For lenge, lenge siden, mens jeg var ganske liten, leste jeg en bok om “Marco Polos eventyr” (jeg tror den var skrevet av ham selv), som kort fortalt var en handelsreisende fra Venezia som mellom årene 1270 og 1290 reiste til Kina og etablerte kontakt med datidens mongolkeiser Kublai Khan. Sistnevnte ble stadig beskrevet som storkhanen og jeg oppfattet dette konsekvent som stork-hanen, fordi jeg ikke lenge før hadde lest noen slags billedbok om kinesisk folketro hvor reven, hanen, grisen, storken og et utvalg andre dyr representerer diverse sjelsegenskaper i mennesket. Det skulle naturligvis være “den store khanen” men jeg visste da for fanden ikke hva en khan var, dessuten er kineserne snåle. Senere i livet gjorde jeg den motsatte feil med den svenske skuespilleren Peter Stormare. Jeg leste navnet hans “på norsk” slik at det ble stor-mare. Hva kan jeg si? Jeg vet da ikke hva en mare er, dessuten er svenskene snåle. Aha-opplevelsen kom da jeg hørte navnet uttalt på svensk. Ting går seg ofte til etterhvert.
Det ligger mye rart skjult i språket. Vi sier jo at man tar feil, mens man har rett. Tenker vi ofte over hvordan vi bruker småordene og hvordan ting totalt kan endre betydning med veldig små grep? Det høres ikke riktig ut hvis vi sier “han tok rett” så det er noe som foregår her, på et underbevisst plan i språket, i forhold til hvilke ikke-materielle ting det går an å eie og hvordan man skaffer seg noe man ikke kan ha. Man kan jo ikke ha feil, hele tiden, da blir man jo i så fall gal (i motsetning til rett, som er “naturtilstanden”). Noe som av og til skjer med folk er at de havner litt på forskudd, både i forbruksmønsteret sitt og i konklusjonene de former (vi snakker om antagelser på bakgrunn av mangelfulle data og hastverksarbeid i tenkamentet) med den ganske åpenbare følge at de havner på etterskudd både med betalingsplanene og alle de fortløpende feil som må korrigeres — kort sagt et nevrosedannende atferdskompleks av typen “ond sirkel”. Veldig stressende saker, men også veldig vanlig i de travle samfunnstypene. Før man vet ordet av det består mesteparten av livet av kompensering, korrigering og fortløpende krisehåndtering på alle plan. Sånn er det å havne på etterskudd.
Jeg har ikke noen misjon med denne bloggen, jeg skriver mest fordi det er noe jeg liker å gjøre på hobbymessig vis. Jeg gjør forsåvidt diverse håndarbeider av typen “hobby” også, men det er ikke relevant her. Det nevnes bare fordi det er en del av et mønster. Jeg liker å lage ting. Alt fra gartnerarbeid i vekstsesongen til diverse “oppfinnelser” av både nyttig og unyttig karakter, hvorav det å skrive essayistiske tekster om gud-vet-hva (det oppstår som regel “av seg selv” mens jeg skriver, jeg har nesten aldri noen plan på forhånd) tilhører den mindre nyttige siden av ting. Jeg kan ikke engang gjøre rede for hvorfor jeg synes det er artig å skrive, det bare er sånn, men vi kan i det minste fastslå at det ikke er noen økonomisk motivert aktivitet, så jeg tror vi bare skal holde oss til begrepet hobby. Unyttig og tildels veldig irriterende fikkel for noen, men en passe tilfredsstillende fornøyelse i hverdagen for andre. Folk har forskjellig legning slik sett. Herregud, hvem har ikke sett “Norge Rundt” når det kommer til avdelingen for sære ting folk driver med som hobby? Det å skrive er ikke engang særlig eksotisk i internettets tidsalder — hvilket er litt her og der når det kommer til emnevalg og presentasjonsform. For å være helt ærlig (og det bør man jo) så tror jeg de fleste er best tjent med å holde seg til enkle tema. Mat og klær og fornøyelser og sånt. Dessuten er komedie alltid noe positivt. Altså gode historier som ikke har et “offer” (eller som krever at man må “tro” det ene eller det andre).
Som jeg stadig nevner er jeg en typisk åndssnobb. Det skal mye til for å imponere meg på hjernefronten, men ikke fullt så mye for å få meg til å le. Livet er jo først og fremst komisk. Noen skrev noe her om dagen. De var kritiske til at ikke Den norske forfatterforening tar opp som medlemmer slike ganske imponerende produktive forfattere som Margit Sandemo eller Frid Ingulstad. Begge har skrevet et stort antall bøker som også har solgt i store antall. Men det er jo ikke litteratur og det er latterlig å påstå at det fjasete slarvet de to har skrevet er fagmessig sammenlignbart med det som kreves for å bli “godtatt” som aequalis inter pares i kunstmiljøene (“likeverdig blant likeverdige”). Sånn er det. Samme greia gjelder for dans, musikk og maleri. Det er høye standarder. Alle kunstnere er håndverkere, men ikke alle håndverkere er kunstnere. Man må ha noe mer å komme med enn det som alle kan få til med litt øvelse og disiplin. Ta for eksempel film eller musikk. Det er mye “hederlig håndverk” men det er ikke de som vinner prisene. Det er heller ikke -nødvendigvis- de som selger mest, men det alltid noen som har levert “en bedre jobb” eller eventuelt “et mer interessant resultat” enn de fleste andre. Det er hyggelig å få publikumspriser men det er best når man blir prisbelønt av de andre som jobber på samme måte med de samme tingene innenfor det samme faget.
Er det galt at det finnes åndssnobberi? Jeg synes ikke det — men på den annen side så er jo jeg en av klysene. Jeg er kritisk av natur og ikke spesielt tålmodig med de som er trege i oppfattelsen. Imidlertid er det aldri noe personlig. Det handler om budskapet, eller om måten budskapet blir fremført (altså form og/eller innhold). Som regel foretrekker jeg derimot å ikke si noe. Av årsaker jeg ikke forstår reagerer folk typisk med “følelser” selv om de ikke befinner seg i en kontekst hvor følelser er relevante. De føler seg ofte “angrepet” og reagerer følgelig aggressivt. Man ser veldig mye av dette på nettet. Ordet ungdomsskolenivå er ofte fristende å bruke, men samtidig er dette fenomenet på en pervers måte veldig antropologisk interessant. Folk flyr helt av skaftet uten engang å forstå at de har mistet vettet. Ute i “den virkelige verden” finnes alskens modererende krefter som gjør at folk for det meste får til å oppføre seg som folk, men på nettet finnes ingen slike grenser. Derfor vinner jeg i den olympiske disiplinen hundre meter moralsk hinderløp fordi det er bedre å være åndssnobb enn å ikke ha noen standarder for estetisk selvfremstilling. Slik det fremstår for meg har samfunnsgrensene blitt flyttet. Det er mye lettere å skrive noe i et kommentarfelt på nettet enn å reise seg i en forsamling og avgi en uttalelse. Det å skrive befinner seg nærmere det å tenke enn det å snakke, slik at mange ender med å “tenke høyt” på nett (uten at begrepet “tenke” egentlig hører hjemme i den setningen).
