Noblesse oblige (bokstavelig talt «adelighet forplikter») er et fransk uttrykk som brukes på engelsk. Uttrykket innebærer at adelen strekker seg utover kun titler og krever at personen som har en slik status oppfyller sosiale ansvar. For eksempel kan en adelsmanns primære forpliktelse omfatte raushet overfor de rundt ham.
(Fremmedord.org)
Det går ikke an å være en musikkinteressert person av min generasjon uten å ha hørt om George Michael. For eksempel var det en låt av det gamle bandet hans – Wham! – nærmere bestemt “Last Christmas (I Gave You My Heart)” – som var såkalt landeplage til en så stor grad at jeg kan sannsynligvis synge den, selv om det ikke akkurat er “min” musikkstil. Senere fortsatte han i den samme gata, med diverse hits som ga ham til smør på brødskiva og vel så det. Det var noen rykter om noe skandaløst en gang eller to, og George Michael har sikkert brukt både det ene og det andre dopet gjennom tiden, men han var jo først og fremst en musiker. Jeg er ikke engang interessert i hva de bandene jeg aktivt “digger” driver med i sine privatliv, så desto mindre George Michael og andre popmusikere. Tittelen på dette skriveriet er imidlertid – direkte oversatt fra engelsk – tittelen på en dokumentarfilm som ligger ute på YouTube.
Skal, skal ikke? Som vanlig skal jeg ikke klikke på noe som lover “sleske opplysninger” om ting jeg på ingen måte har behov for å vite. Kanskje noen intervjuer om musikksynet hans George Michael, ispedd diverse “morsomme historier” fra diverse bransjeerfaringer ville vært noe som kunne ha interessert meg, men “rumpefortellinger”? Herregud. (Jeg behøver ikke å forklare hva ordet rumpefortelling betyr, det henviser åpenbart til en bestemt journalistisk stil.) Jeg snuser ikke, for å si det på den måten. Hvis man havner i en sånn situasjon at intervjuobjektets rumpelukt begynner å overdøve alle andre inntrykk personen avgir, så har man kommet dem alt for nært. Enten man mener det bokstavelig – at de avgir en ubehagelig lukt – eller som metafor; av typen “jeg synes at holdningene dine stinker”, så har man havnet på et ugunstig sted i samtalen når den blir olfaktorisk (altså “luktorientert”). Dette er sannsynligvis et passende sted å nevne at jeg egentlig aldri har forstått hva “persondyrkelse” – her i form av kjendisskjelven – handler om. De er jo bare mennesker.
Kvaliteten på diverse “innhold” som legges ut på nettet handler ved dette tidspunkt om den laveste mengde innsats som er nødvendig for å oppnå et kommersielt interessant antall klikk og følgere. Mye er åpenbart bare tøys og bløff som ikke desto mindre legger ned mye innsats i å fremstå som interessant – såkalt clickbait – fordi de behøver jo ikke noe mer enn at folk åpner posten av nysgjerrighet, eller av en hvilken som helst annen grunn. Snart vil også kunstig intelligens komme i noe slags billig og brukervennlig format, slik at man ikke lenger behøver å gjøre mer enn å fremkaste noen stikkord for å få frem et produkt som holder samme standard – eller bedre – som resten av alt man hadde skrevet før man fikk “profesjonell hjelp” av en KI. Teknologien er “rett rundt hjørnet” som folk sier, og jeg tar vel ikke mye feil om jeg gjetter på at noen tidlige modeller av kunstig intelligens allerede finnes i den dyre enden av “smarttelefoner”. Det tar jo litt tid før alt sånt filtreres gjennom hele systemet til en sånn grad at det når nivået for “det som er vanlig”. Som vanlig er det sannsynligvis håpløst å spå om fremtiden, fordi alskens overraskelser spretter jo stadig opp som troll i eske, men jeg føler meg ikke “optimistisk” i forhold til vår generelle omgang med teknologiske hjelpemidler ved dette tidspunktet.
