Solen eller sola (astronomisk symbol: ☉) er betegnelsen på stjernen som er sentrum i solsystemet hvor Jorden og andre kjente objekter (planeter, asteroider, meteoroider, kometer og støv) går i bane rundt. Den er nesten perfekt kuleformet (sfærisk) og består av varm plasma sammenvevd i magnetfelt. Diameteren er ca. 1 392 000 km (ca. 109 ganger jordens). Massen er ca. 2×1030 kg (ca. 333 000 ganger jordens) og utgjør ca. 99,86 % av massen i solsystemet. 73,46 % av massen er hydrogen; helium utgjør 24,86 %, mens 1,69 % (tilsvarende 5 628 jordmasser) er tyngre grunnstoff, deriblant oksygen, karbon, neon og jern.
(Wikipedia)
Det er et næremst litt komisk spørsmål hva slags spekulasjoner tidligere tiders folk – som har hatt den samme intellektuelle kapasiteten som dagens iterasjon av arten Homo sapiens viser på et statistisk gjennomsnittsnivå i minst tre hundre tusen år, sannsynligvis mye lenger – har hatt rundt hva eksakt sola og månen “er” i sin essens og natur. Forsåvidt også alle stjernene og resten av sulamitten, men jeg vet ikke hva som må til for å ikke legge merke til sola, selv om man eventuelt er blind. For eksempel var det jo nylig en solformørkelse hvor det ble målt flere titalls grader temperaturfall – og mye bisarr atferd blant dyr – mens hendelsen sto på lokalt (NASA slapp en video hvor man kan se solformørkelsen som en diffus skygge – mørkest i midten, så gradvis mer “grå” mot kantene – som beveger seg over jordoverflaten med et visst tempo, åpenbart filmet fra en satelitt noe sted der ute). Solas tilstedeværelse og fravær er blant de mest universelt merkbare fysiske tingene som foregår i menneskenes daglige – bokstavelig talt – tilværelse. Følgelig har det blitt lansert et ukjent antall forlag til “forklaring” av det som foregår, hvorav de fleste nålevende mennesker foretrekker astrofysikkens “tekniske” modell – det er ikke noe personlig – men ikke desto mindre er det mange som har et mye mer sentimentalt og ritualisert forhold til sola.
Alle mennesker har en horisent i livet. Det som befinner seg innenfor er sånt som man vet og kjenner, mens bortenfor horisonten befinner “det ukjente” seg — som jo per definisjon kan være hva som helst. Sikkert mange bra ting, men også – eller faktisk i hovedsak – sånt som man helst ikke vil ha i livet sitt. Dette er jo hele hensikten med å etablere og vedlikeholde en personlig horisont. Det er verken riktig eller galt i noen sammenheng hvor ting kan måles på denne måten, det er rett og slett en “privat preferanse” hvor langt man ønsker å bevege seg utenfor rammene av det man kjenner og forstår. Det er jo ikke nødvendigvis noen nyttig opplevelse for folk, eller eventuelt så kan det tjene som et fremtidig referansepunkt for hva man ihvertfall ikke skal rote seg borti flere ganger i livet. Summen av alle evner man har er alltid større enn summen av hvor mange av disse evnene man ønsker å utvikle. Det koker ned til valg. Konsekvensene av disse valgene er det som kalles karma. Fordi man valgte det ene valgte man også automatisk bort alle andre alternativer som var aktuelle ved det tidspunktet. Alle vet at i det skjebnespillet vi kaller “det virkelige liv” må man oftere enn man ønsker forholde seg til at “bordet fanger” i forhold til hva man ideellt sett burde ha gjort med noe. Og sånn går dagene. Veien blir til mens man går, eller hva det nå er folk sier. Jeg kjenner selv ingen som ved 50-60 års alder befinner seg der de trodde at de skulle havne da de var “fjortiser”. Det skjer jo ting i livet, og man har typisk bare delvis kontroll over hvordan dette utvikler seg. Saken er at “optimale valg” i mange situasjoner peker i en annen retning enn den man opprinnelig hadde tenkt å bevege seg i. Siden er man nødt til å innrette resten av det strategiske opplegget sitt i forhold til de nye omstendighetene.
Hvilke ting er konstante i en verden av forandringer? De fleste opplever typisk at “identitetsfølelsen” deres forblir konstant, selv om de ved et tidspunkt (eller flere) eventuelt “skifter stil” i sosial forstand. Jeg er den samme uansett hvordan “de andre” ser meg. Om jeg kler meg pent eller om jeg ser ut som et fussete troll har ikke typisk noe å si for “personegenskapene” mine, men jeg vil kanskje oppleve de fleste sosiale situasjoner som “enklere” hvis jeg satser på en godt organisert “selvfremstilling” utad. Altså vaske trynet, kjemme håret, kle på seg rent tøy og ellers “oppføre seg som folk” når man ferdes ute blant folk. Dette er mest effektivt i lengden. Livet er ikke så langt som man typisk føler mens man er ung så man gjør klokest i å stelle seg sånn at man slipper å bruke mye verdifull levetid på å “forklare seg ut av misforståelser” som kunne vært enkelt unngått. Det er imidlertid sant at jeg sitter i glasshus og kaster verbale stein rundt meg, fordi da jeg selv var fjortis var jeg definitivt en “provokatør” langt hinsides hva jeg selv skjønte konsekvensene av den gangen. Det føltes som en god idè den gangen og det ene med det andre. Du vet hvordan dette fungerer. Når hormonene bruser i kroppen føler man typisk en utålmodig trang til å komme seg “ut i verden” for å se hva slags eventyr som venter der ute. Uten å vite noe om noenting føler fjortiser typisk at de “bør være med på det som skjer” og teste seg i forhold til verdens utfordringer, eller noe. Det ender ofte så som så, men på hvilken annen måte kan man opparbeide seg “livserfaring” enn ved å erfare livet? Selvsagt er ikke dette trygt, men hvis man tror at trygghet er hva et optimalt liv handler om så har man misforstått de grunnleggende spillereglene. Jeg sier ikke mer.
Samfunnet investerer likevel mye innsats i skapelsen av “trygghet” på mange områder av livet. Ting er lagt opp til at man skal kunne leve på en måte som er forutsigbar i forhold til matvareforsyning, helsetjenester og så videre. Vi har et rettssystem som tar seg av konflikter. Vi har beredskapsplaner for de fleste realistiske scenarioer av naturkatastrofe. Vi har til og med væpnede vakter i form av politi og andre statlige stridskrefter om dette skulle bli nødvendig. Selv om livet har mange vanskeligheter, så er man sjelden på desperasjonens rand fordi man er sulten og ikke har noe sted å bo. I den grad noen befinner seg “redd og alene uti villmarken” så dreier dette seg typisk om turister som har gått seg vill, ikke om folk som lever på den måten. Mennesker er imidlertid utstyrt med kapasitet til å håndtere vesentlig mye røffere forhold enn det de fleste av dagens mennesker typisk lever under, slik at vi ender med overkapasitet i forhold til hva vi er nødt til å håndtere på strak arm hver dag. Hva skjer med denne energien? Mye av det havner i kategorien for “gale idèer” – som kan variere fra det evneveike til det episk storslagne – enten de er “prosjektorienterte” eller de handler om utforskning av diverse abstrakte emner. Galskap er jo en minst like alminnelig del av menneskets repertoar som noen andre av våre mange artsegenskaper. Jeg tviler på at noen behøver å bevege seg særlig langt bort fra sitt eget hjem før de oppdager noe de kan peke på og si “det der er galskap”. Sånn er livet. Folk har for mye fritid og derfor finner de på mange slyngelstreker, hører man noen ganger bli sagt, men “folk” er neppe enige. Hva slags pervo føler at de jobber for lite? Vi ser nå bort fra de “ufrivillig arbeidsløse” (men selv de ser neppe etter noe mer enn “en vanlig jobb” med normal arbeidstid). Det rådet man oftest gir til folk som har mer “virkelyst” enn de får brukt opp på normalt vis er “skaff deg en hobby”. Gjerne noe som er en “enkel glede” og som ikke krever en masse ompa-pa for å organisere. Du vet. Treskjæring. Matlaging. Strikking. Akvarellmaleri. Hvis man krever stimulanser av mer intellektuell og abstrakt karakter finnes det nok av seriøse studieområder som det er enklere enn noensinne å skaffe seg gratis adgang til informasjon om. Det finnes ikke lenger noen tøysete terskel av trosbekjennelse som man må over før man får adgang til biblioteket. “Den beste informasjonen vi har” om for eksempel sola ligger åpent tilgjengelig på nettet for alle.
