Sannsynligvis er det fordi jeg vokste opp på en ganske gammeldags bondegård på 60-tallet i Norge, men jeg har et usentimentalt forhold til dyr. Man behandler dem selvsagt med respekt, men man tror aldri at de er noe “mer” enn dyr. Det er fremmede skapninger. De lever i et helt annet “univers av mening” enn menneskene. Vi kommer aldri til å forstå hverandre. Vi kan aldri bli venner. Dyrene er våre slaver og vi holder dem i fangenskap enten fordi vi har tenkt å utnytte varierende egenskaper i deres natur slik at vi derfor har mest å tjene på å holde dem i live, eller fordi vi rett og slett ved et tidspunkt planlegger å drepe, partere og spise dem. Sånn er det med den saken.
Hvis du ikke innrømmer dette er du sinnssyk. Etter min mening og mine standarder, naturligvis, men dette er hva jeg tenker. Det går for eksempel ikke an for en hund å tilegne seg noen av menneskenes egenskaper, men det motsatte er både enkelt og alminnelig. Mennesker er ekstremt dyktige til å manipulere hunder, både psykologisk sett (i form av “dressur”) og på genetisk nivå gjennom avl. Mange høster stor ære ved å fremvise alt det fortryllende de har fått til på dressurnivå, mens andre går for avlsbasert prisbelønning. Nylig var det en liten kontrovers i forhold til en spesifikk hunderase som på grunn av styrt avl har endt som et genetisk monster, men “tilhengerne” av denne rasen av hva man bare kan karakterisere som udyr sjenerer seg ikke for å kalle dette “rasisme”. Gudene vet hva som driver dem, jeg tenker det er noen slags form for perversjon, men gråtkvalte menneskelige individer fremfører kjærlighetssanger til fordel for menneskeskapte udyr som har eksakt null sjanse til å overleve på egen hånd i naturen. Kommentar er overfløding.
Hvorom allting er, menneskets syke forhold til dyr er ikke engang det største problemet i dette bildet. Alt begynner med troen på at man er noen slags “skapningens herre” som kan ta seg til rette som man vil. Jeg vil sette mitt merke på verden. Noen tror at menneskehetens tragedie ligger i at vi utvikler en voksen kropp opptil flere tiår før vi utvikler en voksen hjerne, slik at det er ganske vanlig å si at “ungdommen” er de som skaper alle problemene, hvilket nesten aldri er noen rimelig påstand fordi selv on ungdommen har mesteparten av kjønnsdriften er de som regel dårligst utrustet med penger. Følgelig er det bedre å si at de som betaler ungdommen (eller ikke) er de som står bak alle ungdomsrelaterte problemer. Ungdommen driter for det meste i alt sånt som gamliser bekymrer seg for, ungdommer vil bare pule og slåss. Noe annet duger de ikke til og de forstår de selv også. Det tar tid å utvikle kompetanse. Hormoner hjelper ikke. Men ved dette stadium av livet er det alt man har. Alt som skjer for livets nybegynnere skjer for første gang. Alt er veldig dramatisk.
Jeg vet ikke hvorfor mennesker utvikler emosjonelle bånd til dyr. Jeg synes det er supercreepy men jeg registrerer at det er slik og tar dette til etterretning. Slik jeg ser det “leker de med dukker” bare at dukkene er dyr som har blitt genetisk modifiserte for å imøtekomme de emosjonelle behovene hos mentalt skakkjørte individer. Jeg forstår poenget med å ha hund til jakt eller vakt ute på landsbygda, jeg forstår til og med poenget til de som føler seg tryggere når de beveger seg i et urbant strøk hvis de har en hund som livvakt, men jeg er dessverre ute av stand til å forstå hva som motiverer de som holder seg med “kjæledyr”. Det høres uhyggelig ut. Hva er det som foregår? Etter min mening ville det være mer interessant å se et breddestudium av den relative personlighetsutviklingen hos menneskelige individer som synes det er greit å avle på dyr så langt og så spesifikt at de blir udyr som ikke vil kunne leve hvis de ikke er eiet og beskyttet av den nådige herre med ære, eller hvordan det nå blir. På den annen side, vi gjør det samme med såkalte kjøttdyr. Deres eneste naturfunksjon er å legge på seg muskelmasse som vi siden omsetter i et antall plastpakkede enheter med kjøttprodukter etter at vi har “avlivet” dem.
Vi bør betrakte med en viss skepsis de som hevder at mennesket er emosjonelt modent og kompetent til å konfrontere noen slags fremmed intelligent rase fra verdensrommet. Jeg tror ikke de har tenkt godt nok gjennom denne saken. Hvorfor søker vi slik kontakt? Mennesker har tildels store og traumatiske problemer med å forholde seg til små variasjoner innenfor sin egen art. Jo mer like vi er, jo mindre toleranse har vi for de forskjellene som gjenstår. Vi er ikke rasjonelle skapninger. Tvert imot. Vi er en dypt mentalt og emosjonelt traumatisert art av psykotiske aper som til tross for vår eksistensielle elendighet snart skal feire jul. Vi overlevde enda et år. Kanskje har vi blitt strippet for alt håp og alt som en gang skinte og glitret, men tiden venter ikke på noen og virkeligheten er den siste dommar i alle spørsmål. Kanskje går det ikke an å forstå mennesker. Ihvertfall ikke noe mer enn man kan forstå elg og ørret. Vi er de samme dustene som alle andre. Mygg er en bipolar skapning i den forstand at de er enten mat (hvis man er ørret) eller irritasjon (hvis man er elg) og særlig mye mer rekker ikke noe menneskelig individ å oppdage før tiden er ute og livet er slutt.
Det er ikke bra at nazisme blir mer og mer vanlig. Eller fascisme. Eller alternativhøyre. Du vet. Idiotene. De som har posisjonert seg til høyre for partiet Høyre. Det spiller ingen rolle hva man kaller dem. De lever uansett av uvitenhet og frykt. De har ingen plan ut over det å “skaffe seg makt” så får de ta problemene som de kommer når de er der. Også kjent som selvmordslogikk. Spesielt komisk er hvordan disse kreftene i samfunnet posisjonerer seg i forhold til helsepolitikk. De har åpenbart “sine egne idèer”. Gud hjelpe oss alle, som folk sier når ting blir som de har blitt nå. Hva skal man gjøre?
