Måned: juli 2024

«Altmark»-saken var en hendelse under andre verdenskrig der flåtestyrker fra Storbritannia bordet et skip fra fiendestaten Tyskland utenfor kysten av Norge, som da var nøytralt. Hendelsen skulle få meget store konsekvenser for det videre krigsforløpet for Norge, og bidro i stor grad til å akselerere den tyske planleggingen av et angrep nordover mot Norge og Danmark. Samtidig var bordingen av «Altmark» i Jøssingfjorden den inntil da mest alvorlige krenkelsen av norsk nøytralitet, og også norske myndigheter reagerte skarpt på hendelsen. «Altmark»-saken førte uansett til en opptrapping av planene for en tysk invasjon av Norge og Danmark. Fem dager etter hendelsen, den 21. februar 1940, fikk general Nikolaus von Falkenhorst i oppdrag av Adolf Hitler å starte planleggingen av det som fikk navnet operasjon Weserübung. Denne operasjonen ble iverksatt mot Danmark og Norge den 9. april 1940.

Ifølge historikerne fantes det et svensk nazimagasin kalt Sverige Fritt og der ble det den 31. januar 1941 – altså et godt stykke inn i den perioden av norgeshistorien som vi kaller “okkupasjonen” – publisert en artikkel som to uker senere ble gjengitt i Fritt Folk, hovedorganet til partiet Nasjonal Samling i Norge. Dette er første gang vi støter på ordet jøssing. Det ble opprinnelig introdusert som skjellsord for en engelskvennlig person som også er motstander av den tyske okkupasjonen og Najonal Samling sitt “marionettestyre” av landet. Tanken den gangen må ha vært at de skulle finne på et ord som var motvekt til quisling, som allerede i 1941 var godt etablert som skjellsord for en som stiller seg på okkupasjonsmaktens side, men det gikk neppe mange minutter før jøssing ble tatt i bruk som hedersbetegnelse på de som er “passive motstandere” i forhold til tyskerne og deres allierte, det vil si “gode nordmenn” sånn som dette ble tolket den gangen. Hva tenker du? Ville du selv vært quisling eller jøssing? Svaret ligger i at det er få prinsipielle forskjeller mellom nazister før og nå. Det er akkurat de samme typene som mener akkurat de samme tingene av akkurat de samme årsakene.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Igjen må det minnes om at selv innenfor en så notorisk organisasjon som SS – Schutz-Staffeln – var det langt mellom “virkelige psykopater” og man ender umiddelbart i en blindgate dersom man forsøker å utdefinere Hitler og gutta som en anomali innenfor menneskehetens historie. Det er de jo ikke. Noen av dem var utvilsomt fette sinnssyke, men de fleste var helt normale mennesker. Personkult rundt en sterk og karismatisk lederfigur forekommer den dag i dag — faktisk til en sånn grad at man er mer lojal mot lederen for den politiske bevegelsen enn man er mot både loven og statsmakten i sitt eget land. Fenomenet Donald Trump er svært likt fenomenet Adolf Hitler sånn sett. Det er jo ellers urimelig å påstå at Trump representerer et mer “ekte” Amerika enn Biden, jeg vil snarere si tvert imot, men det er heller ikke poenget her. Det handler om den politiske kjøttvekta. Hvor mange følgere har du? Det er hva alt koker ned til i disse dager. Republikanske politikere i USA har forandret seg sterkt siden 2015, i det minste utenpå. Ser man nøyere på opplegget deres så får man jo inntrykk av at de er der hvor de er nå på grunn av en plan som ble lagt etter at Ronald Reagan tapte valget for Jimmy Carter i 1976. Noen har snakket sammen og bestemt seg for å samarbeide om visse politiske mål. Før den tid var det dårlig til intet samarbeid mellom de “nasjonale” og de mer “religiøse” operatørene på høyresiden. For eksempel er abortkampen en fanesak for noen, mens “ekteskapet som hellig institusjon mellom mann  og kvinne” er noe andre vil dø for. Mest populært er likevel innvandringsspørsmålet, som i praksis fungerer som nåtidens versjon av gammelnazistenes “jødespørsmål”. Mange har jobbet veldig flittig med å skape en veldig angst rundt migranter, flyktninger, innvandrerer eller hva man ønsker å kalle det. De insisterer på at situasjonen er farlig. De insisterer på at det finnes skjulte krefter som forgrener seg langt inn i norsk politikk og som jobber for å erstatte Europas urbefolkning – de hvite – med diverse andre og antatt mer “samarbeidsvillige” forlkeslag enn de like antatt “kulturelt overlegne” hvite befolkningsgruppene.

Ikke for det, også forrige gang nazismen var populær var de ikke merkbart mye mer vennlig innstilt mot “negre” enn mot jøder, forskjellen besto vel bare i at jøden ble betraktet som utspekulert og intrigant – en verdig intellektuell motstander – mens negre ble sett på som dyr det knapt var noe poeng i å forsøke og snakke til. Fra nazistene i USA sitt ståsted er det ønskelig å “bortvise alle palestinere fra Gaza”, noe også visse europèiske meningsfeller støtter sterkt. Så hva snakker vi om her? Worst Case Scenario (WSC) er at de dreper dem alle sammen. Det er lite sannsynlig at dette vil skje men det er ikke utenkelig med dagens politiske klima i Israel. Egypterne sier at de vil motsette seg forsøk på å drive palestinerne over grensen og inn i Egypt, men det gjenstår å se hva dette betyr i praksis. Hvis noe sånt skjer vil verden uansett ha et massivt flyktningeproblem. Akkurat som “alle” sa kom til å skje etter krigen i Irak. Det er jo litt etterslep med sånne ting. Det tar et år eller to før man merker “ringene i vannet” her i Europa etter diverse krigsoperasjoner på andre kontinenter – mest relevant er Afrika og Vest-Asia – men at vi kommer til å merke det er hundre prosent fette idiotsikkert. Latinamerika og hva som enn foregår lengst mot øst, altså Stillehavskysten, Sørkinahavet og så videre, har mer å si for USA (og Australia) enn for Europa, så langt som migranter angår, men på generelt grunnlag så har alle “tidligere kolonimakter” – inkludert selvsagt Danmark, men også ikke minst Storbritannia – en moralsk plikt til å rydde opp etter seg i forhold til det politiske kaoset de har skapt i visse tidligere kolonistater. Jeg vet ikke noe om hva eller hvordan, men jeg observerer en viss grad av hat og forbitrelse over disse temaene. Er du jøssing eller quisling? Vi stiller av uforståelige grunner opp moralske skillevegger mellom en norsk 18-åring i 1942 som “føler at han bør gjøre noe” og en palestinsk 18-åring i 2024 som føler akkurat det samme, av akkurat de samme årsakene. Tyskerne hadde jo også med seg noe slags halvfordøyd historisk vås om hvordan de “egentlig” har krav på det norske territoriet på grunn av rasen og det ene med det andre. Det var uansett ikke argumenter noen hadde lyst til å høre og enda færre følte at de burde ta noen hensyn til.

Det har i alle år vært vanlig på norsk høyreside å hevde at det var Storbritannias aksjon mot skipet Altmark i Jøssingfjorden som medførte at Hitler “måtte” ta både Danmark og Norge, for å sikre nordsjøflanken mot “angrep bakfra” både før og mens den svært mye viktigere Operasjon Barbasossa – altså invasjonen av Sovjetsamveldet – ble iverksatt. Magasinet Sverige Fritt praktiserte i så måte bare den samme politiske heksekunsten som de den dag i dag er så glade i på høyresiden: Ta tak i noe du selv gjør og angrip en “motstander” – ekte eller stråmann – på svært aggressivt vis fordi de gjør “noe lignende” eller eventuelt “logisk sett det samme”. Dette kalles å jevne ut terrenget. På lang sikt vil dette gjøre alle ting “flate” og det blir vanskelig å se de moralske grenselinjene. På den tiden ordet jøssing ble oppfunnet var det jo alminnelig forståelse for at Norge var under okkupasjon på grunn av quislingene, slik at det fantes en viss interesse for å si at nei, dette er det jøssingene som har gjort. Du vet. De engelskvennlige. Storbritannia hadde jo erklært krig mot Tyskland så snart Hitler gikk til angrep på Polen i september 1939, men Norge ønsker ikke å bli blandet inn i saken. Altmark-affæren endret imidlertid spillereglene. Det formelle påskuddet for å ta Norge var ikke engang så mye at britene bordet og arresterte skipet Altmark som at den norske marinens øverstkommanderende tillot Altmark å seile gjennom farvannet rundt “Bergen krigshavn” om natten. Folkerettslig sett er jo ikke en nøytral stats væpnede styrker forpliktet til å yte motstand i aksjoner rettet mot tredjepart fra en antatt overlegen krigsmakt, slik at Norge kunne ikke klandres for at Storbritannia tok seg til rette med makt, men de skulle ikke ha tillatt Altmark å stevne gjennom Bergen krigshavn. Sånn er reglene for korrekt krigføring. Eller altså, bare gale mennesker liker krig, men når det likevel skal være så galt skader det jo ikke å trekke opp noen grenser for hvor langt folk har lov til å gå, selv om “loven” teknisk sett ikke blir håndhevet akkurat der og akkurat da. Etter at det har vært krig et sted setter man jo ikke automatisk alle soldater (og andre involverte aktører) på tiltalebenken for å ha begått vold, selvtekt, tyveri og annet, fordi sånn er krigens natur, men vi lar heller ikke de unnslippe som går alt for langt og begår krigsforbrytelser.

Det finnes sikkert noen slags sære nazimiljøer hvor det å “ta en jøde” gir deg en viss status, men etter 1948 har det eksistert en konflikt i Vest-Asia som aldri hadde eksistert der tidligere: En kolonistat av aggressive “settlere” som begår systematiske overgrep mot den lokale urbefolkningen. Riktignok hadde regionen vært “et britisk mandatområde” i tredve år ved det tidspunktet, men britene var jo ikke ute etter å fordrive den lokale befolkningen for å bosette seg der selv. (De fleste briter synes det er mer enn varmt nok i Frankrike og Spania.) Og før britene ble sittende med ansvaret befant rubbel og bit seg innenfor “det ottomanske imperiet” (som imidlertid gikk under etter den første verdenskrig). Teknisk sett er det rimelig å si at “jødene” – det vil si israelerne – gjør akkurat det Hitler ønsket at de skulle gjøre: De skaffer seg sin egen stat med sitt eget opplegg, langt unna Tyskland. Nazistene forsøkte å få til tvungen massedeportering av jøder til Palestina, men det ble ikke aktuelt så de drepte dem istedet. Jeg definerer meg selv som “nøytral” i spørsmålet om det bør eksistere en egen stat for jøder, men på generelt grunnlag er jeg skeptisk til “etnonasjonalisme”. Det avgjørende er imidlertid at jeg føler ikke at dette spørsmålet angår meg selv på noen måte. Derfor er meningene mine rundt denne saken bare sjablongmessige silhuetter som dekker “alle lignende forhold” hvor jeg synes at jeg observerer en åpenbart mye sterkere part som oppfører seg hensynsløst mot en åpenbart mye svakere part. Det er ellers akkurat det samme for meg om Israel eksisterer eller ikke eksisterer. Det er like abstrakt for meg som krangel om tomtegrenser på Fillippinene. Selvsagt er det viktig for de som er på stedet og engasjerer seg i saken, bare at jeg er altså ikke en av dem. Men så er jeg heller ikke på noen måte en viktig person. Ingen behøver å bry seg om noe av det jeg sier, noensinne. Det burde de heller ikke, hvis du spør meg, fordi “min verden” er customisert og tilpasset “min egen natur”. Det er svært usannsynlig at noen – i det hele tatt – skal ha samme syn som meg på alle ting, eller engang “de fleste ting”.

Som jeg alltid sier: Hvis man er født og oppvokst i Norge, snakker norsk, har gått på norsk folkeskole og det ene med det andre, så er man for alle praktiske hensyn norsk, uansett hvor foreldrene deres eventuelt kom fra. Det finnes ingen “delt lojalitet” hos disse noe mer enn det finnes hos nordmenn med tyve-tredve generasjoner lang “innfødt” stamtavle: I utgangspunktet er alle først og fremst lojale mot seg selv og sine egne planer i dette livet. Samfunnet man eksisterer innenfor er bare et “bakteppe” som man identifiserer seg med på en annenhånds måte uansett hva og hvem man ellers er. Bare spør en person som identifiserer seg som “kristen”. Hva er viktigst av Norge og Gud? For meg finnes det ingen tvil. Norge er vesentlig mye viktigere enn Gud, selv om ingen av delene eksisterer i noen objektiv forstand. Fordi det ene er et abstrakt avtaleverk som regulerer min daglige livsførsel mens det andre – i aller beste fall – bare er en paranoid vrangforestilling. Jeg har ikke selv noe sentimentalt forhold til Norge, i den forstand at jeg får tårer i øynene når jeg hører nasjonalsangen og denslags, men jeg synes vi har et etter måten bra samfunn. Likevel er det ikke utenkelig at jeg kunne ha flyttet til et annet land mens barna mine var små, slik at de vokste opp der og etablerte slike språklige og kulturelle vaner som folk typisk har der på stedet, mer enn hva jeg hadde med meg fra Norge. Sånn er jo også situasjonen for mange. Hvis man for eksempel har gått på skole i Frankrike mellom aldrene fem og atten så vil man sannsynligvis føle seg temmelig fransk senere i livet. Er ikke det bare rimelig da? Foreldrenes betydning som “oppdragere” blir ofte overvurdert, fordi fra barnas synsvinkel er det jo sine jevnaldrende man skal “vanke sammen med” på livets vei, ikke foreldregenerasjonen, og slett ikke folk man ikke engang kjenner i et land langt borte. Selvsagt er det bare rasisme når folk innbiller seg at det er “kvalitative” forskjeller mellom nordmenn og “individer med innvandrerbakgrunn” som i tur og orden manifesterer seg som “migrasjonsproblemer”. Vi har i virkeligheten ingen særlige problemer å snakke om på dette området, fordi staten har stort sett kontroll over ting. Det forekommer sikkert litt “flyt” over svenskegrensa, eventuelt at noen tar seg hit med båt, men de som tror det er enkelt å “snike seg” inn i Norge bør ta seg noen fotturer i det aktuelle terrenget og tenke èn gang til.

Hvorom allting er, selve saken her og nå er stokastisk terrorisme — som enkelt sagt er det samme prinsippet som er i aktiv bruk når man stempler noen som et “lovlig mål” hvem som helst bare kan trakassere eller banke opp, med varierende grad av voldelig utagerende atferd på stedet. Folk blir jo myrdet på helt usaklig grunnlag. Du vet. Sånn som folk typisk snakker når mange mumler mye om at “noen må gjøre noe”. Det danner seg sakte men sikkert “etterspørsel” etter denne “noen” som skal komme for å “gjøre noe” med problemet. Noe lignende skjedde faktisk med Greta Thunberg. Ifølge sin egen historie startet alt med at hun satt og filosoferte over dette med at “noen må gjøre noe” i forhold til klimaproblemene. Plutselig gikk det opp for henne – ung som hun var i førsten – at “jeg er jo noen”. Kanskje jeg er den som skal “gjøre noe”? Dermed startet sagaen om Greta Thunberg. Den pågår fortsatt, sammen med mange andre som resonnerte seg frem til omtrent det samme som henne. Nazistenes overgrep mot jødene på 1930 og 40-tallet benyttet seg av propaganda for å fremkalle en slik type “etterspørsel” etter at “noen skal gjøre noe” på en veldig intens og malignant måte, som likevel ikke var “verre” enn den vi alle kan se hver eneste dag nå for tiden, bare at nå snakker de om “muslimer” – eventuelt innvandrere mer generelt – ikke jøder. Ellers er alt helt likt. Historiens struktur er så lik at dette ville blitt dømt som plagiat hvis det var snakk om en rettssak over opphavsrettigheter til åndsverk. De har jo bare byttet ut noen ord her og der, ellers er opplegget identisk. Herregud. Hva skal man liksom tenke om dette? Det er jo evneveikt. Det er ikke hjelpsomt å oppfordre til hat og ufred mot noen, minst av alt allerede nevrotiske minoritetsgrupper med tilpasningsvansker. På den annen side er ikke dette “jævlig viktig” heller, det er bare vanlig menneskelig ondskap. Alle har det i seg, men ikke alle har god styring over seg selv. Mange bobler helt over av entusiastisk skadefryd så å si dagen lang, men de fleste av oss nøyer oss med å smile diskrèt når en vi vet er en pompøs drittsekk har ramlet og slått seg eller noe. Det er jo ikke bra å ha evnen til å glede seg over andres ulykke – ihvertfall ikke å skamløst blotte ondskapen sin foran offentligheten – men det er definitivt en hvor gammel som helst egenskap innenfor det typisk menneskelige repertoaret av bisarr atferd. Det går neppe av moten med det første.

Det er ikke i utgangspunktet dumt å tenke at man kan kjøpe et hus som er “helt på knærne” i bygningsteknisk forstand, slik at man kan sette det i stand litt etter litt og på den måten – etter kortere eller lengre tid – ende opp med en fullgod bolig som også er fullt nedbetalt. Men det er litt på grensen hvis man ikke har noen slags peiling på bygningsarbeid. Selvsagt går det an å “lære mens man går” men det er en ganske risikabel politikk. Det er jo viktig å gjøre ting riktig, som den gamle barneregla sier. Saken er at hvis man er nødt til å leie inn en ekstern entreprenør til å lede arbeidene, så henger alt på hvor hederlig vedkommende er. Du kan være heldig, uheldig eller noe et sted midt imellom, men fordi du ikke selv har noen kompetanse er det vanskelig å se hvordan de legger opp fremdriftsplanen sin; om det er rimelig forbruk av tid og materialer eller om de “skriver timer med gaffel” som det heter i bransjen. Altså kaster bort tid med vilje. Sånt skjer. Særlig hvis man fokuserer på de laveste anbudene man får på en jobb.

Generelt sett er det som gjør at folk fortjener merkelappen idiot nesten alltid basert i en overvurdering av egne evner, en undervurdering av sakers vanskelighetsgrad, eller en ond kombinasjon av de to. Du vet. Når man bare “vader rett uti det” uten å se seg for. Så her skal du få regel nummer èn i sånne affærer: Taket må være helt og tett. Det må foreligge tilstandsrapport utført av fagmann, men i tillegg bør man leie inn sin egen konsulent for å se både på rapporten og det den rapporterer om, altså selve taket. Folk må utpå der og se på saken. De må gi tommel opp for at dette taket vil vare i minst ti år til — og selv da vil det ikke kreves mer enn vanlig vedlikehold av taksteinen, eller hva man nå har tekket det med. Blikktak er ikke estetisk pent men det har utvilsomt reddet flere gamle bygninger i Norge enn noen annen enkeltfaktor jeg kan komme på. Jeg ville heller gått for et billig objekt som har tilsynelatende bra blikktak enn noe som har “gammel takstein” – eller takpapp – av usikker kvalitet. Er det ikke egentlig litt åpenbart? Hvis man ikke har bra tak forsvinner jo en av de mest fundamentale idèene med å ha en bolig overhodet: Ly mot vær og vind. Man må uansett påregne “flere hundre tusen” for å legge nytt tak, avhengig av hvor mange odde knekk og vinkler det finnes der oppe — pluss selvsagt all skade som vannet eventuelt har gjort.

Mens vi snakker om vannet bør vi nevne rørleggeren — og elektrikeren. Byggeplassens Knoll & Tott. Man er nødt til å ha dem fordi slike tekniske anlegg må autoriseres av noen med slik myndighet – vanligvis handler det om noen spesialkurs og greier, men det er ikke særlig vanskelig å bli autorisert hvis man allerede har fagbrev – fordi hvis ikke så kan det bli trøbbel med forsikringer og denslags i det øyeblikket når man behøver dem mest. Det er i det hele tatt klokt å etablere en mappe for å holde alle dokumenter, bilag og beregninger samlet og oversiktelig på et sentralt sted. Hva jeg mener med dette er at det går en grense her også. Akkurat som taket bør være helt så bør også de tekniske anleggene være oppegående og i henhold til dagens forskrifter og standarder — fordi hvis ikke så er dette også en “Rubicon” som man bør ha et bevisst forhold til. Akkurat som med taket handler det om inspeksjon av anleggene utført av autorisert fagmann. Er det innenfor? Eller må man bytte hele eller deler av opplegget for vann og strøm i huset? Da må man regne med at det flyr enda noen hundre tusen. Dessuten må man alltid ta hensyn til hva slags varmekilder som finnes i huset – eventuelt hva man skal installere – og hva det koster å bruke dem. Det har veldig mye å si for budsjettet. Mange sier for eksempel mye fint om varmepumpe men selv ville jeg ikke våget å bo på et kaldt sted i Norge uten å i det minste ha vedfyring som et aktuelt alternativ i tilfelle strømbrudd.

Men altså, alle vet jo at folk bygger hus hver dag i denne verden, og det er ikke typisk “åndseliten” som gjør sånne jobber til daglig heller, så hvis man er en normalt oppegående person som skjønner seg litt på bruk av vater og tommestokk, så er det ikke noe håpløst prosjekt uansett hvor håpløst det eventuelt måtte se ut på sitt verste. Det aller mest radikale man kan gjøre er å kjøpe en ruin som krever at man skreller bort alt annet enn veggene og siden bygger opp hele huset på nytt, fra taket og ned. Man sparer litt i forhold til å bygge alt nytt, særlig når vi snakker om gamle steinbygninger eller tømmerhus (mange hundre år gamle) basert i lokalt tradisjonshåndverk. Det handler om “teknisk verdi”, som kort fortalt er prisen for å oppføre et tilsvarende byggverk med de samme materialene og på det samme stedet nå i dag, som i slike tilfeller er “svinedyrt”, i den grad det overhodet går an å få tak i kompetente håndverkere innenfor en rimelig tidsramme. Det går en dyp kløft gjennom hele byggebransjen. Den har vært der i noe over hundre år. Før den tiden var det slik at materialer var dyrt men arbeidstid billig. Det var ikke “ufornuftig” å bruke tid på dekorative detaljer som ingen gjør lenger — fordi nå har vi det motsatte forhold: Materialer er billig mens arbeidskraft er dyrt. Selvsagt går det an å få “bløtkakepynt” også på moderne bygninger, men det støttes ikke av ny økonomisk tenkning. Det er jo elementer som bare gjør byggverket dyrere, uten å “levere” noe man ikke får til på billigere måter. Når det gjelder spørsmålet om “offentlige bygninger” er det steil kamp mellom de – blant annet meg – som mener at de bør være “så bra som mulig” så får det koste hva det koster, og de som mener at de bør være så billige som mulig innenfor den standarden som kreves. Jeg foreslår at man tar med seg eksakt den samme mentaliteten hjem. Dette er jo to vesensforskjellige strategier. Hvis du skal pusse opp huset ditt, vil du ha det så bra som mulig innenfor rammen av det du hare råd til, eller så billig som mulig innenfor rammen av det som er teknisk tillatt? Dette bør man bestemme seg for så tidlig som mulig.

Noen ganger ser man privatprosjekter som definitivt har “individualistisk karakter” samtidig som de konsekvent har gode tekniske løsninger på ting. Man kan se at de har lagt ned mye tid både på planlegging og utførelse; alt er solid utført, papirarbeidet er i orden, den typen ting. Arkitektonisk sett er dette “villblomster” men jeg vil si det er min favoritt blant alle typer bygninger, enten de er store eller små. I Japan har de shintoreligion – Japan er faktisk verdens eneste “siviliserte” land som har en naturreligion som sitt offisielle system – og et element innenfor shinto kalles wabi. Det er en estetisk kvalitet som kjennetegner godt reparerte (eller restaurerte) gjenstander. I henhold til denne doktrinen vil ting tilegne seg “sjel” gjennom å bli håndtert av mennesker. Man kan grovt sett si at “folks hensikter” går i materialene og manifesterer seg på det synlige plan som “kvalitet”. Vi behøver imidlertid ikke å gjøre dette mer mystisk enn å si at godt håndverk alltid er godt håndverk, om det så er nytt eller gammelt. Sannsynligheten for at “det gamle” skal ha bedre kvalitet er imidlertid statistisk større på grunn av det forskyvde forholdet mellom materialpriser og arbeidstidskostnader som jeg nylig nevnte. Jo færre menneskehender som berører et produkt, jo lavere sluttpris. Det er i denne sammenheng man må forstå wabi. Hvor mye tid og kompetanse har blitt investert i tilvirkningen av denne gjenstanden? Hvor stilig er denne gjenstanden? Og så videre. Dette sammenfaller grovt sett med hvordan de fleste som driver med “interiørdekorasjon” tenker: Heller fine gamle ting som har en slags egen soliditet og integritet over seg enn en masse nytt fjas som man får billig på Temu eller noe. Men dette henger som sagt på hva slags strategi man har valgt i forhold til prosjektet. Noen velger selvsagt å hurtigoppføre en McUtleiebolig med vinyloverflater, IKEA-møbler, hybelkjøkken og hele sulamitten, men blant de som går inn for å fremføre et opplegg basert i “kvalitetshåndverk” finner vi mange interessante resultater.

De forente staters høyesterett (Supreme Court of the United States) er den øverste føderale domstolen i USA; den har endelig myndighet til å tolke og avgjøre spørsmål om føderale lover, inkludert USAs grunnlov. Som USAs føderale høyesterett, står domstolen i spissen for USAs føderale rettsvesen. Domstolen har sete i landets hovedstad, Washington D.C.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Sommersalg: Nå gjør du de beste kuppene

De som elsker konspirasjonsfantasier burde ta en titt på amerikansk høyesterett i perioden etter Watergate. I går ga de en uttalelse hvor de påstår at en amerikansk president ikke kan straffeforfølges for noe vedkommende kan komme til å gjøre “i tjenesten” men at de selvsagt er som alle andre “på privaten”. Spørsmålet er bare når de er i tjeneste. Sånne jobber kommer så vidt jeg kan skjønne ikke med noen tariffregulert arbeidstidsavtale. Om så presidenten ligger i sin dypeste nattesøvn så må de vekkes når “noe skjer” som er av et sånt kaliber at de bør være tilstede mens saken diskuteres. Det virker jo fette opplagt. “Det private” blir jo ellers noe temmelig kunstig når man er omgitt av livvakter og alskens personlige assistenter til enhver tid. Enden på visa blir at det er opp til presidenten å si hva som er privat og hva som er offentlig, så da er vi akkurat like langt i forhold til eventuelle “kriminelle hensikter”. En president kan heretter gjøre hvor drøye ting som helst uten at de senere kan tiltales og dømmes for brudd på amerikansk lov. Alt som kreves er et plausibelt påskudd for at dette er noe som skjer “i embeds medfør”. Behøver det å være sant? Tja. Hvor mye vet du om politikk?

Dette er selvsagt en Lex Donald; en lov som er utformet spesielt for å ivareta Trumps politiske interesser, på kort og lang sikt. Blant annet har de satt tre røde streker under ordet “immunitet” når det gjelder politiske saker diskutert med funksjonærer i justisdepartementet, ikke minst i forhold til valgtekniske spørsmål. Eller sagt på rent norsk: De går så langt som de overhodet kan gå – det kan til og med hende at de har gått litt for langt – i forhold til å beskytte Donald Trump mot påtalemyndighetene. Spesialetterforskeren Jack Smith – et navn som er så anonymt som det kan få blitt, ergo en perfekt statstjenestemann – hadde bedt om at dette spørsmålet skulle bli behandlet særskilt – på grunn av sin sensitive natur – allerede i november i fjor, men da nektet høyesterett å ta i saken. “Presidentens immunitet” har aldri vært noen sak siden Nixons dager, men det er høyaktuelt nå som Trump er satt under all mulig slags tiltale fra alle kanter. Ikke uventet, kan man si, men det som kanskje er litt uventet er hvor “lydige” resten av det republikanske komplekset er mot sin “fører”. Som jeg sa forrige gang jeg berørte dette temaet: Det er omtrent like deler mystisk, komisk og skremmende. I og for seg selv er han jo bare en patetisk figur, men av uforståelige årsaker appellerer han til det internettbaserte “alternativhøyre” — som starter et sted omtrent midt i det politiske territoriet til Fremskrittspartiet og deretter fortsetter det enda mye lengre til høyre enn noen skulle tro det var mulig å gå. Seriøst. Dette er ikke trygge folk. De får Per Willy Amundsen til å fremstå som en moderat snusfornuftig og saklig argumenterende fyr. Jeg er på ingen måte enig med han Per Willy i sak – dårlige stilkarakterer vil jeg også si han fortjener – men jeg skjønner hvordan han havnet med pikken i postkassen. Han klarer bare ikke å holde kjeft selv om han vet at han bør. Jeg kjenner den der. Men så stiller jeg ikke til valg heller.

Saken er at alle får til å være rasshøl. Det er ikke noe vanskelig. Det som er vanskelig er å holde seg høflig, saklig og “verdig” (selv om dette siste er vanskelig å definere) når ting blir hårete rundt deg. Eller når du er konfrontert med “idioter” (etter egen definisjon). Kunsten er å ikke la seg vippe av pinnen av “troll”. Eller kanskje vi heller bør si “bråkmakere”. Da vinner de jo. Ser du den? Hvis hensikten er å hisse deg opp, bringe deg ut av likevekt og skape en “situasjon” så vil de si hva som helst som de tror vil egne seg til dette formålet. Dette har ikke noe å gjøre med deres “ærlige mening”. Sannsynligvis har de ikke engang noe slikt. De er bare ute etter å “dunke” folk på nettet. Sånt har ikke særlig mye å si i den praktiske verden – selv om det er plagsomt for de som rammes av dunkingen – fordi folks småkrangling er en slags konstant bakgrunnsstøy i samfunnet, men det er for det meste ikke farlig. Imidlertid får alt man sier og gjør mye større rekkevidde når man befinner seg i en posisjon som det hefter seg mye oppmerksomhet rundt, la oss si som rikspolitiker. Du vet. Sånn som han Per Willy. Da er man jo ikke bare en bartender, taxisjåfør eller kjøpmann på hjørnet. Å være stortingspolitiker er en viktig jobb. Det er ikke et passende sted å være “ironisk”. Er det for mye forlangt at en folkevalgt politiker skal være stillingsbevisst? Det betyr i klartekst at uansett om man selv er en slusk med lave standarder så skal man ikke bringe skam over “firmaet”. På den annen side må man vel regne med at slike slusker har blitt valgt av folk som vet hvordan de er, men de vil ha dem likevel. Så da så. Er det så nøye? Det kommer an på hvem man spør. Fra min synsvinkel virker det litt urimelig at folk som ikke klarer å styre kjeften sin skal gis makt til å styre landet, eller ihvertfall være med på å utforme de lovene vi alle er nødt til å innrette oss etter. Jeg er jo elitist av natur. Jeg liker best når det er kompetente folk som styrer butikken. Helst litt grå og kjedelige typer, men som er noen jævler med regnskap og sånt.

Uansett, den amerikanske høyesteretten har som alle vet blitt “kuppet” av republikanerne, så nå benytter de anledningen til å “brenne ned hele huset”. Overhodet ikke uventet falt den såkalte Roe, det vil si den føderale loven som beskyttet kvinners rett til selvbestemt abort. Og nå altså dette. De vil gi presidenten kongsmakt. Interessant, ikke sant? De går på en måte motsatt vei av alle andre. Alle land som fortsatt har monarker – ihvertfall alle vestlige land – har jo redusert monarkens formelle makt ganske betraktelig siden på 1600-tallet. Hva gjør for eksempel kong Harald? Han er jo mest en slags ambassadør, som i tillegg leder noen møter av typen “Statsakt” og så videre. Noen ganger “hinter” han litt om hva han “synes” i nyttårstalen, men ellers er det ikke mye politikk å høre fra den kanten. Og ting fungerer bra sånn. Greia har funnet en rutine som virker. Hva som vil skje i USA fremover er imidlertid uvisst. Det verste den nye høyesteretten har gjort så langt har likevel flydd under radaren for de fleste, fordi det er så “teknisk”. Det dreier seg om den loven som ble kalt Chevron og som de har fjernet nå. Den påbød i korthet at alle dommere på alle nivåer skal henvende seg til den faglige ekspertisen og følge deres råd når de dømmer i saker med vanskelig innhold, men nå skal alt istedet være opp til den enkelte dommerens “sunne fornuft”, uanvhengig av hva fagfolk sier. Dette er aktuelt i forhold til saker som angår helse, miljø og sikkerhet i arbeidslivet, bare for å ta noe — men egentlig vedkommer det alle typer “tekniske” reguleringer av den typen vi er vant til at byråkrater tar seg av, gjerne etter at et “utvalg” eller to har levert noen “innstillinger” som siden legges frem for de som har ansvaret for å bevilge penger. Ting tar tid, og selv om dette kan være til irritasjon noen ganger – på et personlig grunnlag – er det likevel i det store og hele bra at systemet legger en demper på entusiasmen hos folk. “Det frie initiativ” er èn type problem når vi snakker om påbygg på hytta og sånt, men en helt annen type problem når vi snakker om reguleringssaker for boligfelt og – som er litt i vinden – utbygging av “næringsparker”.

Bildet ovenfor er malt av Tigran Hovumyan. Tittelen er Triumf.

Her er man borte et døgn eller så og i mellomtiden har det vært revolusjon. Jeg vet ikke om det bare skyldes tekniske egenskaper ved noen del av mottagerleddet her hos meg – sånt skjer jo – men jeg kan ikke se topplisten lenger. Den fremstår som “skjult”. Det virker som om det er meningen at man skal klikke på en liten pil for å få den frem, men pilen er ikke klikkbar, ihvertfall ikke for meg. Dermed forblir topplisten usynlig, uten at dette betyr noe fra eller til for meg. Imidlertid ser jeg for meg at noen sikkert får både nervesammenbrudd og det som verre er på grunn av det.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Fra plattformens egen side virker det mystisk at noen eventuelt bruker verdifull arbeidstid på å “eksperimentere” med noe som ikke betyr noe fra eller til — annet enn at et antall individer er veldig konkurransekaute rundt dette med hvor de selv befinner seg på listen, hvor de er i relasjon til andre, og så videre. Det beste ville egentlig være å sløyfe hele jævelskapen, så får folk gjette på hvor de befinner seg på en liste de selv lager i sitt eget private hode. Hva kan gå galt?

Danmark, offisielt Kongeriket Danmark, er et land i Nord-Europa. Det er det sørligste av de nordiske landene, og ligger sørvest for Sverige og sør for Norge. Danmark har landgrense til Tyskland, og grenser også mot Nordsjøen og Østersjøen. Innbyggertallet er på ca 5,8 millioner. Hovedstaden er København. Geografisk består Danmark av én stor halvøy, Jylland, og en rekke øyer, der Sjælland, Fyn, Lolland, Falster og Bornholm er de mest kjente. Kongeriket Danmark omfatter i tillegg til selve Danmark bilandene Grønland og Færøyene. Siden 2022 har Grønland også en landgrense med Canada, ved at Hans Ø er delt mellom de to landene.

(Wikipedia)

Annonse

Bedre enn taxfree-priser: Knalltilbud på favoritter og bestselgere

For lenge siden var også en “halvmåne” av det fastlandet som i dag utgjør Norge og Sverige regnet som deler av Danmark, blant annet Vestfold, Viken og Bohuslän. For eksempel foregår handlingen i Beowulf i et “dansk” landskap som alle skjønner ikke kan ligge i selve Danmark, mer sannsynligvis et sted i Sør-Norge. Selv synes jeg det lukter Telemark lang vei av sagnet, men det er bare min personlige mening om saken. Du vet. Grendel. Grenland. Grenske. Men nok digresjon, la oss komme til saken, som er at jeg rakk å bli mer enn seksti år gammel før jeg hørte noen beskrive dansker generelt som “uvennlige”. Hæ? Riktignok kjenner jeg folk som har hatt ubehagelige opplevelser i Danmark, men selv de skjønner at dette for det meste var deres egen skyld. Dansker flest er jo ellers sånn at de smiler bredt og sier et eller annet som ikke er til å forstå. Så går det noen sekunder. Deretter sier de det samme på engelsk.

Saken er at en skalleknarp på YouTube hadde laget en liste over de ti mest uvennlige landene han hadde besøkt. (Etter språket å dømme var vedkommende amerikaner, sannsynligvis fra California, men dette ble aldri presisert.) Frankrike ble – selvsagt – nevnt. Belgia også. Norge kom ikke med på listen, så han har sikkert ikke vært her ennå. Er ikke vi stort sett bare som en litt hissigere versjon av danskene på de fleste “kulturelle” måter? Det ble mer interessant da han begynte å presisere kriteriene sine. Danskene var ikke fiendtlige, sa han, de var bare uinteresserte. Fjerne. Vanskelig å oppnå kontakt med. Avvisende, til og med. For at et land skal kunne kalles vennlig må det jo være på bakgrunn av at befolkningen generelt viser “vennlighet” — hva nå enn det betyr i praksis. Selv synes jeg for eksempel at de er litt i overkant “vennlige” i USA. Alle blander seg borti alle andres affærer til enhver tid, men på en passiv aggressiv og smilende måte. Ikke rart det blir så mye skyting utav det. Nordmenn er mye mer “private” i stilen, så han ville sikkert oppfattet oss også som “lite vennlige”.

Det er ellers vanskelig å se hvordan man kan måle konseptet “vennlighet” på noe objektivt vis. Det må vel helst være snakk om en rent subjektiv opplevelse dette her. Hvordan fungerer det i praksis? Selv tenker jeg nesten aldri over om folk er vennlige eller hva de nå måtte være, det har jo ikke noe med meg å gjøre. Hvis de signaliserer at de helst vil være i fred er det jo ikke verre enn at man bare innvilger dem dette ønsket. Herregud. Hvor vanskelig skal man være? Man møter riktignok individer som er “vanskelige” men som man likevel er nødt til å forholde seg til, noe som kan være irriterende, men den åpenbare forholdsregelen er å fokusere på sak og ignorere person. Du vet. Ballen, ikke mannen. Verden er tjokk full av snåle mennesker. Jeg vet ikke hva annet man kan gjøre enn å bare la dem være som de er og heller bare navigere seg rundt alle “fellene” de setter opp for deg underveis i samtalen, si for eksempel hvis man har en sak med plan og bygningskontrollen. Idèen er jo å komme seg gjennom labyrinten, ikke å engasjere noen til en tidkrevende dans rundt detaljene. Eller la meg si det på denne måten: Jeg innbiller meg at et liv som saksbehandler i det offentlige involverer mye kjedsommelig rutine. Jeg skal ikke være den som gjør dagen deres interessant. Da vil de jo helst beholde meg der så lenge som mulig.