Semitter er folk som snakker de ulike språkene tilhørende den semittiske språkgruppen, som i dag inkluderer blant annet arabisk, hebraisk og amharisk. De er hovedsakelig bosatt i Midtøsten, Nord-Afrika og på Afrikas Horn. Semittiske folkegrupper har spilt en viktig historisk rolle når det gjelder kultur og religion. Begrepet «semitt» har sin opprinnelse i det gamle testamentet, fra Sem, navnet på en av Noas sønner. Ifølge bibelsk stamtavle er Noas tre sønner Sem, Ham og Jafet stamfedre til de semittiske, hamittiske (afrikanske) og jafittiske (indoeuropeiske) folkegruppene. «Semittisk» ble først brukt av den tyske historikeren August Ludwig von Schlözer i 1781, opprinnelig i forbindelse med de språkene semittene talte.
(Store norske leksikon)
Det norske skoleverket gjorde hva man må betegne som “et hederlig forsøk” på å kristne meg, men det bet ikke. Sannsynligvis mangler jeg det genet som gjør folk religiøse. Da jeg begynte på barneskolen i 1969 hadde vi ikke bare skole på lørdager – og forsåvidt også “søndagsskole” selv om dette strengt tatt ikke var en del av det offentlige skoleverk – men vi hadde også ganske strenge repressive tiltak som lærerstanden kunne bruke etter eget skjønn og forgodtbefinnende. Noen ganger ble man sendt “på kontoret”. Andre ganger måtte man sitte igjen. Men det som først og fremst var skremmende var å bli satt i skammekroken. Det var et veldig isolert og eksponert sted som ble hengende ved deg også etter at du ble sluppet fri, fordi det ble vel signalisert ganske entydig fra lærernes hold at det var greit å erte og plage de som havnet i skammekroken. La dem virkelig føle på skammen, liksom. Sånn er det jo. Noen trenger bank for å forstå.
Hva skal man kalle de som liker å disiplinere barn? En pedo-sado? Jeg vet ikke, men det virker ikke psykiatrisk sunt. “Vilje til makt” finnes selvsagt i alle mennesker, men maktgrunnlaget blir kanskje litt tynt hvis det bare er basert på å terrorisere småunger. Likevel er det noe. Det er mer enn ingenting. Derfor kan man anta at slike posisjoner tiltrekker seg de pedo-sado personlighetstypene. Var det ikke noe sånt som var greia i diverse klassiske barnehjem også? Ungdomsfengsler? Begrepet straff inneholder mye interessant psykiatri. Det er selvsagt en drømmejobb for de med sadistiske tilbøyeligheter hvis de kan få manøvrert seg inn i en posisjon hvorfra de kan “ta den ut” – mer eller mindre bokstavelig talt – overfor de som ikke bare er for små og svake til å ta igjen, men som også fortjener slik rettmessig straff som blir tildelt dem fra Guds utnevnte representanter her på jorda. Å rasjonalisere det man gjør, nærmest uansett hvor perverst det er, har jo aldri vært noen sak for skapninger som er så intelligente som menneskene. Vi har talenter. Derfor er vi spesielle.
Hvorom allting er, det hendte en gang på 70-tallet – vel, egentlig flere ganger, men dette er historien om èn av dem – at jeg ble kommandert til å sitte i skammkroken fordi jeg stilte for mange spørsmål. Barn er jo fæle sånn noen ganger. Hvorfor ditt og hvorfor datt, liksom. Kan de ikke bare holde kjeft og godta en voksenavgjørelse uten så jævlig mye mas? Herregud. Hvor mange ganger skal man måtte si noe? Ingen har endeløs tålmodighet. Barn går på skolen for å lære A, B og C. Hvis de har ambisjoner om flere bokstaver i alfabetet, så å si, så må de gå på biblioteket og finne ut av det selv. Læreplanen går bare så dypt inn i materien, liksom. Noe mer er det ikke tid til. Napoleon bla bla. Så var det noe på Eidsvoll. Hurra for 17. mai. Vi vant krigen — etter mye om og men, ikke minst heltemot og edel dåd. Hør etter gutt og ikke mas. Men jeg klarte ikke å forstå at antisemittisme ikke handler om semitter. På biblioteket fant jeg ut at joda, slik var det. Antisemittisme gjelder alle de semittiske folkeslagene – de kaller dem typisk “MENA-folk” nå for tiden – men jødene ble betraktet som særlig farlige semitter fordi de var så integrerte – som betyr det samme som infiltrerte – i alle vestlige samfunn på den tiden da antisemittisme ble regnet som saklig og fornuftig politikk. Nasjonalisme var jo en viktig del av det modernistiske prosjektet. Folket var like viktig den gangen som “markedet” er nå, det vil si at det ble stadig trukket frem som alle tings ultimate målestokk og politiske attraktor.
Kristendom, jødedom og islam er de semittiske religionene. De er alle fundamentert i mer eller mindre den samme forretningsidèen, med en allmektig skaper som har en plan og det ene med det andre. Til syvende og sist danner de rammeverket for autoritære politiske bevegelser, hvor prinsippet om enevoldsherskeren “ved Guds nåde” ikke fremstår som noe urimelig. Her i vesten er bibelen mindre relevant enn den vel har vært siden keiser Konstantin bestemte at den skulle skrives. For det er jo ikke slik at “de tre store” bare er semittiske religioner, de er også hellenistiske i sine fundamenter. For å forstå hva dette betyr må vi imidlertis legge ut på en lang vandring og det gidder jeg ikke, så de særlig interesserte får gå på biblioteket og finne ut av det selv. Alt vi trenger å vite her og nå er at Roma var klar for en Kristus Pantokrator av det konstantisnske slaget. Altså en som “hersker over alle land” som de sier i salmen. Siden skjedde jo A, B og C over en drøy periode på tusen år, før vi etterhvert kommer til den såkalte opplysningstiden, hvor bibelen fortsatt sto sterkt som autorativ kilde til kunnskap om alle ting men folk hadde begynt å stille flere spørsmål. Filosofi og vitenskap sto politisk mye sterkere enn noensinne, fordi de brakte jo resultater i form av sosial og teknologisk erkjennelsesteori. Boktrykkerkunsten hadde frembrakt lesestoff nok til at folk oppfattet det som smart å lære seg til å lese og skrive. Man kunne fortsatt klare seg uten, men det ble litt som å klare seg uten internett nå om dagen. Man ble stående utenfor samfunnet på mange måter. Det var på denne tiden antisemittisme ble etablert som fenomen.
Jødeskrekk finnes sannsynligvis fortsatt både her og der i verden, men ikke på samme måte som i år 1800. Da var det litt som hvordan folk frykter muslimer nå i dag, men i tillegg var det jo slik at man kunne ikke uten videre se at folk var jøder. Da kan du jo selv tenke deg hvor engstelige folk ble. Det finnes skjulte fiender av vår sivilisasjon midt iblant oss. De er kamuflert som vanlige folk. Det er klart at sånt gjør inntrykk på deg. Når betydningdfulle individer til stadighet gjentar og gjentar at man må være på vakt mot den skjulte fienden så vil jo folk typisk opparbeide seg et vaktsomt sinn. Eller en vardhug som det heter på gammelnorsk. Et sinn i alarmberedskap. “Vardøger” sier vi nå og med det mener vi et varsle om noen eller noe som skal komme. Denne følelsen kan etablere seg innenfor kulturen som en “vedtatt sannhet” om nødvendighetenes metafysiske arbeidsmetoder, som for eksempel hvordan personen Adolf Hitler passet perfekt i rollen som “en mann av folket” som fremkommer på historiens teaterscene fordi skjebnen ønsker det slik. Han var ikke noe produkt av elitens avlsprogram, slik vi kjenner det gjennom historisk inngifte innenfor kongefamilier og andre, han bare liksom steg opp fra det store folkedypet akkurat som en litterær karakter i en modernistisk roman. Sult av Hamsun er et perfekt eksempel. En sånn type var han. Ingen fortid, ingen ære, uten “et godt navn”, intet mål, ingen mening, bare en av mange anonyme soldater som ble herdet av sine erfaringer under Den første verdenskrig. Saken er jo at Hitlers tid i Wien, etter at han flyttet hjemmefra men før han dro i krigen som tysk soldat, var en tilværelse som handler mye om å “gå og sulte i denne underlige byen” og bo på et billig mannsherberge i Medelmannstasse, som forresten var eid av faren til Karl Popper. Det bodde også både Trotskij, Stalin of Tito i perioder, men det blir en digresjon. Imidlertid er det et poeng at Wiens borgermester på den tiden hert Karl Lueger og han sa en gang wer Jude ist bestimme ich — altså at det er han som bestemmer hvem som er og ikke er jøde. Dette skal visstnok ha gjort inntrykk på den unge Hitler. Fikk han idèer? Hvem vet.
Nyhetene i disse tider er fulle av propaganda og vrøvl. Har de noensinne ikke vært det? Folk er jo fette sinnssyke — men hvis de puster dypt et par ganger sånn at følsa deres slutter å dirre, så kan de fleste i det minste la seg overtale til at det prinsipielt sett er like galt å drepe barn og sakesløse sivilister av alle folkeslag, selv om alle naturligvis er mest bekymret for sine egne familiemedlemmer, venner og nærmeste. Man er ikke antisemitt fordi man påpeker at situasjonen i Gaza ikke ser bra ut for Israel. Siden kan man si at språkbruken i resten av verden går en kule varmt når folk skal beskrive den nærmest desperate frustrasjonen de føler i forhold til enda mer dårlig nytt fra denne regionen, som har vært ganske konstant urolig så lenge jeg kan huske — hvilket er lenge nok til å huske at det å reise til Israel for å jobbe i kibbutz var noe folk gjorde, ikke ulikt det å dra på språkreise i noe måneder, før ting forandret seg inn mot 80-tallet og Israel ble til en “bad guy” i bildet, kanskje som en del av den verdensomspennede “høyrebølgen” som oppsto på denne tiden. Storbritannia markerer om to dager den såkalte Armistice Day – våpenhviledagen – etter den 11. november 1918 da fiendtlighetene under Den første verdenskrig opphørte. Samtidig er det varslet en markering av “solidaritet med Palestina” i form av et demonstrasjonstog som av innenriksministeren Suella Braverman beskrives som en hatets marsj, mens lederen av det britiske Arbeiderpartiet – altså den politiske opposisjonen – Keir Starmer har sagt at han vil avskjedige og ekskludere alle partifeller som går ut offentlig og krever at Israel må ta initiativ til en våpenhvile. USA har samtidig bevilget 140 milliarder dollar i økonomisk hjelp til Israel, men uten å kreve noe. Israel kan gjøre som de vil med pengene. Amerikanerne ser jo Israel – eller rettere sagt jødene – som offer i denne saken, så da så. Tingene går sin gang.
