha oppnådd dette privilegiet – fordi sett i en global målestokk er det utvilsomt et privilegium å kunne slå det norske passet i disken, målt opp mot visse andre land som har en helt annen profil ute på “det sosiale markedet” og derfor havner i en helt annen kø foran passkontrollen, med helt andre “antagelser” og spørsmål – selv om jeg tror “lettelse” er en hyppigere erfart følelse enn “stolthet” i slike tilfeller. Uansett er det verd å reflektere over at menneskets såkalte intelligens har forblitt uforandret ihvertfall i en halv million år. Om noe så har den degenerert. På den samme måte som man kan bli slapp og lat av å aldri engasjere seg i mer fysisk aktivitet enn man absolutt må, så må vi jo anta at hjernefunksjonen også degenereres av å forbli ubrukt av “bekvemmelighetshensyn”. Jeg slipper å tenke på sånt. La oss si noe så enkelt som å jobbe frem et strategisk opplegg for matvareforsyninger. Vi behøver ikke det. Vi går bare på supermarkedet. Nesten ingen har noen annen plan enn dette, eventuelt så har de “kriseforsyninger” i form av tørrvarer, hermetikk og diverse, nok til å klare seg kanskje en måned eller to, sjelden mer enn dette. Folk i Norge har generelt sett dårlig kriseberedskap. Det skal vi jo per definisjon ikke behøve å ha fordi vi driver et såpass effektivt samfunn, men vi sklir kanskje noen ganger inn i det litt urealistisk selvsikre. Hva skal vi kalle dette? “Intelligent” er ikke det første ordet som dukker opp i den indre søkemotoren min, for å si det slik.

Noen foreslo at kunstig intelligens av den typen vi har nå – det vil si “store språkmodeller” – forholder seg til tekst litt på den samme måte som en lommekalkulator forholder seg til matematiske operasjoner: Vi kan gjøre dem “på papiret” hvis vi må, men stort sett så gidder vi ikke det. Vi tenker ikke dermed at lommekalkulatoren “kanskje vil regne feil” fordi vi ikke har oversikt og kontroll over alle steg på veien med disse regneoperasjonene. Det skal jo i utgangspunktet ikke gå an for en lommekalkulator å “regne feil” noe mer enn det skal gå an at en motorsag selvstarter og går til angrep på møblementet hjemme. Den har jo ingen “egenvilje” og kommer aldri til å få det. Det går an å se for seg at neandertaleren på bildet ovenfor plutselig vil stæbbe seg selv i øyet med den flintkniven han står og holder – uten at jeg kan si noe om hvorfor folk noen ganger skader seg selv med vilje på forskjellig vis – men hvis det skjedde ville det definitivt ikke vært fordi dette er noe som verktøyet “ønsker”. Jeg mener, det går selvsagt an å tenke sånt også; for eksempel finnes det hvor mange historier som helst om “magiske våpen” som krever å bli brukt, ofte på onde måter, men jeg tror som alle vet ikke på sånt. Jeg tror bare på suggesjonens makt. Jeg tror det går an å tro så sterkt på noe at man forveksler det med en av de nødvendige naturbetingelsene som eksisterer i livet. Du vet. Kulturelle koder, tabuer og den typen ting. De er “nødvendige” for at de sosiale strukturene skal kunne eksistere, men man kommer ikke til å bli syk og dø hvis man “går mot strømmen” heller. Ihvertfall ikke av det alene. Sosial utstøtelse kan imidlertid medføre alvorlige mentale problemer hos individet som siden kan balle på seg med andre og tredje ordens symptomer inntil vedkommende ikke lenger vet opp og ned på noenting. De har mistet kontakten med de menneskelige kjerneverdiene, som for eksempel instinktet for omsorg, medfølelse og “solidaritet med sine artsfrender”. Det har blitt skiftet ut med narrative strukturer som gis mening på en annen måte enn “naturens orden”.

Hvis jobben din på noen måte handler om “systematisk orden” er du sjanseløs i konkurransen mot kunstig intelligens. Din kompetanse er like nyttig som evnen til å gjøre matematiske operasjoner jævlig raskt på papiret. Det er en sirkuskunst som kan være underholdende, men i et profesjonelt marked av økonomisk tilbud og etterspørsel stikker de ikke av med “de beste jobbene” så lenge en lommekalkulator kan danke dem ut hinsides enhver realistisk konkurranse både på tempo, presisjon og utholdenhet. Saksbehandlerens tid er forbi, minst til den samme grad som tidsalderen til de som satt og førte kassedagbøker for hånd helt til langt inn på 80-tallet. En KI kan jo “sjekke om et skjema er korrekt utfylt” – med slike vedlegg som kreves og det ene med det andre – alvorlig lynhurtig i forhold til noen som setter brillene på nesetippen og huker av punkt for punkt nedover på en manuell sjekkliste — og som typisk flytter saker fra en innkurv til en utkurv som sin normale jobb, etter å ha utført de funksjonene som stillingen krever. Siden beveger saken seg videre i systemet. Du vet. Det vanlige byråkratiske opplegget, som har vært sånn i omtrent fem tusen år, under varierende former for styresett og “ideologier”. Alle disse kommer til å miste jobben, eventuelt så omskoleres en liten andel av dem til programmerere som jobber med kontrollfunksjoner i en høyere orden enn de “maskinoppgavene” som de så langt har hatt. Hvor mange kan det dreie seg om? Jeg har ingen realistisk idè, men jeg innbiller meg at så å si hele det offentlige apparatet er tjokk fullt av “saksbehandlere” som det strengt tatt ikke er noe behov for innenfor en fem års horisont. Sikkert flere titusener av individer. De kommer neppe til å savne selve jobben, men de trenger jo penger så hva skal de gjøre? Det vet jeg heller ikke noe om, men jo før de fjerner “det menneskelige elementet” fra for eksempel Nav, jo bedre. Hvis noen trenger “å snakke med noen” bør det selvsagt fortsatt finnes et opplegg for sånt, men “det formelle” bør ikke behandles av mennesker, men av en hundre prosent upersonlig entitet. Folk skal ikke oppleve “variabel saksbehandling” fra det offentlige i saker de personlig opplever som svært alvorlige og “spesielle” men som for saksbehandleren mest handler om rutine og formelle krav.

Her er noe som aldri kommer til å forlate menneskets hender: Fancy håndverk. Det er rett og slett for mange variabler i bildet til at man på noe økonomisk forsvarlig vis kan konstruere roboter som legger takstein, murer opp peisinnsatser, og så videre. For industrielle formål finnes det sikkert allerede roboter som kan sprøytemale svære anlegg og den typen ting, men ikke rosemale et framskap. Ser du poenget mitt? Alt som ligger i grenselandet mot “kunst” krever en form for “improvisert koordinasjon mellom øye og hånd” som ligger nærmere det vi typisk kaller åndelighet enn ren “intelligens”. For at noe skal kunne automatiseres må det jo kunne stykkes opp i en sekvens av faste og forutsigbare “oppgaver” som under normale forhold ikke endrer seg verken i detalj eller helhet. De er det vi kaller “ren rutine”. Riktignok kan man høre øvede håndverkere beskrive diverse oppgaver som “ren rutine” men det er fra et fundamentalt annerledes perspektiv enn den typen ren rutine man finner hos de som behandler bygningssaker i kommunen: Håndverksmessig kompetanse handler om å kunne ta skrittet fra det generelle til det spesielle – og tilbake igjen – så raskt som et fingerknips, noe som i informasjonsteknisk terminologi er en “P versus NP” type problem. (Du kan lese om det på nettet hvis dette uttrykket ikke betyr noe for deg.)  Det befinner seg utenfor perspektivet vi har for engang teoretiske måter å løse oppgaven. Det lyder kanskje ikke som noen rimelig påstand, men det er faktisk vanskeligere å snekre “en vakker fuglekasse” enn det er å konstruere et stjerneskip som opererer med “Alcubierre WARP-drive”. Estetikk er jo som alle vet notorisk vanskelig å definere i intelligente termer. Vi ender alltid med å henvise til “noe følelsesmessig” som unnviker språklige grep. Vi kan selvsagt bare si at det handler om smak og dermed føle at vi er ferdige med alt som er å si i den diskusjonen, men du kan jo selv prøve å definere konseptet smak for automatiseringsformål. Svaret kommer ikke til å ligne på spørsmålet, for å si det slik.

Hans Jørgen Lysglimt Johansen (født 1971) er en norsk siviløkonom og politisk aktivist som er leder for det nasjonalkonservative partiet Alliansen – Alternativ for Norge. Johansen ble kjent i norske massemedier som tilhenger av den republikanske kandidaten Donald Trump under den amerikanske presidentvalgkampen 2016. Senere har han fått oppmerksomhet for flere uttalelser som er blitt betegnet som rasistiske, deriblant holocaustbenektelse. I tillegg har Johansen gitt uttrykk for holdninger som er knyttet til nynazistisk tankegods, blant annet ved å lovprise manifestet til Anders Behring Breivik, apartheidlovene i Sør-Afrika, dolkestøtlegenden og ideen om «den ariske rase».

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Sommersalget er i gang: Se de beste tilbudene her

Dagsaktuell referanse: Artikkel i NRK.no.

Det første jeg undret meg over var selvsagt navnet Lysglimt. Hvor får man sånt fra? Det virker som noe han har funnet på selv. Vi kan til å begynne med utelukke at det har noe med hjernefunksjonen å gjøre – selv om dette eventuelt var tanken da navnet ble funnet opp – basert i hva slags fremtoning denne karakteren er og i hvilken sammenheng han presenterer seg for publikum. På den annen side kan det jo være et slektsnavn, kanskje noe nordfra, som har oppstått på lignende måte som stedsnavnet Hjemmeluft, det vil si at et samisk ord for noe ble transportert over på et helt annet – men likt lydende – norsk ord, sånn at det plutselig betyr noe nytt.

Det verste med disse nasjonalkonservative gjøkungene er at de trekker ned verdien av det å være norsk. De styggeste blant oss forlanger å stå først i rekka når “klassefotografiet” av najonen skal knipses og distribueres internasjonalt, fordi de håper på å skremme en migrant eller to fra å sette kursen hitover. I mellomtiden snyter og snylter de så godt de kan; på skatten, på dagpengene fra Nav, hva vet jeg, det virker jo ikke sannsynlig at en nazi kan stå i en vanlig jobb særlig lenge. Så snart de blir oppdaget får de – som de fortjener – folk imot seg på tildels ganske skarpt vis. Ting kan i verste fall bli fysisk farlige for dem. Jeg mener, hvis man går rundt og forfekter noe slags positivt syn på opplegget til Anders Behring Breivik så bør man ikke bli overrasket hvis man plutselig får bank. Mange har vesentlig mye sterkere følelser enn meg rundt greia, og betydelig dårligere evne til å formulere det de føler.

Det er en skam for Norge at det finnes nazister her. Det er de ynkeligste og mest evneveike avskummene vi har – til og med verre enn pedoer – og de setter uforholdsmessig mye “dagsorden” i forhold til hvor få de egentlig er. Jeg mistenker mange av dem for å være lite mer enn troll som nyter følelsen av å være “kontroversiell” på nettet, men de ville sannsynligvis blekne raskt i forhold til å gjøre selve jobben med å “fjerne de uønskede elementene” fra samfunnet. Det mangler liksom noe i midten. På den ene siden observerer de noe de synes er et problem – for eksempel at to homofile menn lever i et fast og “uskjult” parforhold – og på den andre siden ser de for seg et samfunn som er “fritt for jøder, kommunister, homoseksualitet og fremmede raser”, men de snakker ikke om det som er i midten. Eksakt hvordan hat de tenkt å gå frem for å “fjerne” omtrent to hundre tusen norske muslimer? Hvor skal de sende dem og hvordan tenker de seg den logistiske siden av prosessen? Vi som er mer praktiske av natur har selvsagt ingen illusjoner om hvor ting bærer hen. Galskapen oppsto og ble implementert som politikk på et vesentlig mye tidligere tidspunkt: Vi ser ikke disse menneskene som “individer” som er minst like forskjellige fra hverandre innbyrdes sett som noen av dem er i forhold til “oss”. De forblir en truende gruppe. Faktisk en invasjonshær, hvis vi skal bruke retorikken til Donald Trump og mange andre høyreekstreme skalleknarper. Og man kan gjenkjenne dem på hudfargen.

Selv bruker jeg ordet nazist om alt som befinner seg til høyre for Arbeiderpartiet og idiot om alt som er til venstre. La gå at alle har sine egne greier og “saker” som er viktige for dem, men det viktigste av alt er at vi betaler hva det koster for å drive et moderne samfunn med høye standarder for helse, sikkerhet, utdanning, samferdsel, velferd, menneskerettigheter og så videre. Primærjobben består i å forvalte de felles oppleggene for økonomi og sosial sikring, så får de heller “drive politikk” mens de relativt sett er arbeidsledige, det vil si når de befinner seg i opposisjon til det sittende stortingsflertallet (som vanligvis er grunnlaget for regjeringsdannelse i Norge). Den eneste lovlige måte en vanlig sivilist kan påvirke politikken – annet enn gjennom aktiv deltagelse i det vanlige demokratiske opplegget – er gjennom å stemme ved valg. Hvis man ikke engang gidder å trekke den late ræva si ned til de godt annonserte valglokalene som finnes hver gang dette er aktuelt så har man egentlig tapt det saklige grunnlaget sitt for å “mene” noe om norsk politikk. Jeg mener, hva gjør du selv? Har du gjort alt du kan? Har du gjort alt som forventes av deg? Hvis ikke bør du heller ikke kritisere de som faktisk prøver, selv om det er vanskelig å komme noen vei med de fine idealene i forhold til alskens vemmelige praktiske problemer som dukker opp som troll i eske dagen lang når man har en jobb på høyt administrativt nivå, enten dette er som regjeringspolitiker eller konsernsjef i et stort privat foretak. Greia er uansett at man er nødt til å ta beslutninger på stående fot, hele tiden, mens “toget er i bevegelse” så å si. Man må jo alltid gjøre noe, selv om “den beste løsningen” ikke er praktisk mulig der og da, bare skamløst synlig for alle, som sporenstreks starter opp kritikken sin. Sånt må man tåle. Tror du for eksempel det har vært “personlig tilfredsstillende” for Støre å lede regjeringen sin det siste året eller så? Herregud. Folk har brukt noen ganske hårete adjektiver om ham til tider. Vi kaller dette “regjeringsslitasje” og det rammer alle.

Klassisk sett har partiet Høyre alltid handlet om handelsstanden, advokatene, de militære og ellers det som overalt og i alle samfunn utgjør det konservative “kjernematerialet”, eller høyborgerskapet om du vil. De som sent på 70-tallet følte seg hjemme i partiet Høyre var definitivt “borgere”, uansett hva annet man kunne si om dem. Du vet. Moralens voktere og det ene med det andre, men ikke først og fremst på en kristen måte, mer noe i retning av “skamstyrt normalisme” sammenfattet som skikk & bruk, hvor det å kunne de rette frasene og kodene avgjør i hvilken grad man er “fin” slik sett. Korrekt formalisme pleide å være det høyeste personlige ideal i Høyre, hvor det mest legendariske eksempelet kanskje er den uforstyrrelige intellektuelle skarpheten, i kombinasjon med en uklandreverdig (om enn ofte noe nedlatende) høflighet, hos en mann som Kåre Willoch. Senere har de imidlertid åpnet opp for en mer “Harry” innfallsvinkel, og dagens Høyre er i praksis bare en mer velstelt og veltalende utgave av fjøsnissene i Fremskrittspartiet. Det en gang så krystallklare distinksjonen mellom nazister og høyborgere har nesten erodert helt bort — annet enn at det fremkommer som “personlige nykker” noen ganger, når fjøsnissene går alt for langt med å vise frem de brunstige brune bremsesporene sine i offentlighet. Best observerer vi denne nye sammenblandingen av reinspikka fascisme med tradisjonell europèisk “høyrepolitikk” – altså en som er tildels sterkt preget av “sosial isolasjonisme” hos de høyborgerlige; de vil ikke omgås (og definitivt ikke inngiftes) med andre enn “sine egne” – i dagens Storbritannia, og som forventet har det ledet til full oppløsning av hele blokken. “De konservative” faller fra hverandre som tydelige representanter for den erketypiske “britiske stilen” som tradisjonelt handler om joviale fraser som jolly good, old chap og den typen ting. Yes Minister er en britisk fjernsynsserie som alle burde se, om de ikke allerede har gjort det. Denne formen for “britiskhet” er nesten helt borte nå. Serien står på sine egne bein som “komedie om det politiske miljøet” men den er samtidig også et interessant tidsdokument. “De borgerlige” har vært så romslige så lenge med å “inkludere” alt annet som lusker rundt ute på høyrefløyen at de har mistet grepet på sin egen bevegelse — som i naturnødvendig konsekvense dermed strengt tatt ikke lenger er noen borgerlig bevegelse. De er “noe annet” nå.

Uansett hva annet man kan si om “hatefulle ytringer på nettet” og/eller “truende atferd” ute i selve jungelen, så er det definitivt ikke “god folkeskikk” å holde på sånn. Det er ikke tradisjonell politikk innenfor partiet Høyre, eller noen de historisk sett har ønsket å bli assosiert med. Fordi selv om de kanskje er drittsekker når vi ser bare på tallene i politikken deres, så har de alltid i det minste holdt seg med en slags aura av “sosial overlegenhet” basert i at de ikke gjør formelle feil med salatgaffelen i forhold til rekekniven og den typen ting. De kan kunsten med å dekke på til et dusin og de vet alt om hva som “passer seg” i selskapslivet. Sånn var det ihvertfall før. Høyrefolk var de man henvendte seg til med spørsmål om slipsknuter og sånt. Man regner jo med at de vanker på slottet og skjønner hvordan man skal hilse, hva som er korrekt antrekk ved hvilken anledning, hva man ikke skal si, og så videre. Du vet. De høyborgerlige ritualene. Det forbauser meg litt at vår Monsieur Eclair de Lumiere – som han heter på fransk – altså Jørre-Børre Lysglimt, bærer tittelen siviløkonom. Han bør dermed ha godt faglig – kanskje bedre enn Sindre Finnes, som også noen ganger har slik tittel – grunnlag for å regne seg frem til hva som skjer når han snyter Nav, som faktisk er det alvorligste tiltalepunktet han står overfor, målt i grad av straffbarhet. Jeg svindlet faktisk Nav selv en gang, under pandemien, da de hadde gående et “tilbud om forskudd på dagpenger” og jeg la inn en søknad for å være i forkant av begivenhetene fordi jeg regnet med å miste sykepengene om noen uker den gangen (jeg var sykemeldt på grunn av en skade i høyre skulder), men slik gikk det ikke. Imidlertid greide jeg der og da ikke å bare betale tilbake de ti tusen som plutselig kom inn på kontoen, fordi jeg var på etterskudd på så mange fronter, så det ble til at jeg betalte regninger med alle pengene og aksepterte litt “mild irettesettelse” og en tilbakebetalingsordning med mange små avdrag over de neste månedene. Noe mer skjedde aldri. Jeg antar det var mange av oss.

På spørsmålet om når jeg sist kom på jobb med “blåveis” så tror jeg faktisk vi må helt tilbake til det lykkelige 80-tallet. Jeg tror jeg hadde hoven leppe også, hvis jeg ikke husker helt feil, så det hadde åpenbart “vært noe”. Hvordan sånt blir mottatt på arbeidsstedet henger mye sammen med hva slags kolleger man har. Det første som skjedde med meg var at formannen snudde seg til en av de andre og sa “der ser du, jeg sa jo at idrett alltid ender på den måten”. Og så lo alle. Dermed var den delen av introduksjonsangsten dekomprimert og avskaffet. Konteksten for morsomheten er at jeg hadde rykte for å være “en sånn som trener” og formannen var en sånn som mener at flere folk skader seg på grunn av trening enn av det meste annet her i livet, inkludert arbeidsulykker. Hvem vet, han kan ha rett i dette for alt jeg vet. Problemet er bare at den typen skader man som regel får på grunn av trening sjelden har samme alvorlighetsgrad som “arbeidsulykker” — ihvertfall ikke når man jobber på sagbruk, anleggsplass og den typen ting. Som alle skjønner hadde imidlertid min blåveis ikke noe å gjøre med verken idrett eller arbeid, det var noe jeg klarte å pådra meg “ute på byen” i samarbeid med noen andre unge idioter. Det var – som det alltid er – et fullstendig evneveikt opplegg. Mer er det ikke verd å si om saken.

Jeg vet ikke om et mer klassisk iøynefallende tegn på at noen er en rabagast enn når de stiller med blåveis “dagen derpå”. Herregud. Det skal jo ikke i dagens norske samfunn være vanskelig å unngå denslags — og med “dagens” mener jeg egentlig hele etterkrigstiden. Det er ikke et voldelig samfunn og nesten ingen har noen sympati for “voldsmenn” – altså sånne som til stadighet er innblandet i noe – enten de gjør det med vilje eller de av ellers uforklarlige årsaker stadig er uheldige på den måten. Første bud når man skal etablere og drive en hvilken som helst sivilisasjon – inkludert vår egen – er jo at man får “den frie voldsbruken” under kontroll: Bare statsmakten har lov til å bruke vold og selv de bare i henhold til lovfestede prosedyrer etter at alt annet har vært forsøkt. Hvis statsmakten ikke kan eller vil etablere voldsmonopol – si for eksempel hvis et antall “private grupper” praktiserer “relativ justis” overfor befolkningen – kaller vi det en “feilet stat”. Det finnes noen av dem i verden, men det virker som om Norge er på omtrent så trygg grunn som noen kan forvente i slike saker. Folk ønsker å ha det slik som vi har det: Staten tar seg av alt sånt som har med straff og hevn å gjøre. Vi andre behøver bare å “holde oss på matta” som best vi kan, så kommer spesialister i svarte uniformer for å ta seg av eventuelle voldelige situasjoner som oppstår. Du vet. Sånn som agentene i spillefilmen The Matrix. Det handler om å justere virkelighetsoppfatningen, eventuelt å sørge for at innstillingene i de justeringene som allerede er foretatt ikke blir brakt ut av likevekt med “uorden”. Har du ikke hørt? Politiets fremste oppgave er jo “å ivareta den offentlige ro og orden”, hvilket i praksis betyr å innta en proaktiv rolle i forhold til alle de velkjente “elementer av uorden” man kan observere der ute slik at de har et godt etablert strategisk overtak i sitt eget “marked” lenge før det blir aktuelt å konfrontere noen individuell aktør. Alle vet at det er i utgangspunktet dødfødt å motsette seg arrestasjon, nekte å etterkomme pålegg fra politiet, og så videre. Det kompliserer bare den saken man allerede står til knes i. Taksameteret for straffesatser tikker og går i omtrent den samme takt som kjeftbruk og “motstand” hos noen som ikke liker å bli utsatt for “maktbruk” — som i praksis vel er de fleste av oss, men de fornuftige innser at det mest effektive de kan gjøre i sånne situasjoner er å bare “følge programmet” og bevege seg i den retningen politiet peker. Man skal jo på kort sikt først og fremst ut av denne knipa — og det er alltid uaktuelt å “slå seg vei ut” i forhold til statsmakten. Hvis de først har festet klørne sine i deg så er det ikke noe annet du kan gjøre enn å “følge ordre”.

Gitt at det i utgangspunktet er – presumptivt sett – så enkelt å unngå vold i dagens norske samfunn, hvorfor er det likevel såpass mye av det der ute? Jeg mistenker at dette først og fremst angår “unge menn” – kvinner bruker helt andre metoder – men hva er det som får dem til å gå fysisk løs på hverandre med slag og spark over “fornærmelser” som kanskje bare er innbilte? Hårsår og pisstrengt pleide vi å si om en bestemt type hissig mannsperson på 80-tallet. De bruker sikkert helt andre ord i dag – kanskje noe mer i retning av “diagnostiske kriterier” – men poenget er det samme. Man blir nødt til å konkludere med at visse krigerske typer rett og slett har lyst til å slåss. Det er jo helt åpenbart dette de går for. De stenger på en måte for alle andre utveier fra situasjonen, slik at det vil etter min mening helt klart telle som selvforsvar hvis man går til angrep først, for å nøytralisere trusselen lenge nok til at man kan komme seg bort fra stedet. Dette er sannsynligvis hovedårsaken til at allerede bryske og breiale personlighetstyper ofte også utvikler seg i utpreget paranoid retning over tid. Andre opplever dem jo som truende, insisterende, intimiderende og den typen ting, sånn at de tar på seg pigghammen helt automatisk. Ingen liker sånne som gjør et poeng ut av det de tror er den fysiske overlegenheten sin. Du vet. “Torpedotyper” på steroider og den typen mannfolk. Det beste er å bare holde seg noen hundre meter unna dem. Egentlig en selvinnlysende sak, på samme måte som det ikke bør være nødvendig å henge opp et skilt som sier IKKE KLAPP KROKODILLENE der hvor de har denslags, men folk har så mange rare idèer, hvorav forbløffende få viser seg å være “smarte” i lengden. Samfunnets holdning til vold er èntydig: Det er aldri greit. Hvis du i noe annet enn ytterste nødsfall griper til vold så havner du i en straffbar posisjon, sannsynligvis inkludert en viss fengslingsperiode. Det tilbys ikke noen nåde til voldsmenn. Hvorfor de eventuelt forventer noen nåde er en gåte for meg, men det skjer noen ganger at man hører dem sutre over “urimelig strenge dommer”. Så hva skal unge menn gjøre hvis de har slik legning at “lysten til å erfare vold” kribler i kroppen deres? Svaret er åpenbart. Da skal de disiplinere seg. Begynne med boksing, MMA eller noe, sånn at de får kontekstualisert det som skjer med dem på en forsvarlig måte.

Som med alle selvfølgeligheter er det litt uklart hvordan man skal definere rumpa. Jeg mener, folk vet jo stort sett hvor de har den og hva den skal brukes til så det finnes ikke egentlig noe behov for ytterligere presisjon. Vi kan imidlertid ta med oss at når ordet skrives med O istedetfor U – altså rompe – så er dette et norsk dialektord som betyr hale, hvilket i neste orden betyr at rompestumpen henviser til det såkalte halebeinet, som det går an å få skikkelig vondt i dersom man faller på en litt uheldig måte, slik at denne nebbformede og på alle måter fullstendig unyttige “innveksten” – coccyx – får seg en solid smell. Brudd kan oppstå. Det har hendt med meg. Det er vondt. Men hos meg har det i det minste leget seg på korrekt vis. Jeg sliter ikke med livslange “fantomsmerter” i rumpa på grunn av et halebein som har grodd litt skjevt, eller noe. Herrgud for en skjebne. Jeg leste noe om en fyr som ikke har sittet normalt på femti år, men det er ikke selve historien som interesserer meg, det er dette fenomenet med “meningsløse smerter”.

Alle er inneforstått med saksgangen i det å slå seg og få vondt. Det er jo noe av det første man lærer i denne verden. Det sitter i kroppen. Vi har visse forventninger til hvordan en typisk smerteopplevelse skal utvikle seg, med først et skarpt au faen! når man for eksempel slår seg over fingeren med en hammer, deretter fremfører man kanskje noe slags kort dramanummer med sang og dans, før man til sist bare resignerer seg til å vente på at det skal gå over, med eller uten plaster. Det er vondt mens det står på men det går over etterhvert. For min egen del vil jeg si at de verste og mest intense smertene jeg har erfart – i den forstand at de “driver deg til vanvidd” – var tilknyttet tannverk, men også dette gikk over — etter en time hos tannlegen. Ut over dette har jeg hatt diverse slag, kutt og bruddskader fordelt ut over hele kroppen, men ikke noe som på egen hånd representerer “et særlig problem” i forhold til nerver i klem når det har grodd sammen og den typen ting, selv om jeg har hørt et antall historier om sånt. Jeg antar jeg har vært heldig, for klok har jeg definitivt ikke vært. Imidlertid har jeg ikke vært heldigere enn at jeg likevel har pådratt meg et knippe med “kroniske smerter” av den typen man tradisjonelt kaller gikt, og som har en utpreget tendens til å henge sammen med været, selv om jeg ikke egentlig helt ser logikken i det annet enn i forhold til at kulde ikke er bra. Før hadde jeg ingen problemer med å håndtere kulde, men nå har jeg blitt mer “frøsen”. Kjernetemperaturen virker ikke like stabil som før om årene. Strategien blir selvsagt å kle seg bedre. Flere og tykkere plagg. Den typen ting. Når det gjelder selve dette med “væromslag” så er det kanskje noe med det lokale trykket som har noen slags effekt, jeg vet ikke. Det føles uansett som en smerte som er “unødvendig”, eller som jeg sa ovenfor “meningsløs”, fordi den har ingen saklig varslingsfunksjon. Den lærer meg ingenting som jeg ikke allerede visste. Men sånt er normalt for “min mannstype” når de kommer opp i årene. Og verre skal det bli.

Annonsørinnhold

Mer enn en trend: Dette er hemmeligheten bak koreansk hudpleie

Juni har vært en ganske depressiv måned så langt, selv om plantelivet sikkert har en helt annen mening om saken. Det er grått og kaldt, med innlagte regnskurer døgnet igjennom. Det tørker liksom aldri helt opp — og siden dette jo er en elvedal kommer det plenty med tåke både tidlig og sent, selv om det typisk klarner til midt på dagen. Den grønne vinteren kalles det her. Folk kler seg riktignok i både shorts, sandaler og ermeløse skjorter, men jeg tror det er mest på trass. Det er jo for fanden ikke mer enn ti grader der ute. Hvis man sikter bare etter komfort – slik som jeg gjør – blir det langbukser, skjorte og sommerjakke. Dessuten bør man ha oransje kode for paraplyberedskap. Stort sett er det ikke noe problem for meg at sommeren er “kjølig” så lenge den ikke er helt urimelig, fordi jeg foretrekker ærlig talt heller dette enn “tropevarmen” jeg forbinder med de høye tyvegradene, oppimot tredve og mer. Jeg tar heller minus tredve enn pluss tredve, for å si det slik. Kulde kan man beherske med å kle seg bra og fyre, men varme får man liksom ikke gjort så mye med. Man må bare holde seg i skyggen, passe på at det er god luftsirkulasjon og drikke mye vann mens man venter på at kveldstimene skal gjøre det mildere, sånn at det går an å bevege seg uten å risikere livet under den hamrende sola der ute. (Når det er sagt så må imidlertid ingen av de maktene som administrerer denslags misforstå det jeg sier, for jeg ønsker på ingen måte tredve kuldegrader heller, jeg er bare bedre trent i forhold til å tackle kulde enn varme.) Uansett, de fleste som av en eller annen årsak lever med smerter som en del av hverdagen sin foretrekker sannsynligvis sommeren. Om ikke annet, så har jo det varme halvåret en mer “optimistisk” aura enn den norske vinteren, som stiller harde krav til folk. Que una vida, som de pleier å si. For et liv.

Flagget kalles Leather Pride og befinner seg langs utkanten av hva slags typer de ønsker å se i Prideparaden. Det er jo for eksempel ingen praktiserende sadomasochister som tar dette med “seksuelle legninger” særlig høytidelig. Sånt tilhører tenåringsangsten og vi er jo voksne og vel så det. Vi liker blodsmaken og følelsen av å ha “tatt ut alt” uten forbehold og reserver. Både mentalt og fysisk. Det handler om å finne veien til et “sted” hvor alle veier møtes, eventuelt et “punkt” i tilværelsen hvor alt gir mening. Når det gjelder spørmålet om en sadomasochist noensinne har “normal sex” så er dette som å spørre om en spesialtrent mellomdistanseløper noensinne går normalt. Det vil si hva man på dataspråket kaller en syntax error. Spørsmålet er basert i fravær av kunnskap om temaet, kombinert med en kanskje litt for livlig fantasi. Sannheten er dessverre slik at de fleste mennesker er fullstendig seksuelt evneveike. De aner ikke hva de skal gjøre og enda mindre hvorfor. Den typiske vrangforestillingen er at sex handler om å “røre i følelsesgryta” — de mumler noe om kjønnsorganer og “kanskje noe med rumpa” men nesten alle deres hemmelige fantasier forblir nettopp dette. Hemmelige. Så hva kan man si? Det går helt åpenbart ikke an å bygge noe på et sånt grunnlag. Først og fremt må alt på bordet, uten forbehold. Det er der vi begynner. Selvsagt kan folk insistere på å være “snåle med greia” – det er deres fulle rett – men i så fall vil ingenting bevege seg noe sted.

Det gamle og mye omdiskuterte konseptet sannhet har sin naturlige plass i seksuallivet, som ellers. Som vanlig kan ikke mennesker kjenne “selve sannheten” men de kan observere skyggen som den kaster inn i vår verden. Det hele koker ned til en “vilje til sannhet” som er en absolutt nødvendig grunnegenskap for sadomasochister, hvis ikke er det bedre å glemme hele greia. Man kan ikke lyve og bløffe om hvem man er og hva man vil. Da ender det veldig galt. Det eneste som fungerer en en form for realisme som går fra beinmargen og ut, i en verden hvor nåde og tilgivelse ikke eksisterer. Alle feiltagelser blir hardt straffet og ingen har noen slags sympati for alle dine romantiske vrangforestillinger. Høres dette fristende ut? Det evige temaet som folk er nysgjerrige på er hvor de kan ta seksuallivet sitt etter at de har kommet over den første kneika, så å si, slik at det ikke lenger oppleves som noe nytt og sensasjonelt som man må ha så mye og så ofte som man kan. Man har mer eller mindre “vent seg til det” og man lar seg ikke imponere av alskens “seksuelle fristelser” til den samme grad som før. Du vet. Det går jo rutine i de fleste menneskers samliv etter en stund. De har vent seg til hverandre. De heldige – eller kanskje de smarte – finner frem til noen slags “radarpar” type dynamikk hvor de “jobber bra som et team” når det gjelder å administrere alle de vanlige tingene i dagliglivet, slik at alt “går på skinner” for dem — men det er ikke desto mindre vanlig å “miste gnisten” i forhold til hverandre som seksuelle skapninger etter at de innledende forelskelsesprosedyrene er unnagjort. Overfor andre fremstår de kanskje like mye som søsken som elskere, i den forstand at de kjenner åpenbart hverandre ut og inn, men de utstråler ingen “romantisk energi” av den typen som alle kan se hos folk som er veldig opptatt av hverandre på den måten. Det interessante med ekteskap som konsept er blant annet at det ble først designet som en “politisk” ordning hvor allianser mellom familier og klaner handlet mye om hvem som var inngiftet i hvilken slekt. Av og til – sjelden etter våre mål – fant noen sammen av det vi kan kalle romantiske årsaker, men dette var ikke nødvendigvis “bra for butikken” ellers. Det finnes et antall sagaer om “tragisk kjærlighet” — men på den annen side finnes det også de som tar for seg temaet “ulykkelige ekteskap” fra alle slags perspektiver. Det er åpenbart vanskelig for alle å få ting slik man vil ha dem.

NRK.no hadde en liten filmsnutt om lærhomser – SLM: Scandinavian Leather Men – hvor talsmannen sa mer eller mindre akkurat det som hele veien også er mitt poeng: Det er bare når vi kan forholde oss “voksent” til såvel vår egen som andre menneskers seksualitet at vi får en realistisk debatt om hvor de virkelige grensene bør gå. BDSM er selvsagt akronymet som brukes av de fleste nå – folk kan lese seg opp selv i den grad det interesserer – men dette oppsto på en “kunstig” måte tidlig på 90-tallet, som et ledd i kartleggingen av seksuelle uttrykk og deres relative risiko for HIV-smitte. BDSM er slik sett en “teknisk definisjon” som ble skapt innenfor en medisinsk kontekst. Det samme gjelder forsåvidt alle ordene som er i vanlig deskriptiv bruk overfor “parafilier” – altså “avvikende seksuelt objektsvalg” (relativt til biologi og forplantningsformålets “naturlige” provenans som drivkraft) – enten vi snakker om homofili, transvestisme eller sadomasochisme. Alle ordene vi bruker ble opprinnelig introdusert som diagnoser. Selv definerer jeg meg som “heteroseksuell og monogam” i den forstand at jeg typisk liker å etablere forhold til kvinner, men bare en av gangen. Det er da for fanden komplisert nok for de fleste. Ihvertfall for meg. Jeg er jo en enkel og troskyldig sjel, og kvinner er så snåle. Eller rettere sagt: Alle er snåle hvis man ser nøye nok etter, men det gjør man jo som regel ikke hvis man ikke blir gående sammen med dem “hele tiden” sånn at man ikke kan unngå å oppdage alle vaner og nykker som de har — og i hvilken grad dette skramleorkesteret av “personlighetstrekk” som oppstår når vi er sammen kan lage bra musikk. Jeg mener, jeg er jo selv – som jeg alltid sier – en mann av mange fordommer. Nåløyet er ganske trangt for hva slags folk jeg liker å henge sammen med, men jeg er forsåvidt “tolerant” i forhold til nesten hva som helst så lenge det ikke blir gjort til mitt problem på noe slags vis. Dette er sannsynligvis en helt normal innstilling. Raker det ikke meg så raker det ikke meg. Mesteparten av hverdagen tilbringes sånn. Men så dukker det opp ting som faktisk raker meg, sånn som “seksuell frihet”, hvor jeg alltid henviser til Wilhelm Reich: Det er meningsløst å snakke om politisk frihet i et samfunn som ikke har seksuell frihet. Uansett hvordan man ønsker å beskrive de som av “årsaker” ikke kan eller vil “leve som seg selv” så kan man definitivt ikke kalle dem frie. Har vi et fritt samfunn når et betydelig antall individer føler at de “må” lyve og spille dobbeltspill, bare for å fungere sosialt? Som jeg sa. Jeg er en enkel sjel. Jeg stiller enkle spørsmål.

Jeg vet ikke om tingen på bildet over er Messier 87 eller om det er Sagittarius A* men det er definitivt en av dem. Jeg tror de to for tiden er de eneste offisielle “familieportrettene” av svarte hull. Prinsipielt ligner de på hverandre – de er samme type skapning – men M87 har en diameter på mer enn førti milliarder kilometer, som gjør selve skyggen så stor at den kunne ha svelget hele solsystemet med bredsiden først uten engang å merke at det skjedde noe, og med en anslått masse på omtrent 2000 milliarder ganger vår egen sol snakker vi om store saker. Sagittarius er på sin side sentrum i vårt lokale univers, altså galaksen Melkeveien, hvor vi lever våre mikrobeliv ute i en av galaksens armer, for øyeblikket ikke i magnetisk konflikt med noen andre strukturer like i nærheten — men SA* er bare en dverg, sett opp mot M87, med sine femti millioner kilometer i radius (omtrent en tredjedekl av avstanden mellom jorda og sola) og “bare” fire millioner ganger solas masse, men åpenbart likevel sterk nok til å holde styring med en så massiv galakse som Melkeveien.

Interessen for relativitet er sterkt relativ. Noen synes sånt er fascinerende saker, mens andre bare stønner og ruller med øynene over noe de oppfatter som “veldig lite relevant” for dem eller noe av det som skjer i deres verden. Noen har en grad av interesse som begrenser seg til at “Illustrert Vitenskap” og lignende publikasjoner er det de helst sitter og blar åndsfraværende i når de for eksempel venter på time hos tannlegen, men de er ikke særlig “pågående” med saken; det er mer en slags passiv interesse som bare fremkommer når det ikke foregår noe mer interessant rundt dem. Objektivt sett har de jo rett, disse som sier at det ikke er relevant for menneskene hvor mange solmasser det går i et “supermassivt svart hull” og hvor langt borte fra oss de befinner seg — det nærmeste er altså i sentrum av vår egen galakse og befinner seg 26.000 lysår unna. I hvilken grad dette er “nyttig informasjon” er selvsagt diskutabelt. Hva er egentlig poenget med å stirre på stjernene? Hvis vi ser bort fra direkte nyttige applikasjones så som navigasjon ute på det ellers ganske konturløse havet sitter vi egentlig bare igjen med nysgjerrighet. Mennesker er jævlig nysgjerrige skapninger. Dessuten er vi pratsomme. Vi snakker med hverandre om det vi ser og det som skjer. På slikt vis bygger vi en følelse av at vi forstår tingene i verden.

Annonsørinnhold

Sommersalget er i gang: Se de beste tilbudene her

For omtrent tyve år siden var jeg tildels “aktivistisk” i forhold til det man kaller skepsis – eller eventuelt “vitenskapstenkning” – på nettet, som i utgangspunktet handler om idealisme men som i praksis – for et stort antall individer som meg – ender med desillusjonert kvalme over hva slags idiotiske ting folk klarer å tro på uten at de sprekker når de får sol på seg, eller noe. Jeg mener, vi kan “tro” noe om det som foregår på et fjell vi kan se langt der borte, eller vi kan finne frem en god kikkert og studere detaljene med våre egne øyne. Vi kan til og med ta en eksekursjon til selve stedet for å danne et inntrykk fra bakkenivå. Det vi ikke skal gjøre er å fortelle løgner og fantasifortellinger om ting vi ikke har noen greie på. Ta for eksempel flatlendinger. Jorda er ikke en kule, sier de, men en “skive”. Bare se selv. Alt man kan se der ute er jo flatt, bortsett fra naturlige åser, bakker og andre konturer i landskapet. Hva skal man egentlig si til sånne folk? Det første man legger merke til er jo at de ikke bruker “gravitasjon” i systemet sitt, fordi hvis det finnes gravitasjon så må jo jorda være rund. Jeg vet ikke om jeg klarer å klatre over den kneika og snakke til slike kretinere som om de er voksne og ansvarlige mennesker. Jeg oppfatter dem som degenererte. Individer som har henfalt til idioti fordi dette kan de bare gjøre, helt ustraffet, i et samfunn som har gode rutiner for å ta vare på også de som ikke klarer å ta vare på seg selv. Jeg skal ikke påstå at mennesker har flokkimmunitet mot idioti – det skjer alt for mye dumt til at dette ville vært noen rimelig påstand – men det største sosiale gravitasjonsfeltet er likevel sentrert rundt “det normale”, slik at det meste vil bevege seg i denne retningen over tid, gi og ta noen gærninger som “går sine egne veier” på de fleste måter.

Trosfrihet er et interessant konsept. Saken er jo at det går ikke an å vite hva folk tror om noe før de uttaler seg om saken, eventuelt kan man utlede visse “rimelige inferenser” basert i folks atferdsmønstre. Hvis noen bærer et korsformet smykke er det for eksempel rimelig å anta at de har et forhold til den kristne religionen. Det samme gjelder diverse varianter av “hodeplagg” for kvinnelige muslimer — og ellers hvor mange eksempler har du; poenget er uansett at begrepet “trosfrihet” handler i praksis om “frihet til å markere religiøs identitet” overfor verden og andre mennesker, inkludert ikke-religiøs identitet, passiv eller aktivistisk. Et fritt og demokratisk samfunn kan åpenbart ikke pålegge befolkningen sin noen slags spesifikk dresscode, verken som forbud eller påbud. Vil du at myndighetene skal bestemme over din personlige stil i klesveien og ellers? Jeg tviler på det. De fleste mennesker jeg noensinne har møtt føler i tillegg også skepsis overfor folk som ser ut til å gå inn for en “uniformert” stil, hvor alle i en gruppe markerer at de ikke har noen personlig identitet, alt handler om gruppen og ikke minst gruppens karismatiske lederskikkelse, enten dette er et menneske – levende eller død – eller en oppdiktet figur. Selvsagt bør folk være frie til å joine den ene eller den andre “bevegelsen” hvis de ellers føler at dette er noe som “passer for dem” — men det er generelt sett et dårlig tegn når folk begynner å isolere seg fra resten av det sosiale spillerommet; når de totalt skifter interesser i livet på ganske kort tid, slutter å omgås med sine gamle kompiser og den typen ting. Jo mer sært og “kultisk” et sånt trosprosjekt er, jo viktigere blir det at medlemmene ikke eksponeres i alt for stor grad for “kritisk tenkning utenfra” men at alt sånt istedet avvises som ondsinnede angrep på sannheten og rettferdigheten som gruppen representerer. Hovedfiendebildet varierer sterkt, men alle har alltid plass til enhver som kritiserer gruppen eller tankene deres på noe som helst vis. Presumpsjonen hos “de sterkt troende” er jo at de ikke bare kjenner men at de også vokter over selveste sannheten – slik den fremkommer gjennom guddommelig inspirasjon – som for meg ser ut til å være blasfemi, men fordi jeg bare trekker på skuldrene av “det blasfemiske” – det betyr ingenting for meg – ender jeg med å fokusere på den andre store synden deres: Stolthet, eller arroganse. Du vet. Følelsen av å være bedre enn andre mennesker.

Forhenværende president i USA – Donald Trump – ble 78 år gammel i går. Det er tre år yngre enn sittende president Joe Biden, slik at dette må være noen slags verdensrekord i geriatrisk representasjon, ihvertfall siden den beryktede rekka med fossiliserte oldinger som styrte Sovjetsamveldet i noen tiår — før Gorbatsjov kom inn som en annen ungfole med sine bare noen-og-femti år ved det tidspunktet. Herregud. Jeg ser sånn cirka det samme som alle andre ser: Begge kandidatene ved dette presidentvalget er strengt tatt for gamle for denne typen jobb, men Trump er i tillegg åpenbart utilregnelig. Ingen vet hva han kan finne på, ikke engang han selv. Forøvrig er og forblir det fette ubegripelig for meg at noen frivillig vil ha en sånn type som sjef. “Patologisk narcissist” er hva man stort sett hører om Trump. Hva er det folk tror skal skje? Trump krever blind lojalitet fra alle, men selv er han ikke lojal mot noen. Kun seg selv.

Riktignok har Donald Trump en viss komisk underholdningsverdi på grunn av alle de bisarre tingene han sier, men på den annen side er det jo ikke morsomt at den amerikanske presidenten er sinnssyk. Det skaper en svært farlig situasjon for hele verden. Det er ikke særlig sannsynlig at Trump kommer til å vinne valget i november, men det er ikke umulig heller. Mye henger på hva som skjer med han tredje kandidaten, Robert F. Kennedy junior. Jepp, han er sønnen — men han ligner ikke på far sin. Det er ikke åpenbart hvilken side han vil ta stemmer fra heller. Det spekuleres for eksempel i om han vil trekke stemmer bare på det at han er så ung, relativt sett, i dette selskapet, og det tror jeg ikke man skal se bort ifra. Du vet. Bare 70 år gammel. Alt er helt i det blå med dette valget, selv om man får de laveste oddsene hvis man vedder på at Joe Biden fortsetter i jobben gjennom enda en periode, hvis han lever så lenge.

Annonsørinnhold

Mer enn en trend: Dette er hemmeligheten bak koreansk hudpleie

Samtidig har den stadig mer rabiate høyesteretten i USA underkjent en lov som forbød såkalte “bump stocks” — som er utstyr man kan bruke for å gjøre et skytevåpen til et “maskingevær”. Du vet. Ratatatata. Alle dør. Dette er jo for fanden krigsvåpen. Hvorfor synes de at sånt skal sirkulere fritt blant sivilister? Nå er jævelskapen uansett i fritt salg, fra og med i dag. Det er vanskelig å bli klok på holdningene til våpen i USA, særlig på bakgrunn av at de har så relativt mange “episoder” av typen enslig mann går berserk med skytevåpen. Om og om igjen sies det at “den beste medisin mot en skurk med våpen er en hedersmann med våpen” men jeg tror ikke det fungerer sånn i praksis noensinne. Jeg vet ikke engang hva jeg skal tenke om sånne utsagn. Etter min oppfatning finnes det ikke noe sånt som en “hedersmann med våpen”. Uansett hva man eventuelt var før man bevæpnet seg er man jo først og fremst en farlig mann nå. Skytevåpen er ikke som å for eksempel gå med kniv, selv om kniver kan brukes aggressivt for å skade folk, fordi en kniv har tross alt et ganske bredt spekter av saklige bruksområder, mens et skytevåpen kun kan brukes til å enten skremme/true eller avfyre skudd. Det er alt.

Ting ser overhodet ikke bra ut i USA. Jeg takker og bukker for de skjebnemaktene som lot meg bli født og vokse opp i Norge istedet. Ting er ikke “perfekte” her heller, men de er i det minste forståelige. Med visse unntak er nordmenn typisk ganske sindige mennesker. Det er lite sannsynlig at vi velger landsbyidioten som ordfører eller ansetter bygdas kriminelle element som lensmann. Sånt er ikke morsomt. Det er jo fordi de har en jobb å gjøre at folk blir ansatt i enhver type stilling, særlig høyt oppe i det offentlige. Hva er poenget med å ansette noen som ingen tror vil fungere bra i jobben? Det er vel rimelig å anta at det var et “protestvalg” da det sto mellom Trump og Hillary Clinton, som av årsaker jeg aldri har forstått er eminent upopulær i USA, selv blant “sine egne”. Hva man skal kalle det denne gangen er et annet spørsmål. Battle of the dinosaurs. Jeg aner ikke, men i og for seg er det jo ganske “far out” at en 78-åring står mot en 81-åring i valget om det som sannsynligvis må være verdens verste jobb, utmålt i forhold til “ansvarsnivå”. Ingen har sett noe sånt før. De har forresten et knippe med karakterer som er både 70 og 80 år gamle hengende i folkeforsamlingen sin, uten at det virker som om noen av dem har tenkt å si opp før de “dør på jobb” en vakker dag. Blir man pensjonert fra politikken i Norge? Jeg vet ærlig talt ikke, men jeg synes ikke jeg ser særlig mange som ser veldig gamle ut. Jeg kan heller ikke huske at det har vært noen debatt om temaet.

Bildet viser som alle vet supernovaen SN2016aps som er det mest betydningsfulle som kommer til å skje i noe nålevende menneskes tid her på jorda. Det er kort og godt størst, fetest. kulest, “baddest”, hva enn man foretrekker å si, i forhold til hva noe levende menneske vil erfare for ihvertfall tusen år fremover. Så hvorfor er det ingen som snakker om dette?

Det interessante med mennesker er den store diskrepansen mellom “det vi vet” og “det vi gjør”. Hvis du har et annet forslag til hva som utgjør menneskets fundamentale mangelsykdom så oppfordrer jeg deg til å si noe om dette nå. Hvis ikke kan jeg bare konkludere med at jeg har rett, hvilket ikke er det ønskede resultat for meg. Mitt håp om menneskene er at de skal vise seg å være bedre enn hva jeg fryktet, men dette er ikke hva jeg forbereder meg for. Det jeg forventer er at noen slags global massekatastrofe kommer til å avslutte det vi kaller vår sivilisasjon en gang for alle. Hva som kommer senere vil jeg imidlertid ikke spekulere i. Det angår ikke meg.

Annonsørinnhold

Mer enn en trend: Dette er hemmeligheten bak koreansk hudpleie

Jeg tilhører den gamle verden. Den som vet at vi er dødsdømte men som likevel løfter ansiktet mot solen for en siste gang i dette livet. Vi er kosmiske. En gang var vi i live og utførte mange forunderlige ting. Minnet om oss forsvinner aldri, selv om det kan bli kaldt noen ganger. Vi er ikke noe man kan “forhandle” om. Vi finnes uansett hva folk sier. Vi er evige. Vi blir aldri glemt. Her er verdens eneste og mest interessante spørsmål som noen kan stille noen andre: Er du redd nå, og i så fall hvorfor? Det finnes liten realistisk grunn til at noen som lever i det norske samfunnet skal frykte for sine liv og sikkerhet. Norge er for det første ingen “fiendtlig entitet” i forhold til noen, selv om ikke alle diplomatiske resultater er optimale. Vi gjør ikke krav på territorier eller noe av alt annet som man historisk sett har startet kriger over. Alt er helt normalt. Ting er fredelige.

Det er et gammelt komisk poeng at astrofysikere bare har tre elementer i sitt periodiske system: Hydrogen. helium og “metaller”. Hvis du har noe mer enn dette må du enten være biolog, eller enda verre, sosiolog. Sjekk det ut selv. Astrofysikere føler typisk sterkt ubehag hvis de blir spurt om hvordan man definerer liv og den typen køddespørsmål som ingen kan besvare. De forholder sg til helt andre ting. Vi som lever er overlatt til å finne våre egne svar — på spørsmål ingen kanskje burde ha stilt i utgangspunktet. Hvorfor finnes liv? Det er vanskelig å si noe meningsfullt om dette, hvilket – kanskje – er årsaken til at det finnes så mye svada. Jo mindre kvalifisert de synes for å ha noen mening om saken, jo mer skråsikre føler de seg på at de har rett. Dette er noe typisk menneskelig som alle gjenkjenner. Vi vet at det for det meste er “bare prat” når folk legger ut om alt de vet og alt de planlegger, men vi lytter likevel. De er jo våre venner. Kanskje vil noen en vakker dag gjøre noe eventyrlig, men i mellomtiden brygger vi øl, lytter til Bruce Springsteen og tar alt “trankilt”.