Har du kontroll?

Disiplin betyr orden, tukt eller lydighet i en militæravdeling, en skole, en skoleklasse, et arbeidslag og lignende. Det betyr også å ha evne og vilje til å underordne seg en felles ledelse. Man taler om kadaverdisiplin, som forutsetter blind lydighet; Jerndisiplin, som grunner seg på strenge straffer; og selvdisiplin, som forutsetter at den enkelte selv innser at disiplin er nødvendig for samarbeidet.

(Store norske leksikon)

Ved dette tidspunkt er jeg sannsynligvis en “etablert karakter” her på plattformen. Med det mener jeg at folk lurer ikke på “hvor de har meg” og den typen ting. De vet mer eller mindre hva de får når de åpner en bloggpost her, ihvertfall så langt som “de faste leserne” angår — som også inkluderer de som ikke typisk leser det jeg skriver, fordi det ikke appellerer til dem. Hvilket sagt på en annen måte betyr at de har lest nok til å danne en slik mening, som i denne sammenheng betyr det samme. Uansett mener jeg selv å ha godt belegg for påstanden om at jeg er “noe for meg selv”. Det går sikkert an å kopiere stilen min, men det er ingen enkel jobb. Katalogen strekker seg langt bakover i tid og temmelig bredt i forhold til temavalg. Mye er også dypt – for ikke å si avgrunnsdypt – men jeg prøver generelt sett å ikke frike ut alt for mye på den tekniske siden av ting, men heller avstemme materialet mot en litt mer “hverdagsfilosofisk” bakgrunn.

Vær beredt er det internasjonale valgspråket til speiderbevegelsen. Jeg støtter denne innstillingen. Det handler imidlertid mer om “klarhet” enn om beredskap i taktisk forstand, og er til syvende og sist hva ordet disiplin betyr. Det er ikke paramilitært ment, for å si det slik. Det koker ned til å være “klar for det meste”. En disiplinert person mister ikke fatningen og glemmer ikke hva ting handler om, selv når de er nødt til å konfrontere vanskeligheter. Hvor kommer disiplinen fra? Vel, du kan enten styre deg selv eller bli satt under styring av andre. Flere valg får ingen. Svaret er enten ja eller nei. Har du kontroll? Enhver nøling impliserer at svaret er nei. Det er helt greit. De fleste har ikke det. De har nesten alltid en eller flere “frontlinjer” i livet sitt hvor de har tatt opp forsvarsposisjon. Herfra engasjerer de seg i “konflikten” rundt ett eller flere tema de opplever som “viktige”. Dette tar på effektivt vis kål på all energi de ellers ville hatt til disposisjon for andre oppgaver, spesifikt den som handler om å implementere effektivt styringsverktøy i sitt eget liv. “Krigen” tar jo alle ressursene de har. De klarer ikke å komme seg ut av den – taktisk sett – dødelige forsvarsposisjonen de har havnet i fordi følelsene deres tillater ikke dette.

Et eksempel på denslags saker er “miljøproblemene”. Det er ikke mye noen enkeltperson kan gjøre – i høyden etablere seg som den neste heltefiguren i sagaen, som Greta Thunberg eller Fredric Hauge, bli kjendis, få et interessant liv og det ene med det andre – men man kan bli kvitt utrolig mye energi ved å “engasjere seg” på nettet og enda mer ved å bare gå og bekymre seg i stillhet. Et annet eksempel er “migrantspørsmålet”. Også her finnes mange og sterke “meninger”, men ikke egentlig noe noen kan gjøre fra eller til. Det er jo ikke noen vei å gå for anstendige mennesker, verken dette med å sabotere skogsmaskiner og denslags, eller å være ufin mot individer man opplever som “innvandrere”. Objektivt sett er det et poeng at vi etter alt å dømme lever i en postmoderne “folkevandringstid” – som representerer en politisk utfordring av det samme kaliber som miljøsaken – men problemet befinner seg et annet sted enn hos enkeltindivider på bakkenivå. Det hjelper ikke å være “streng” mot de som allerede er i bevegelse, men heller fokusere på årsakene til at de opplever det som et bedre alternativ å havne i “systemet” – eventuelt “bo på gata” – i Europa enn å prøve å gjøre noe med livet sitt der de allerede er og bor. Det ligger i sakens natur at de som flykter i utgangspunktet har en “komme seg bort herfra” type psykologi gående. Årsakene til dette er mindre interessante enn hva man rent konkret skal gjøre med disse menneskene. I skrivende stund finnes det 120 millioner “displasserte” mennesker i verden, hvorav drøyt 30 millioner defineres som “internasjonale flyktninger”. Størsteparten er altså “i bevegelse innenfor sitt eget lands grenser” eller over grensen til det umiddelbare nabolandet, type Venezuela og Colombia, eller Syria og Tyrkia. Nesten ingen av dem opplever at dette var noe “valgfritt” alternativ for dem i utgangspunktet. Situasjonen var så farlig, ustabil og uforutsigbar at de måtte bevege seg bort fra stedet. Det kan også handle om såkalt “økonomiske årsaker”. Hvis det er uråd å finne betalt arbeid under akseptable betingelser og heller ikke realistisk å etablere seg med noen slags egen virksomhet, hva gjenstår så blant de alternativer man har?

Det er strengt tatt ikke nødvendig for “vanlige samfunnsborgere” i det vi kaller vestlige samfunn å utvikle selvdisiplin. Det er ikke noe som hindrer dem fra å leve hele livet som evneveike troll. Systemet tar jo vare på dem. For å sitere George Bernard Shaw: Ungdom er bortkastet på de unge. (Underforstått, man kan bare fatte verdien av ungdommen når man ikke lenger har den.) Vi kan si noe lignende om rikdom, frihet, skjønnhet, helse og alt annet som folk typisk oppfatter som gode ting. Man venner seg til det og tar det som en selvfølge. Dette er hva ordet dekadanse handler om. Norge er bare ett av mange land som er preget av “materiell overdådighet” til en sånn grad at vi typisk kaster ting heller enn å reparere dem, enda mindre “gjenbruke” dem i noen slags resirkulert form. Jeg har ikke prøvd dette selv, men jeg tror det bør la seg gjøre å etablere en solid forretning bare på grunnlag av sånt som folk leverer på “gjenbruksstasjonene” rundt omkring. Mange av de som befinner seg i “min” region – Østerdalen – har etablert egne avdelinger for de finere kategoriene av søppel, fordi “det er for galt å bare kaste disse tingene”. Det ligner en bruktbutikk bortsett fra at de ikke krever betaling. Sånn har ting blitt. Trenger du ski? Skøyter? Bøker? Lamper? Spisestuemøblement? Potter, panner, kar og kasseroller? Alt havner på fyllinga lenge før tingene er “utslitt” som bruksgjenstander. Ofte handler det bare om små skader, flekker som ikke går bort og andre “skjønnhetsfeil”. Det er ganske forbløffende hvor ekstremt alt har blitt. Fra min egen bransje – byggeindustrien – noterer vi for eksempel at det er ulønnsomt for en entreprenør å spare på materialer som har blitt til overs etter en jobb – og enda mindre typiske “rivematerialer” uansett hvor brukbare de eventuelt måtte være – så alt går i søpla bare fordi dette er hva den norske økonomien forlanger. Ønsker du å være idealist? I så fall må du akseptere et tap i regnskapet. Jeg har aldri følt meg komfortabel i forhold til dette. Sløseri er en synd i mitt register. Overflod er i prinsippet det samme som overvekt. Det er forsåvidt et poeng i seg selv at det er stygt, men det viktige poenget er at det er usunt. Det gjør deg svakere. At folk tror det handler om estetikk er forsåvidt bare enda et symptom på dekadanse. Eller moral. Herregud. Ja, folk er definitivt matvrak, men ikke på grunn av dårlig disiplin (selv om dette ikke akkurat hjelper). Her er et føkkings hint: Epidemien av fedme oppsto samtidig med fremveksten av ultraprosesserte matvarer. Saken er rett og slett politisk. Folkehelsa har blitt ofret til fordel for profittbehovet i matvareindustrien.