Referanseartikkel: NRK.no
Mannen er tiltalt for å ha hetset et homofilt par i Bodø og hatefulle ytringer av rasistisk karakter. I dag startet rettssaken. Han erklærte seg ikke skyldig i tiltalen og årsaken var at han ikke husket hendelsene. – Jeg var full og sint, sier han.
Jeg tror ikke det at man var dritings blir regnet som noen god forsvarsstrategi uansett hva man står tiltalt for. Hva andre tenker kan ikke jeg svare for, men hva jeg tenker er at det eventuelt må virke skjerpende på straffeutmålingen at man hadde drukket alkohold før det skjedde, aldri formildende. Alle vet at det går an å bli dust i fylla, men det er ikke forbudt å drikke alkohol. Det er ikke engang forbudt å være dust. Denne grensen går ved trakassering av andre, som i henhold til all statistikk har større grunn til å føle seg truet av fulle folk enn de som holder seg edru, slik at fylleaggresjon bør straffes hardere enn hatytringer fra et edru utgangspunkt.
Noe annet som fremstår som skjerpende i denne konkrete saken er at den tiltalte har en stilling i utdanningssektoren og derfor, presumptivt sett, et større samfunnsansvar enn noen som har mindre påvirkningskraft i sin daglige gjerning. Kan vi bare godta at lærere går rundt med åpne nazisympatier? (Det finnes faktisk en viss tradisjon for dette i Norge, men det er en annen historie som vi må ta en annen gang.) Man er jo – fortsatt etter min mening – en tvilsom type i utgangspunktet hvis man ikke ser det problematiske i å være beruset og utagerende på offentlig sted hvor det er stor sannsynlighet at individer man har et “utdanningsforhold” til kan komme til å bevitne dette. Visse yrker kommer med en form for tillitsbasert autoritet som selve jobben krever og lærergjerningen er en av disse. Man er “eksponert” på en måte som ikke tillater noen stor grad av frihet til å være “snål” før det får konsekvenser for troverdigheten. Vi behøver ikke å like at det er slik, men vi er nødt til å anerkjenne den realiteten at “folkesnakk” og ditt gode navn og rykte er viktigere i noen jobber enn i andre.
Det finnes imidlertid flere forhold å ta tak i her. Når skal vi begynne å tilføye punktet stokastisk terrorisme i tiltalene som blir reist mot de som praktiserer hatytringer rettet mot kategorier av mennesker på denne måten? Vold mot utsatte grupper finnes i både teori og praksis, men vi kan si at praksisen blir mindre “sjokkerende” når teorien er normalisert som “bare en mening” som folk bør ha frihet til å ytre slik som de finner passende, uansett hva andre eventuelt synes er upassende. Misogyni, homofobi og rasisme er alle eksemåpler på ting som “bare handler om meninger” helt til det smeller — og vi vet at det kommer til å smelle. Slag og spark eller det som verre er kommer til å inntreffe så lenge det oppfattes som “normalt” å hetse kategorier av mennesker på fullstendig usaklig vis. Det stokastiske elementet ligger i at vi ikke kan forutse hvem, hva, hvor, når og hvordan, men vi kan med kategorisk sikkerhet fastslå at “noe kommer til å skje”. Selv om bare en av tusen mennesker griper til vold en av tusen ganger har vi et problem når et stort antall mennesker begynner å skrike slagord. Du vet at det finnes der ute og at det er tilfeldighetene som rår, for oddsen for at vold skal inntreffe øker med graden av opphisselse.
I min oppvekst var jeg ivrig speider og etter hvert speiderleder. I studietida var jeg speiderleder for en gjeng “Ulvunger” (Gutter i alderen 7-10 år. En dag jeg satt på “Dasslokket” (uteserveringa til Tostrupkjelleren) og koste meg med en halvliter sammen med flere studenter hørte jeg plutselig en barnestemme si “Mamma, der er speiderlederen min.”
Jeg var ikke full, jeg var så vidt startet på første halvliter. Likevel likte jeg ikke at “speiderlederen” ble sett på bar med en øl i neven.
At man sitter et sted og tar en øl er (eller bør ikke være) noe problem. Folk gjør jo sånt. Imidlertid er ikke dette noe man bør gjøre hvis man “mister kontroll” så fort man får et par alkoholenheter innabords. Selvbeherskelse til enhver tid er egentlig det eneste som gir sann kredibilitet når man har en lederposisjon.
Ølen var ikke noe problem. Jeg gikk ut og hilste på ulvungen “min” og moren.. Det var mer min egen følelse når rollene munter student og speiderleder ble blandet.
Jeg er enig i at ledere med litt for mye under vesten er ikke greit.
Jeg hadde “ledelsesteori” som fag da jeg studerte økonomi. Det er imidlertid sjelden noen nevner det mest opplagte: At folk har tillit til ledere bare i den grad lederen virker å være en som hever seg over det vanlige ståket og holder fast fokus på nødvendighetene. Alle klarer å miste hodet (med eller uten alkoholens hjelp), det er de som beholder sinnsroen og “sin personlige verdighet” selv i uklare og ustabile situasjoner vi ser mot når ledelse blir en nødvendighet.