Her er saken: Du kan ikke bestemme hva andre skal føle eller hvordan de skal reagere på noe. Det kan hende at de reagerer akkurat som du ville gjort. Det kan også hende at de reagerer helt annerledes enn deg. Så lenge man ikke kjenner folk er dette umulig å si på forhånd. Det som bare er en spøk for noen kan oppfattes som en grov fornærmelse av andre. Dessuten er fobier omtrent like rettferdig fordelt som fysisk skjønnhet ute blant folk. Så vidt vi kan se er det helt tilfeldig hvem som får hva, selv om en viss grad av “arvelighet” er forutsigbar. Saken er uansett at folk er forskjellige — tildels svært forskjellige. De fleste har sikkert opplevd en situasjon når noe de prøvde å si ble totalt misforstått – ofte noe som var ment som en morsomhet – sånn at det ble nødvendig å “forklare seg” på en litt klein måte. “Tråkke i salaten” er et vanlig uttrykk for sånt. Det skjer hele tiden. Faktisk er det så vanlig at de fleste bare trekker på skuldrene av alle de små sosiale blemmene som folk gjør, så lenge de skjerper seg i rimelig grad etter at de har blitt gjort oppmerksomme på saken. I dag er det deg, i morgen kan det være meg. Vi hjelper hverandre til å komme videre i livet gjennom å holde fokus på de viktige tingene.
Reelle hensyn er et teknisk begrep fra jussens verden som mer eller mindre sammenfaller med det vi ellers kaller “sunn fornuft”. Alle vet jo at virkeligheten ikke adlyder helt som den skal når vi setter i gang med alle våre fine planer, slik at vi blir nødt til å forhandle; gi og ta litt for å komme oss over, rundt eller gjennom diverse vanskeligheter som dukker opp på vår vei — eller vei og vei, skal vi ikke heller bare kalle det en hinderløype hvor det er notorisk dårlig sikt i svingene. Uansett vil man som jurist ikke uofte havne i situasjoner hvor “korrekt lovanvendelse” vil medføre et urettferdig resultat, slik at vi må “lempe på reglene” for å normalisere utkommet av prosedyren. Du vet. Smidighet. Fire på krav og prinsipper. Sånne ting. En tigger som har stjålet et brød fordi han er sulten har jo ikke begått den samme formen for synd som en rik mann som stjeler et brød fordi han ikke har lyst til å skille seg fra pengene sine, men han har lyst på brødet også. “Reelle hensyn” tilsier at disse to ikke skal behandles likt, selv om de teknisk sett har begått det samme lovbruddet. “Alminnelig rettsfølelse” er et litt diffust begrep, men substansielt nok til at alle voksne og rimelig oppegående mennesker bør skjønne hva det er. Grovt sett kan vi si det handler om viljen til å komme seg videre i livet, både for sin egen del og for alle andres. Gjøre opp regninger og avslutte saker, javisst, selvfølgelig; men på en måte som faktisk avslutter dem der og da. Det vil si at ingen part i saken må drasse på “kvelende konsekvenser” langt ut over det som er rimelig og nødvendig, sånn at det både ser ut som og oppleves som et uerettferdig utkomme. En sak er jo strengt tatt ikke avsluttet så lenge saken – eller dens konsekvenser – fortsatt fremkaller bitre følelser og hevnfantasier i folk.
Mange har alle mulige slags bisarre fantasier om “vikingtiden” og det norrøne ættesamfunnet, men alle som vet noe om historien peker på det samme: Blodhevn. Det vil si slektsfeider – en syklus av drap og hevndrap – som kunne vare i mange generasjoner. Med mindre du er klar for å leve – og dø – under sånne forhold så bør du helst ikke romantisere “de gamle skikkene” – forn sed – i alt for stor grad. Slik vi definerer ting nå for tiden skal det være likhetstegn mellom statsmakt og voldsmonopol. Ingen har lov til å “ta loven i sine egne hender” uansett hvor riktig det eventuelt føles for dem. “Nødvendig selvforsvar” er selvsagt tillatt i et unntakstilfelle, men da legges det vekt på ordet nødvendig. Det regnes slik sett mer som “aktiv deltagelse” i dramaet hvis man har åpen anledning til å bare forlate stedet, men lar være å benytte denne muligheten. Hvorfor er det jeg som må gi meg? Saken er at hvis du insisterer på å oppholde deg på – eller bevege deg til – et sted hvor det foregår en aktiv konflikt så blir du automatisk en del av denne konflikten uansett egne “intensjoner”. Det er ikke noe saklig argument at man bor i et fritt land, slik at man kan si hva man vil, bevege seg hvor man vil, og så videre, når problemet for eksempel er at det foreligger en “urolig siviltilstand” på stedet – la oss si et politisk demonstrasjonstog preget av mange følelsesmessig opphissede deltagere – slik at politiet har valgt å sperre av noen gater, stenge adkomsten for publikum og det ene med det andre. De kan faktisk nekte deg å “gå der du alltid går” for å komme hjem, på jobb, eller hvor det måtte være, hvis politiet mener de har operasjonelle årsaker til dette på grunn av situasjonsforhold der og da. Dette er ikke urimelig. De har ikke noen plikt til å forklare hvorfor de har opprettet en politisperring heller, men velger som regel å gjøre det likevel, av rimelighetshensyn. Tanken er at livet i størst mulig grad skal gå sin vante gang for flest mulig av de som ikke allerede er involvert i det som foregår. Generelt sett sier jo statistiske sannsynlighetsdata at når flere mennesker beveger seg inn i et område hvor det allerede er bråk, så vil resultatet forutsigart bli “mer bråk” — sånn at hvis man får isolert en konfliktsituasjon så vil den ihvertfall ikke vokse ut over hva som allerede er der på stedet.
Jeg hadde noen tanker om Pasient Q og hans tvangsforestillinger. Problemet er jo at han er en hatefull og aggressiv liten mann – grunnet visse traumatiske forhold i sin personlige bakgrunnshistorie – men dette er ikke forenelig med hans selvbilde som offer, så han projiserer sinnet sitt over på omverdenen. Det er de andre som gjør det. Pasient Q er i sine egne øyne hellig overbevist om at han selv er uten skyld i noe av det som hender med ham. Han er kategorisk uvillig til å vurdere om det kan være noe, kanskje i “kroppsspråket” hans, som andre opplever som truende eller provoserende. Det er jo ikke han som gjør det. Han gjør ikke noe galt. Ikke noe ulovlig. Pasient Q klarer ikke engang å rollespille som noe annet enn “offer”. Det er bokstavelig talt utenkelig for ham at han selv kan representere noen slags aktiv form for ond kraft som setter angst på andre. Det er jo nettopp de som gjør dette mot ham! Videre gange i den kognitive samtaleterapien vil fortsette å fokusere på hvorfor så mange oppfatter ham helt annerledes enn han oppfatter seg selv (et moment som virker forsterkende på pasientens opplevelse av å være utsatt for et komplott, eventuelt vitne til “historiske krefter” som bare han og noen få andre kan se). Med mindre han hisser seg opp og blir utagerende skal det ikke være nødvendig å medisinere Pasient Q ved dette tidspunkt. Fantasiene hans er ikke av det slaget som lar seg påvirke av noe annet enn langvarig samtaleterapi, slik at han over tid kan veiledes mot en mer realistisk holdning til andre mennesker, omverdenen og sin egen rolle i det hele. Det er jo ingen som er “ute etter ham”. Han svever ikke i noen annen form for fare enn den han selv fremkaller med de bisarre atferdsmønstrene sine. Folk reagerer jo — men hver gang dette skjer får Pasient Q nok en gang “bekreftet” at løslig organiserte krefter i det minste motarbeider ham, sannsynligvis planlegger de også å “gjøre noe” mot ham, men han er uvillig til å komme med noe konkret ekesempel på hva dette eventuelt skulle bestå i. Det virker imidlertid ikke som om han frykter å bli utsatt for voldelige overfall, det handler så vidt vi kan se om at han forventer “sabotasje” på jobben og den typen ting. Han vil ikke svare på hvorfor noen skulle ønske å sabotere for ham. Det kan imidlertid lønne seg å jobbe litt forsiktig videre med dette motivet. Kanskje er Pasient Q på vei mot en erkjennelse av at den som først og fremst saboterer livet hans er ham selv.
Ikke sikker, men kan disse ord fra Oscar Wilde oppsummere kjernen i innlegget ditt?
“Egoisme vil si å leve som man ønsker å leve, det vil si å forlange av andre at de lever som man selv ønsker”.
Ja, man burde jo egentlig vært filmregissør.