Robert Fripp (født 16. mai 1946 i Wimborne Minster i Dorset) er en britisk gitarist, komponist og produsent. Han er gitarist i og grunnleggeren av progressiv rock-bandet/prosjektet King Crimson. Fripp er blant annet kjent for sitt bidrag til David Bowies album “Heroes” fra 1977, særlig hans bidrag på tittelsangen hvor han skapte en uvanlig, vedvarende lyd gjennom akustisk tilbakekobling og ved å variere dennes karakter gjennom å sitte ulike steder i studioet. Han var også med på Bowies album Scary Monsters (and Super Creeps) fra 1980.
Robert Fripp er utvilsomt en “musikernes musiker” i den forstand at alle vet hvem han er blant de som selv driver med musikk, men han er på ingen måte noen stor kommersiell profil i den platekjøpende enden av markedet, selv om alle som har rimelig god oversikt over rockens historie selvsagt har hørt om King Crimson. Han er veldig kompetent, men også bortimot så sær og vanskelig som noe utøvende geni kan få blitt. (Jevnfør for eksempel til Richie Blackmore, som også er idiotisk flink til å spille gitar men notorisk vanskelig å forholde seg til.) Alle som “er noen” innenfor musikkindustrien vil umiddelbart svare hell yes hvis noen spør dem om de vil jobbe med Robert Fripp. Om ikke annet så bare for å ha det på CVen sin. Jeg pleide å jobbe sammen med Robert Fripp er en typisk “say no more” melding. Alle vet at han ville ha regelrett øksemyrdet deg hvis du spilte en tone feil og den typen ting. Sånn sett ligner han på Frank Zappa. Han var heller ikke noen man “diskuterte” med. Dette var ihvertfall poenget til Steve Vai, som selv er en “gitarhelt” av internasjonalt toppformat.
Saken er at Adrian Belew – også kjent fra the Talking Heads – ønsket å “gjøre en greie” med King Crimson materiale fra 80-tallet, han var jo selv medlem av bandet på den tiden, men Fripp sa nei takk. Han regner seg som ferdig med de greiene der. Men finn gjerne noen annen og gjør ting på din egen måte. Lykke til. Etter litt om og men fikk han med seg Steve Vai – som på ingen måte er noen Robert Fripp type gitarist, han er mye mer følsom og romantisk – men ikke desto mindre definitivt kompetent så det holder. Med på laget fikk han også Tony Levin som spilte bass i King Crimson også den gangen, pluss trommeslageren Danny Carey som til vanlig spiller i poporkesteret Tool. Vi snakker følgelig om et knippe musikere helt i toppsjiktet. Hva tror du? Den serien av konserter de har annonsert ble utsolgt i løpet av noen timer. Jeg ville selv uten tvil ha gått for å se dem hvis jeg kunne. Men det kan jeg jo ikke. Imidlertid får jeg til å se intervjuet som Rick Beato gjorde på YouTube og så videre. Steve Vai beskriver stilen til Robert Fripp som relentless. Det bare kommer og kommer. Og når du tror at ting har tatt slutt, eller en pause eller noe, så kommer det gudfader meg igjen. Jeg har kjent mange gitarister som sitter hjemme og kopierer teknikken til Eddie Van Halen eller Jimi Hendrix, men jeg har aldri hørt noen si at de kopierer Robert Fripp. Det er jo i utgangspunktet et absurd konsept. Ikke engang Steve Vai gidder å prøve, selv om han er bortimot så kompetent på gitaren som det går an å bli. Vi snakker om “tolkninger” her, hvilket nettopp er hele poenget med hvorfor det er så spennede å se Steve Vai “oversette” Robert Fripp til en helt annen type gitarspråk.
En utilsiktet konsekvens av fenomenet Airbnb er at leieprisene har steget dramatisk i spanske byer som typisk opplever et visst press fra turismen, særlig i Barcelona, ettersom færre utleieobjekter presenteres for de langtidsleiende. Det er jo mer penger i å holde på med korttidsutleie. Men et eller annet sted skal jo folk bo, eller hva? Fra spanjolenes synsvinkel har det dryppet mange tunge dråper ned i tålmodighetsglasset deres. Kanskje litt for mange. Fra evneveike fjols som kritiserer spanjoler for å bare snakke spansk – i Spania! – til kravstore Marie Antoinette-typer (av alle kjønn) som forlanger “service” til det støyende og svette selskapet som alle håper skal gå snart. Tullinger på fylla er ikke morsomt for noen, noe sted, og det er ekstra lite gøy når man forholder seg til sånne som drar på ferie uten å pakke med seg normal folkeskikk. Men ikke noe sted er frontene så steile som på Balearene. Du vet. Mallorca, Ibiza og sånn. Ting er ikke lenger sånn som de var. De fastboende er drit lei av all festingen og de utsvevende forholdene.
Behøver vi å gjenta prinsippet om allmenningens tragedie? Slå det opp hvis du ikke vet hva det er. Man bør jo kanskje så langt det er mulig kjenne sin egen dødsårsak, siden dette er hva som i hovedsak forårsaker alle menneskehetens store problemer, ikke minst klimaet. Saken er at alle synes at de selv må ha lov til å holde på som de vil. De mener det jo godt. Det er de andre som er de fæle. Det er de som lager all faenskapen. Gå og ta dem istedet. Alle tenker sånn, bortsett fra de som allerede vet at de er kjeltringer og som derfor verken spør om tillatelse eller tilgivelse. De bare gjør ting, så får det gå som det går. Det er vel helst blant disse vi finner “aksjonister” innenfor den større bevegelsen mot turisme og turister. Folk har blitt banket opp uten å ha gjort noe annet galt enn å være “en typisk turist” på ferie i Spania. Sånt har sikkert skjedd mange ganger før, av mer eller mindre de samme årsakene, men det som er nytt denne gangen er at det finnes en breddebevegelse som jobber med argumenter, ikke bare lokale helter som tar affære mot folk de ikke liker.
Antiturisme kobler seg på vage måter til den større “klimabevegelsen” — som i hovedsak er preget av svært unge mennesker. Deres “eldre vismenn” er i tyveåra, liksom. De unge er frustrerte fordi de føler at fremtiden deres blir ødelagt av kortsiktige hensyn blant en korrupt klasse av mennesker som måler alle ting i penger. Hva kan jeg si? De har jo rett. Dette er en svært eksakt diagnose av dynamikken i bildet. Naturen er selvsagt uerstattelig, men vi bygger den ned likevel. Fordi vi trenger penger nå, ikke “du grønne glitrende tre goddag” i morgen. Vi lever jo ikke i morgen, vi lever i dag. Det er nå regningene skal betales. Vi trenger alle de tusenlappene vi kan skrape sammen på alle vis. Det blir aldri nok. Det tilkommer jo alltid nye prosjekter. Ny utvikling av områder som bare ligger der på en passiv måte, mens klimafolk står i veien for nye økonomiske eventyr — og forsåvidt også de som allerede er i gang. Er ikke ting mer eller mindre sånn? Frontlinjen går mellom utvikling og bevaring. De som ser muligheter og de som ser problemer. Men kanskje først og fremst går den mellom de som agiterer for at “individets frihet” handler om økonomi, og de som påstår at det er et etisk område. “Jeg kan tjene penger hvordan jeg vil” er jo en annen type argument enn kravet om at “jeg kan leve slik jeg vil”.
Ta for eksempel den ovenfor nevnte Airbnb. I utgangspunktet en brilliant mulighet for små familieøkonomier til å skaffe seg en ekstra inntekt, men konsekvensene i det store bildet har vært svært skadelige. Det samme kan man for den saks skyld si om alle andre tiltak som baserer seg i anonyme nettsider og kommunikasjon via smarttelefon. Gig-økonomien er så langt det verste noen har sett – bortsett fra regelrett slaveri – i forhold til å behandle dem dårligst som faktisk er der ute og gjør selve jobben. Det vi først og fremst ønsker å unngå er enhver type utvikling som drar seg i retning av “utnytting av mennesker” (eller andre skapninger, for den saks skyld), selv om dette ikke er hva man “mener” å gjøre. Hvis det er dette som faktisk skjer i den eneste virkeligheten som virkelig teller, så er det et problem, uansett om dette eventuelt er en perversjon av den opprinnelige forretningsmodellen og det ene med det andre. Det behøves åpenbart statlig regulering av forholdene. Vi vet med stor sikkerhet at hvis det ikke er noe som stanser folk fra å gå enda lengre, så kommer de til å gå så langt det går an. Det burde ikke i utgangspunktet være et problem at folk trikser og mikser som de vil med sine egne private greier, men saken er at det er ikke lenger deres private greier når de organiserer seg og går på nett med “stor profil” som et fenomen. Da har de jo blitt medlemmer av en bevegelse som er et problem. Ser du hvordan dette virker? Jeg kan sikkert operere “Apecalypsos private utleie av hytter” eller noe, til folk som ikke bryr seg mye om standard, de vil bare fiske – jeg har noen “utbygninger” som kunne la seg fikse opp slik – og med dette holde meg stort sett “under radaren” i forhold til myndighetene — men hvis jeg gikk ut og lastet ned merkevarenavnet Airbnb ville det plutselig vært en helt annen operasjon. Nå har ting blitt globale. Jeg ligger på nett. Ser du forskjellen? Jeg håper det.
Eksponentialfunksjon er en matematisk funksjon av formen a^x, altså et potensuttrykk der x er eksponenten. Ordet brukes ofte mer spesielt om funksjonen e^x, hvor e er grunntallet i det naturlige logaritmesystemet. En eksponentialkurve er en kurve definert ved en ligning y = C · a^x hvor a og C er konstanter. Eksponentiell vekst har man når en størrelse følger en eksponentialfunksjon med tiden som eksponent. En størrelse som vokser med samme prosentsats over samme, faste tidsperiode, vil ha eksponentiell vekst. For eksempel vil en kapital under fast forrentning som ikke røres, vokse eksponentielt («renters rente»). Et annet eksempel kan være antall bakterier ved ukontrollert bakterievekst. I dagligtalen bruker man ofte uttrykket eksponentiell vekst om en vekst som er svært kraftig.
Ofte beskriver jeg meg selv som “matematisk evneveik” men jeg er jo ikke dummere enn at jeg skjønner hvordan eksponenter virker. Over tid vil grafen bli brattere og brattere. Og så? Jeg kan påvise et antall sitater og ordtak som på komisk vis forholder seg til menneskers evne – eller altså, mangel på evne – til å forstå eksponetialfunksjoner, enten i matematisk eller praktisk forstand. Ukontrollert vekst er jo ikke det samme på papiret som ute i kålåkeren. Det er ikke i noen form for materiell virkelighet bra at noe viser en jevn tendens til å stige med fem prosent fra år til år. Det er tvert imot et tegn på at noe er i ferd med å gå alvorlig galt. Ting er i ferd med å “eksplodere”. Blant økonomer i den postmoderne verden er det ikke desto mindre vanlig å hevde at nullsumspill ikke eksisterer, men dette er åpenbart ingen skalainvariant påstand. Hvis vi for eksempel snakker om “hele jordkloden” så er det jo relativt lite flyt av masse og krefter inn og ut av det systemet som allerede foreligger, så vi snakker i praksis alltid om “omfordelinger” når vi bruker ordet fordelinger. I praksis betyr dette at alt allerede er eid av noen, slik at hvis man selv ønsker seg noe så må man ta det fra de som allerede besitter de attraktive tingene. Spørsmålet er bare hvordan man skal kompensere eieren. Skal man betale dem eller skal man bare rane dem? Ekspertene er uenige.
Nylig uttalte den mildt sagt evneveike presidentkandidaten i USA, Donald Trump, at etter neste valg vil alle ting bli så bra tatt hånd om av de byråkratiske institusjonene at den slags ting – altså demokratiske valg – ikke lenger vil være nødvendig. Systemet vil automatisk transportere de best egnede til toppen i det politiske spillet. Dette høres jo bra ut. Men er det realistisk? Det er som man sier et retorisk spørsmål. Alt vi vet om mennesker er at de er dumme og jålete aper. Hvis man gir dem makt over tid vil de miste all sin menneskelighet. Angsten tar dem. Trenger du beviser på dette? Herregud. Det vil være best for alle hvis du bare bretter underleppa over hodet og svelger. Eventuelt hva som helst annet som fjerner deg fra den saklige debatten. Selv har jeg svært liten tålmodighet med alle som viser de typiske tendensene til at de har under 150 i IQ. Du vet. Blant annet dette med at de “tror på seg selv”. Herregud. Hva fanden betyr overhodet et sånt utsagn? Du er jo bare en evneveik ape, uansett hva du selv “tror” om saken. Dette gjelder selv om du har mentale superkrefter. Ingen klarer å løpe fra sitt eget rasshøl, uansett hvor hardt de prøver, med steroider og hva vet jeg. Det er en vanlig menneskelig fantasi å bli super. Altså bedre enn hva man enn er i dag, uansett hva man måler. Men ikke bare “bedre” — vi snakker om en kontinuertlig prosess her. Det vil si at man alltid befinner seg innenfor horisonten av en virkelighetsoppfatning hvor “forbedring” er et aktuelt alternativ. Dette kan presenteres positivt, i en kontekst av å bli alt man kan bli – stadig forbedre seg, stadig overgå sine gamle rekorder – eller det kan presenteres som hva det faktisk er: Kannibalisme. Alle som ser på verden og ser “muligheter til å tjene penger” er kannibaler i sitt hjerte. De er ikke lenger mennesker. De har krysset over til den andre siden og representerer nå en systematisk dødsprosess. Eller de er zombier om du vil.
Nåvel. Hvor går vi herfra? La oss gå til uhemmet angrep på konseptet husdyr. Det er forsåvidt greit nok hvis planen er å drepe dem og spise dem etterhvert. Dette er jo bare vanlig seriemordermateriale. Du vet. Matnyttige greier. Ingen prøver å gjøre noe poeng ut av at vi er liksom “venner” mens prosessen pågår. Vi er jo ikke det. Jeg er den som dreper og du er den som dør. Sånn er menneskets forhold til så å si alle andre dyr. VI tar et forbehold for isbjørn, tiger og andre arter som ikke stikker så langt som mulig unna så snart de oppdager at det er mennesker involvert i det som foregår. Vi har ingen venner i denne verden slik sett. Kan du gi meg ett eneste eksempel på noen art av dyr som ikke har overveldende gode grunner til å frykte og unngå mennesker?. Svaret er ihvertfall ikke “andre mennesker”. Du gjør generelt sett best i å unngå folkemengder. Hver for seg er nesten alle helt greie, men så snart de danner forsamling blir ting snåle. Folk begynner å få glassøyne og oppføre seg rart. Senere kan de ikke redegjøre for det som skjedde. De ble bare “tatt av vinden” — noe som i seg selv er en ganske skremmende egenskap ved vår art. Plutselig kan vi bare bli fullstendig fette dust, uten at noen kan si hvorfor. Jeg kan ikke si noe om hva alle har opplevd, men jeg tviler på at særlig mange voksne mennesker ikke har opplevd dette. En som til å begynne med virket både helt normal og vel så det – en typisk ressurssterk og positiv person – kan plutselig skifte helt og bli til noen man aldri ønsket å forholde seg til, og det kan skje i løpet av bare sekunder. Når den de prøvde å holde skjult plutselig bryter løs som en annen vulkan av skandale.
Agitere er å søke å påvirke folks oppfatning ved overtalelse eller oppegging; propagandere; eller arbeide kraftig til fordel for og argumentere for en sak. En person som agiterer, kalles en agitator.
Skjebnen brakte meg til tannlegen. Hvis vi regner med både tur og retur – for det må vi jo – så er det en tur på femten mil. Sånt er vanlig der jeg bor. Uansett hva man skal involverer det å reise langt; for mitt vedkommende med privatbil (selv om toget er en teoretisk mulighet). Det er imidlertid et element i bildet at jeg “tenker som en lastebilsjåfør” — som i disse dager betyr at alt handler om lavt drivstofforbruk. Tenk selv. Hvis man kjører hundre mil hver dag, to hundre dager i året, så betyr det noe hvis man klarer å knipe en desiliter på mila. Dessuten må man regne med minst hundre tusen for nye dekk rund baut, og de slites jo som alle vet dobbelt så raskt hvis man kjører i nitti som i åtti. Det finnes en rubrikk i vognkortet for “gennomsnittsforbruk ved blandet kjøring” og for mitt vedkommende har de oppgitt tallet 5,7 liter per 100 kilometer. Imidlertid må jeg jo kjøre som en fitte for å klare å bruke så mye diesel. Jeg fatter det bare ikke. Jeg pleier typisk å lande på minst en liter lavere når jeg måler gjennomsnittet for hele turen ved hjelp av bilens innebygde målesystem. Noen ganger har jeg vært på eventyr i fjellet, eller hva man skal si, det involverer uansett mye giring, “dynamisk kjøring”, krappe svinger og bratte bakker. Da har jeg kommet opp i 5,7 på det verste, men det er jo ingen som bor sånn til. Hvordan har de kommet frem til dette tallet?
Her er første bud: Kom deg så raskt som mulig opp i et så høyt gir som mulig. Ikke kjør i tredje når du kan bruke fjerde, og “rull på høye gir” så ofte som mulig (det vil si uten å røre gassen, for da er det hjulene som driver motoren, ikke omvendt, slik at forbruket faller til null). Nøkkelen til det hele er turtallet. Det gjelder andre regler for bensinbiler, men for min VW Passat bør det ikke bevege seg særlig mye over 2000 særlig ofte. Da begynner det å trille penger ut av vinduet. Herregud. Jeg tenker på VW som Verbreckerwagen (“forbrytervogn”) etter alt dette tullet med avgasser og juks med tallene. Såpass må de tåle. Det var jo dumt gjort. Uansett, her er spørsmålet: Kunne de ikke ha gjort det samme med gjennomsnittsforbruket? De var jo allerede så godt i gang med å lyve og fantasere. Saken er at vi liker gjennomført stil. Vi vil heller ha en “ærlig forbryter” enn en korrupt lovmann. Mye heller. Hvis du først skal være dust bør du ikke belemre deg for mye med forfengelige hensyn men heller bare gå for det. Gå hele veien. Ta tingene til sitt logiske endepunkt så snart som mulig og avslutt kontoen. Hvis vognkortet mitt hadde sagt 4,7 i stedet for 5,7 ville jeg bare ha trukket på skuldrene og tenkt at jeg “kjører korrekt” i forhold til hvordan det er meningen at bilen skal brukes. Hvis jeg begynte å se mange høyere tall ville jeg korrigere for dette med å endre kjøredynamikk. Nema problema. Man skal jo ned på så lavt forbruk som mulig, hvilket i korrelat betyr så lave utslipp som mulig. Alle tjener.
Det er så mange kokker på denne plattformen at jeg antar Michelinguiden er velkjent. Du vet. De som gir folk stjerner, noe som kan bety vinn eller forsvinn i den kresne enden av restaurantmarkedet. I utgangspunktet – de startet for drøyt hundre år siden – lignet guiden mer på den gode gamle NAFs veibok, med mye fokus på hvor man kan campe og denslags. Opplegget var jo at folk skulle kjøre mer bil og derfor behøve nye dekk oftere. (Michelin var og er en stor dekkprodusent først og fremst.) Men etterhvert dreide ting seg mer og mer i retning av hvor man kunne finne bra steder å spise. Hva kan jeg si? Dette er jo Frankrike. De er som de er. Hva vil det franske markedet ha? Først må det være god mat. Kanskje også sex. Deretter kan vi – eventuelt – snakke om andre ting. Men hvis den gode maten uteblir vil det heller ikke bli aktuelt med noe som helst annet. Der går grensen. Hvis man tar dette med i beregningen vil man enklere kunne forstå franskene, som unektelig ofte beveger seg i retning av allsang og andre surrealistiske virkemidler. Hvorom allting er, vi snakket om gode grunner til å (ikke) bruke bil. Selv oppfordrer jeg dem til å øke de generelle drivstoffprisene fem ganger. La det koste omtrent hundre kroner literen. Da vil folk raskt utvikle andre kjøremønstre — og toget vil plutselig bli et konkurransedyktig fraktalternativ igjen, ihvertfall over lange strekninger. Over noe mer tid må vi begynne å se på hest. Ikke elektrisk bil. Hele opplegget er jo evneveikt. Men rett og slett den samme teknologien som drev de fleste privateide transporttiltak i mange tusen år, før Henry Ford – at han var en bekjennende nazist gjør ham lik Elon Musk på enda en måte – bestemte seg for å “demokratisere” bilen. Hvordan gjorde han dette? Ved å jekke opp lønningene til et nivå ingen hadde sett før, samtidig som han begynte å masseprodusere artikler som hentet pengene dobbelt så raskt tilbake til pappas fang igjen.
Forbrukerøkonomien ble en greie omtrent samtidig med at materialet plast ble utviklet i sin kommersielle form. Blant annet derfor er de to uløselig assosiert. Plastkulturen betyr mer eller mindre det samme som den forbruksbaserte økonomien. Du vet. Ting har en levetid. Du bør ikke regne med at en vinkelsliper du kjøper på Europris vil vare deg livet ut, for å si det slik. Før LED-revolusjonen var det opplest og vedtatt at en lyspære bare skulle vare i tusen timer. De kunne lagd bedre lyspærer, men de valgte å ikke gjøre det. Fordi pengene ligger i å selge den samme tingen mange ganger. Fordi du må ha det. Du er avhengig. Uten lyspærer blir livet problematisk. Ikke uløselig, men definitivt mer irriterende og grevlinggryntende surt. Herregud. Jeg har både lommelykter (i flertall, fordelt her og der hvor jeg raskt kan finne dem hvis lyset går, lik hvordan visse paranoide amerikanere har teipet fast skytevåpen under bordet og denslags) og stearinlys. Dessuten ved og alt. Gassovn. Primus. Tørrvarer for månedsvis. Nei, altså jeg skal nok klare meg, det skal ikke stå på det. Jeg har jo opplevd ting som jeg lærte noe av. Blant annet den andre verdenskrig. Jeg var riktignok ikke selv tilstede men jeg har hørt flere historier om heltemot under denne historiske prøvelsen enn alt annet tilsammen. Jeg føler en slags vag åndelig kontakt. De som hadde mest makt over livet mitt mens jeg var på mitt mest sårbare var alle skadeskutt og ødelagt av den andre verdenskrig. Noen av dem var gråtende vrak. Fylliker. Jeg skjønte selvsagt ikke hva det handlet om. Jeg skjønner det fortsatt ikke. Eller rettere sagt, jeg forstår fyllikene men ikke de som starter krigen. Jeg forstår ikke de som sprer frykt og hat, selv om dette er alt de selv er i stand til å erfare. Og jeg forstår enda dårligere de som kaller seg venner av den typen avskum som aktivt jobber med å skape mer ufred og konflikt i samfunnet, til tross for at de godt kan se hva slags skadeyr denne vennen deres er. Ufred vokser i fotsporene deres. Hvorfor? Fordi det er slik de ønsker det. Det er dette de sår.
Linken leder til en ti minutter lang video på YouTube, som handler om biomasse og den typen ting. Hva er vekten av alt liv på jorda? Det viser seg at svaret er omtrent ti prosent mindre enn vekten av alle ting menneskene har laget. Teknomassen er med andre ord større enn biomassen ved dette tidspunkt. Se på videoen. Ting blir fremstilt på en lettfattelig måte. Det er sannsynligvis ikke ting folk har lyst til å vite, men ikke desto mindre bør man som ansvarlig voksenperson sette seg inn i saken. Det kan ikke understrekes sterkt nok hvor alvorlig ting har blitt. Det kan heller ikke understrekes sterkt nok at navnet på det som dreper oss alle er fremskrittet. Du vet. “Utviklingen.” Den har ikke vært god, for å si det forsiktig. Eller altså, noen ting har vært – og er ennå – uomtvistelig gode, som for eksempel moderne medisin, men det store bildet av menneskehetens sivilisasjonsprosjekt er noen stusselige greier. Herregud. Men bra for de som fremstiller og selger alkohol, kan du si, fordi jeg føler at jeg definitivt trenger en drink etter den videoen. Ting er mye verre enn jeg trodde — og jeg var i utgangspunktet ikke særlig optimistisk. Hvor er vi på vei hen? Tja, du kan sikkert gjette like bra som meg.
Som alle vet ble noen småjenter knivdrept av en psykotisk tenåring i Storbritannia nylig. Politiet har sagt at det dreier seg om en person med bakgrunn fra Rwanda, men som har vokst opp i Cardiff, Wales. Andre har imidlertid sagt mye annet. Særlig er det mange som har insistert på at “myndighetene lyver” og at det egentlig dreier seg om en såkalt småbåtflyktning — og videre at dette er typisk atferd blant det de kaller “fiendtlige innvandrere”, eller noen ganger invasjonsstyrker. Ulven hyler rett utenfor byportene, så å si. Etter litt kvitring og plystring på nettet klarte de uansett å organisere et “folkeopprør” i sakens anledning. Du vet. Skrike litt, ødelegge noen ting, sette fyr på en politibil og det ene med det andre. De vanlige greiene. Hjelper det? Sikkert for noen individer, som opplever at de får utløsning for frustrasjon på denne måten, men i forhold til selve saken kan det bare gjøre ting verre. Problemet vokser jevnt og trutt.
Nigel Farage – ideologisk fører for Brexit-bevegelsen – har vært ute og “stilt noen spørsmål”. Det er vanskelig å forstå hva Farage egentlig vil sånn rent strategisk sett. Enten har han en plan som er så avansert at det ikke går an for vanlige mennesker å se sammenhengene, eller så er han fette idiot. Kan noen se flere alternativer enn dette? Vi lever jo i den virkeligheten vi gjør. Ting fungerer på visse måter. Folk passer sin egen jobb uten å blande seg inn i andres noe mer enn de må. Vi har parlamentarisme, domstoler, byråkrater og politi. Vi har et stort jævla system av mange små funksjoner som går likt tannhjul inn i hverandre og driver hele greia fremover. Det finnes ikke noe sånt som “full oversikt”. Det går rett og slett ikke an. Systemet opererer derfor på basis av tillit — og sånn sett er det forholdsvis enkelt å misbruke for å oppnå kortsiktig vinning, men de fleste slipper ikke unna med dette. Det kan ta litt tid, men generelt sett blir alle oppdaget til sist. Korrupsjon, underslag, innsidehandel, maktmisbruk, hva har du. Alt sånt er “ganske vanlig” i menneskesamfunnet.
Det kommer sannsynligvis til å vise seg, ettersom saken etterforskes videre, at denne tenåringen hadde “en vanskelig oppvekst” og at “han ble sviktet av systemet” og så videre. Psykiatriske tiltak burde vært iverksatt ved et tidligere tidspunkt. De vil sannsynligvis finne mange slags tegn og varsler som “ikke ble tatt alvorlig nok” og bla bla ukeblad. Dette er forutsigbart. Folk går ikke bare plutselig en dag ut og dreper noen på helt umotivert vis uten at de har vist “farlige tendenser” på ymse vis tidligere. Men dette er hva det er. Hvem kan vite hva som skal tas alvorlig og ikke når så mange sier så mye dumt til enhver tid? Annenhver tenåring preges jo av noe slags “raseri” bare på grunn av alt som skjer med kroppen deres, hormoner og denslags. De sier mye dumt. “Humørskiftninger” er helt standard vare. Man må bare la dem holde på å smelle med dører, kle seg som et fugleskremsel og det ene med det andre. Livet deres føles jo veldig dramatisk fra deres eget synspunkt, men siden vokser de det av seg. Noen prøver livet for første gang, andre har holdt på med denne mannskiten ganske lenge nå. Hvem bør du ta imot råd fra? Som jeg alltid sier: I utgangspuktet tar alle feil med “verdensforklaringene” sine, uansett hvor smarte og godt informerte de er. Spørsmålet er bare på hvilke måter de tar feil og hva slags konsekvenser det har. “Krigshissing” er alltid den samme energien, enten det handler om dårlige personlige forhold mellom individer eller oppfordringer til å gå berserk på offentlig sted. Eller for den saks skyld agitasjon for at mennesker må sorteres i kategorier – underforstått at de er ikke individer, men “representanter for en kategori” – som man siden forholder seg til på “kategoriske” måter. Du vet. Rasisme, kultursjåvinisme og denslags.
Brexit var et sjakktrekk som isolerte Storbritannia fra resten av verden. Ingen har sett noe sånt før, noensinne. Det forekommer bare ikke at en nasjon melder seg ut av fordelaktige handelsavtaler fordi de tror de vil klare seg bedre på egen hånd. Et barneskolebarn får til å regne ut dette, uten hjelp av lommekalkulator, bare med enkle logiske grep. Selvsagt er det ulønnsomt målt i rene tall. Bruttonasjonalproduktet deres har da også falt med omtrent de på forhånd spådde fem prosent. Altså må det handle om “noe annet”. Mitt forslag? Nasjonalisme, av det mest evneveike slaget. Altså basert i tanken om at briter – eller “det britiske” – er bedre enn andre. De føler seg jo bedre, ergo må de være det. Hvorfor skal man kjempe mot sine egne følelser? Det er jo en grunn til at de finnes. Dessuten kan man peke på objektive forhold i kulturen. Fine bygninger og denslags. Tradisjoner. Når man skal analysere verdien av en operasjon finnes det litt diffuse begrepet goodwill (i forhold til markedet) som i sum kan vise seg å være mer verdifullt enn den teoretiske salgssummen for alt det andre de eier. For eksempel er merkevarenavnet adidas sannsynligvis mer verdt enn resten av produksjonsmidlene deres sammenlagt. Hvis noen kjøper dem opp er det bare på grunn av navnet. Resten av rælet kan de bare beholde. Imidlertid kan man ikke tenke sånn om nasjonalstater. Eller rettere sagt, hvis man gjør det må man tenke på nasjonen som en “person” som forholder seg til en gruppe tilsvarende “personer”. Posisjonen din i flokken handler minst like mye om “flokkens humør” som noe du selv gjør eller ikke gjør. Man eksisterer jo i en kontekst.
