Altså, jeg spiller jo musikk når jeg kjører bil. Noen ganger litt i overkant høyt for de flestes smak; det kommer an på musikken og ikke minst humøret. De som tar seg bryet med å sjekke ut den sangen jeg pleier å henge på til slutt i hver post har ingen illusjoner om mine grenser for hva som er “musikk” og hva som er “støy”. Ja jeg liker musikk, men jeg liker støy også. Eller støyende musikk. Det er et tilvenningsspørsmål. Poenget er uansett at jeg ankom et møte i dag med noe slags jævelskap på ganske høyt volum. Du og din musikksmak, sa han jeg skulle møte. Dette innledet litt verbal bordtennis rundt fenomenet musikksmak. Min venn er nemlig glad i ABBA — og har vært det helt siden ABBA var noe nytt og spennende, hvilket de mildt sagt ikke er lenger. Men klassiske, det er de.
Noen kommenterte noe i forbindelse med musikk og sånn for en stund siden, hvilket forsåvidt korresponderer med det jeg husker fra den gangen; at småjentene latet som de sang til ABBA foran speilet, men de kunne jo ikke engelsk, så de bare fant på noe. Lyder som lignet sånn noenlunde og som ellers gjorde den perkussive jobben sin, det vil si at de holdt rytmen. Dermed kommer man seg gjennom sangen, som er det viktigste. Hva eksakt de synger om er jo ikke vesentlig. Poenget er at de ser kule ut — og alle ønsker å se kule ut. Derfor virker det smart å etterligne de som allerede mestrer denne kunsten. Og sånn går dagene. Etterhvert også årene. De fleste lander til slutt på en erkjennelse at de for det meste aldri er kule, men noen ganger slår de til. Dette er det normale.
Så her er greia: Jeg morer meg ofte over folk som ikke vet hva de prater om, men de prater likevel. Opplegget minner om småjentene som synger ABBA-sanger på “kråkespråket”. Men småjentene er i det minste klar over at de ikke synger på “ekte engelsk” fordi det er jo ikke det ting handler om. Her om dagen ble jeg fascinert av en fyr som hisset seg opp over hva de gjør og ikke gjør på det arkeologiske funnstedet Göbleki Tepe i Anatolia (Tyrkia). Hvorfor blir ikke alt sammen gravd ut og undersøkt? Først og fremst fordi man strengt tatt ødelegger et kulturminne når man graver det ut. Ting lar seg selvsagt “rekonstruere” på mer eller mindre autentisk vis, men man gjør for det meste ikke sånt lenger. Det ligner for mye på bevisst historieforfalskning. Derfor har man konstruert et beskyttelsestak over de delene som allerede er gravd ut, i kombinasjon med en publikumsplattform slik at folk skal kunne besøke stedet. Du vet. Turister. Eller rettere sagt, pengene deres. Folk vil uansett trekke mot stedet, men på denne måten får de ikke enkelt til å ta seg inn blant selve ruinene. Det virker ganske corny at voksne folk ikke skjønner sånt helt intuitivt. Kulturminnene må selvsagt beskyttes mot vær og vind, men først og fremst mot nysgjerrige folk som kanskje til og med pønsker på å naske med seg en “souvenir”. Dette er den sørgelige sannheten.
Det finnes noe som heter World Economic Forum (WEF) og de er visstnok så skumle at de får kokainkarteller til å ligne på Mor Theresa; om enn kanskje ikke så mye i form som i sine menneskevennlige hensikter over langen. Jeg føler at en miniskul skjelving i buksa kanskje er på sin plass, men jeg får det bare ikke til. Hva er det verste WEF kan gjøre? Det er bare en selskapsklubb for kapitalister. En av mange, får vi vel nærmest legge til. Problemstillingene er jo ellers åpne og kjente. Jeg ser ikke noe poeng med å hisse seg opp over WEF, særlig ikke over at de har sponset et eller annet som har med Göbleki Tepe å gjøre. Det er i seg selv bare bra at folk hiver penger inn i prosjektet med å utvikle og drifte noen slags publikumsvennlig struktur rundt kulturminner som får svært mye oppmerksomhet. Hva som ihvertfall er fette sikkert er at hvis de blir liggende “åpne” – og tilgjengelige for alle – vil de bli vandalisert. Ikke nødvendigvis “med vilje” men som en funksjon av at det blir mye ukontrollert trafikk inn og ut av stedet. Dette er et problem de må forholde seg til på alle slike steder hvor folk “står i kø” for å oppleve noe, kanskje ta en selfie mens man holder en hånd på en urgammel statue eller noe .. og neimen opps, der var det visst noe som veltet. Jaja, vi får bare bevege oss videre. Forresten, hvor er toalettene?
Som nevnt noen ganger har jeg drevet en del med materialet stein. Du vet. Muring og sånn. Etter min egen vurdering har jeg fått en ganske god “følelse for materialet” slik at jeg skjønner meg litt på forming og hugging. Det er ikke mystisk for meg, det er bare en mer eller mindre vanskelig jobb. Jeg har vanligvis ikke noe problem med å se for meg hvordan de gjorde jobben i oldtid heller. Alt handler om håndverk. Om jobben er stor eller liten forblir prinsippet det samme. Forskjellen er bare at hvis man vil gjøre store ting trenger man enten mye tid, mange kompetente assistenter, eller helst begge deler. Maskiner er på ingen måte nødvendig. Det finnes ingenting en maskin kan gjøre som en flink håndverker ikke kan gjøre vesentlig mye bedre. Igjen handler det bare om å spare tid på visse arbeidsoperasjoner innenfor en strengt økonomisk matrise. Maskiner er selvsagt nyttige for å få mange store ting gjort raskt, flytte store masser og denslags, men flinke er de ikke. Det finnes ikke den håndverker i verden som blir bedre rent faglig sett bare fordi han har mye maskinkraft i ryggen. Snarere tvert imot. Den normale gangen i ting er at man senker standardene noe for å spare tid etterhvert som man føler sine egne pengekrav trykke. Ting må bli ferdige så raskt at det finnes ikke mye tid å bruke på fikkel og “dekorasjon”. Sånn fungerer ting i dag.
Auspisier var jærtegn, varsler, som romerske embetsmenn tok av himmelfenomener, fuglenes flukt og annet. Formålet med auspisiene var å søke gudenes velvilje. Fenomenet har ledet til uttrykk som “under lovende auspisier” som betyr å være under forhold som lover godt, eller “under noens auspisier” som betyr å være under beskyttelse, ledelse. Ordet auspicium er sammensatt av avis (fugl) og specio (syn) og understreker hvor viktige spesielt de jærtegnene som kunne avledes av fuglenes flukt var i antikkens Roma.
Hvor mange visste allerede hva en augur gjør? Teknisk sett er det korrekt å oversette det med “spåmann” selv om det mer spesifikt betyr en som spår på grunnlag av auspisier. Det blir for lettvint å si det handler om hvordan fuglene flyr, men det peker i det minste i riktig retning. En augur studerer “tegn på himmelen” innenfor en ganske spesifikk kontekst. Som alle vet betyr det jo noe hvis fuglene begynner å oppføre seg unormalt. Spørsmålet er hva. Om man tenker seg en omstreifende stamme av steinaldermennesker som lever av det de fanger eller finner så virker det rimelig å tenke at de fulgte med på alt sånt. Siden tilkommer “spesialister” som har særlige talenter eller interesser for ganske smale emner innenfor hele repertoaret av alt mennesker driver med. Dette er naturlig.
Så her er greia: Tror du på spådommer? Svaret må begrunnes. Til dette er det å si at jeg tror på noen spådommer, men generelt sett ikke. Jeg liker ikke kontroversen mellom spådomskunst og de “gradene av frihet” vi tross alt lever med i forhold til hvordan vi samler informasjon og fatter beslutninger. Eller sagt på en annen måte: Mye handler om tilfeldigheter. Alle kan se på sin personlige livshistorie og påvise viktige ting som har skjedd, men som umulig kunne vært forutsagt. “Det bare ble sånn” — men det kunne liksågodt blitt helt annerledes, hvis man for eksempel hadde tatt et senere tog, svingt den ene veien heller enn den andre, og så videre. Mange har filosofert ganske mye rundt sånne ting. Det virker generelt sett som om “tilfeldighetenes spill” ligger som en tåkedott mellom vår posisjon som observatør og det klarsynet vi helst vil ha i forhold til konsekvensene av det vi planlegger. Ta for eksempel været. De har blitt flinke med “veiledende varsler” for ganske store områder innenfor en horisont av to-tre dager, men hinsides en uke kan ingen spå om med noen stor grad av sannsynlighet.
Enfoldige mennesker liker å tro at det finnes noen som er enda dummere enn dem selv. Derfor er de raske med å le av ting som tanken om at hvordan fuglene flyr en dag skal ha noe å si for hva man bestemmer seg for å gjøre. Det ville da også vært latterlig hvis dette var noe man plutselig bare gjorde en vakker dag, uten noen nærmere motivasjon eller forklaring — men kanskje litt mindre så dersom opplegget bare er en av mange detaljer innenfor et mye større system. For eksempel skal det ikke koste meg store anstrengelser å påvise hundre minst like dustete opplegg som ligger i fundamentet for det vi kaller “den moderne virkelighetsoppfatningen”. Det er en farlig illusjon å tro at moderne mennesker på noe som helst slags vis er “smartere” eller mer opplyste enn folk var den gangen. Noen er det, men de fleste bare “er med på ting” uten å nødvendigvis skjønne særlig mye av det store bildet. Prosentvis fordeler dette seg som det alltid har gjort. Flertallets interesser er kortsiktige, egoistiske og “matnyttige”. De liker ikke filosofi. Det får dem til å føle seg forvirret. Folk vil ha enkle svar — og hvis de ikke kan få dette kan det være det samme med hele greia. Det er jo uansett ingen som virkelig vet hva livet “egentlig” handler om og den typen ting. Er det smartest å støtte Cæsar eller Pompeius? Fåglarna vet, som svenskene sier. Men hvis man havner i et dilemma hvor det å innta en “nøytral” posisjon ikke er noe aktuelt alternativ, hva skal man liksom gjøre? Slå mynt og kron? Det er essensielt sett den samme idèen som å studere varsler, enten det er fugler eller noe annet, bare forenklet ned til en binær funksjon.
Eksakt når er “gode råd” på sitt aller dyreste? Selvsagt når man trenger dem mest. Men hvem har lyst til å være den som har skylda for det som eventuelt skjer senere? Kanskje det går an å vinkle ting sånn at det er fuglenes skyld hvis ting utvikler seg i en uheldig retning? Du vet. Sånn at man senere kan forklare seg met at man “bare var med på det som skjedde” men man vet ingenting om plan og styring. Det bare så ut som noe man burde være med på. En bevegelse som oppsto. Hvem vet hvordan sånne ting skjer, men det er jo naturlig å trekke i retning av der det foregår noe. Nysgjerrighet og det ene med det andre. Siden blir man kanskje “smittet av stemningen” på stedet. Festlig energi og alt det der. Noe gøy som man kan være med på, men som man ikke nødvendigvis “forstår” på noen annen måte enn gjennom dynamikken der og da. Folk ender plutselig med å gjøre ting de normalt sett ikke engang ville ha vurdert som aktuelle muligheter. Et bra eksempel på dette er stormingen av kongressen i USA for drøyt tre år siden. Flertallet av de tilstedeværende ble “tatt av strømmen”. De hadde ikke på forhånd sett for seg at de skulle ende med å krysse over i det kriminelle. De bare møtte opp der alle de andre var. Denne forklaringen har gjentatt seg inntil det kjedsommelige under de ennå pågående rettssakene etter kuppforsøket, med alle sine ringvirkninger. Imidlertid var det et antall “ledere” som tydeligvis hadde sett for seg litt av hvert — og det krever jo ellers ingen store lederegenskaper å ta føringen for en spontant organisert lynsjemobb og drive dem frem til sitt morbide formål. Blodtørst er et kraftfullt motiv, og det er like godt som sex når man hengir seg til “stemningen av en primitiv stamme som danser vilt rundt et bål i natten”. Dette er velkjente ting.
Om flokkdynamikk er et eget studiefelt ved universitet og høyskoler vet jeg ikke noe om, men det er definitivt noe som “sikkerhetsfolk” ser veldig nøye på, enten de er private vaktselskap som skal holde greie på publikum under en konsert eller politiet som vurderer hvor de skal ta opp stilling i forbindelse med en offentlig meldt og fullstendig lovlig demonstrasjon. Det skal jo fortsatt “ingenting” til for at ting spinner ut av kontroll. I verste fall noe som forårsaker ukontrollert panikk i en menneskemengde på mange tusen. Det er dette vi først og fremst søker å unngå, så langt det lar seg gjøre. Det er jo en potensielt farlig situasjon når mange mennesker – som også er “ganske opphissede” – samler seg på et ganske lite område. Folk blir stadig trampet ihjel når ting går galt ved sånne anledninger. For eksempel har vi mange ganger sett det typiske scenarioet hvor en rekke med opprørspoliti som står overfor demonstranter, bevæpnet med skjold og køller, er under ordre om å presse frontlinjen til de demonstrerende i en bestemt retning. Når de begynner å slå køllene mot skjoldene på en taktfast måte så er ikke dette for å skremme eller true demonstrantene, enda mindre for å “provosere” dem. De gjør det fordi de er pissredde og det hjelper til med å holde pulsen nede. Hva trodde du? De er jo bare mennesker. Det er livsfarlig å konfrontere en opphisset folkemengde. Ingen vet hva slags typer som skjuler seg blant dem. Plutselig kan man få en brostein i hodet, eller verre. Sånt er umulig å si på forhånd.
Heller enn å snakke om spådommer kan vi snakke om “sannsynlighetsberegning”. Verdensmekanikken er ofte mystisk, men sjelden totalt ubegripelig. Mye er – eller bør være – eminent forutsigbart. Imidlertid finnes det en liminal sone – et grenseland – full av ting som vi typisk ofte gjør men som det er vanskelig å forutsi utfallet av. Du vet. Frierier og denslags, som bringer nervene litt i høyspenn og som man godt kan finne på å henvende seg til en spåkjerring om. Eventuelt spåmann, spåtrans, eller hvordan det der nå blir i praksis. Poenget er hva de har å si, ikke hvordan de har konfigurert sexgreiene sine. Kommer dette frieriet til å lykkes? Bør jeg søke på denne jobben? Folk har typisk denne typen dilemmaer i livet sitt. Hell i kjærlighet, suksess i pengesaker og det ene med det andre. Ingen går til Sigøynersken Zara på tivoli for å spørre om hvem som vinner valget til høsten. De har jo meningsmålere til denslags formål. Altså folk som skjønner seg på å tyde de riktige tegnene på riktig måte. Sånn at vi alle bare kan si aha javel og så nikker vi ettertenksomt før vi fortsetter videre på vår vei. Det gir mening, sier vi. Ikke fordi vi tror at de har rett, men fordi vi aksepterer at de skjønner seg på politiske spådommer. De gjør de riktige tingene. eller noe. Spør de rette menneskene. De kaller det “et representativt utvalg av den stemmeberettigede befolkningen” — og jeg føler meg ikke som en av dem, selv om jeg alltid stemmer på Arbeiderpartiet og det er vanskelig å bli særlig mye mer “mainstream” enn det. Som regel forklarer jeg dette med at de fremstår som det minst jævlige blant mange dårlige alternativer. De har i det minste en viss grad av disiplin innenfor stortingsgruppen sin og så videre. De har gjort mange tabber, men de kjører ikke bevisst frem evneveike troll til lederstillinger. De prøver. Jeg forlanger ikke mer enn det.
Ourobouros (bokstavelig «halefortærer» eller «halesluker», av gresk ourá, ‘hale’ og bóros, «fortære») eller uroboros (latin) er et opprinnelig egyptisk-gresk billedsymbol formet som en slange, en bevinget drage eller et krypdyr som biter seg selv i sporden og eter sin egen hale. Dyret danner en sluttet ring, ofte en sirkel, ved å bite seg fast i seg selv. Det er en utbredt figur som representerer «alt-i-alt», eksistensens totalitet, helhet, uendelighet, evighet, kosmos’ sykliske vesen, udødelighet, gjenfødsel og den uavbrutte fornyelsen av livet («enden er begynnelsen»).
Det er litt mye forlangt at jeg skal huske alt jeg har skrevet. Herregud. Det er jo mye — og da mener jeg ikke bare antallet ord men også det litt mer diffuse begrepet “informasjonsdensitet”. Man får jo for fanden hodepine av materialet. Saken er at jeg oppdaget noe artig i dag. Hvis man skroller ned til bunnen av siden dukker det opp noe som fungerer som en “enarmet banditt”. Man drar i spaken, så å si, og opp kommer fire ulike linker til andre poster som jeg har skrevet tidligere, tilsynelatende vilkårlig valgt. Så klikker man på en av dem og det samme gjentar seg. Nederst på siden er det fire nye linker. Og så videre. Dette minner om “surfing” fra de riktig gamle dager. Man vet strengt tatt ikke hvor man havner, men man klikker likevel på “interessante linker”. Hvorom allting er, saken er selvsagt at jeg prøvde å lese meg gjennom en lang kjede av ting jeg har skrevet tidligere med denne metoden. Jeg kom ikke langt før hjernen min var glasert.
Det finnes ingen egentlig “utvikling” i den forstand. Det tidlige materialet ligner på det sene. Alt er holdt i den samme stilen, som i det minste er “ganske gjennomført”. Det skal jeg ha. Enkelte ting handler om “dagsaktuelle tema” men bare litt. De spinner typisk avsted på noen slags dimesnjonsfornektende romferd gjennom “den dype historien” eller ut i det vel så dype universet, uten hensyn til vanlige regler for narrativ struktur, eller skal vi heller kanskje kalle det “konvensjoner”. Språket har jo ikke egentlig noen regler. Ord kan endre betydning over tid. Lyder kan forandre seg. Heter det ikke schjøtt nå? Folk spiser uansett for mye av det, men det får bli en annen historie. Poenget her og nå er at språket er bare et verktøy. Hensikten er å “overbringe beskjeder”. Hvis man får jobben gjort like bra om man snur verktøyet på hodet betyr jo ikke det noe fra eller til for selve formålet. Men enkelte gamle, konservative fagfolk blir sikkert sinte. Den vanlige gangen i ting er at jo eldre folk blir jo større interesse har de av å “beholde ting akkurat som de er” enten vi snakker om språkbruk, krydder i maten, eiendomsforhold eller sosiale omgangsformer. De har jo ikke tid til å lære seg alt på nytt. Dessuten blir man lei av å “følge med” på alt det evneveike vrøvlet der ute. Unge menneske, jeg kan forsikre deg om at det siste jeg prøver å finne i denne verden er “meg selv”.
Her er et interessant spørsmål: Har jeg et budskap? Til det vil jeg svare verken ja eller nei, snarere tvert imot. Jeg har ingen sak hvis det er det man mener. Jeg vet ikke om det er forsvarlig å si at jeg har noen “meninger” heller. Jeg er jo først og fremst en praktisk person. Du vet. Håndverker. Jeg er derfor trent opp til å tenke i konsepter som “hva går an” og den typen ting. Hva koster det, hvor vanskelig er det, og så videre. Skal vi gjøre tingen på den ene eller den andre måten? Det er hva “meninger” betyr for meg. Jeg kan bare riste på hodet når noen spør hva jeg “mener” om krigen i Ukaina og det ene med det andre. Hvem fanden bryr seg om hva jeg mener? OK, la oss si at noen lyttet. I så fall ville jeg be alle sammen om å legge ned våpnene og gå hjem. Herregud. De har viktigere ting å gjøre med livet sitt. Og dermed har jeg egentlig sagt alt jeg “mener” om dette. Så hva nå? Hva mer skal vi snakke om? Hva slags tanks som egner seg best i hva slags terreng? Jeg opplever det som litt blasfemisk å sitte der foran et kamera og småprate om denne typen ting mens folk blir drept. Jeg ser litt sånt på YouTube. Svaret er at man bruker det man har, men ikke på den måten motstanderen forventer. Ihvertfall er det sånn jeg ville tenkt hvis jeg tok beslutninger i militære saker, hvilket jeg heldigvis ikke gjør. Om Gud er det ellers å si at han åpenbart ghoster menneskeheten. Han later som om han ikke eksisterer mens han holder på med – ordspillet er faktisk utilsiktet – gud-vet-hva et helt annet sted i universet. Følgelig må vi løse problemene våre selv. Det regnes jo som dårlig stil å trygle for noen som ghoster deg. Ikke gjør det. Fokuser på noe annet. “Hva skal vi gjøre nå?” er et evig tema som alltid kan – og ofte bør – diskuteres. Engasjer deg der istedet.
Er vi ferdige med “budskapet” nå? Jeg håper det. Herregud noe så slitsomt. For meg er hele poenget med å skrive at det har en ganske stor disiplinerende effekt på hvordan jeg tenker. Tanker er jo ikke i utgangspunktet organiserte, snarere en strøm av “impulser” som mer eller mindre spontant organiserer seg i sekvenser, ofte motivert av hva man føler der og da. Bevisstheten har bare delvis styring over dette. Det blir litt som “rafting” noen ganger. Man beveges fremover av strømmen i vannet enten man vil eller ikke, men man kan velge å styre unna steiner som stikker opp og den typen ting. Det må ikke gå til helvete selv om ting er vanskelige og uoversiktelige. Selv om man drives frem av begivenheter som man ikke kan kontrollere. Det er sant at man ikke bør bruke tiden på å planlegge hva man skal ha til middag i morgen når problemet består i å overleve her og nå. Styr unna steinene, ikke snakk om blomkål og bechamelsaus. På den annen side kan man også la være å sette utfor et fossende stryk i et lite fingerbøl av en båt. Noen elsker den typen ting, men hvis man har “frykten i halsen” hele veien sånn at den eneste gleden man føler er når det endelig er slutt, bør man kanskje finne noe annet å holde på med. Livsfarlige situasjoner er bare “gøy” for noen svært få og temmelig sære typer — og selv de slutter som regel med det etterhvert som de vokser til. Jeg sitter jo litt i glasshus akkurat der. Jeg var selv “ganske gal” i tyveårene, men det er lenge siden nå. Imidlertid har jeg ikke glemt noe av det, så jeg har litt innsikt i tematikken. Blant annet forstår jeg meg på å “holde avstand” til en ulykke som er i ferd med å skje. Typegalleriet som er involvert forteller vanligvis hele historien om hvordan ting vil forløpe. Skal man advare dem? Ja, du kan jo selv prøve å snakke fornuft til en gjeng med unge jyplinger som tror de har funnet på noe lurt. Lykke til.
Kapitalisme (av latin: capitalis, avledet av caput, «hode») er et økonomisk system hvor formue og produksjonsmidler er privateid. I et kapitalistisk system er det enkeltindivider enten alene eller sammen med andre, som eier, betjener og handler fast eiendom, arbeidskraft og kapital. Investeringer, distribusjon, inntekt, produksjon, prising og utbud av varer og tjenester er bestemt av selvstendige frivillig private avgjørelser i en markedsøkonomi. I moderne norsk brukes ofte «kapitalisme» og «liberalisme» om hverandre. Begge ordene brukes til både å beskrive et økonomisk system og en ideologi som inneholder dette økonomiske system. Men begrepene er ikke helt sammenfallende. Vanligvis brukes liberalisme som en betegnelse på en politisk ideologi, et tankesett, mens kapitalisme gjerne brukes for å betegne et samfunnsøkonomisk system.
(Wikipedia)
Saken er at en gjennomsnittlig kapitalist må jobbe mye, hardt og lenge for å fortjene en så generøs hederstittel som “unyttig”. Saken er at de er skadedyr. Alt de gjør er destruktivt. Det inneholder ingen verdi overhodet. Selv om vi øyeblikkelig stanser all “kapitalvirksomhet” akkurat her og nå vil det være et etterslep på hundre år eller deromkring før vi får kontroll over all skade de har gjort. Og selv da vil det bare være en “nominell” form for akutt situasjonskontroll mens resten av jævelskapen sakte manifesterer seg som den må. Saken er at verdens tilstand er vesentlig mye verre enn folk tror — men jeg snakker ikke om krig, folkemord og denslags. Jeg snakker om insektenes død. Mer enn nitti prosent av alle arter er insekter, mens de ikke engang utgjør èn prosent av rødlista. Det finnes flere forskjellige arter av slekten marihøne enn hele antallet ulike pattedyr på jorda. Problemet er at insekter er ikke søte dyr, de er i beste fall “interessante”, men mange reagerer med nærmest hysterisk frykt overfor selv helt ufarlige småkryp innenfor denne artskategorien. Derfor får de ikke den samme beskyttelsen som pandaer og denslags, som er PR-messig mye mer presentable agenter for bevaringssaken.
Nylig så jeg en tyskprodusert dokumentar om kjemisk industri og “stoffer på avveie”. En representant for et av de store selskapene hevdet at “verden vil kollapse” uten dem. Folk vil jo ha bekvemmelighetene sine. Jeg tror ikke at de fatter problemet. Verden vil helt garantert sikkert kollapse med dem, mens det er usikkert hva som vil skje uten. Det er overhodet ingen tvil om saken: Vi må slutte med plast og stoffer som ikke brytes ned i miljøet. Jo før jo heller, men det er kanskje allerede alt for sent. Kanskje har disse idiotene allerede drept oss alle, vi har bare ikke innsett det ennå. Hvor mange penger skal du ha for å tømme et shotglass med blåsyre, liksom. Fortjenesten står ikke i noe rimelig forhold til det som ikke engang er risiko, det er helt sikkert at dette er skadeverk i stor skala. Her er noe å tenke på: Min barndom foregikk på 60-tallet. Jeg kan huske hvordan enhver noe lengre biltur involverte et helt usannsynlig antall insekter på frontruta — men nå? Det kommer en og annen slenger som splætter så man nesten skvetter, men for det meste ingenting. Det er ihvertfall ikke nødvendig å vaske frontruta hver gang man stanser, langt mindre at man må stanse bare på grunn av dette. Hva betyr det at insektene forsvinner? Det korte svaret er at det vet vi ikke, men neppe noe bra. Det er ikke urealistisk å si at insekter utgjør “skjelettet” til alle næringskjeder på jorda. Dessuten er de fleste planter avhengig av insektsassistert bestøving for å kunne formere seg. Ikke minst de vi har tenkt å leve av.
Av årsaker befant jeg meg i USA den 15. september 2008, da storbanken Lehmann Brothers annonserte sin insolvens — og dermed sparket igang den dominoeffekten som senere ble kalt “den store finanskrisen”. Samtidig pågikk Obamas presidentkampanje. Det var “interessante tider” men alle vet jo i etterkant at de største synderne slapp unna. Som vanlig tok de bare noen få av de små og kalte det jobb ferdig gjort. Selve problemet var det jo aldri aktuelt å ta tak i. Derfor har alt fått utvikle seg til å bli “ti ganger verre” nå enn det var den gangen. Dette med private kapitaleiere er bare ideologisk vås. Det er ikke sant at de “vet best”. Sannheten er snarere at de vet faen ingenting. De er idioter. Alt som står i hodet på dem er “lønnsomhet” for enhver pris. Du vet. Større formue. Flere biler, båter, fly og gud-vet-hva. Større hus, dessuten enda større hytte. Og ferieleilighet i Dubai eller Marbella, der de interessante menneskene vanker. Det ene med det andre, alle vet hva rike mennesker vil. Spørsmålet er hva alle andre vil, eller rettere sagt ikke vil. Vi vil ikke kverke planeten bare for at Røkke skal få enda større pengebinge, for å si det slik. Så langt så vel. Men hva med oss selv? Er vi for eksempel villige til å betale mer for maten? Det virker ikke som noe bra politisk salgsargument. Politikere som lover dyrere mat vil neppe vinne frem i konkurransen om stemmesedler. På radioen sa de nettopp at det observeres rekordsalg av restbilletter til syden, nå som været er så deprimerende her hjemme. Det er omtrent hvor langt man kan forvente at det såkalte folket tenker om noe som helst: Vi har penger. Nå vil vi ha gleder. Hva koster opplevelsen dere tilbyr?
For å finne en høvelig definisjon av begrepet “kapitalisme” gikk jeg til Wikipedia denne gangen. Jeg vil jo ikke ha det definert av økonomer, men av filosofer. Økonomer vil kalle det et økonomisk system mens filosofer vil kalle det en økonomisk mentalitet. Dette betyr at filosofene tilbyr den største grad av frihet. En “mentalitet” har man jo bedre forutsetninger for å styre enn et “system”. Eller hva? Poenget er at det er et valg. Vi kan diskutere mentalitet og hvor tankene kommer fra, men vi kan ikke diskutere prinsippet om at folk velger sin egen livsstil basert i de gradene av frihet som man føler at man har. Jeg ser egentlig bare to muligheter. Enten er “kapitalisme” en degenerativ mental sykdom eller så er det idioti. Jeg mener, hvor fanden kommer sånne fantasier fra? Hva eksakt er det som tilsier at privatpersoner skal ta beslutninger på vegne av tusenvis, kanskje flere millioner andre? Det gir ingen mening. Vi – altså menneskeheten, Norges befolkning, eller hva du vil – kommer uansett til å havne i den situasjon at minst halvparten av oss må “holde på med noe slags jordbruk” innenfor en horisont av to-tre generasjoner fra nå. Hvis ikke blir det ingen mat å få. Du kan imidlertid få hvor mange aksjer og dollarsedler du vil. Men mat får du ikke. Så hva tenker du om dette? Verdier er relativt, bortsett fra det vi kaller “primærbehovene”. Folk som ikke har fått mat på en stund danner helt andre prioriteter i livet sitt. Andre definisjoner av begrepet kapitalisme er selvsagt avhengig av hva slags fordeler man selv suger ut av opplegget. For eksempel sier en gruppe som kaller seg “liberalistene” at det er “et sosialt system hvor individer inngår frivillige kontrakter, handler og samarbeider med hverandre i et samfunn som ikke er statlig regulert” — eller sagt på en annen måte: De rosemaler den svette kjønnssykdommen sin og kaller det en iskrem. God appetitt og slit det med helsa.
Det finnes en serie kalt The Criterion Collection som kort fortalt er et eklektisk utvalg av filmklassikere. Opplegget er ellers det samme som når for eksempel et forlag bestemmer seg for å gi ut “en verdenslitteratur i hundre bind” eller noe sånt. Leserne vil langt på vei være enige i mesteparten av det de finner i serien, men de vil også typisk både savne noen ting og synes at andre ting ikke fortjener denne typen “ære”. Sånt er normalt. Smak egner seg dårlig som diskusjonstema. Enten liker man ting eller så liker man dem ikke, liksom. Hva mer er det å si? Vi snakker jo tross alt bare om underholdningsprodukter. Bare psykiatriske pasienter – eller folk som har tenkt å bli det – bygger opp sine liv rundt fritidsaktiviteter og fjas. Normale folk klarer å finne i det minste noe de synes er viktig i livet, selv om valgene deres ikke blir forstått av alle andre, og så siden fokusere på dette “livsprosjektet” som personlig hovedprioritet. Det kan være hva som helst, men vanlige ting er sånt som jobben, familien eller “saken”. Du vet. Ting som har høyere prioritet enn “kunstopplevelser” og annet fritidstøys.
Hvordan måler man “størrelsen” til en film? Si for eksempel en anerkjent klassiker som Gudfaren eller noe? Nesten alle beskriver den som en stor film. Den “ruver i filmhistorien” og andre slike uttrykk er fullstendig normalt blant filmkritikere. Jeg tror den mest fornuftige standarden å jobbe med er hva slags stilling filmen har blant andre regissører og “filmarbeidere” forøvrig. De vet jo hva ting handler om på en helt annen måte enn “publikum” i generell forstand, som ikke blir avkrevd noen ytterigere forklaring når de sier at de liker en film — eller hvis de gjør det, så forlanges normalt ikke noen “teknisk” forklaring for hvorfor, det er nok å si at “den falt i smak” og ellers trekke på skuldrene. Vanlige folk nerder jo normalt ikke ut i forhold til kameravinkler, lyssetting og denslags, selv om underbevisstheten deres naturligvis oppfatter alt. Siden jeg er såpass gammel kan jeg huske en tid da mange var dypt imponerte over “effekter” og denslags. Du vet. Fimtriks. Alt dette ble jo gjort på en helt annen måte før de digitale effektene innenfor “computergrafikk” sprengte alle rammer for hva som er fysisk mulig. (Min personlige favoritt blant alle slike “håndlagde” effekter er den beryktede helikopterscenen fra Un flic (“en snut”) av Jean-Pierre Melville, 1972. Mange sier at den ødelegger hele filmen for dem, men selv er jeg dypt imponert over hvor frekk Melville var her.)
Det virker rimelig å anta at når kunstig intelligens kan skape troverdig computergrafikk har “effektmakeriet” egentlig nådd sin veis ende. Nå vil alt falle tilbake på det ting begynte med i utgangspunktet: Skuespillerarbeid — eller rettere sagt, et bra manus. Hvis manuset er bare ræva er det jo lite selv den mest talentfulle karakterskuespiller kan gjøre med saken. Men altså, gitt at manuset i det minste er “helt ålreit”; jobben handler om å presentere historien på en måte som fenger. Her møter vi den samme veggen som alle opplever når de forsøker å fortelle om noe som har skjedd i livet deres. Det er vanskelig å få ting frem på en måte som yter historien rettferdighet. Man beskriver jo en “opplevelse” som er noe annet enn “tingenes objektive fakta”. Alle strever med dette. Hvordan illustrerer man en følelse? Det virker som om den korteste veien går gjennom å “etablere en stemning” med de midlene man har for hånden, innenfor det formatet tillater. For eksempel har man flere “grader av frihet” når man forteller en historie i en roman enn når man forteller den i en spillefilm. Av denne grunn vil folk typisk tenke at “boka var bedre”, mest fordi filmregissøren ikke riktig traff med bildene sine. Det var ikke sånn man hadde sett det for seg. Man fikk ikke den samme “følelsen” av filmen som man fikk da man først leste boka. Mye er kuttet ut — og av det som er tilbake har de forandret på selve fortellingens skjelett til en sånn grad at det er vanskelig å oppfatte det som “den samme skapningen”.
Det er litt ulike oppfatninger rundt hvorvidt kunstnere har en “ekte jobb” eller ikke. Hvis de faktisk lever av det virker det som en meningsløs diskusjon, med mindre man mener noe annet enn suksess med salg, penger og sånt. En tungt etablert kunstner kan jo tjene mange millioner hvert år fordi det de produserer er så etterspurt blant samlere, eller fordi de får mange utsmykningsoppdrag for det offentlige, eller noe. Det mest vanlige blant de som holder på med kunst, uansett hvor alvorlig de mener det, er likevel at de er nødt til å tjene penger på andre måter, fordi det finnes ikke egentlig noe “kunstmarked” i den forstand. Det er en uregulert bransje. Riktignok finnes det slikt som Forfatterforeningen og lignende tiltak som i praksis tjener som en mellomting av fagforening og selskapsklubb, men selve jobben er ikke definert og kvantifisert innenfor noe hovedavtaleverk. Derfor kalles kunst et fritt yrke. Man definerer selv hva det betyr. I praksis fungerer det slik at hvis man får til å selge det man lager så kan man – gitt at man ellers produserer tilstrekkelige mengder – leve av det. Hvis ikke, ikke. Imidlertid har jeg gjennom hele livet merket meg en viss grad av hat mot kunstnere uten at dette synes å ha noe saklig grunnlag. Det er jo vanligvis enkelt nok å ikke utsette seg for kunstuttrykk som man ikke liker, og hvordan kunstneren fikser hverdagen sin er deres eget problem. Så hva gjenstår? Hva eksakt er det som andre “har noe med” så lenge kunstneren ikke kommer på døra deres for å tigge? “Skaff deg en skikkelig jobb” er ikke noe bra argument hvis man ikke kan redegjøre for hva konseptet “en skikkelig jobb” består i. Har du en skikkelig jobb? Vi pleier å bruke ordet dydsmonster om sånne som går rundt og dømmer andre på et moralistisk grunnlag. Uansett, her er svaret: Det finnes tre typer jobb som er skikkelige. Disse er henholdsvis landbruk, helseforetak og håndverk. Resten er bare tøys og unyttig fjas. Luksusvarer. Dette er ikke i seg selv noe problem. Jeg forlanger ikke at folk skal være seriøse. Det ville vært vilt urealistisk. Imidlertid forventer jeg at de skal kunne forsvare sine egne posisjoner med bedre argumenter enn bare grynting. Hva er en skikkelig jobb? Hvilke kriterier gjelder?
Nyttetanken er død. Nesten alt mennesker gjør er både stygt, skadelig og fette idiotisk. Konsekvensene av det store sivilisasjonsprosjektet ser ut til å være at vi tar kverken på det fundamentale livsgrunnlaget både for oss selv og alle andre arter. “Det grønne skiftet” hjelper ikke heller. I en vanlig bensinbil finner vi omtrent en kilo med PFAS (slå det opp), mens i en elektrisk bil er mengden tidoblet, pluss at all den fine nye batteriteknologien krever svært aggressiv og landskapsødeleggende gruvedrift i råvareenden av ting. Du kan godt si at det eneste skiftet som er tilgjengelig for mennesker er enten å gå fra vanlig giftig til hypergiftig, eller å sette på bremsene og si at nok er nok. Det er bevist hinsides enhver rimelig tvil at vi ikke vet hva vi driver med. Det finnes ingen “vei fremover” med teknologi, industri og urban utbygging som ikke leder rett i døden. Ved dette tidspunkt er omtrent seksti prosent av alle levende dyr eid av mennesker, det vil si de er husdyr av ymse slag, mens de neste trettiseks prosentene består av menneskeheten selv. Hvilket betyr at bare fire prosent av alle dyr er ville og selveiende skapninger som lever utenfor menneskesonen, eller langs randen av den. Det er i realiteten ikke særlig mye “vill natur” igjen i vår verden. Nesten alt har blitt “utviklet” på noe slags vis — og selv villmarka preges tildels av turisme. Jeg innbiller meg at man må til Sibir, Alaska eller noe, kanskje Sahara, for å finne landskap hvor man kan vandre i dagesvis uten å se noe som helst slags spor etter mennesker. De som vet hva de skal se etter har jo ingen illusjoner om hvor “oppbrukt” hele verden har blitt ved dette tidspunkt. Det finnes ikke særlig mye mer igjen som ikke noen allerede har pisset ned og ødelagt med sine fantasier om å tjene penger.
På bildet ovenfor ser vi Edward Louis Bernays (1891-1995). også kjent som propagandaens far. Litt interessant i så måte er at Sigmund Freud var hans onkel på to forskjellige måter. For det første var søsteren til Edwards far gift med Sigmund. For det andre var Edwards far gift med Sigmunds søster. Familiene hadde utvekslet søstre, kan du si. Mange har prøvd å gjøre et stort nummer ut av den “psykoanalytiske” bakgrunnen til Bernays, men han tok faktisk en universitetsgrad som agronom (Cornell, 1912), som virker vesentlig mer skjebnesvangert i forhold til hans idèer om befolkningen i en nasjon som “husdyr” som må “gjetes” – ved hjelp av omhyggelig strømlinjeformet informasjon – av en ikke nærmere definert elite av de mentalt overlegne. (I prinsippet bare det samme som Platon argumenterte for i boka “Republikken”.) Bernays utga boka Crystallizing Public Opinion i 1923 og Propaganda i 1928. Begge var visstnok minst like populære som noe Hamsun skrev hos den kjente lesehesten Joseph Goebbels, propagandasjef under naziperioden av Tysklands historie.
Folk forteller meg noen ganger at jeg er naiv fordi jeg bare ler av konspirasjonsfantasiene deres. Jeg tviler ikke et sekund på at for eksempel CIA noen ganger skulle ønske de var så flinke og mektige som folk tror – det er sånn sett i deres taktiske interesse at folk har overdrevne forestillinger om oversikten og kapasiteten deres – men resultatlisten deres tyder på at de er bare mennesker og vel så det. Det smarteste er sannsynligvis å tro at de militærstrategiske prinsippene som har eksistert siden hvor lenge som helst eksisterer på den samme måte den dag i dag, selv om våpenteknologien og kommunikasjonskanalene – ikke minst “informasjonshastighet” – selvsagt er helt forskjellige. Dette korrelerer med vår biologiske tilstand, som i det store og hele er identisk med hvordan den har vært de siste to millioner år. Eller sagt på en annen måte; vi er de samme idiotene som vi alltid har vært, bare at nå har vi atomvåpen og smarttelefon.
Albert Camus avslutter sin avhandling om Sisyfosmyten – slå det opp – med å si at vi må anta Sisyfos trives i sin stilling. Jobben hans er fullstendig fette håpløs, men han gjør den likevel. Livet er jo fullt av slit og bryderi. Ting kollapser like snart som man rekker å skru dem sammen. Men hva skal man liksom gjøre? Gi opp? Trukke det gitt. Vi bare kjører på. Som jeg gjentar inntil det kjedsommelige: Det er ikke det vi kaller samfunnet som er problemet. Det er naturlig for vår art å danne sosiale strukturer. Sivilisasjonen er imidlertid et konsept som man bør forholde seg til som om det var radioaktivt og dødelig farlig, som det jo også er når det spinner ut av kontroll. Da mener jeg helt konkret den “ordningen” – eller sosiale kontrakten – som vi oppretter og vedlikeholder “av hensyn til fellesskapets beste”. Eller systemet om du vil. Det eksisterer ikke for sin egen skyld, men for å ivareta våre felles interesser av liv, helse, fred, velferd, og så videre. Staten er ment å være et redskap i folkets tjeneste under en demokratisk styringsform — ikke et våpen som èn gruppe kan bruke til å kontrollere en annen. Men selvsagt er det mange som fantaserer om sånt. Både de som “føler seg kontrollert” og de som ønsker å kontrollere andre. Hvem som er nyttige for hvem – og på hvilken måte – får siden bli et komisk studium. De fleste menneskelige individer er jo ukontrollerbare. Det beste man klarer å få til er å lure dem, til en viss grad og for en viss tid, men sånt kommer vanligvis frem før eller siden — og da blir de sinte. Hensikten med propaganda bør derfor først og fremst handle om kortsiktige formål. “Valget til høsten” og den typen tidshorisont. Hvis man ønsker å svindle noen – det spiller ingen rolle hvor mange det er – skal man bare lete opp noe de ønsker seg veldig sterkt, og la det virke som om man har makt til å “levere varene”, men litt etter litt, mer som en forfører enn som en fører. Gi dem aldri “nok”. Bare nok til at de alltid vil ha mer. Imidlertid handler ikke dette om å gi noen noe som helst, men om å bruke andre mennesker for sine egne formål.
Leksikondefinisjonen av naiv er godtroende, troskyldig, barnslig og noen flere slike ord. Beskriver det meg særlig godt? Jeg har ærlig talt ikke den fjerneste idè om hvordan andre oppfatter meg. Jeg spør dem jo aldri. Det er ikke interessant. Imidlertid er det kanskje et element i bildet at jeg pleier å oppfordre folk til å følge den såkalte Kardemommeloven. Altså at man skal være grei og snill. Dette lyder sikkert naivt, men samtidig er det jo også et personlig valg hvordan man skal oppføre seg. De som frivillig beveger seg over til den mer generøse siden vil vanligvis oppleve at dette “hjelper” i forhold til deres opplevelse av det sosiale. Det er mye nerver der ute. Folk er “på vakt” overfor ymse ting de – med rette eller urette – tolker som trusler mot sin egen likevektstilstand. Særlig dette med at noen skal ta noe fra dem, sånn at de blir skuffet, føler seg snytt og så videre. Folk venter seg ikke typisk noe bra fra fremmede, men de slapper av etterhvert, når de oppdager at det var ikke noe farlig likevel. Vi bør aldri glemme at de aller fleste mennesker er “normalt hederlige” men også normalt svake. Ikke utsett dem for fristelser, så går ting som regel bra. Folk går som regel ikke til noen slags aksjon som helst før de tror at de har mer å tjene enn å tape på det de planlegger. Du vet. Ikke la penger ligge synlig fremme og den typen ting. Sånt betyr invariabelt “dårlig karma”. Verdisaker som folk bare kan raske med seg og løpe har jo en tendens til å forsvinne. Det handler ikke så mye om at “de andre er uærlige” som at du presenterte dem for et moralsk dilemma som slo ut på den svake siden. Hva tror du typisk kommer til å skje hvis en blakk person får den tanken at de bare kan ta et par tusenlapper uten at noen vil merke det? Eller rettere sagt, de vil jo oppdage at pengene har blitt borte men de vet ikke hvem som tok dem. Etter min mening er det typisk naivt å tro at den moralske fiberstyrken hos folk vil stå seg mot fristelser som forekommer dem som “nokså konsekvensfrie”. Det er selvsagt bra hvis den gjør det, men det er naivt å regne med at den skal gjøre det. Å konsekvent være grei mot andre av “politiske årsaker” er vel ellers bedre beskrevet med ordet sleip enn naiv. Saken er at folk liker å bli bra behandlet, eller i det minste ikke noe verre enn alle andre. De liker det selv om du forteller dem at det er ikke noe personlig, du er sånn mot alle. Enten de fortjener dette eller ikke. Kall det gjerne service om du vil, poenget er jo det samme. Det vil si å så tidlig som mulig etablere seg på godsiden hos folk. Over tid vil en slik vane virke til å bevege marginene til din fordel. Motsatt kan man tenke seg at en politikk som handler om å være hard og kjip mot alle, knipe i pengesaker, tyne alle avtaler og det ene med det andre, over tid vil bygge opp en type motvilje som gjør at ingen vil skynde seg med å komme til din assistanse hvis du en vakker dag befinner deg til knes i mannskit. Det er mer sannsynlig at de vil ta et skritt tilbake og nyte synet av en kødd som plages med noe. Hva mer behøver du å vite om propaganda?
Bruk av heroin til rusformål fører lett til utvikling av avhengighet. Heroinavhengighet vil oftest gi seg til kjenne ved et bruksmønster med jevnlig inntak av heroin i form av flere injeksjoner per dag. Avbrudd i herointilførselen i et slikt bruksmønster vil gi ubehagelige abstinensplager (tåreflod, snue, kvalme, kolikksmerter, diaré, oppkast, uro, angst). Andre, mer sporadiske bruksmønstre foreligger også. Dødeligheten blant aktive injiserende heroinavhengige er høy og av størrelsesorden to til fem prosent per år. Prostitusjon og kriminalitet knyttet til finansiering av heroinkjøp er vanlig hos heroinavhengige.
Egentlig heter det diamorfin og det fremstilles ved å acetylisere morfinbase. Produktet ble først utviklet av legemiddelfirmaet Bayer og hensikten var opprinnelig å kurere morfinavhengighet. Det hjalp ikke. Det bare erstattet ett stoff med et annet. Imidlertid er det ikke sant at heroinavhenginhet er vesentlig annerledes enn morfinavhengighet. Begge deler handler om kroppens naturlige latskap. Den gidder ikke å selv produsere stoffer den får gratis utenfra — men det tar noen dager å gjenopprette denne balansen hvis man ikke får tilført flere opioider utenfra og denne prosessen vil – noe individuelt – oppleves som svært ubehagelig. Heroin har en litt interessant toksikologisk profil. Inntatt i moderate doser og under hygieniske forhold har stoffet ingen “giftvirkning” på kroppen. Det går rett igjennom. Man kan i teorien være en praktiserende heroinist hele livet og ingen vil merke noen forskjell hvis man ellers har styring på opplegget sitt.
Problemet ligger vel helst i årsaken til at folk begynner med “stoff” i utgangspunktet. Mye er sikkert likt i bildet siden “min tid” i det man kaller sårbar alder – grovt sett årene mellom femten og tyve, som i mitt tilfelle betyr 1978-1983 – men noe som er distinkt forskjellig er hvor mye og hvor billig kokain som sirkulerer rundt der ute. Var det også Bayer? Kokain ble ihvertfall syntetisert og introdusert som legemiddel omtrent samtidig med heroin. Jeg mener å huske at det var tyskerne, men det var visst noe med en japaner også. Det er ikke viktig for poenget, som til å begynne med er at tyske soldater under den første verdenskrig gikk på kokain, mens under den andre gikk de på metamfetamin. De hadde også mer aggressiv smertebehandling. Heroin opplevde høydepunktet av sin karrière på 1940-tallet, mens kokain ikke vendte tilbake til populariteten det hadde på 1920-tallet før tyske og italienske flyktninger fikk igang ny produksjon i Bolivia på 1950-tallet. De spesielt interesserte bør søke på navnet Stefano della Chiaie og lytte til hans historie. Klaus Barbie – “slakteren fra Lyon” – var innblandet i affæren. Og etterhvert også den såkalte Colonia Dignidad i Chile. Opplegget handlet selvsagt om å finansiere “saken”. Som forretningsidè ligner det å etablere plantasjer i andesregionen i Sør-Amerika – med formål å fremstille nytelsesprodukter for det europèiske markedet – foruroligende mye på noen slags hyperperversjon av det vi kaller “kolonialisme”. Vi fikk jo tobakk og sukker på den samme måten.
Motsatt hva som er tilfelle med “moderat bruk av heroin” – som er relativt ufarlig for kroppen – så har kokain (og amfetaminprodukter) ganske dramatisk degenerativ effekt på organismen — og det kan skje raskt. Man trenger neppe så mye som et år på å etablere synlige forandringer i såvel utseende som typisk atferdsmønster med litt overdreven bruk av “pepper”. Særlig når man koker kokain sammen med bikarbonat – eller bruker en annen metode – og således omdanner det til “crack”, som typisk røykes i en glasspipe. Da er ikke veien lang til forfallet, som man forsåvidt kan si satte inn da man gikk til et så desperat skritt som å lage crack og røyke det, til tross for alt vi vet om hvor destruktivt det er. Hva er det som skjer med folk? Crack dukket så vidt jeg kan huske først opp i USA omtrent samtidig med Miami Vice og AIDS. Det tok ikke lang tid før stoffet var etablert både som det farligste og det mest populære. Men det er jo for fanden førti år siden nå. Hvorfor snakker folk om crack i Norge i 2024? Hvis dette fester seg i narkomarkedet bør det ikke ta særlig lang tid før vi begynner å oppleve mye “freakish” kriminalitet i kjølvannet av de som danner crackavhengighet. Det ble sagt om typiske gateheroinister i Oslo på 80-tallet at “de skyr ingenting” men jeg tror man kanskje overdrev litt. De fleste av dem så ut som ganske engstelige typer for mine øyne, bortsett fra akkurat mens de var rusa, men da var de jo også fullstendig funksjonsudyktige. Bare snøvel og svikt i kneleddet. Men crack er noe helt annet. Det gamle uttrykket å være “blåst i hodet” passer neppe særlig mye bedre på noe annet enn det som skjer med crackbrukere. Da kjempebeslagene av kokain i banankasser skjedde spekulerte jeg litt rundt dette. Hva betyr det? Hvor mye har passert gjennom uten å bli oppdaget? (Vi må anta at de som brukte “bananruta” har lagt om logistikken sin nå.) Jeg ville trodd mer på hypotesen om at kokainen bare var i transitt og at den var egentlig ment for markedet i Tyskland, hvis det ikke var for at samtidig med de to tonnene i Norge så ble det beslaglagt femti tonn i Tyskland (eller var det i Nederland eller Belgia? Det betyr uansett det samme, fordi det er der de store havnene ligger).
Om varene kommer fra Bolivia, Peru, Ecuador eller Colombia er forsåvidt “hipp som happ” fra en norsk synsvinkel. Produktet er uansett det samme. Problemene på norsk jord endrer ikke karakter uansett opprinnelsesland. Imidlertid finner jeg det litt halvinteressant at det var så relativt mange “fengselsopprør” i Ecuador under den samme perioden som de kom mer i fokus som kokainleverandør. De antar at bandene som styrer kokainhandelen styres fra fengslene. Følgelig virker det som om det har foregått noen slags fiendtlig maktovertagelse i den kriminelle underverdenen på stedet. Jeg vet selvsagt ingenting om hvem som “vant” og hva de fikk i premie, men det er uansett “aktivitet” som er relevant i helhetsbildet. Det som ihvertfall er fullstendig idiotsikkert er at kokainindustrien er en konsekvens av etterspørsel. Folk vil ha dop. De har masse penger og nå vil de feste. Sånn er dynamikken i det hele, ihvertfall så langt “vanlig” kokain angår. De tar det av den samme grunn som de drikker. Det er en del av ritualet. Det handler om å “komme i form” og nyte en kveld på byen eller noe. Du vet. Legge inn et ekstra gir og alt det der. Crack har imidlertid en helt annen ånd over seg. Crack er temmelig desperate greier. En “innadvendt” rus om du vil, mer som heroin — som jo ser ganske stygt ut utenfra, men den berusede selv synes de har det helt topp. Bedre blir det ikke – fra deres synsvinkel – hvilket i seg selv naturligvis er tragisk, men ikke desto mindre sant. Den beste belønning en heroinist kan få er mer heroin. Om crack fungerer på samme måte vet jeg strengt tatt ikke, men jeg tror ikke det. Crack minner mer om andre beryktede substanser, som PCP (“englestøv”) eller såkalt krokodil (som tar deg til bunnen i rekordfart). Hvis man av noen årsak ønsket å lage en zombie – en viljeløs person som er strippet for alt annet enn ønsket om å adlyde sin herre og mester – ville man komme langt med sånne substanser.
Etter min mening inntreffer den desperate tilstanden tidligere i den kronologiske årsakskjeden enn misbruket av stoffer som fjerner de delene av bevisstheten man ikke orker å forholde seg til. Sånn sett er det noenlunde samme idè som nervepiller, eller det å “drikke sine sorger bort”. Det virker en liten stund, men snart er denne løsningen et enda større problem enn det man forsøkte å kurere i utgangspunktet. Det betyr ikke at det gamle problemet forsvinner, bare at det nye problemet tar over som det mest akutte i livet. Blant annet av denne årsak er det vanskelig å kurere misbruk bare gjennom å kurere misbruk, hvis du skjønner hva jeg mener. De klarte jo ikke å konfrontere selve problemet forrige gang, så hvorfor skulle de lykkes noe bedre etter å ha vært igjennom en svekkende syklus av ustabil livsførsel? Noen få lykkes med å ta seg sammen helt på egen hånd, men dette er ikke det typiske mønsteret. De fleste behøver mye hjelp og oppfølging gjennom lang tid, i den grad de overhodet ønsker å bli rusfrie, såkalt gode samfunnsborgere. Hva om det er selve samfunnet som fremkaller trangen til å ruse seg? Hva om de ser det samme som meg, de bare har ikke mine stålnerver? Angsten tar dem. Jeg forstår dette. Men det hjelper ikke å ta dop, det bare gjør alt mye verre. Du vet. “Pisse i buksa for å føle seg varm på en kald dag” og den typen ordtak. Lindringen er kortvarig. Om selve problemet er det ellers å si at rusmisbrukerne har generelt sett rett: Vi har laget en forferdelig verden – selv om dette aldri har vært nødvendig, eller ønskelig – hvor det som ligner uoverkommelige problemer står i kø. Alt er konsekvensene av “menneskelig virksomhet” uten noe annet – og bedre – formål enn å “tjene penger”. Menneskelig kannibalisme er ikke fysisk, men “åndelig”. Vi spiser hverandres livsenergi gjennom “transaksjonsatferd” innenfor rammebetingelsene av et spill om penger. Ikke engang under gudekongenes epoke i bronsealderen hadde man så perverse forskjeller mellom de få og de mange som vi har i den moderne verden. Hvorfor er det slik?
Som de gamle sier, “en fersk fisk i hånden er bedre enn ti bøtter rakfisk på loftet” – eller noe som betyr omtrent det samme – og med dette mener de at man skal sette pris på det man har. Eller får. Alt ettersom. Dessuten er det ikke bare gode ting som kommer ramlende ned fra oven. Saken handler om en kar som hadde hensatt sine bøtter to med rakfisk oppe på loftet. Siden glemte han hele saken. Det skjedde vel noe spennende. Hva vet jeg? Ettersom han fortalte mistet han den ene bøtta på vei ned fra loftet året etter. Det er dette saken handler om, altså en av de fem mest originale måtene man kan gjøre boligen sin ubeboelig på. Vi kan også fastslå at de flyktige aromaene i en bøtte med rakfisk som får stå på et loft over sommeren vil utvikle seg i kraftfulle retninger. Selv ankom jeg jo stedet etter at han hadde prøvd å vaske ned elendigheta på alle måter han kunne komme på, men det luktet likevel som om det nettopp hadde skjedd.
Det endte med at jeg takket nei til jobben. Han ville ha en pris på å ta opp gulvet, dyprense hva som enn er under der, og legge det tilbake igjen, hvilket i seg selv ikke er vanskelig, men siden poenget med dette åpenbart handler om stanken så vil jeg ikke love noe. Jeg foreslo at han kunne ringe Oslo Universitet og spørre om de har noen eksperter på lukt og luktstoffer. Til syvende og sist handler jo dette tross alt om kjemikalier. Hvis han er heldig finnes det enkle midler som tar kverken på fiskelukt, men jeg har selv ikke noe greie på sånt. Han får nå ha lykke til uansett. Herregud for et opplegg. Jeg vil faen ikke ha ansvaret for hvordan dette ender. Det er ihvertfall sikkert. Grensene for hva man som håndverker bør ta på seg av arbeid er ganske konsise, men dette er den viktigste av dem alle: Start aldri en jobb uten å du har en fullstendig fette krystallklar definisjon av hva ordet “ferdig” betyr. Dette kan ikke understrekes sterkt nok.
Når det er sagt så bruker man jo visse klassiske materialer som murer. Hva er det første du tenker på når du hører ordet sand? Nesten alle svarer enten stranda eller ørkenen, men selv tenker jeg på det som et materiale. Vanlig mørtel består jo av omtrent to tredjedeler sand — og mørtel er som alle vet grunnlaget for nesten alt mureren gjør. Det er murverkets limstoff. Riktignok går det an å “stable tørt” – det gir til og med ofte et penere resultat når man jobber med synlige natursteinflater – men selv da er det en fordel å legge i en skje med mørtel her og der i bakkant. Det gjør alt mye mer stabilt. Uansett, vi snakket om sand. Visste du at det er bare noen ganske spesifikke typer av sand som kan brukes til konstruksjonsformål? Det er derfor oljestaten Dubai importerer idiotiske mengder sand fra Australie nå for tiden. De har jo brukt opp all sin egen gode sand på de gigantomane øyprosjektene sine. Ørkensand er ubrukelig. Den må tas fra havet. Men det er ikke så mye sand som folk tror nedi havet — og alt som finnes der har brukt noen millioner år på å bli vasket ned fra fjellene av diverse vannveier.
I Norge har vi hatt istid, som resulterte i at vi har mer enn nok god sand til vårt eget bruk. Men skal vi eksportere? Saken er at nesten alle har sluppet opp for konstruksjonssand av bra kvalitet som også er enkelt tilgjengelig. Nå går de løs på elveløp, strender og andre steder hvor det lar seg gjøre å “stjele” sand — organisert av en “sandmafia” som bringer alt frem til sluttleddet i lastebiler etter å ha kjøpt opp alt som de små leverandørene kan skaffe med bøtter, ryggsekker eller hva de bruker. Sånn fungerer hverdagslivet i byggebransjen i mange land. De har en hel næringskjede som bare driver med sand. Visste du at sand er hinsides enhver sammenligning det mest brukte materialet i verden? (Vi tar forresten et lite forbehold for vann, men sand er definitivt enten nummer en eller to.) Men det må altså være sand som oppfyller visse krav til kornenes struktur og størrelse. (De som ønsker en teknisk redegjørelse ved dette tidspunktet får etterforske saken selv.) På grunn av dette kan man altså ikke bare bruke ørkensand, som araberne jo har mer enn nok av, man må på en eller annen måte skaffe god sand. Men fra hvor? Det pågår endel “fangsting” av sand fra havbunnen, men de har begynt å legge merke til at dette fører til at strendene forsvinner. Havet henter rett og slett mer sand ut til der det er “hull” og fyller dem igjen. Snipp snapp. Det er jo enkelt og greit. Bortsett fra at strendene forsvinner. Derfor er det nå “kontroversielt” å hente sand fra havbunnen. Konsekvensene er jo i beste fall bare ubehagelige, for de som får en strand mindre å spasere barbeint på, men i verste fall akselrerer det lokal landerosjon generelt sett. Bølgene rekker lengre inn på land når det er mindre sandstrand til å “bremse” dem. Alt dette skjer imidlertid på en “sakte men sikkert” måte som virker ustoppelig nå.
Her er skiftnøkkelen i flymotoren: Vannkraft. Nærmere bestemt demninger. De stanser den naturlige flyten av sand mellom fjellet og havet. Det bygger seg etterhvert opp ganske bastante mengder med slike “sedimenter” foran en demning. Og ikke bare sand. Alle som vet noe om Egypt har ved en anledning filosofert over hva Aswandammen har betydd i forhold til de årlige oversvømmelsene av Nilen som tradisjonelt var hvordan de fikk gjødslet dyrkningsjorden sin. Nå ligger det seksti år med oppsamlet gøgge bak muren der. Og sånn er forholdene i det store og hele over resten av verden også. Alle som overhodet kan har jo bygget ut vannkraften sin. Følgelig har de blokkert for strømmen av alskens partikler som elvene “mater” havet med. Til gjengjeld køles det på med kunstgjødsel i det sterkt industrialiserte jordbruket, og mye av dette havner i havet. Lang historie kort: Bildet ser ikke bra ut. Faktisk er det så stygt at mange rett og slett nekter å se på det. De vil ha alle sivilisasjonens goder, men de vil ikke vite noe om hva ting egentlig koster. Så de holder seg for ørene og sier la la la. Jeg skjønner dem godt. De vil jo heller ikke ha noe med den jævla rakfisken å gjøre. Hvorfor skal jeg rydde opp etter andres dustetabber?
PFAS er en gruppe menneskeskapte kjemiske stoffer med høyt innhold av fluor som gir dem spesielle egenskaper. Samtidig som disse kan utnyttes i industrielle anvendelser, er PFAS-er miljøgifter og blant de mest bekymringsfulle stoffene vi omgir oss med. Stoffene finnes i en rekke produkter vi bruker, som tekstiler, matemballasje og kjøkkenutstyr, kosmetikk, skismøring, og brannskum.
Så vidt jeg vet brukes PFAS lite i dag, men det er ikke forbudt så strengt tatt vet vi ikke. Imidlertid vil det lede til alvorlige PR-problemer, og muigens til og med kroken på døra, for et firma – ihvertfall her i vesten – hvis det kommer ut at de bruker PFAS i produktene sine; så med bakgrunn i dette er det “rimelig å anta” at de fleste ikke vil ta den risikoen. Ikke desto mindre protesterer den kjemiske industrien mot at EU nå skal forby all bruk av PFAS. Hvorfor? Fordi det er et evighetsstoff. Det brytes simpelthen ikke ned i naturen, det bare går rundt og rundt i kretsløpene, med varierende grader av skadelig giftighet i forhold til organismer som PFAS passerer gjennom, inkludert oss. Nyrer og lever er ikke begeistret for stoffet. Testiklene krymper også. Men hva har det å si så lenge det gjør ytterplaggene regntette og hudkremen glatt? Folk er jo ofte villig til å betale med alt de har av liv og helse for å oppnå en flyktig følelse av skjønnhet og velvære.
Men nå setter vi over til språkavdelingen. Hva betyr det at noe er bekymringsfullt? Eller rettere sagt: Hva betyr det når Miljødirektoratet ikke kan norsk? En ting har ikke noe sjelsliv. Den kan per definisjon ikke være “full av bekymringer”. Det kan imidlertid du. Det er jo viktig at vi plasserer ansvaret riktig. En ting kan imidlertid være bekymringsverdig – altså verd dine bekymringer – av mange ulike årsaker. Er dette meningsløst flisespikkeri over språklige detaljer som ikke har noen praktisk betydning? Jeg synes ikke det. Mye av vår virkelighetsoppfatning defineres jo av språket. Det folk egentlig sier her er at det må være greit å være en sjuskete slusk. Og jeg er forsåvidt enig når det gjelder typisk vanlig sludder og sladder blant folk, jeg er bare ikke enig når det gjelder viktige formuleringer på statsnivå. Da bør man helst være både presis med informasjonen og formelt korrekt med språket. Eller uangripelig om du vil. Noe mindre kler ikke staten.
Noe annet som ikke kler staten er når det i større grad “tilrettelegges for næringslivet” enn for de fundamentale livsbetingelsene til både vår egen og alle andre arter. Riktignok er det et argument at vi har svært vanskelig for å oppnå de materialegenskapene som kjennetegner polyfluorider på “alternative måter” — men så får konsekvensen heller bli at vi må klare oss uten den “kjemiske magien” som tilsynelatende forenkler livet for folk, men som samtidig også forgifter dem sakte men sikkert. Herregud. Hele dette opplegget er så evneveikt at jeg får vondt i hodet av det. Det er som å argumentere for at man presterer bedre på jobben hvis man tar kokain. For noen er det sikkert sant, men for de aller fleste vi det fungere særdeles lite bra over langen, selv om man kanskje opplever et kick av inspirasjon mens konseptet er helt nytt og revolusjonerende. Det er jo det som ofte skjer med de som danner et avhengighetsforhold, enten man vil definere det som fysisk eller psykologisk. Først synes de greia er helt sensasjonell, men siden kommer “bivirkningene” mer på banen, og etterhvert tar de helt over. Da blir det slik at man “må ha mere stoff” for å unngå “nedturen”. Konseptet med “ekstra energi” er bare operativt helt i starten. Nyforelskelse, kan du si. Siden blir forholdet mer komplisert. Uansett, de største synderne i forhold til PFT er selvsagt 3M, DuPont og de der, som har blitt tvunget til å utbetale erstatningsbeløp i milliardklassen på grunn av stoffenes skadevirkninger, særlig lokalt i områder hvor det har foregått såvel produksjon som utslipp av miljøgifter. Sånn fungerer disse tingene. Når et firma oppdager at de må punge ut med store penger fordi de opererer på en spesiell måte vil de generelt sett endre praksis. Idèen om å tjene penger dominerer jo alle andre hensyn i næringslivet. Folk tar ikke idiotisk risiko hvis det ikke er gode sjanser for idiotisk fortjeneste, men det er det normalt ikke innenfor kjemisk industri. Deres opplegg handler om jevn produksjon i henhold til jevn etterspørsel. Lav fortjeneste per solgt enhet, men i store kvanta.
Det er litt deprimerende at ting må bli beviselig både dødelig kreftfremkallende og det som verre er før myndighetene nølende går med på å forby jævelskapen, men bare hvis det ellers ikke er til hinder for “næringslivets interesser” (kort fortalt, å tjene penger). Vi har av årsaker jeg ikke forstår nærmest nesegrus respekt for såkalte gründere og denslags entusiastisk fantepakk, med alle sine store planer, mens vi ellers ikke vier noen særlig oppmerksomhet til “folkehelse” og lignende konsepter. Hørte jeg ordet “matvaresikkerhet”? Det er ikke noe holdbart argument at det er billigere å importere visse produkter enn å fremstille dem her hjemme. Det gjelder jo bare akkurat nå, Bør Børson. Om neste år kan ingen spå, men det virker som om de har mange “vanskeligheter med været” i forhold til hva de har vært vant til, både her og der. Selv er jeg på ingen måte noen agronom, men jeg vet nok om hjemmedyrking av grønnsaker og denslags til å ha fått med meg at jo vanskeligere vær, jo vanskeligere jobb. “Passende mye regn” er for eksempel en ganske avgjørende faktor i dette bildet. Vanning er også noe som er i vanlig praksis — men da må man jo ha vann. Det går litt rundt og rundt, dette her. Grunnvannet varer ikke evig. Den delen av delstaten Almeria i Spania som går under navnet plasthavet – hvor de dyrker mye av det som eksporteres til Europa generelt, selvsagt også inkludert Norge – vil ikke kunne holde på som de gjør særlig mye lenger. De borer brønner. Grunnvannet synker. Ved et tidspunkt vil de oppleve tilbakeslag fra havet, i praksis at grunnvannet begynner å bi saltholdig. Da er det kroken på døra for dem. Men jeg tviler på at det finnes noen beredskapsplaner for hvordan all plasten skal håndteres etter at virksomheten på stedet har dødd ut. Kanskje det bare vil blåse på havet èn dag og inn i ørkenen den neste. Tumbleweeds av krympeplast som flagrer rundt i landskapet. Litt lengre innenlands i Almeria ble jo som alle vet de fleste klassiske spaghettiwesterns på 60 og 70-tallet spilt inn. Kulissene står der tildels ennå. De best bevarte har blitt gjort om til noen slags “opplevelsessentre” med westerntematikk. Yippi-kay-ey som han Bruce Willis sa.
Den genetiske koden vil variere avhengig av hvilken art som skal bygges, for eksempel et grantre, en ulv, en bakterie eller et menneske. Jo større forskjellene er, jo mer ulike er organismene. For eksempel har DNA-koden til et menneske mye mer til felles med DNA-koden til en elefant enn DNA-koden til en blåklokke. Veldig mye av DNA-koden er likevel lik mellom de ulike artene, fordi mange grunnleggende prosesser i celler og vev er like og alt liv har samme opphav. For eksempel finner man igjen omtrent 60 prosent av bananfluas gener i en liknende form i mennesket. Dette er grunnen til at man kan bruke andre organismer, som bananflue, til å studere gener i mennesket og andre dyr. Det samme gjelder hos planter. Dette kalles å bruke modellorganismer.
Som alle vet finnes det ikke noe sånt som to identiske sett med DNA, men jo nærmere man er i slekt med noen, jo mer likt vil arvestoffet være. (Rimeligvis!) Det er slik sett ingen kunst å påvise slektskap ved hjelp av DNA-tester i våre dager. Sånt er ren rutine. De spennende tingene i disse tider skjer innenfor studier av DNA-fragmenter i jordsmonn. Dette er en komplisert prosess som krever computerkraft “på neste nivå” siden det kan sammelignes med å prøve og sette sammen lesbare sekvenser av en bok som er klippet fullstendig istykker og strødd litt tilfeldig her og der. Men det skjer. Det blir gjort. De rekonstruerer arvemateriale fra den epoken vi kaller pliocen, som startet for 5,3 millioner år siden – da miocen sluttet – og gikk over i pleistocen for 2,6 millioner år siden, det vil si ved inngangen til den istiden som fortsatt pågår. Ved dette tidspunkt dukker mennesket opp, tilsynelatende først i Afrika. Ihvertfall har vi ingen beviser på noe annet. Imidlertid vet vi at miocenepoken var da det fantes størst artsmangfold av primater her på jorda. Vi har bare omtrent 500 av dem nå i dag, mens det var mer enn ti tusen på den tiden. Lokale populasjoner av disse kan i teorien ha overlevd og utviklet seg i retning av homininer, det vil si hva man på godt norsk kaller “menneskelignende skapninger” (men som ingen ville oppfatte som “mennesker” hvis man møtte dem).
Det eldste fossil etter homo sapiens vi så langt har funnet er 300.000 år gammelt og befant seg i Jebel Irhoud, Marokko. Hvilket for tiden betyr at vi er alle marokkanere, eller rokkere som vi sier på slang. Deretter følger et hull på hundre tusen år før de to neste eksemplarene ble funnet i Etiopia. Følgelig er det ikke mye vi kan si om våre eldste forfedre, annet enn at de levde i Afrika. Selvsagt har vi ingen DNA fra disse individene. Vi klassifiserer dem på grunnlag av skalleform, hoftenes beskaffenhet og så videre. Men det vi først og fremst bruker til å sortere det ene fra det andre innenfor menneskenes utviklingshistorie er teknologi. Hva slags redskap brukte de og hvordan ble de laget? Av åpenbare årsaker finner vi forholdsvis mange flere eldre steinredskaper enn diverse rester etter organisk materiale, inkludert bein, hår og annet som blir igjen etter døde mennesker. Likevel må vi tenke at de gjorde det beste de fikk til med det de hadde. “Oppfinnsomhet” er jo en interessant egenskap. Det krever en bestemt form for resonnement i forhold til ting man “oppdager”. For eksempel vil man uunngåelig oppdage konseptet “nål” hvis man spiser fisk med mange små og skarpe bein, men derfra til oppfinnelsen av “nål og tråd” er det et stykke mentalt terreng som må tilbakelegges. Dessverre er intet av det vi typisk lager ved hjelp av nål og tråd ting som holder seg særlig bra over svært lange tidsrom, så det er uråd å si noe om hvor gammelt dette konseptet er. Hvor lenge har det vært aktuelt å lage klær? Vi kan i det minste si at hvis du er mann ønsker du å ha noe som beskytter skrittet ditt hvis du holder på i krattskog og denslags. Å fly rundt i terreng preget av einer og skarpe kvister med rumpa bar er ikke noe man kommer til å gjøre mange ganger for å si det slik. Du vet. På jakt etter småvilt eller noe. Man må jo beskytte kroppens sårbare områder. Spørsmålet er hvordan folk løste dette for to millioner år siden.
Det er ikke enkelt å “definere” konseptet menneske. Teknisk sett bruker vi ordet sapiens for å markere at det handler om bruk av hjernen, men dette er åpenbart ikke nok. Det er jo mye mer som foregår med mennesker enn bare våre “smarte” egenskaper. Selvsagt er det bra om folk er “flinke i hodet” men hvis det stanser der duger det ikke til mye. Ting skal jo gjøres, ikke bare behandles i forstanden, eller hva det nå er man driver med. Forutsatt at man ellers har normalt sunn fornuft vil jeg påstå at man kommer lengre med handlekraft enn hjernekraft. (Med det lille forbehold at det henger mye på hvor man har tenkt seg.) Dessuten er det et ikke uvesentlig poeng at “tingene vi lager” – eller teknologien vår om du vil – er de eneste objektive beviser vi har for vår angivelige superintelligens. Og jeg har “noen spørsmål” om dette. Vi opplever jo visse negative bivirkninger av det såkalte fremskrittet. Ikke sant? Alle har noe, selv om de ikke er enige om detaljene. Noen snakker om at de gode tidene medfører dekadanse blant folk. Andre snakker om miljøsaker. Noen synes å være preget av “religiøs panikk” og flyr rundt med håret i brann mens de skriker om dommedag og det som verre er. Alle vet allerede alt dette. Men det er som de fjerne blånene man kan se mot horisonten når man bor i et fjellandskap. Visst er de der og man kan godt se dem, men livet foregår her. Ingen har egentlig særlig mye mer energi enn hva de behøver for å håndtere sine egne affærer. Du vet. Fra dag til dag. måned til måned. Om man siden går i et demonstrasjonstog eller møter opp et sted “for å markere solidaritet” eller noe, har i virkeligheten ikke så mye å si. Jeg mener, det er selvsagt bra for din egen sjelefred at du gir uttrykk for “ting som plager deg” og det ene med det andre, men ellers betyr det lite. Din politiske kraft ligger i stemmeseddelen, ikke i “røsten”, uansett hvor høyt og mye du snakker. Det føles kanskje ikke som makt når man står der i boksen og putter en valgliste nedi konvolutten, men det er ekte makt. Det er sånn vi får de stortingspolitikerne vi har, som igjen er de som lager lovene vi alle må innrette oss etter. Derfor skal man ikke undervurdere dette, men ta det alvorlig. Vær seriøs. Ikke vær et troll.
Det finnes eldre teknologier, men acheulisk steinindustri er hvor alt det “kunstferdige” begynner. Det er litt omdiskutert hva de såkalte håndøksene fra denne halvannen millioner år lange perioden handlet om. Folk kan prøve selv. Det er på ingen måte enkelt å hamre til den karakteristiske dråpeformen i èn stein, ved hjelp av en annen stein, en hammer av horn, pluss noen andre redskaper. De som har mye trening klarer det kanskje på en dag, men det tar typisk noen tusen arbeidstimer å øve inn håndlaget. Selv tror jeg at de fungerte som en slags valuta, men innenfor den kulturelle praksisen vi kaller “gaveøkonomi”. Folk på den tiden skjønte seg selvsagt på å bedømme hvor bra arbeid det var og så videre, så avhengig av tingens kvalitet kunne man sikkert kjøpe noe, selv om bildet er høyst uklart. Tanken er ellers at noen som har noe slags ærend vil bringe med seg “valuta” for å skape velvilje og få fortgang i saken. Ting fungerer jo mer eller mindre sånn ennå. Folk jobber typisk både raskere og bedre når de får bra betalt. Både bygningskontrollen, politiet, tollen og biltilsynet er mer effektive og medgjørlige når man viser dem den respekten de synes de bør ha, og ikke hisser seg opp og sånn. Mennesker er “transaksjonelle” dyr. Vi har en tendens til å tenke “likt for likt” nesten uansett hva det handler om. Det er jo mye enklere å være grei mot noen som selv er grei. Vi observerer forresten lignende atferd også hos andre arter. For eksempel hender det at katter bringer med seg “gaver” til husholdningen, selv om det er måtelig hvor begeistret man klarer å bli over halvdød småfugl i stua og den typen ting. Å spise dem blir ihvertfall ikke aktuelt. Så får katten heller bli så fornærmet som den vil. Kom tilbake når du har laget en acheulisk steinøks, pus. Da blir jeg imponert. Hvorom allting er, du kan si at hovedpoenget mitt handler om “det sapiente”. Homo sapiens er mer et rasistisk konsept enn saklig terminologi, særlig fordi det er så vanlig å tenke på våre forfedre som “primitive skapninger” selv om de beviselig var minst like smarte som oss. Hvis to individer fra det man skal ha til å være forskjellige arter kan formere seg med hverandre og få fruktbart avkom så snakker vi jo ikke om “artsgrenser” slik de normalt defineres (for eksempel kan hester og esler formere seg med hverandre, men avkommene deres – muldyr – blir sterile, slik at de har utviklet seg langt nok bort fra hverandre til at de er etablert som “ekte arter”). Alle nålevende mennesker som ikke er “innfødte afrikanere” har jo noen prosent genmateriale fra neandertalere (og/eller denisovarer) i seg — og materialet er av en slik beskaffenhet at det må ha vært “vanlig” å utveksle bruder, eller hvordan det foregikk. Ihvertfall over en periode på omtrent ti tusen år.
Det er ikke egentlig forsvarlig å sammenligne menneskehjernen med computere – vi er mange millioner lysår mer avanserte enn computere noensinne kan bli – men det er ikke urimelig å snakke om forskjellen på hardware og software. Eller maskinkraft og programvare. Det er to svært forskjellige ting, konseptuelt sett, selv om de fungerer i et symbiotisk samarbeid. Saken er at menneskehjernen har ikke endret seg – eller rettere sagt, den har krympet litt – siden tidsalderen for cro-magnons og enda tidligere. Helt siden han fra Jebel Irhoud, som allerede har blitt nevnt. Neandertalere hadde i snitt omtrent tyve prosent større hjerne enn oss, men den var annerledes strukturert. Vi vet ikke hva dette har å si – om noe – for atferden deres, men vi har grunn til å anta at de hadde mye sterkere sanser enn oss. Syn, hørsel, lukt og så videre. Dette medfører kanskje en forskjelligartet “verdensfølelse” men det er vanskelig å si noe om. Kanskje det er som å befinne seg i noen slags hallusinogen rus til enhver tid? Sansefordreining skal jo visstnok være en av de mest typiske erfaringene folk opplever når de tar sånne stoffer. Men det blir selvsagt bare et kvantum ganske uansvarlig spekulasjon. Alt vi vet er at alle andre versjoner av mennesker enn det vi kaller homo sapiens forsvant i løpet av den pleistocene epoken. Som alle vet startet jo holocen for omtrent tolv tusen år siden, men det diskuteres om man skal definere antropocen – fra og med året 1950 – som en egen tidsalder, fordi mennesket er nå i praksis de som bestemmer hva slags arter som skal dø ut og hvilke som skal fortsette å eksistere i sine naturlige habitat. Dette gjelder alle arter, ikke bare de ganske store og lett synlige dyrene, men også planter, insekter, sopp og annet. Saken er at mange skapningers livsstil krever ganske mye større områder som de kan “spre seg” mer eller mindre fritt innenfor enn hva vi er villige til å gi dem. Mennesker trenes ikke typisk opp til å tenke på naturen som “noe levende, som vi er en del av” men snarere som “noe annet, som vi er forskjellig fra”. Jeg tror ikke dette er sunt. Det virker nødvendig å tenke helt nytt om disse konseptene. Jeg mener ikke at folk skal bli økohipper, bare at de skal bli litt mer transaksjonelle i forhold til naturen også. Du vet. Likt for likt. Hvis vi er greiere mot naturen vil den også være greiere mot oss.
