Merkur er den innerste og minste planeten i solsystemet. Den er bare litt større enn Månen, og er i likhet med Venus, Jorda og Mars en steinplanet. Planeten er gråfarget og tildekket av kratre, og ligner dermed på Månen i utseende. Det er observert tegn til is i kratre i polområdene som aldri blir truffet av sollys. Merkur anses for å være ubeboelig for liv slik vi kjenner det. De ekstreme temperaturene og den intense strålingen fra Sola gjør at det er lite sannsynlig at livsformer vil klare seg der.
(Store norske leksikon)
Det er ikke ofte jeg leser “selve vitenskapspapiret” om en sak. Jeg er ikke på det nivået. For eksempel er matematikken min bare ræva, dessuten er jeg minst like lat og sutrete som alle andre, så det ender med at jeg følger med på det jeg kaller vitenskapssladder, helst i regi av fagfolk som henvender seg til publikum. (Jeg liker jo ikke “alternative tenkere”.) En sånn er Anton Petrov på YouTube, som hver dag kommer med en rundt femten minutter lang video om et aktuelt tema, som i dag var planeten Merkur. Det er interessant. Det er jo sjelden man hører noe om Merkur. Det skjer liksom ikke så mye i de traktene.
Et stykke inn i videoen sier Anton noe om at Merkur er oransjefarget på grunn av at planeten utskiller natrium til en sånn grad at den noen ganger ligner en komet. Mens han snakker ruller det en svart-hvit filmsekvens av Merkurs overflate bak ham, med noe blinking og greier, som han kommenterer med å si at fenomenet fremkommer ikke på akkurat dette bildet fordi “det er bare en simulasjon”. Min umiddelbare tanke var at alle bilder – eller nærmere bestemt alt vi ser – er vel teknisk sett “bare simulasjoner” i den forstand at vi setter sammen et bilde i hodet basert på data som vi henter inn gjennom øynene. Det vi har i hodet er jo ikke “selve planeten Merkur” – eller noen deler av den, ikke engang dens “egentlige utseende” – det er en modell som vi lager i hjernen, eller altså en simulasjon om du vil. Enten vi ser noe for første gang eller vi husker noe som vi har sett tidligere så er det i prinsippet det samme “bildet i hodet” vi refererer til.
Det er litt bekymringsverdig, denne tendensen med at folk er så selvsikre på tross av at de er så fette uvitende. På den annen side, sånn har det alltid vært. Vi mangler jo ikke akkurat klagemål fra eldre tiders filosofer om hvor naive folk typisk er, mesteparten av tiden. Det er nesten så man blir nødt til å tenke at jo mindre de vet, jo mer skråsikre er de i forhold til det lille de vet. Du vet. Det er eksakt den samme atferden som man kan observere i selv ganske små barn, bare oppgradert til en “voksen” språkbruk. Folk lager sin egen virkelighet ved hjelp av fantasien. Smart er bare et aktuelt adjektiv i denne sammenhengen til den grad man er bevisst om denne mekanismen. De som tror at hva enn som foregår i hodet deres er en adekvat representasjon av “selve virkeligheten” er i hovedsak identisk med den gruppen av mennesker vi typisk kaller idioter. Eller “konsumenter” om du vil. De er i prinsippet bare primitive dyr, for de har ikke noe bevisst forhold til verken seg selv eller den verdenen de lever i og samhandler med. Det krever en viss grad av trening og disiplinering før man klarer å opparbeide seg et fungerende intellekt, altså et som klarer å “databehandle” det man har i hjernen uten å bli “tatt av vinden” fra følelsene. Før man har bedre redskap å jobbe med har man jo ikke noe annet enn det man “føler” om ting, som typisk er hvordan et dyr forholder seg til omgivelsene sine. Ta for eksempel dette med at vi skvetter når det kommer en plutselig høy lyd, brå bevegelse eller noe, som gir liten mening i en strengt intellektuell kontekst, men det er naturlig atferd som vi kan observere i alle dyr. Det finnes ikke den skapning i verden som ikke instinktivt hopper litt unna når de plutselg blir presentert for “noe som kanskje kan være farlig”.
Selvsagt er det latterlig når folk begynner å lekse opp om “hva verden behøver”. Hvem faen tror du at du er? Problemets størrelse dikterer alltid ressursbehovet hos enhver strategi som man seriøst har tenkt å presentere som løsning. “Tenke globalt men handle lokalt” har vært et slags slagord ganske lenge nå, så folk er sikkert litt lei av å høre det, men det er likevel selveste veien fremover for mennesket som art her på jorda. Det beste man kan gjøre som “lokalt individ” er å “bli smartere”. Bruke de ressursene man har tilgjengelig til å oppdatere kunnskapsgrunnlaget sitt innenfor alle emner som interesserer. Dessuten lønner det seg å ta til seg ett eller flere av håndverksfagene. Hvis man virkelig vil tenke fremtidsrettet så bør man innrette seg slik at man i det minste kan dyrke en del av sin egen mat dersom dette skulle bli en nødvendighet. For tiden er jo prognosene for fremtidig matvaresikkerhet i Norge både her og der på kartet over “det som kan skje” uten at det virker som om de politiske myndighetene har noen annen plan enn at alt skal fortsette som før. Ihvertfall på kort sikt er det ikke sannsynlig at særlig mye annet vil skje enn at prisene fortsetter å stige jevnt og trutt, men innen noen tiår vil krisa komme i form av sammenbrudd i deler av forsyningskjeden. Vi vil komme til et punkt når det ikke er noen råvarer å få kjøpt på verdensmarkedet, selv om man har penger. Knapphet innenfor varegruppe sånn og sånn vil ikke umiddelbart bli lagt merke til, før det brått blir åpenbart for alle at etterspørselen er større enn tilbudet. Dette vil se ut som inflasjon når det kommer, men det er noe helt annet. Sentralbankene kan ikke gjøre noe fra eller til med forsyningssituasjonen på tilbudssiden, de kan bare påvirke graden av etterspørsel ved hjelp av rentetrykk og andre “fiskale virkemidler” som virker febernedsettende innenfor økonomien. Imidlertid forutsetter dette at verden ellers er normal.
Jeg regner ikke med at klimaproblematikken skal nå frem til noe kritisk stadium innenfor horisonten av min egen levetid. De verste konsekvensene blant de som vi realistisk sett må regne med befinner seg sannsynligvis femti til hundre år ut. Imidlertid er dette med det forbeholdet at ingen egentlig vet hva som kommer til å skje fremover, bare at det vil bli “konsekvenser” av alle utslipp og all forsøpling som har vært helt siden begynnelsen av “den industrielle revolusjon”. Hvis vi skal sammenfatte alt dette til bare ett eneste ord og introdusere det som tema i fjernsynsprogrammet Jeopardy så blir dette det spørsmålet som må stilles: Hva er profittmotivet? Vi har jo ikke havnet i denne situasjonen ved en tilfeldighet. Det har krevd mye innsats og vært svært dyrt. Og dyrere skal det bli, innsats eller ikke. Grunnen til at menneskeheten står til knes i mannskit er med andre ord “raske penger”. Du vet. Overskuddet i neste kvartalsregnskap. Folk har slik fokus som de har, derfor går det som det går. Det er særlig to forhold som gjør Norge til en klimaversting på den globale scenen. Det ene og mest åpenbare er at vi selger fossile brennstoffer. Det andre ligger i det biologiske avfallsproblemet vi kaller oppdrettslaks. Begge deler kan bare karakteriseres som perversjoner, og de oppstår på grunn av “pengebegjær”. Det er en sykdom.
