Åndssvak er et begrep som tidligere ble brukt om personer med ulike former for kognitiv funksjonsnedsettelse, utviklingshemming. Åndssvak ble for eksempel brukt om skolebarn som ikke var i stand til å følge det vanlige utdanningsløpet. Begrepet oppfattes i dag som nedsettende.
(Store norske leksikon)
Hvis du tror på Atlantis er du åndssvak. Ferdig diskutert. Åndssvakheten handler ikke i dette tilfelle om kognitiv funksjonsnedsettelse, men om en patologisk mangel på psykiatrisk immunforsvar. Er det nedsettende ment? Ja definitivt. Dette er en livsstilssykdom på linje med røyking, fedme og alkoholisme — og timeglasset har begynt å renne ut for de som påberoper seg at de ikke visste hva konsekvensene ville bli av misbruket deres. Uvitenhetskortet kan bare spilles ut èn gang. Neste gang har du ingen unnskyldning.
Platon brukte Atlantis som et litterært grep. Litt sånn på samme måten som Tolkien brukte Mordor. Det er ikke et sted som finnes, men et idealisert eksempel på et moralsk prinsipp. Det finnes mange sånne både her og der men det er ikke noe poeng i å stille opp en liste, alle rimelig oppegående – altså ikke-åndssvake – mennesker forstår hva “et oppdiktet sted” betyr. Etter Platon var det stille om saken i mer enn to tusen år, men så kom Helena Blavatsky. Hun med alle rasene. Hun var en på alle måter veldig interessant karakter – familien hennes var obolenskiene, som regnes som rurikid ætt – og gudene vet hvor hun fikk ting fra (selv hevdet hun at hun var i kontakt med “oppadstegne åndelige mestere” — altså noe hinsidig) men hun kokte nå uansett ihop en vanhellig gryte av grums som fortsatt slosjer rundt blant folk som pizzasaus som allerede har vært gjennom noens fordøyelsessystem. Hele opplegget hennes er veldig deprimerende dumt, men det er ikke poenget. Poenget er at det selger.
Blavatsky selv var på litt av en tripp, kan man trygt si, og hun hadde et på alle måter begivenhetsrikt liv — men hun var jo en lystløgner, eller kanskje en tvangsløgner, kanskje til og med genuint gal, men påvirkningskraften hennes kan ingen benekte. Hun er opphavet til litt av hvert, inkludert de proto-nazistene hun påvirket mens hun bodde i Bayern på 1880-tallet. Ariske raser og alt det der. Det var hennes greie. Men det vi først og fremst husker henne for er Atlantis. Der alle skikkelige folk kommer fra. Imidlertid var det Ignatius Donnelly som brakte svinet til det store markedet, så å si. Han var også en interessant type, som ikke gikk av veien for en bløff eller to. Grunnen til at vi den dag i dag sliter med tullinger som babler om Atlantis er at Donnelly etablerte denne fantasien i det amerikanske markedet for fantasier — og siden har ting bare gått sin gang. Hva kan man si om Ignatius Donnelly? Tja. La oss si at han var veldig sånn der Durek Verrett. Totalt bløffmaker, men med veldig høye tanker om seg selv og sine personegenskaper. For å si det med typisk språkbruk for dette markedet: Kan det være tilfeldig at både inspirasjonskilden, stifteren og trosgrunnlaget for Atlantis-fantasien alle er idioter? Jeg tror ikke det. Tar jeg feil? Jeg tror ikke det heller. I utgangspunktet driter jeg i hva folk tror og ikke tror så lenge de ellers oppfører seg som folk, men noen ting blir bare alt for drøyt. Hjernen er et stort sted hvor det er fort gjort å gå seg vill, men man går seg ikke vill hvis man viser respekt overfor oppgaven. Skaff deg et kart og en viss orienteringsevne så snakker vi. PS ikke bruk kart fra 1800-tallet.
