Satyriasis er unormalt sterke seksuelle lyster og behov hos menn. Plutselig utvikling av satyriasis hos et individ kan være et symptom på fysisk lidelse, for eksempel hjernesvulst eller hormonforstyrrelse som følge av bruk av dopingmidler. Satyriasis er det mannlige motstykket til nymfomani. Uttrykkene satyriasis og det tilsvarende for kvinner nymfomani, skriver seg fra de primitive naturguddommer i den greske gudelære, satyrer og nymfer, som ble ansett for å være behersket av sine drifter like hemningsløst som dyr i brunsttiden.
(Store norske leksikon)
Noe av det som for tiden tolkes som voldetktsfrykt – eller nærmere bestemt penetrasjonsangst, som i prinsippet er lik for begge kjønn – er sannsynligvis forankret i noe som er mye eldre og mørkere enn mennesker og alt deres vesen, nemlig diverse “naturguder” som faller mer eller mindre sammen med eksempelet ovenfor, nymfer og satyrer fra den greske antikken. Slike skapninger kan jo i gitte tilfelle fokusere på et tilfeldig forbipasserende menneske og ta dem, det vil si fylle dem med galskap som får dem til å “handle utenfor karakter” i forhold til hvem de ellers er for seg selv og andre. Vi må huske på at psykologi har bare vært et vitenskapsfag i noe over hundre år. Før noen tok tak i saken på analytisk og metodisk vis hadde vi ikke noe annet enn vagt mytologisk materiale. Historier om “en annen verden” som man kan komme til gjennom drømmer. Eller ting som “stiger opp av vannet” hvor det å bryte overflaten tilsvarer det å komme inn i bevisstheten. Vi skal imidlertid her fokusere på tanken om at det vi nå bare kaller impulsiv atferd, dårlig impulskontroll, “øyeblikkets galskap” og den typen ting, ble i antikkens dager betraktet som guddommelig besettelse. Eller inspirasjon om du vil.
Et fullkomment alminnelig psykologisk kompleks blant mennesker er seksualangst; som kan være sammensatt av mye likt og ulikt, men i utgangspunktet – før man bygger opp noe eget erfaringsmateriale – har lysten og frykten en tendens til å være omtrent like sterke, siden begge strengt tatt er fundamentert i fantasien. Etter en serie med ulike erfaringer – noen av dem det kleineste man kommer til å oppleve i dette livet – klarer uansett de fleste etterhvert å fomle seg frem til en slags forståelse av hvem de er og hva de vil i seksuell forstand, samt ikke minst hva de ikke vil. Noen vil selvsagt etablere en slags “falsk identitet” i et forsøk på å leve opp til andres forventninger, noe som kan fungere “bra” – i den grad dette er det rette ordet – for en stund, men etterhvert vil det kollapse i diverse psykiatriske symptomer og “atferdsproblemer” ettersom sannheten prøver å komme frem på alternativt vis. Men flertallet av alle som etablerer sin seksuelle identitet i løpet av femårsperioden 18-23 beholder den som den er livet ut, uten at dette noensinne representerer noe problem for deres opplevelse av identitet. Mange har alle mulige slags problemer med seksuallivet sitt, men da mener vi heller på det “driftsmessige” plan enn at de ikke forstår seg selv eller sine egne lyster. Det uten sidestykke mest vanlige “problemet” er at man ikke får det man vil ha, når man vil ha det, men dette er jo ikke noe identitetsproblem, mer et spørsmål om å ikke få opplegget sitt til å funke. Dette gjelder enten man er singel eller i et fast forhold. Det er bare unntaksvis at det seksuelle klaffer på alle plugger til enhver tid. De fleste velger å bygge forholdet sitt på helt andre ting — og det er slett ikke uvanlig at hele det erotiske området av livet blir nedprioritert til en sånn grad at folk ikke bare fremstår som men også føler seg “kjønnsløse”. Man er liksom “ferdig” med alt det der. Kanskje dukker det opp noen nostalgiske gnister av og til, ved spesielle anledninger og det ene med det andre, men det skjer nesten aldri at folk beholder gløden overfor hverandre ut over en periode av nyforelskelse som vi typisk kjenner som “hvetebrødsdager”. Før eller siden blir det havrelefse og potetlompe igjen.
Jeg har inntrykk av at det kanskje finnes noe slags offentlig finansiert mannsrolleutvalg der ute, som sikkert leverer sine “innstillinger” i forhold til det ene og det andre som angår andrologisk kompleksitet – eller mannsproblemer om du vil – men jeg føler ikke at dette angår meg og jeg har heller ikke visst noe om hva de driver med siden Jens Stoltenberg drev opplegget en eller annen gang på 80-tallet. Han sitter jo forsåvidt med “en manns jobb” og vel så det nå for tiden, så kanskje han fortsatt har noen generelle tips og vink. Imidlertid er det som fascinerer alle selvsagt mannsrolleundergrunnen. Du vet. Andrew Tate og denslags fenomener. Han kom jo først på markedet med ganske høy kølleføring, som noen slags olympisk Tøffe Tom, med karatetriks, sportsbiler og drag på damene, men nå har han sant fordyde meg blitt noe nærmest en lidende kristusfigur for sine tilhengere og støttespillere, som tar vekten av hele “det mannsundertrykkende samfunnskomplekset” på sine fint skulpturerte skuldre slik at vi alle skal kunne bli fri en vakker dag. Herregud. Om ikke internettet er en dårekiste så vet ikke jeg hva en dårekiste er. Eller internettet. Tate selv holder seg i karakteren sin, med en eplekjekk og hånflirende stil gjennom mesteparten av disse intervjuene, men de som har invitert ham til showet sitt fremstår som bekymrede på vegne av “mannen”. De snakker om en sammensvergelse som riktignok ikke er noen organisert sammensvergelse, men de kan merke at det finnes en tone, en tendens, en måte å forholde seg til “mannen” som ikke er tilstrekkelig respektfull. Det eneste jeg kan gjøre er å ta pannegrep og stønne. Herregud. Ingen har ennå klart å gråte seg til respekt. Det er ikke sånn ting virker. Respekt er noe man bygger opp over tid gjennom å være stødig, pålitelig, sannferdig og så videre. Selve forstavelsen re i ordet respekt signaliserer jo at dette er noe som “kommer tilbake” – som i tur og retur – slik at det er rett og slett en logisk feil å forlange respekt. Det er idiotisk på den samme måten som det er idiotisk å tro at en plante vil gro noe fortere fordi man drar i stilken.
Satyriasis og nymformani er ikke fagmessig korrekte begrep i noen slags akademisk sammenheng, men de er ikke desto mindre det man før i tiden ville kalt “sexavhengighet” – eller hyperseksualitet – som derimot er en velkjent diagnose som folk til stadighet oppsøker hjelp for nå i våre dager. De klarer ikke å fungere i hverdagen fordi alt i livet handler om sex nå, men på en tvangsmessig måte som ikke gir dem verken glede eller tilfredsstillelse. De har tapt selvkontrollen på en måte som ligner de narkomanes opplevelse av sin egen situasjon. De skjønner at de har “havnet på kjøret” og at de må komme seg ut av dette mønsteret på en eller annen måte, men de klarer ikke helt å se hvordan. De er avhengige og kan ikke si nei til noe som er lett tilgjengelig fordi det gjennomsyrer hele miljøet de ferdes i og nettverket de har bygd opp rundt seg. Hvor skal de være og hvem skal de vanke sammen med? Å fri seg fra rusmidler er enkelt sammenlignet med å fri seg fra rusmiljøet. Hvis de ikke bygger opp en helt annet eksistens på et helt annet sted så vil “de gamle vanene” til enhver tid utgjøre en trussel mot pasientens tilfriskning. Problemet deres er jo ikke så mye at de er tiltrukket av rusmidler og/eller tvangsatferd som at de mangler kontakt med “følelsen for det normale”. De har ingen plattform. Den de hadde er full av minner fra det livet de prøver å komme seg bort ifra. For den sexavhengige kan det være snakk om en “satyriasisk identitet” – for eksempel som verdensmester i sjekking og “nedleggelse” av kvinner – som må ombygges til en noe mindre evneveik personlighetsstruktur gjennom langvarig terapi etterpå. Bløffen til sånne typer som Andrew Tate og et ukjent antall andre “selvhjelpsguruer” for menn – ofte bare unge gutter – som ønsker å bli mer mandige i all sin ferd, er ikke uten samfunnsmessige konsekvenser, både sosiale og økonomiske. Du kommer ikke til å bli mandig ved å gi alle pengene dine til Andrew Tate noe mer enn du kommer til å bli fri ved å gi alle pengene dine til Scientologikirken. Det er ikke noen tilfeldig valgt sammenligning. Begge oppleggene har omtrent de samme etiske standardene.
Vi skal frem til en tilstand av mental satyriasis her – eventuelt en “sublimert” form for hyperseksualitet – hvor man ikke rent fysisk ønsker å bli en sexgud som har seg med alt og alle, men bare en som ser sånn ut. Det vil si at man ønsker å “utstråle mandighet” av forfengelige årsaker — som kan bli hvos narcissistiske som helst. Klassisk freudiansk vitsing om saken er å omtale sportsbilen – eller SUVen – som en “penisforlenger” og dermed egentlig sette fingeren rett i smørøyet. Det er jo en “demonstrasjon av seksuell makt” like så mye som når en gorilla trommer seg på brystet og brøler, men altså på en sublim måte. Behersket og borgerlig, som det jo passer seg å være. Som alle vet foregår det et visst reklametrykk rettet mot “mannlig forfengelighet” som kan være alt fra det å miste håret i ung alder til det å ikke se bra ut på stranda — eller hvis toget har gått for begge de to, i det minste at man kan stase seg opp som en “ekte mann” ved å investere i kurs sånn og produktlinje slik, for å redde det man fortsatt har av varonil virilitet. Å melde seg inn i en MC-bande er uaktuelt for de fleste, men de kan likevel kjøpe seg en motorsykkel, for å markere at de er en type som er full av fart og spenning. Ellers handler det jo om å gå og stå, snakke og kle seg som en “maskulin mann” som kan være et verdig forbilde for alle andre, ikke sant? Hvis man siden lurer på hva fanden det betyr, sånn helt eksakt, så kan man bare lese seg opp på nettet. Det er fullt av gode og ikke minst realistiske tips.
