Det har blitt så vanlig blant politiske “snakkere” å oppsøke steder hvor forferdelige ting har skjedd at ingen lenger tror på deres forsikringer om at de prøver å gjøre noe, eventuelt at de bryr seg om de etterlattes følelser etter en masseskyteepisode og denslags. Det eneste som betyr noe for dem er at de tar seg bra ut foran kamera innenfor en “performativ” horisont hvor alt handler om å gi det rette inntrykket her og nå. Hva som skjer i fremtiden er jo stort sett ikke noe problem her og nå, eller hva? Her i Norge har vi den historien vi har. Et av de verste massedrapene i hele verdenshistorien har skjedd på norsk jord. Dette kommer aldri til å forandre seg. Vi har en rekord. Hurra. Men hva har vi lært av det som skjedde? Etter min mening ikke stort, snarere tvert imot. Ikke bare har denne plattformen en godt inngrodd naziblogger som etterspør enda en Breivik, han har til og med mange følgere som støtter ham moralsk sett, i den forstand at de stiller ingen kritiske spørsmål til nazivirksomheten, de er opptatt av helt andre ting. Med andre ord akkurat som på 1930-tallet. Hva er greia? Er de fullstendig eneveike? Svaret er dessverre ja. De klarer ikke å sortere ballene sine fra røsslyng når de sitter på huk, som de ofte gjør. De er jo redde. En feig stakkar er akkurat det samme nå som de alltid har vært. De lar onde ting skje fordi de selv “ikke ønsker noe trøbbel”.
Imidlertid blir de sett. Og husket. Dette kommer for all fremtid til å være en del av ditt permanente rulleblad, så er du helt sikker på hva du driver med? Jeg tror ikke det. Jeg tror folk stort sett motiveres av “personlige” årsaker som er orientert enten rundt følelsesmessige forhold de føler er “personlig viktige” som opplevelser av nåtiden, eller forventninger til en fordelaktig fremtid innenfor en ganske kort horisont. Det er med andre ord idioti. Det jeg kaller evneveikt. De tror de kan forholde seg til bare deler av en person, mens de overser andre ting, spesifikt det som gjør vedkommende ond. Så hva gjør man når man observerer det onde? Svaret er at de fleste gjør absolutt ingenting. De synes alt er greit så lenge situasjonen er stabil. Fra deres synspunkt kreves det noen slags “unntakstilstand” for at de overhodet skal anerkjenne at det onde ikke er noen metafysisk fantasi, det er et personlighetstrekk som vi alle bærer på. Forskjellen ligger i hvordan vi bruker dette talentet. Hva gjør folk med ondskapen sin? Vi kan uten videre anta at folk lyver – eller ikke forstår konseptet – hvis de svarer at de er da slett ikke onde, de er blant de gode. Du vet. De som mener det godt. Akkurat som om det noensinne har utgjort noen forskjell. Herregud. Hvis vi siterer Dominic Guizman fra det første Albegienserkorstog på 1200-tallet: Drep alle sammen og la Gud sortere ut sine egne — så ser vi jo ikke akkurat på noen forsonlig innstilling overfor fravikende følelser og livsstilsvalg. De samme holdningene lever i beste velgående den dag i dag. Likt som hvordan polske bønder på 1950-taller ble utrolig provosert av beskyldniger om at de kanskje overså visse ting med vilje mens de pågikk der i skogene deres. Du vet. Når man skjønner at en beskyldning er korrekt på grunn av hvordan den blir mottatt av de skyldige, men den er likevel ikke “applikabel” på grunn av juridiske særforhold. De var redde. Nazistene var jo ingen abstrakt trussel på 1940-tallet. De var mer enn klare for å drepe alle og enhver som viste selv det minste lille fnugg av motstandsvilje mot opplegget deres.
Nazistene ble imidlertid beseiret av “de demokratiske kreftene” på 1940-tallet. Det samme vil skje på 2020-tallet, med varierende grader av vold. Det er jo nødvendig å enten drepe dem alle sammen, eller kue dem så hardt at de aldri mer kommer til å reise seg. Hvem føler overhodet noen tvil om dette? Svaret er de evneveike. De som ikke skjønner hva som skjer, selv når hodet deres blir tvunget nedi pissbøtta. Det er disse som er de virkelig farlige, ikke selve nazistene. Altså de som bare gliser og ikke skjønner hva som skjer rundt dem, eventuelt at de ikke ønsker at det skal være slik så de protesterer. Deres personlige venn er jo ingen nazi. Dette er noe de vet med seg selv. Det føles godt på den måten. Det føles riktig. Som om de har rett. Men de er bare evneveike troll — og i all hovedsak så vet de dette på noe slags plan, men bevisstheten deres protesterer på det mest heftige. Det er ikke heltemodig å beskytte en nazi mot angrep utenfra. Det betyr tvert imot at du er en del av bevegelsen nå. Du er nazi nå. Hvordan fungerer dette? Hvis det sitter en enslig nazist ved et bord og ti andre kommer og setter seg ved det samme bordet, så er antallet nazister nå elleve, uansett hva de ellers “mente” med å støtte sin venn og så videre. Selv om de ikke engang snakker sammen. Det er slik ting sprer seg. Og før eller siden vil konfrontasjonen bli nødvendig. De som synes at sånne som meg er “ufine” nå i dag vet ingenting om hva de kommer til å oppleve om ti år. Men jeg vet. Sånne som meg kan spå. Jeg ser det jeg ser. Jeg vet det jeg vet. Resten handler om iskald analyse, ikke om følelser.
