I den norske lov om straff er hovedregelen at man må ha handlet med forsett for at straff skal komme til anvendelse, men i en rekke bestemmelser er det tilstrekkelig at man har utvist uaktsomhet. For alminnelig erstatningsansvar kreves simpel uaktsomhet, som kjennetegnes ved at man ikke har handlet slik som man burde. I mange tilfeller beror det foretrukne handlingsalternativet på hva som kan ventes av alminnelig forstandige personer, mens det i andre tilfeller legges vekt på at man har brutt særskilte handlingsregler.
(Wikipedia)
Dette med å lyve, bløffe og manipulere folk er så enkelt for meg at jeg i hovedsak avstår konsekvent fra å gjøre det. Samme greia som med vold, kan du si. Hvor vanskelig er det å banke opp noen? Jeg gjør det ikke fordi jeg ikke kan. Det er bare ikke noe aktuelt alternativ. I likhet med 99,99% av alle andre ønsker jeg ikke å leve i en verden hvor alt alltid ender med vold, derfor sjalter vi det ut. Og vi deler ut etter måten ganske strenge straffer til “voldsmenn” av den typen som slår først og spør etterpå. Jeg vet ikke hva man får for å banke opp noen på grunn av sjalusi, pengesaker, ulikt syn på ting, eller hva som helst annet av alt jåsset som folk typisk hisser seg opp over — men jeg “føler” på et litt subjektivt grunnlag at det kanskje bør ligge et sted rundt ett års fengsel. Ihvertfall ville jeg ikke ha fått bakoversveis av hvor streng straff det var hvis jeg hadde lest om noe sånt i media. De som er “raske i avtrekket” på denne måten fortjener definitivt litt tid i tenkeboksen. Jeg tror jeg for det meste har et demokratisk flertall av befolkningen med meg i denne saken.
Vold er imidlertid et lite aktuelt problem i de fleste menneskers hverdag, ihvertfall her i Norge. Vi har jo en viss grad av “flokkimmunitet” i den forstand at publikum vil med stor sannsynlighet gripe inn og stabilisere situasjonen lenge før politiet ankommer stedet; nettopp fordi vi ikke vil ha noe av denslags i hverdagen vår. Hvis to personer braker sammen i slagsmål vil andre folk på stedet gå imellom og stanse det. Dette er hva som vanligvis skjer. Vi må helt tilbake til 70-tallet før jeg kan huske noe gateslagsmål som bare varte og varte, med masse folk som sto og så på, helt til politiet kom og hentet med seg begge kamphanene. Sånt skjer for det meste ikke lenger. Jeg mener, det fremstår som mer “akseptabelt” hvis det er to personer som er enige om at de skal “duellere” på tørre never i bakgården eller noe, men det er ikke desto mindre et ordensproblem som faller innenfor politiets stillingsinstruks: De plikter å gripe inn, bryte opp situasjonen og ellers gjøre det som er nødvendig for å nøytralisere den krigerske energien på stedet. Men jeg er faktisk usikker på hva slags plikter som påhviler en alminnelig sivilist som blir vitne til en voldsepisode. Skal man gripe inn? Skal man filme det som skjer på en sånn måte at de som er innblandet i saken legger merke til at de blir filmet? Svaret er at man har ingen juridisk plikt til å utsette seg for risiko – som for eksempel det å be om oppmerksomheten til et par allerede opphissede voldsmenn – men hva slags moralske senskader man eventuelt vil få av å “ikke gjøre noe” mens noe galt skjer er høyst individuelt. Alle voksne mennesker føler jo en viss grad av “ansvar” for det samfunnet de lever i.
Hvilket bringer oss tilbake til det konseptet jeg begynte med: Løgn. Den psykiatriske ekvivalenten til fysisk voldsutøvelse. Imidlertid er det ikke straffbart å lyve, med mindre man befinner seg under ed i en rettssak eller noe, slik at på dette området kan hvem som helst frike ut i en hvilken grad som helst. Her er – for ordens skyld – selveste sannheten: Jeg vet ikke. Dette er nesten alltid det korrekte svaret, uansett hva man blir spurt om, men folk foretrekker typisk å lyve istedet. Du vet. Dikte opp noe, eventuelt referere til noe man har “hørt”. I mitt moralske univers er dette ensbetydende med å spytte noen rett i ansiktet, eller å fike til dem med en slags slapp og foraktfull flathånd. Altså en åpen demonstrasjon av disrespekt – som riktignok starter med en frapperende mangel på selvrespekt og deretter “smitter” videre – som er minst like “sosialt” skadelig som det å begå voldelige overgrep mot noen. Metafysisk sett bør man betrakte løgn som en form for verk, eller altså utflod fra et betent sår. Men “såret” befinner seg hinsides den observerbare verden. Det er en skade på sjelen, ikke på legemet. Det er jo ikke naturlig for mennesker å lyve, snyte og bedra hverandre, ihvertfall ikke noe mer enn det er naturlig å slå hverandre ned. Så hvor kommer sånt fra? Som jeg sa: Det er mest effektivt å betrakte – og behandle – det som en “kronisk infeksjon”, men av psykiatrisk karakter. Med andre ord kommer det av lemfeldig omgang med smittestoffer, ofte uforskyldt. De fleste løgnere lærer jo kunsten sin mens de er små. Det går i arv, kan du si. Du har selvsagt aldri hørt om psykoseksuelle overgrep – det er jo ingen faglig terminologi som bruker begreper av dette kaliberet – men det handler selvsagt om “manipulasjon av kjønnsrollen” — som for eksempel når man skal trene unge gutter til å bli menn, basert i noen slags forkvaklede idèer om hva en “mann” skal være, og så videre. Bruk fantasien. Det bør ikke være vanskelig å finne eksempler på hvordan skadelige tanker på dette området går i arv. Akkurat her bør vi alle takke våre venner i “regnbuekoalisjonen” for at de har tatt på seg jobben med å belyse dette emneområdet. Det er jo først og fremst en personlig sak hva slags kjærlighetsliv – inkludert både det seksuelle og det mer “hverdagslig funksjonelle” – man ønsker å engasjere seg i (eller ikke).
Som alltid siterer jeg psykologen Wilhelm Reich (som forøvrig hadde en “ganske interessant” personlig historie, som blant annet brakte ham til Norge på flukt fra den da fremvoksende nazibevegelsen i Tyskland, før amerikanerne til slutt drepte ham) når det kommer til slike saker: Det er meningsløst å snakke om politisk frihet i et samfunn som ikke har seksuell frihet. Særlig mye mer “freudiansk” er det vanskelig å få ting, men poenget bør ikke desto mindre være fette åpenbart: Man er jo ikke fri hvis man må leve med “skjulte” deler av livet sitt. Når man “tvinges” til å lyve om hvem man er og hva slags livsstil man ønsker å ha — og dette er en ondartet men subtil form for tvang; la oss kalle det “konformitetspress”. Når det oppleves som alt for vanskelig å “snakke sant” så man bare dikter opp noe istedet, basert i hva man tror den andre “ønsker å høre”. Etterhvert baller det på seg i en sånn grad at mange mister grepet på selve virkeligheten og tar opp permanent bosetting i en fantasiverden de har laget selv. Du vet. Narnia. Det som skjuler seg inni skapet. Hemmelighetene. I mellomtiden konstruerer vi en fasade, en maske, et spill, en strategi overfor omverdenen som først og fremst handler om å beskytte det sårbare selvet, men også om å “finne sitt hjem” i metafysisk forstand. Altså hvem man er, hva som er meningen med livet og den typen ting. Man får jo teknisk sett aldri noe “svar” på sånne spørsmål, men de fleste fatter etterhvert at de må selv skape sin egen skjebne i denne verden. De som bare sitter og venter havner jo sist i køen når alle de gode tingene skal fordeles. Jeg sier på ingen måte at man bør “albue seg frem” i livet, men man bør vise en smule initiativ likevel. Være litt frempå og proaktiv i forhold til de ønsker og drømmer som man eventuelt har. Vi ønsker alle at folk skal være autentiske og snakke sant — ikke sant? Det er jo vanskelig å forholde seg til sånne som feiker og later som om de er noen andre enn de i virkeligheten er, eller for den saks skyld at hele verden virker på måter den objektivt sett ikke gjør. Jeg mener, vi har visse helt klare og rimelige standardkrav til beviser og den typen ting. Ville du for eksempel godta å bli uskyldig dømt for drap bare fordi noen “føler seg helt sikker” på at du er skyldig? Selvsagt ikke. Verken du selv eller noen andre ønsker at sånt skal skje. Vi peker på en nyere sak i norsk kriminalhistorie hvor en nå 45 år gammel mann satt nesten tyve år i fengsel dømt for de mest uhyrlige forbrytelser man kan tenke seg, kun basert på vitnesbyrdet til han som nå har blitt kjent skyldig. Hva synes du om denne versjonen av “helvete på jord”?
Diktekunst handler i prinsippet om å konstruere kunstferdige løgnhistorier — men hensikten er ikke ond. Man dikter jo opp “eksempler” på et poeng som man prøver å få frem, eller noen slags “høyere sannhet” om du vil. Rodion Romanovitsj Raskolnikov har for eksempel aldri eksistert som noen virkelig person i den fysiske verden, men Dostovevskij beskrev en form for psykologisk patologi som likevel eksisterer innenfor en fenomenologisk horisont av realisme, som filosofene kaller det. Raskolnikovs “indre dialog” er det som bærer hele handlingen i boka, som forøvrig med hell har blitt oppført som teaterstykke et antall ganger. Selvsagt litt avhengig av hva man er og ikke er sensitiv overfor betrakter jeg “Forbrytelse og straff” – noen ganger også bare kalt “Raskolnikov” – som noe av det mest uhyggelige som noen gang har blitt skrevet. Det er vanskelig for meg å forstå hvorfor folk heller vi ha sadistiske detaljbeskrivelser av hva morderen gjør og den typen kriminalromaner, heller enn å holde fokus på psykologien i det hele. Kanskje de ikke ønsker å se noe lite flatterende speilbilde av seg selv midt oppi det hele? Uansett, jeg diktet en dag opp en sak hvor noen ble dømt for drap, basert i de slappe beviskravene mange har til diverse vitenskapsspørsmål. Det viser seg uten unntak at folk har høyere krav til bevisførsel mot seg selv enn de stiller til påstander som at Egypt ble grunnlagt av overlevende fra Atlantis, eller at Covid var en plandemi som ble planlagt og iverksatt av noen slags “konspirasjon”, og av uklare årsaker. Det finnes et antall sånne idèer som sirkulerer rundt der ute. I hovedsak blant evneveikle troll, men de har ikke desto mindre en viss gjennomslagskraft også blant de mindre glupe delene av den “normale” befolkningen. For eksempel er Joe Rogan et formidabelt skadedyr på dette området. Du vet. Når folk er for dumme til å fatte at de er dumme. Dette kalles metakognitive evner, det vil si at man har nok hjernekraft og “ledig kapasitet” til å være selvkritisk. Som jeg sa tidligere: Sannheten er nesten alltid “jeg vet ikke” — og det beste folk klarer å få til er generelt sett spekulasjon basert i mangelfull informasjon eller rene misforståelser. Eller altså løgn og bløff. Så må spørsmålet bli hvordan man skal forholde seg til sånne typer. Altså de som har sjuskete beviskrav og et “løsaktig” forhold til sannheten. De er jo ikke ufarlige. De fleste av dem vet – eller ihvertfall burde de vite – at de lyver, men de gjør det likevel, fordi det er noe de ønsker å oppnå. Vi snakker med andre ord om overlegg, ikke uaktsomhet. Overlagt løgn. Det fører sjelden til noen direkte konsekvenser, slik at løgnerne har det vi kaller et plausibelt nektingsgrunnlag — som for eksempel hvordan norske nazibloggere uten tvil var de som “manet frem” terrorhandlingene i Norge for tolv år siden, men ingen av dem opplevde noen “konsekvenser” av virksomheten sin, som pågår den dag i dag, basert i de samme gamle løgnene som i sin tid medførte både gasskammere og massegraver.
