Prisen for privilegiene

Det offentlige bruker skattepengene til å finansiere fellesgoder som skole, helsevesen, veier, rettsvesen, forsvar og trygdeytelser. Skatter brukes også ofte som et middel til økonomisk utjevning mellom innbyggerne, for eksempel gjennom progressive skattesatser. Noen skatter er dessuten ment å virke styrende på innbyggernes atferd, som for eksempel miljø- og alkoholavgifter. 

(Store norske leksikon)

Det er ingen overdrivelse å si at jeg “føler meg personlig uenig” i mange beslutninger som fattes innenfor det offentlige — eller også i det private næringsliv, for den saks skyld. Du vet. Når de gjør noe annet enn jeg ville ha gjort. Skjer hele tiden. Til og med innenfor veggene til mitt eget hjem noen ganger. Jeg hadde for eksempel en rørlegger her ved en anledning. Han fulgte helt klart sin egen rytme, ikke min, men jobben ble da gjort etterhvert. Sånn sett endte det bra, men før vi kom så langt var det frustrerende å leve uten innlagt vann i boligen i opptil flere dager mer enn hva som burde vært nødvendig. Likevel sa jeg aldri noenting. Jeg ringte ikke og purret mens jobben sto på. Jeg klaget ikke etterpå. Alt jeg gjorde var å bestille jobben, servere rørleggeren kaffe etter forespørsel og betale regningen etterpå. Faktisk så har jeg aldri kommentert noen aspekter ved akkurat den rørleggerjobben før nå. Hva er poenget? Det ønskede resultatet var å få tilbake vannet, slik at når det forelå var det ikke aktuelt å bruke noe mer tid eller energi på saken.

Fra mitt perspektiv er det vanskelig å ta folk seriøst – om de er aldri så “voksne” av alder – når de setter i gang med å snakke om følelsene sine. Herregud. Hvem faen bryr seg? Jeg mener, de måtte ha betalt meg for at jeg skulle ha engasjert den rørleggeren jeg nevnte i noen slags samtale om hvorfor jobben ikke blir gjort i krisetempo, fordi jeg føler jo at det er kritisk ubehagelig å ikke ha vann. Saken er at jeg har ikke kontroll over situasjonen og det må jeg bare akseptere. Det tar den tiden det tar. Jeg tviler på at man trenger å fortelle en rørlegger at det er knasende kjenkt å ha innlagt vann og avløp, så raskt det lar seg gjøre. Noe sier meg at de “har hørt alt før” allerede. Jeg vet jo ingenting om hva som foregår med rørleggeren mens han ikke er her og jobber — og slik vil jeg helst at tingene skal forbli. Vennligst ingen “livshistorie”, men det er okay å snakke fag. Her tilkommer naturligvis det vesentlige element at jeg selv er håndverker og derfor vet hvor irriterende plagsomme kunder kan være. Ingen liker masete mennesker. Det virker mot sin hensikt, fordi en masete kunde fyller aldri noensinne noen håndverker med arbeidslyst basert i sympati for kundens situasjon.

Blant alle de håpløse prosjekter som finnes i dette livet fremstår det å spekulere rundt hvordan “skattepengene mine” blir brukt som noe av det mest fåfengte. Hvor skal jeg engang begynne å lage listen over alt jeg synes er “unødvendig”? Herregud. Jeg henfaller som vanlig til Otto von Bismarcks gamle påstand: Ingen har lyst til å vite hvordan man lager lover og pølser. Enten får man ta seg jobb i pølsemakeriet for å “påvirke prosessen” ad realistisk vei, eller så er man bare en masete person. Nivået på det folk kaller “politisk debatt” nå for tiden er som å fremstille sladder og ryktespredning om navngitte personer som gyldige “studier i sosiologi”. Nordmenn er i det store og hele rike mennesker. Selv de som nominelt sett er “fattige” i henhold til EUs definisjon av begrepet er realistisk sett “rike” på en global skala. Ikke minst fordi vi har velfungerende samfunnsinstitusjoner i Norge. Det er dyrt å gjøre skikkelig arbeid. Av denne grunn alene er det dyrt å holde seg med høye standarder for “systemet”. Det finnes ingen annen grunn til at Norge til stadighet skal score såpass høyt i nesten alle “livsstilsundersøkelser” som blir foretatt enn at det norske opplegget for offentlige tjenester er såpass velorganisert. Byråkratiet er selvsagt en fæl drage å konfrontere når og hvis dette er nødvendig, men sånn er det overalt. Nesten ingen klarer å komme opp med eksempler på land hvor byråkratiet er mer effektivt og “brukervennlig” enn i Norge, selv om noen av og til mumler noe om Sveits. Saken er vel heller at det blir som med han rørleggeren. Finnes det noensinne en god grunn til at man behøver hjelp fra en rørlegger? Ikke når man står til knes i mannskit og bare skriker av frustrasjon. Sånn er ofte forholdet til det offentlige også. Ingen gir seg i kast med den tredemølla hvis det ikke er nødvendig — men til gjengjend er det ofte “nødvendig” på en “det brenner i ræva mi” måte når det først er nødvendig. Dette skaper et høyere trykk i situasjonen enn hva som er normalt i den alminnelige hverdagen.

Har du noensinne hørt om Glasgowkyss? Uten å henge oss opp i detaljer rundt den skotske omgangstonen skal vi bare oversette det til norsk med ordet “springskalle”. Altså når man klasker panna si hardt mot ansiktet til noen, med eller uten jakkegrep. Det gjør nesten alltid svinaktig vondt, øynene fylles umiddelbart med tårer, og så videre; la oss bare si at det er ubehagelig — hvilket også er hensikten. Lokale utbrudd av kyssesyke i Glasgow handler ofte om kategorien “barslagsmål”, som igjen har en tendens til å vokse ut av meningsutvekslinger som blir litt for friske i språkbruken. Hva kan man si? Alkohol er jo kjent for å løsne på hemningene hos folk, men ikke alltid på positivt vis, i den grad det noensinne er positivt å drikke for å “miste hemningene” i sosial forstand. I praksis betyr det jo ofte bare at man blir amorøst innpåsliten overfor det motsatte kjønn og/eller kranglete overfor medlemmer av sitt eget kjønn og aldersgruppe. Og plutselig smeller det et eller annet sted i det herværende festlokalet. Noen begynner å slåss over noen slags dusteting som bare virker viktig i fylla. Sånn ser verden ut hvis man for eksempel er dørvakt ved et utested. Bare spør. Jeg har prøvd. Bartender har jeg også vært, slik at jeg kan bekrefte at det faktisk er sant at folk ofte nevner “random” problemer fra privatlivet sitt for bartenderen. Jeg antar det er fordi man står jo uansett der på stedet, og kunden føler seg sentimentral og pratsom, eller noe. Hva skal man liksom gjøre? Hmm. Ja. Så interessant. En lykkelig slutt er når man bare kan si at nå har de fått nok for i kveld. Gå hjem. Og så går de. Ja ha det da. Saken er uansett at folk oppfører seg på en annen måte når det å få et “Glasgowkyss” er en aktuell, fysisk mulighet. Når man vet at man kommer til å få en på trynet hvis man blir for løssluppen med sarkasmen sin så holder man oftere kjeft enn hva man for eksempel føler seg forpliktet til på nettet.

Jeg vet ikke hva som var galt med stedet der jeg vokste opp, men det virket ihvertfall som en slags naturlig selvfølgelighet at man som gutt og ung mann måtte lære seg å slåss. Hvis ikke blir man jo ikke tatt seriøst. Hvis folk vet at de bare kan ta seg til rette overfor deg slik de selv lyster, når og hvordan de selv lyster, så er dette i hovedsak hva som kommer til å skje. Du vil bli utnyttet fra alle kanter. Sånn er livet i denne verden. Det er ikke bra at det er slik, men sånn er i det store og hele den “naturens orden” som alt og alle henfaller til, med mindre det finnes andre regler for hva man kan og ikke kan gjøre. Her ligger et argument for sivilisasjon. Ordet betegner i seg selv imidlertid bare en teori. I praksis handler det om standarder. Hvor lavt er det greit å synke? Noe har gått galt i livet ditt hvis du som voksen mann er nødt til å forholde deg til “nevekamp”, som en annen dustete hanekylling. Man kan selvsagt plassere innslagspunktet for sivilisert atferd akkurat hvor man selv ønsker – jeg forlanger ikke at noen skal være enig med meg – men etter min mening handler det om “integritet”, både i sin inngående og utgående forstand. Det vil si “respekt for individets integritet” — sin egen på en “verken mer eller mindre enn andres” type måte. Mye her i livet handler om “etiske gråsoner” hvor man bare må lytte til de instinktene man har, som for eksempel hva slags vitser og “høyttenkning” det er greit å fyre av i hva slags situasjoner, men dette med “individets integritet” er en grunnleggende forutsetning for et levedyktig demokrati på det praktiske hverdagsnivået. Ethvert angrep på individets integritet er et angrep på demokratiets oksygentilførsel. Integritet betyr blant annet at man har rett til – innenfor rimelighetens rammer – å tenke, tro, føle og ellers bare leve slik man synes at man bør, ut fra hva “den indre stemmen” påbyr; så lenge man gjennom dette ellers ikke er til plage og sjenanse for andre på lovstridige måter. Frihet betyr imidlertid bare at noe er “ikke regulert”. Alle muligheter er åpne og valgfrie innenfor et fritt domène. Hvor er vi i dag? På 60-tallet var det for eksempel vanlig å fremsette krav om – og arrangere politiske demonstrasjoner til fordel for – “fri kjærlighet”. Tenk på det du. Sånt er en selvfølgelighet i dagens Norge, og alle lever i grunnen helt fint med det — så hva var det alt bråket handlet om i utgangspunktet?

Ordet legning betyr “slik man er laget” og betegner noe som ikke kan forandres, bare “undertrykkes” i større eller mindre grad. Ordet brukes oftest i spesialbetydningen “seksuell legning” men i utgangspunktet kan det betyr hva som helst. Legning for matematikk (eller ikke). Legning for tannlegefaget (eller ikke). Du ser tegninga. Man bør ikke søke jobb som prest hvis man ikke har legning for sånt. Eller lege. Begge disse høres ut som helt forferdelige yrker for meg; hvor man på ervervsmessig basis er nødt til å forholde seg til “folk og problemene deres” dag ut og dag inn. Man bør definitivt ha legning for denslags. Om ikke til og med “kallelse” — la oss si at man søker seg til legeyrket fordi man føler at verden behøver kompetent medisinsk tilsyn, som virker som en saklig nok grunn for meg. Jeg er enig, ferdig diskutert. Imidlertid er dette “på prinsipiell basis”. Selv har jeg ikke legning for å “jobbe med mennesker”. Jeg har ikke den korrekte innstillingen. Det er alt for vanskelig for meg å forbli nøytral, objektiv og fagmessig orientert. Jeg er alt for nysgjerrig etter å “høre mer” til å forstå når jeg bør sette strek for en behandlingstime. Selv de mest kjedelige typer er jo interessante når man først tar seg tid til å lytte til dem. Det er ikke uten grunn at vi har noe som heter “profesjonell distanse”. Nært nok, men samtidig fjernt nok. Jeg er ikke flink til å regulere dette. Du vet. Man skal jo ikke “ta med seg jobben hjem” og så videre. Hvis jeg måtte forholde meg til mange mennesker med sine bekymringer hver dag ville det rett og slett bli for mange bekymringer for meg. Jobben og privatlivet ville sklidd over i hverandre på en måte som ikke er profesjonell. Derimot har jeg filosofisk legning. Jeg klarer å forholde meg til nærmest hvor “dype” temaer som helst uten å bli svett. Det er snarere et spørsmål om å motstå fristelsen til å “dykke ned i det” til enhver tid, fordi folk flest liker jo ikke sånt. De henger med til et visst punkt, så er det akkurat som øynene  deres blir glaserte. Da er det rett før de sovner.

Vi snakket uansett om “prisen for privilegiene” og sånn sett har jeg ingen illusjoner. Det er dyrt som faen å etablere og drive en kompetent offentlig forvaltning, ikke minst i tjenesteenden. Noe særlig mer presist føler jeg ikke at det er nødvendig for meg å kjenne budsjettsplitt og kostnadsstruktur på pølsefabrikken. Av prinsipiell praksis “holder jeg med” de beslutningene som blir fattet av de som er ansatt for å gjøre jobben, ihvertfall i utgangspunktet. Siden tilkommer eventuelle “kritikkverdige forhold”, men selv dette er sjelden eller aldri mitt problem. Jeg klarer ikke å finne den indre “flammen” man må ha for å føle seg opprørt over hva fanden de enn driver med på det daglige nivå i statsforvaltningen, hvem som bruker hvem sine “skattepenger” på hva, det ene med det andre, du skjønner hvor jeg vil med dette. Om jeg så tenker på meg et jævla magesår over all toskeskapen i verden – inkludert politikken, på alle nivåer – så kommer ikke dette til å utgjøre et milligram av forskjell. Så hvorfor? Man kunne i prinsippet ta et blankt ark og tegne opp en vanlig T-splitt, hvor man til venstre for streken skriver ned en liste over problematiske ting som man har makt til å gjøre noe med, man har bare ikke hatt tid til det ennå, mens man til høyre anfører sånt som man riktignok kanskje tenker en del på men som man definitivt ikke har makt til å påvirke på noe vis. Etterpå kan man se på arket og vurdere om det går an å flytte energi fra den ene siden til den andre på noen måte. Du finner sikkert noe.