“It takes a village to raise a child” is a proverb that means that an entire community of people must provide for and interact positively with children for those children to experience and grow in a safe and healthy environment.
(Wikipedia)
På Wikipedia pleier sidene å ha en droppmeny for “andre språk” øverst til høyre, men det eneste andre enn engelsk var i dette tilfelle – av årsaker jeg ikke forstår men som får meg til å tenke “hmm” – rumensk, altså det de snakker i Romania. Idèen er uansett at det er ikke sunt for et oppvoksende barn å bare forholde seg til sine egne foreldre som voksenpersoner og “rollemodeller”. Foreldre mener det i hovedsak bra når de søker å beskytte barna sine, men de glemmer ofte å beskytte dem mot seg selv. Eller sin egen blindsone om du vil. Skolen tar i praksis hånd om dette problemet for de flestes vedkommende, men det skjer ikke uten knurring fra diverse individer med sære idèer, si for eksempel streng religiøsitet og den typen ting. Dessuten finnes det alltid et antall mennesker som bare er kjipe på ymist vis, og som ofte er sadistiske med avstraffelser og alt det der, som åpenbart heller ikke er sunt for personlighetsutviklingen hos et barn.
Selv tilgir jeg det meste av revestreker og kriminelle forhold folk rotet seg inn i tidligere i livet – jeg var jo selv aldri det man kaller “mors beste barn” – men jeg er svært skeptisk til de som klarer å passere femti års alder uten å ha skjerpet seg. Det skal ikke egentlig gå an. Uansett hva slags kødd man var i tyveårene – og slapp unna med – så slipper man før eller siden opp for unnskyldninger. Det blir for dumt. Hva er greia? Som alle vet er jo løpet lagt opp slik at man skal oppleve en “midtlivskrise” ved 40-50 års alder; som i hovedsak handler om oppdagelsen av at “det begynner å gå nedover” i forhold til krefter, utholdenhet, engasjement og så videre. Man er nødt til å tenke annerledes nå. Man har ikke lenger ti år man kan bruke frivoløst, både her og der, på å eksperimentere, danne nye erfaringer, lære seg noe nytt, og den typen ting. Det finnes sikkert unntak fra regelen – vi snakker i så fall om særlig fysisk begavede individer – men de fleste opplever at det tar lengre tid å hente seg inn igjen etter store anstrengelser etterhvert som de vokser til. Noen kan til og med oppleve at helsa får en irreversibel knekk en vakker dag, fordi de ignorerer kroppens signaler. Uansett ender alle før eller siden med å legge opp strategien sin sånn at de unngår anstrengelser helt i grenseland for hva de tåler. Hvor gode erfaringer har de fleste typisk med det å utfordre skjebnen?
Jeg føler meg litt ferdig med å snakke om personen Donald Trump. Han tilhører fortiden. Jeg ser ikke egentlig noen “vei til seier” for den “bevegelsen” han er gallionsfigur for heller. Det er for sent. De hadde sitt revolusjonære øyeblikk den 6. januar 2021, da de stormet kongressen og sånn sett iverksatte det typiske forarbeidet for denslags, men de gravde ingen skyttergraver og det ble heller aldri noen “alminnelig folkeoppreisning” utav det. Revolusjoner krever momentum. Man må forfølge saken og stå på. Fra bildene som har sirkulert siden kan vi forsåvidt se at de kom forberedt på å foreta “arrestasjoner” og det ene med det andre, men ting kom heldigvis ikke så langt. Sakene mot de som var involvert i hendelsen pågår ennå. Ikke uventet karakteriserer Trump dem som “politiske fanger”, til tross for at ingen av dem har hva man kan karakterisere som “politiske anklager” mot seg. Alt handler om innbrudd, skadeverk, vold mot politiet og denslags, som er godt synlig på gud vet hvor mange bilder som finnes fra den dagen, mange av dem filmet av synderne selv. Det er ganske koko at sånt kan skje – og har skjedd – i en stat som uten ironsk snert kaller seg “verdens fremste demokrati”. Herregud. Kommer disse idiotene noensinne til å bli voksne? Jeg så at han der Meta-Zuckerberg beskrev øyeblikket med Trump og knyttneven i været etter å ha blitt skutt som den mest badass ting han noensinne har sett. Vi kan følgelig konkludere med at han må ha hatt en “beskyttet oppvekst”. Hva annet kunne Trump gjøre i det øyeblikket? Jeg har ikke erfart dette selv, men etter hva jeg hører får man et slags “rush” når man akkurat har unngått døden med få millimeter, som senere avløses av matthetsfølelse. Hvordan ting siden utvikler seg er individuelt, men det virker ikke urimelig å tenke at man har vært heldig, at man fatter noen slags “ny interesse for livet” og så videre. Men som sagt, jeg har ikke noe personlig grunnlag for å uttale meg, jeg bare spekulerer, basert i “ting jeg har hørt”. Eller rimelig inferens, om du vil ha det på fagspråket. Det virker jo som om folk som har hatt “nær døden opplevelser” stort sett forteller den samme historien: Livet føles mer verdifullt etterpå. Så med mindre noen vet noe annet, antar jeg i utgangspunktet at dette også gjelder Trump. Sånn sett får han ha “lykke til”, men prognosen hans er ikke god i forhold til alle straffesakene han har mot seg, uansett hvor mye “nudge-nudge-wink-wink” hjelp han får.
Det er vanskelig å forstå meningen med å hente inn JD Vance som visepresidentkandidat. Han bringer jo ikke akkurat noen nye stemmer til partyet. Om ham kan vi ellers si at han er definitivt en av “Peter Thiels gutter”. Hvis navnet Peter Thiel ikke sier deg noe så bør du slå det opp. Ta samtidig med deg navnene Curtis Yarvin og Nick Land. Vi snakker om typer som egendefinerer seg som the dark enlightenment – de mørke opplysningsfilosofene – som jo er en dustete selvmotsigelse allerede i utgangspunktet, men dette er altså vemmelige pappagutter av verste slag. De sier at de har “sett mørket” på samme vis som som vi noen ganger sier at folk har “sett lyset” – ofte ironisk ment – men jeg tror ærlig talt ikke de vet hva de prater om. Det blir ikke teknomilliardærer som tar over hvis loven fjermes. De blir meksikanske “narcos” med maskingevær. Jeg mener, disse idiotene kan sikkert tenke om seg selv at de er “farlige typer som ikke skyr noenting” — men det varer bare helt til de møter noen som ikke fantaserer om hvor farlige de er, eller engang prater om det. De bare skyter deg, med omtrent den samme interesse som folk klasker mygg, hvis du av en eller annen grunn havner i veien for planene deres. Men nok om det. Vance har allerede vist at han er politisk evneveik. Han befinner seg jo ikke i en intervjusituasjon med “Fox News” eller noe sånt lenger, han har plutselig alles oppmerksomhet som rikspolitiker. Da må man rett og slett regne med å bli misforstått, feilsitert og det som verre er, dagen lang. Man kan ihvertfall ikke sutre over at folk graver frem gamle fimopptak med diverse mindre kloke uttalelser. Sånt skjer med alle som havner i det politiske rampelysets første rekke. Alt som finnes av, med og om deg der ute vil komme frem. Folk vil slåss om å være den som bringer neste nyhet. De som har hemmeligheter – ting de av ymse årsaker ønsker ikke skal komme ut – bør helst ikke melde seg på i den store konkurransen om å tiltrekke seg mest mulig av de flest muliges oppmerksomhet. Er ikke det selvinnlysende? Jeg synes det er noe alle bør forstå. Her er litt gratis “mørk opplysning”: Ikke be om oppmerksomhet hvis du har ting å skjule. For en kjeltring er det aller beste hvis ingen vet hvem du er, men det nest beste er hvis ingen klarer å bli enig om hvem du er. Man er derfor avhengig av en strategi med å utplassere store mengder motstridende informasjon om hvem man er, hva man vil, og så videre. Hvis det er vanskelig “å få deg i fokus” er det jo også vanskelig å bedømme det du driver med.
Fred Trump – faren til Donald – var etter alle mål som gjelder for denslags en monumental drittsekk, noe man sikkert må være for å etablere seg som hushai på leiemarkedet i New York; nærmere bestemt i lavprisenden av det hele, med et ganske sjofelt forhold mellom leieobjektets pris og dets generelle tilstand av beboelighet. Donald er uansett både en klassisk rikmannssønn og produktet av en dominerende far, som han hele livet har prøvd “å leve opp til” i tanker, ord og gjerninger. Du vet. Bli en større badass enn sin far, noe han kanskje oppnådde i det ikoniske øyeblikket med neven i været, i en alder av 78 år. Om hele opplegget til Trump, Vance og røkla er det ellers lite annet man kan si enn det som sammenfattes i betydningen av det amerikanske ordet weird. Altså snålt. På en måte er de politiske barnehagebarn som ikke skjønner bæret, men samtidig flyter det hele på Trumps “reptilinstinkter” for folks angst og svakheter. Han vet hvilke knapper han skal trykke på for å få folk til å hoppe, noe han åpenbart finner noen slags sadistisk glede i. Imidlertid er talentene hans bortkastet på å “leke politikk” – selv om det sikkert er tilfredsstillende for Donalds sårbare ego at han nå er en så “viktig person” – fordi han kunne jo hatt en fin karrière som simpel kjeltring, akkurat som sin far. Men istedet motiverte forfengeligheten hans ham til å tukle med statsaffærer, og sånt gjør ingen – og jeg mener ingen – ustraffet. Som jeg sa: Alt kommer frem når man stiller seg i en så utsatt posisjon av “synlighet”. Man er i realiteten ikke lenger en privat person som kan gjøre krav på “privatlivets fred” og denslags. Jeg mener, det må jo være mange millioner av amatørdetektiver på nettet som snur alle steiner de finner, i tillegg til det vanlige kobbelet med gravende journalister, som alle forsåvidt har vært vant til siden lenge før nettets dager, men som nå – ikke minst på grunn av “konkurransen” fra alle amatørene – har lagt inn to ekstra gir og en turbo i gravevirksomheten sin. Alt er sånn sett mye “hardere” enn det noensinne har vært. Det er ikke realistisk å tro at man kan skjule noe i våre dager — og det er “ganske dumt” å forsøke. Journalister er jo ihvertfall ikke de første som gir seg når de lukter “blod i vannet”, at det er noe som skjer, noen har laget en dekkhistorie for å skjule en skandale og det ene med det andre. Alle vet hvordan dette fungerer. Den eneste kontroll man har over informasjon av dette kaliberet i våre dager er at man kan til en viss grad selv velge når nyheten skal slippes. Men man har ikke mye tid på seg før alt uansett kommer på bordet. Diverse skandaler tiknyttet Støres regjering her i Norge har jo vist oss dette på en ganske grell måte. Støres politiske motpart har heller ikke klart seg særlig bra gjennom “aksjeaffæren”. Alt sånt trekker ned den generelle aktelsen for det politiske miljøet i sin alminnelighet — og “det demokratiske prinsipp” i særdeleshet. Fordi når alt er sagt og gjort synes jeg jo ikke at “den mørke opplysningen” tar feil i sin diagnose av samfunnets korrupsjon og udugelighet. Jeg er bare ikke enig med dem om hva slags løsninger som bør velges.
