Min aller første engelsktime på barneskolen foregikk på Finnmarksvidda i året 1971. Vi fikk utdelt en lesebok hvor det var noe med this is Sam, he is a negro og en av guttene i klassen sa they are niggers, som læreren reagerte på med å si noe sånn som neimen huff, sånt må man ikke si og det var enden på hele episoden. Var det rasisme? Jeg vil si det var bare et barn som resiterte noe han hadde hørt hjemme, sett på fjernsynet eller noe. Hvem vet. Det fantes ingen negere i Finnmark på 70-tallet. En gang i året 1973 kom det et tivoli som hadde med seg en svart mann. Jobben hans var å fly rundt i et leopardmønstret lendeklede, hoppe, vifte med armene, rulle med øynene, hyle og knurre. Du vet. Sånn som negere gjør. Skremmende var det ihvertfall. Ingen hadde sett noe sånt før. Ungene prøvde å spionere på ham når han måtte gå bak sirkusteltet for å pisse, for å se om pikken hans var svart også.
Dette med samer var litt her og der. Man kan jo i utgangspunktet ikke se om noen er same eller ikke. Man var nødt til å vite hvem de var, kjenne familien og det ene med det andre, men selv da var det såpass mye frem og tilbake med dadja inngifte og sånt at grenseoppgangen ofte var høyst uklar. Noen var samer når det passet best sånn, men ellers ikke. Jeg vet fortsatt ikke hva “samisk identitet” betyr. Jeg vet ikke engang hva “norsk identitet” betyr for den saks skyld, men jeg antar at det er noe med språket. Selv kaller jeg meg bare norsk hvis jeg er i utlandet. Her i Norge bryr folk seg typisk mest om hvilket distrikt man kommer fra, hva slags dialekt man snakker og den typen ting, som betyr lite til ingenting for utlendinger. Som han filosofen en gang sa: Jo mer like to mennesker er, desto mer utålelige blir de siste gjenværende forskjellene mellom dem. Og som jeg sier: Der hvor man finner to mennesker finner man også minst tre innbyrdes motstridende meninger. Mennesker er svært aggressive og kranglete skapninger. Dette er normalt. Jeg tror ikke dette bare er et individuelt karaktertrekk som noen har og andre ikke har. Jeg tror det er instinktivt. La oss si det som Nietzsche kalte viljen til makt. Ønsket om å leve og bevege seg, ut ifra de forutsetningene man har.
Rasisme krever kontekst. Alle kan være en drittsekk som er fæl mot alle andre på en ikke diskriminerende måte, men når man har valgt ut en gruppe av “undermennesker” som man konsekvent forholder seg til på en i beste fall nedlatende måte, men i verste fall med vold og overgrep, blir ting straks annerledes. Det har blitt et program. En fantasi hvor det ene settet med personegenskaper står i motsetning til det andre mot en antatt bakgrunn av “blodets mysterier” og arvesynd, eventuelt kulturell overlegenhet. Hvorfor har man en konflikt med den man står overfor? Som småbarn er det definitivt noe man har arvet. Man hører jo hva de voksne snakker om og hva slags følelser de legger i det. Var den langvarige “fornorskingspolitikken” overfor samer rasisme? Nei. Det var utjevningspolitikk. “Integrering” kaller de det nå om dagen. Siden kan vi snakke om kløning og lite hensiksmessig fremferd i praksis, men det blir strengt tatt en helt annen debatt. På den tiden da disse samegreiene foregikk så var jo ikke de norske myndighetene noe greiere mot “sine egne” – altså dadjaene, eller “den hvite mann” – men behandlet egentlig alle like autoritært og ugreit. Du skal. Den typen ting. På den samme tid var også vold og overgrep relativt sett mye vanligere blant befolkningen. Å få bank var ikke like skandaløst som det er nå. Folk bare trakk på skuldrene. De regnet med at “du hadde sikkert provosert noen”.
Gjennom etterkrigstiden og frem mot 80-tallet var myndighetene mer brutale, tvangsmessige og autoritære. Som man rimeligvis må forvente reflekterte dette seg i motsvarende atferd blant “barna” — det vil si folket. Standardene i forhold til vold og tvang var helt annerledes. Nå i dag snakker vel ingen om å gi barna “ris på blanke messingen” men dette var et aktuelt alternativ mens jeg vokste opp. Det skjedde med mange. Det å få bank var et familiært konsept helt fra man var liten. Slåssing i skolegården skjedde hver dag. På den annen side var det en nesten ufattelig skam å gå konkurs. Folk begikk selvmord på grunn av sånt. Mens nå er det bare noe man forholder seg “teknisk” til, ut ifra hva som er lønnsomt. Vi har fått bedre moral på voldssiden, men dårligere på den økonomiske. Grensene har flyttet seg. Er det en “privatsak” om folk banker opp barna sine? Jeg ser ikke noen som argumenterer sånn lenger, men det var en vanlig holdning for femti år siden. Ingen som legger ned jobben og går hjem fordi de ikke klarer å forholde seg til at de har fått kvinnelig sjef blir tatt alvorlig i 2024 – de vil bare bli ledd av – mens sånt ble betraktet som bekymringsverdig den gangen. Der ser du hvordan det går. Hva er normalt? Folk stimler ikke lenger sammen for å se med sine egne øyne noe så ufattelig som en kvinnelig lastebilsjåfør. Har vi egentlig noe som er “rene mannsyrker” lenger? Jeg tror ikke det. Jeg tror heller ikke folk opplever dette som dramatisk. Klarer de å gjøre jobben? Javel, men så er det vel greit, uansett hva de ellers måtte være “på privaten”.
Når det gjelder afrikanere jeg har møtt så har jeg lagt merke til at de har vesentlig mye mer beef med hverandre – det finnes ingen enhetlig “svart” opinion – enn hva de har til “vesten” og enda mindre “den hvite mann” som gruppe. Det er det vanlige opplegget. Man hater alltid de nærmeste mest. Du vet. Nabobygda. Den andre siden av familien. Til og med sine egne søsken når det blir galt nok, la oss si som i visse kriger om arverekkefølge som har skjedd gjennom historien. De som er “fremmede” er jo først og fremst fjerne fra den virkeligheten som man definerer seg selv inn i. Det finnes i utgangspunktet ingen grunn til å “starte noe” med en vilt fremmed person, mens man til enhver tid kjenner mange som man har noe gående med. Sånn fungerer det for alle. Hvorfor skal man hate noen man ikke engang kjenner? Man vet jo ingenting om dem. De kan like så gjerne være en potensiell alliert som en motstander i livets spill. Det kommer jo an på hva slags type de er og interessene deres forøvrig. Rasisme må vel som fenomen forutsette at man begynner med å rasebetegne seg selv. Gjerne som den korrekte rasen her i bygda. Norsk identitet og det ene med det andre. Er det ikke noe etnisk? For meg handler det bare om språk. Jeg oppfatter folk som “norske” hvis de snakker flytende norsk, har gått på skolen her, deltar i samfunnet og i det hele tatt. Det vanlige. Jeg klarer ikke engang å ta rasemaset alvorlig. Folk er individer. Det er jo for fanden vanklokt å bedømme dem som personer på noe annet grunnlag enn deres egen høyst personlige og ellers presumptivt sett frivillige oppførsel i stort og smått.
Kan du noen samevitser? Det regnes som nokså dårlig smak nå i dag å livnære seg på “rasevitser” og den typen ting hvor poenget er at man er inneforstått med en særlig type holdning overfor den gruppen man vitser med. Hva kaller man en same som bare gjetter? En tippelapp. Hva kaller man en same som er inkontinent? En skvettlapp. Hva ville samejenta ha på brullupsnatta? Det som står på lappen. Hæ hæ. Du skal høre mye. Synes du dette er gøy? Selv tenker jeg at det må være et nokså spesielt publikum for at man skal kunne “ha dem med seg” som standup komiker gjennom en lang rekke med samevitser, uten at noen av dem begynner å kaste ting på deg. Det er for ufint. They are niggers. Man kan ikke holde på sånn. Ikke bare viser komikeren sine egne dårlige holdninger, de fornærmer også publikum gjennom å anta at folk kommer til å synes dette er morsomt. Hvorfor skal man være disrespektfull overfor andre folkegrupper enn den man selv oppfatter seg som medlem av? For eksempel skjønner jo alle som har vært utsatt for kolonialisme at det ikke er alle medlemmene av den statsmakten de peker på som sto bak mishandlingen og utplyndringen, og enda mindre alle – om noen – av de nålevende. Barbados tok for eksempel et etter måten drastisk skritt for et par år siden, og Jamaica flekker også litt tenner mot britene. De liker dårlig den historien de er nødt til å fortelle barna sine. De skulle gjerne hatt noe mer eller bedre å si om “Storbritannia” men de har bare det de har. Snakke sant bør jo alle gjøre. Er samer en utsatt gruppe i dagens Norge? Det er ikke noe bra formulert spørsmål. Språk og selvstendig folkekunst er utsatt. Tradisjonshåndverk og den typen ting. Men hvis man spiller kortene sine riktig kan man som for eksempel joikende rockesame oppnå å bli noen slags nasjonal maskot i Norge. Alt handler jo om profilering i nettets tidsalder. Selvsagt litt om talent også, men først og fremst det at man lar seg definere som et kult kulturprodukt som det er gøy å heie på. Forøvrig er det å si at jeg vet ikke selv om noen “rockesamer” men jeg har de barndomsminnene jeg har. Jeg husker alt. Jeg vet ikke hvem personen på illustrasjonsbildet er. Der er bare et av bildene Google hadde under søkeordet “rockesame” — men ut ifra kofta er han fra Karasjok. Ellers vet jeg ikke noe.
