Francisco de Goya var en spansk maler og raderer, den betydeligste av Spanias malere etter Diego Rodríguez de Velázquez. Han var virksom rundt 1800 og utviklet seg til å bli en samfunnskritisk billedkunstner. Goya hevdet hensynsløst personlighetens frihet for sitt tanke- og følelsesliv og satte seg ved dette ut over alle akademiske regler. Han øvde enorm innflytelse på Europas senere kunst, både gjennom sin voldsomme uttrykkskraft, sine dynamiske komposisjoner og gjennom den impresjonistiske malemåte og suverene anvendelse av akvatinta-teknikker i de grafiske blad.
(Store norske leksikon)
Før eller senere i livet oppdager nesten alle mennesker at det ofte er litt distanse mellom det folk tror de ser og det som faktisk finnes der ute. Det er vanlig å bruke ord som filter eller solbriller om denne psykologiske mekanismen. Han har rosabriller på er for eksempel noe man kan si om noen som virker litt i overkant positiv i forhold til en vanskelig situasjon — og folk vil typisk forstå hva man mener. Det er vanlig å tro alt for godt om sine medmennesker og ikke minst om seg selv. Dette fikser vi. Imidlertid er det også vanlig å være alt for negativ i forhold til verden og de muligheter man har. Alt går til helvete. Saken er jo at uansett hva man har å stri med og uansett hvordan det går så er disse minuttene som tikker avgårde selve det stoff som livet er laget av. Det er ikke bra å dømme for mye. Dømmekraften er sjelden så god som man tror (eller håper) at den er. Med mindre omstendighetene er slik at man er nødt til å handle øyeblikkelig så er det alminnelig akseptert at det smarteste er å vente på mer og bedre informasjon før man bedømmer en sak. Eller sagt med andre ord: De smarte venter så lenge som mulig med å forme sin mening om “det som foregår” basert i en sunn antagelse om at de sannsynligvis ikke vet nok om saken.
På den annen side hører vi stadig om det å overtenke noe. Et eksempel mange sikkert kan relatere til er hvordan man skal oppføre seg når man skal på en førstegangs date med noen man liker godt. Man har jo ikke lyst til å si eller gjøre noe galt. Slapp av og bare vær deg selv er et råd man typisk vil få hvis man spør noen, men dette er sånn omtrent det siste man ønsker å høre. Hvem fanden skulle man liksom ellers være? Det er jo dette som er problemets kjerne: Du vet at du liker noen men du vet ikke om denne andre liker deg. Enn om vedkommende synes at du er teit og kjedelig? Folk tenker ofte sånne ting om seg selv. De synes kanskje at de bør gjøre en “anstrengelse” for å fremstå som mer interessante og verdensvante enn de egentlig føler seg, med den åpenbare konsekvens at samtalen blir “anstrengt”. Hvis man tenker gjennom saken er det jo ikke urimelig å anta at dating-partneren har gått gjennom en lignende prosess med å stramme seg opp og presentere sine beste sider heller enn sitt “normale selv”. Så sitter man der da, som to andre mennesker enn de man egentlig er, og gjør seg til for hverandre. Denne tematikken er så velkjent og så lett å identifisere seg med at vi godt kan kalle det et billig komisk poeng i diverse filmer og serier — som for eksempel i situasjonskomedien Friends som gikk fra 1994 til 2004 og var en stor suksess. Da serien ble lagt ned var dette fordi skuespillerne som serien var bygget opp rundt rett og slett var blitt for gamle til å være troverdige “unge voksne” som bodde i kollektiv og fungerte som en familie av barnløse og (relativt) ubekymrede venner. Sånn går det med oss alle.
Noe annet som livet har i vente for oss alle er døden. Vi skal selvsagt til Matthew Perry som spilte karakteren “Chandler” i serien og som nylig døde i en alder av 54 år — som er alt for ungt til å komme som en følge av “naturlige årsaker” så det har vært litt spekulasjon. Hvis jeg har oppfattet det riktig – jeg følger ikke veldig nøye med – så ble dødsårsaken oppgitt å være drukning. Hæ? Hjemme hos seg selv? Det er vanskelig å ikke mistenke at han var rusa, særlig med den personlige skandalehistorien han hadde i forhold til alskens rusmidler. Men det spiller egentlig liten rolle. Det essensielle faktapunkt i bildet er at han er død nå. Sånt skjer noen ganger med relativt unge kunstnere som har havnet i klemma mellom det å være en offentlig velkjent person – slik at de i praksis ikke kan gå i fred for folk som har lyst til å hilse på dem og prate med dem – og det å ha mere penger enn hva som strengt tatt er sunt for deg. Som bibelen sier bør alle be om å bli fritatt fra både rikdom og fattigdom. Jeg kan ikke bevise dette, men det er mitt inntrykk at folk typisk er mest lykkelige når de verken har for lite eller for mye, snarere tvert imot. De har så de klarer seg, eller altså såpass at de ikke behøver å gå rundt og være stresset over alskens pengesaker, men de har ikke så mye mer enn alle andre at de stadig er utsatt for omgivelsenes hat og misunnelse. Det er noe patologisk over det å fortsette å jobbe for det å øke sin formue selv om man allerede har mer enn man noensinne vil kunne “bruke opp” — og det er også ussel hjelp å gi sine barn når man lar dem bli “født rike” og derfor uvitende om den formen for virkelig liv som fremkommer for eksempel i slike kunstneriske arbeider som serien Friends; hvor det skjer både det ene og det andre, men vennskapet seirer til slutt. Rike barn stiller med et handicap. Det er mye vanskeligere for dem å unnslippe foreldrenes gravitasjonsfelt slik at de kan bygge opp et selvstendig liv. “Pappas penger” er en overgrepsmekanisme som har svært destruktiv effekt på psykologien hos de unge. Folk har en tendens til å misunne de rike, de vakre og de talentfulle — men de reflekterer sjelden over hva slags handicap dette kan være. For eksempel vil en “modellpen” jente typisk venne seg til helt fra barnsben at ethvert mannfolk i omgangskretsen vil smiske og skjemme henne bort, noe som vil gjøre henne svakere og mer lunefull enn hun ellers ville ha blitt med en “normal” personlighetsutvikling.
En ting som er litt i tiden er hvordan mange synes at de ser psykopater bak hver en busk, så å si. Etter min mening bør vi imidlertid trekke opp en skillelinje mellom “diagnosen” psykopati (som teknisk sett ikke er noen diagnose per se, men et personlighetsavvik som fremkommer gjennom vedkommende individs atferdsmønster ifølge visse sjekkpunkter) og det å oppføre seg psykopatisk av ideologiske, sosiale eller andre årsaker, for eksempel mange mannfolks fantasi om å være “harde menn” som på usentimentalt vis får tingene gjort uten å sutre over sitt lodd i livet. Det som man på engelsk kaller toxic masculinity og som vi kan oversette med det norske begrepet møkkamann. Alle har sikkert møtt noen på sin vei gjennom livet. Psykopati er uansett en emosjonell mangelsykdom som folk enten kan være født med eller pådra seg på grunn av emosjonell understimulans i løpet av oppvekstårene. Sosial sadisme er også en form for psykopati, altså når man fryder seg over andres ulykke og/eller har “noen” – individer eller en gruppe – som man har lagt for hat og ønsker å påføre sorg, ydmykelse og smerte i den grad man har muligheten til dette. Ondskapens arbeiderklasse er jo de mange små, trofaste slitere som hver for seg ikke gjør noen stor og bemerkelsesverdig innsats for å gjøre verden til et verre sted å være, men de leverer hver dag noen små, infame stikk rettet mot dem de hater, og i total sum utgjør de den suverent største massen av denne verdens ondskap. Imidlertid føler de det ikke slik selv. Selv synes de at de har rett til å hevne seg litt når anledningen byr seg fordi de har jo selv blitt påført sorg, ydmykelse og smerte. Sånn er naturen. Til og med sadisme og personlighetsavvik former en slags næringskjede. Men hvem snakker om sånt? Bare kunstnere og filosofer. De er jo ikke normale. De ser en helt annen verden enn alle andre.
