Folk surrer fælt med snørr og barter i den såkalte debatten rundt hva som er hva i Vest-Asia. Israel er en stat. Å hevde noe annet er bare meningsløst. Staten er etablert, ferdig diskutert. De eksisterer på den samme måten som enhver annen stat noe annet sted i verden. Det samme kan man imidlertid ikke si om Palestina. Det meste man kan si om dem er at det er et “territorium” som i det store og hele er lovløst, og/eller styrt av diverse improviserte tiltak som i beste fall har et anstrengt forhold til staten Israel. Det kan derfor ikke i noen rettslig korrekt forstand være snakk om en krig, hva enn det er som foregår. Det ligner i så fall mer på Tyrkias og Syrias “krig” mot kurderne. Eller for den saks skyld også på de såkalte indianerkrigene i USA; hvor de opprinnelige folkegruppene ble utsatt for konstant terror gjennom mange tiår før de mer eller mindre kollapset ned til hva de er i dag: En slags parentes i amerikansk historie, som har nominelt “selvstyre” innenfor nøye avgrensede “reservater”, men som på mange måter den dag i dag representerer et “åpent sår” i samfunnet. Jeg har ikke undersøkt saken, men det er rimelig å anta at det til enhver tid foregår “indianersaker” i rettssystemet i USA. Gjerne om retten til land og ressurser, ferdsel i og gjennom områdene deres og den typen ting. Men også i mer “sosial” forstand. Du vet. Elementære rettigheter.
Har du noen gang vært i USA? Det ligner ikke på Europa. Mye virker pseudofamiliært fordi folk er vant til amerikanske filmer, serier, musikk og så videre, men livet er jo som kjent ikke som i reklamen. Jeg har riktignok ikke selv vært “overalt” i USA, men jeg har sett østkysten, vestkysten og sørstatene. Det er da noe. Dessuten var jeg i USA både under Obamas presidentkampanje og da finansmarkedene kollapset i 2008. Det var interessante tider. Folk var allerede ganske koko, men nå ble det full tilt i halerotoren. Helikopteret styrtet. Det var et helsikes drama. Vi lever ennå i “etterskjelvet” fra det som hendte den gangen. Hva var likheten med det beryktede børskrakket i 1929? spør sikkert alle om nå. Jo det skal jeg si deg. Det var – både første og andre gang – en fysisk manifestasjon av konseptet idioti. Markedet overvurderte sin egen bærekraft, så å si, bortsett fra at det skjedde gjennom Adam Smiths “usynlige hånd”. Økonomien kollapser så snart folk mister tro på at den fungerer. Det er et svært interessant fenomen. Det fungerer i prinsippet på akkurat den samme måten i et pyramidespill: Så lenge det finnes folk som er villige til å “investere” vil spillet fortsette å vokse. Det er alt. Det er intet mindre enn komisk at folk fortsatt lytter til svada fra økonomer med det samme ansiktsuttrykket, akkurat som de skjønner hva fanden det prates om, men sannheten er – som den alltid har vært – at økonomer i den moderne verden fungerer på den samme måten som hoffastrologer i den gamle verden. Det vil si at de gjetter bare, men det er så godt innpakket i “meningsfulle” konsepter at folk nikker og sier joda ja javisst. Dette lyder fornuftig. Sannheten er at økonomer kan si sånn cirka like mye – og innenfor den samme begrensede horisont – om fremtidens økonomi som meteorologer kan si om fremtidens vær. Klima kan de selvsagt snakke om, men ikke hvordan dette vil spille seg ut som lokale værhendelser, bare at ting vil bli mer “intense” i en ganske generell forstand. Fatter du hva jeg sier nå? Grunnen til at de lyver er at dette er jobben deres.
Liker du svartmetall? Eller i det minste kjapp og aggressiv hardrock? Thrashmetall? Punkrock? I så fall skjønner du hva jeg mener når jeg sier at du tregner ikke å skru opp hastigheten på musikken særlig mye før det bare blir en usammenhengende grøt av lyd. De spiller allerede så fort det er menneskelig mulig å manøvrere seg gjennom et noenlunde sammenhengende og dynamisk lydregister. Hvordan låter for eksempel bandet Slayer på dobbel hastighet? Sikkert litt sånn der chipmunk latterlig på èn måte, men på en annen måte vil man miste taket i hvor de enkelte tonene og taktslagene begynner og slutter. Man vil kort sagt miste de pausene – korte som de riktignok er – vi behøver for å oppfatte dynamikken i musikken. Noe lignende ser ut til å foregå med konseptet informasjon. Folk befinner seg allerede på randen av totalt kognitivt sammenbrudd så det skal ikke mye til før ting blir histrioniske, hysteriske eller hva man foretreller å kalle det. Drama. De har rett og slett ikke mer plass i båndbredden sin. Man kan ikke helle mere vann i et glass som allerede er fullt. Det amerikanske samfunnet er mye mer presset på dette viset enn det norske, men vi følger som vanlig etter, på 10-20 års avstand. Norge er ikke i utgangspunktet noe fiendtlig samfunn overfor noen, aller minst sine egne statsborgere (med visse beryktede unntak), men saken er jo at hvis man stresser folk nok så vil de innta en forsvarsposisjon som kan tolkes som fiendtlig. Det blir som å skru opp hastigheten på den allerede øredøvende bråkemusikken enda et par hakk. Før eller siden detter alle av lasset. Vi treffer den såkalte fusjonshorisonten, hvor det som før var enkelttoner som kom i en sekvens har nå endret seg til å bli en nokså jevn “during”. Menneskenes sanser fungerer på denne måten. Vi har metningspunkter for både smak, lyd, lukt, syn og “følelse”. Sansene klarer å ta inn og sortere en viss mengde, men når grensene sprenges blir alt bare kaos. Kroppen reagerer med panikk. Dette funker ikke for meg, få meg straks bort herfra. Vi behøver en viss avstand for å danne distinksjoner.
Etter det som har skjedd i løpet av det siste året kommer jeg aldri mer til å forsvare staten Israels rett til å eksistere. Dette betyr sikkert ingenting for dem, men det føles viktig for meg. Jeg har jo alltid forsvart Israels rett til å eksistere. Jeg har aldri følt noen tvil. Selv når det har stått på som verst har jeg alltid hatt den typisk norske posisjonen: Vi støtter begge parter, noe vi er nødt til å snakke om, som i “hvordan skal det fungere i praksis” og så videre, poenget er uansett å slutte å slåss. Vi må dit før vi kan komme videre. Men nå bryr jeg meg rett og slett ikke lenger. Det Israel har gjørt i løpet av det siste året er så fundamentalt og umenneskelig stygt at det finnes ingen tilgivelse for sånt noe sted i universet. Ikke før, ikke nå, ikke senere. Bare i fantasiene hos perverse mennesker. Men hva kan jeg gjøre? Snu meg bort i avsky? Det hadde jeg allerede gjort. Vi støter på det samme problemet som i den evneveike etikken hans Jesus: Hvis noen slår deg på det ene kinnet, snu så det andre til. Det kan jeg godt gjøre; herregud det er da ikke noe personlig, men problemet er at jeg slipper jo opp for kinn ganske raskt. Hva skal jeg så gjøre? Tilby dem ræva? Nå har vi krysset grensen. En som stadig oppsøker meg for å slå meg, pisse på huset mitt og fornærme meg ellers på alle måter må jo regne med at jeg før eller siden får nok av dette. Hva da? Hva skjer da? Enhver idiot forstår hvordan sånt virker, uansett hvilken ende av provokasjonene man befinner seg i. Hva tenker du selv? Nok er nok. Det varierer litt eksakt hvor i terrenget de går men alle har en grense. Toleransetabellen har veltet. Nok er nok. Tårmodigheten har formelt kommet til sitt endepunkt. Herfra og ut finnes bare kaos og raseri, kanskje til og med vold. Er det ikke spennende?
Sannheten er at jeg driter i hva som skjer i Vest-Asia, men jeg også har nulltoleranse overfor de som anser seg som “partiske” i forhold til noe som strengt tatt ikke er en “konflikt” i den forstand. Palestina er jo okkupert. Hva slags motstandskamp er legitimt? Hva synes vi for eksempel er gjevt når det gjelder norsk motstandskamp da landet var under tysk okkupasjon? Vi lager filmer om sånt. Folk er for det meste enige. Vi vant krigen. De fleste duket kanskje nakken mens landet var okkupert og tyskerne spradet rundt gatelangs med våpen og truende blikk, men et heltemodig fåtall sto på og fikk oss gjennom den vonde perioden, så som “Kjakan” Sønsteby, Tungtvannsaksjonen, Max Manus og det ene med det andre. Nei det var gilde tider, må du tro. Kvinner var kvinner og menn var menn, selv om alle var redde og ingen visste om naboen var en tyster. Jeg har hørt alle historiene. Jeg er født i 1963. Bare tyve år etter at det sto på som verst. Alle som befant seg i ledende stillinger under min barndom var traumatisert av Den andre verdenskrigen, men selv synes jeg – etter ganske mye undersøkelse – at den andre bare er en videreføring av den første; slik at spørsmålet må jo bli hvorfor Den første verdenskrigen ble en ting. Hva slags forhold tilrettela for denne – fra vår synsvinkel – nærmest ubegripelige konflikten? Det er der vi må begynne hvis vi ønsker å fortstå Hitler, nazismen og hele pakka. Det er jo slett ikke tilfeldigheter vi snakker om nå, men det er heller ikke værmeldinger. Alle som studerer historie og filosofi klarer å se hvordan personen Adolf Hitler passet inn i en større mytologisk horisont av “modernistisk messianisme”. Tanken er at en edel sjel skal vokse organisk og naturlig ut ifra “folkedypet”. Vi gjenfinner dette elementet i mesteparten av all modernistisk film, litteratur, kunst og ellers. Det handler ikke så mye om historien som om handlingen. Karakterene er i seg selv verken interessante eller viktige. Alt handler om skjebnen og makten til “den usynlige hånd”. (For ordens skyld, dette var begrepet som Adam Smith oppfant for å beskrive de flyktige “markedskreftene”.) Hayek og andre utbroderer egentlig bare fra dette fundamentale prinsippet. Hele opplegget er ganske evneveikt. Det ser vi jo ikke minst på det faktum at nyliberalistisk ideologi bare har medført faenskap over hele linja.
Så her har du det: Jeg stemmer for at staten Israel skal oppløses av FN og alle dens innbyggere – i den grad de selv ønsker dette – skal tilbakeføres til amerikansk forvaring. Eventuelt med bistand fra Storbritannia, som jo skapte hele denne skitkabalen til å begynne med. Spør du meg så vet jeg ingenting om noenting, men jeg synes tanken om “jødefolket” bare er latterlig. Alt jeg kan se er en religiøs minoritet, som sikkert har fremstått som mer eller mindre snåle både her og der, men aldri farlige. Hvis folk på den tiden virkelig trodde at jødene var farlige ville de jo ha valgt et annet offer. Herregud. Alle vet dette. Det er politisk nyttig med en “goldilocks” type fiende; altså ikke for svak, ikke for sterk, ikke for tallrik men heller ikke for sjelden. Jødene var bare beleilige slik sett, på grunn av ganske spesifikke historiske forhold, ikke ulikt hvordan “muslimene” oppfattes (og brukes) nå i våre dager. Av eksakt de samme årsaker og med eksakt de samme midler. Blir det eksakt det samme resultat? Det vet vi ikke ennå, men det finnes ingen grunn til å være optimistisk. Mange har lagt ned utallige arbeidstimer på å skape grunnlaget for stokastisk terrorisme rettet et foreløpig ukjent mål. Krigshissingen deres er intens og vedvarende. Vi kan ikke si mye om neste ukes vær, men vi kan i det minste si noe om hva slags klimaforhold vi lever under, som jo kommer med sin egen matrise av sannsynlighetsdynamikk. Kommer det til å smelle? Ja. Det tror jeg helt sikkert. Selv her på plattformen finnes det aktive agenter som jobber til fordel for en fremmed makt, som for eksempel Tyrkia, ofte – som jeg har forstått – uten engang å selv forstå dette, langt mindre å motta rimelig god betaling for agentvirksomheten sin. Borgermesteren i New York fikk gratis fly, hotell og alt mulig av tyrkerne, mens de som sliter her på bakkenivå får ingenting. Bare lattertliggjørelse fra sånne som meg. De skjønner ikke hva de går glipp av, som jo passer inn i det større mønsteret som handler om at de forstår faen ingenting. Men prate, det kan de.
