Måned: juli 2022

Det er vanskelig å forklare at de papirlappene folk står med i hånden er ikke penger, det er papirvaluta, eller valutapapirer, rent teknisk sett er de vel gjeldsbrev, mens det vi kaller penger for det meste bare eksisterer i en slags åndelig forstand. Noe like under femti milliarder kroner eksisterer i form av valuta, omtrent halvparten av dette er tusenlapper og noe over ti prosent er skillemynt. Med andre ord, mindre enn ti tusen kroner per norsk innbygger eksisterer som “fysiske penger”. Mesteparten av alt som står skrevet opp som verdier i offentlige registre og ellers utmåles i så og så mange norske kroner, som er en flytende valuta i den forstand at den er ikke forankret i noen fast standard, for eksempel så og så mange gram gull, men den norske kronens verdi og gyldighet som betalingsmiddel garanteres av Norges Bank, som eies av staten, og alle vet at staten er rik som faen så dette går så det griner. 

https://www.norges-bank.no/bankplassen/arkiv/2019/hvordan-skapes-penger/

Bransjeforeningen for norske eiendomsmeglere kalles Eiendom Norge og de anslår at den samlede verdien av norsk eiendomsmasse er i samme størrelsesorden som Oljefondet (henholdsvis 10,3 og 11,6 tusen milliarder) mens gjeldsandelen av dette er på under førti prosent så slik sett er det en “solid økonomi”. I tillegg finnes gud-vet-hva av regnskapsførte aktiva i bedrifter og et betydelig ressursgrunnlag for alskens vekst i industri og andre næringer. Hvordan vi enn snur og vender på det er det vanskelig å si annet enn at Norge er et rikt land … bortsett fra at mange ikke opplever det slik. Fra deres synsvinkel består hverdagen av et evig slit for å få endene til å møtes. Dette ser vi reflektert i begrepet “brutto finansiell husholdningsformue” hvor Norge befinner seg på samme relative nivå som Slovenia, Hellas og Estland, langt bak våre naboland Sverige og Danmark. I tillegg har vi en mye høyere gjeldsgrad enn de to, slik at “netto finansiell husholdningsformue” blir omtrent fem ganger så høy i de to nevnte landene. Vekst i gjeld regnes ikke som et problem så lenge boligmarkedet fortsetter å stige, men hvor høyt kan det egentlig stige? Noe av svaret ligger i befolkningsvekst. (Ethvert gjennomsnittlig livsløp i “den vestlige verden” representerer økonomisk aktivitet som forbruker og skattebetaler i størrelsesorden hundre millioner kroner per hode.) Demografisk vekst vil medføre okt etterspørsel etter alle typer varer, ikke minst boliger, og klimaproblemene i sør gjør at vi må regne med en dobling i norsk folketall over de neste femti år, i form av klimaflyktninger som i det minste for deler av året vil måtte trekke nordover for å i det hele tatt overleve de varmeste månedene. Hvordan dette vil utspille seg i praksis gjenstår imidlertid å se, men så lenge Norge har såpass sterk befolkningsvekst er det liten grunn til å bekymre seg for at boligmarkedet skal kollapse.

Din ungdom er gitt deg til odel og eie sier sangen, men det er ikke sant. Det ligner mer på en tidsbegrenset leasingkontrakt. Det er noe variabelt i forhold til individuelle personegenskaper men alle starter med et kvantum livskraft som man kan skalte og valte med som man lyster. Noen er “eksplosive”. De brenner veldig sterkt en stund og imponerer alle mens det står på men de varer ikke særlig lenge. Andre er mer på det jevne og bruker kreftene sine på normalt vis, slik at de står i jobb jevnt og trutt over omtrent førti år før de pensjonerer seg og tilbringer noe tid på denne måten før de til sist takker av. Variasjonene er store blant folk men til sist går det uansett samme vei med oss alle. Vi kan si noe om det men vi kan også la være. Det blir uansett bare svada for det er ingen som vet hva dette “betyr”. Vi skal her og nå bare fastslå at det er mest lønnsomt for staten hvis man holder seg frisk, lever lenge og jobber mesteparten av livet, hvilket som regel også er hva folk selv ønsker. “Fortsatt liv” er det overlegent mest populære alternativet blant alle aldersgrupper, i den grad de føler at dette er noe realistisk valg. Selv de som sterkt og ofte føler at dette livet i denne verden må være noen slags straff tenderer mot å foretrekke “fortsatt liv” hver gang de har muligheten til å velge noe annet. Ungdommen kommer og går men livet består. Din ungdom er et dikt av Arne Paasche Aasen som jeg kan huske representerte en av mange konflikter med lærerstanden som jeg hadde i løpet av skoleårene mine. Jeg vet ikke til hvilken grad diktanalyse fortsatt er noe man driver med i norskundervisningen, men sånt er ikke enkelt hvis man av natur er rasjonalist og sterkt føler at “ungdommer” er slike som verken er barn eller voksne, de er noen jævler som plager alle andre med alt det faenskapet de finner på. Etterhvert ble jeg imidlertid ungdom selv og derfor vesentlig mye mindre rasjonell på alle måter, men dette visste jeg ikke mens jeg ennå var en førpubertil jypling som labbet rundt på hjerneloftet med alt for store sko. 

Idioti – slik de fleste erfarer det i sine egne liv – er alltid basert i antagelser som senere viser seg å ikke stemme. Når man senere tenker det der var jævlig dumt kommer det som en følge av at man først tenkte – eller håpte – at det ville gå på en annen måte. Men så gikk det skeis. Sånt skjer hele tiden. C’est la vie. Spørsmålet er hva man kan lære av dette. Et velfungerende sinn bør kunne syntetisere prinsipielle sannheter ut fra personlig erfaringsmateriale, for senere bruk i lignende situasjoner, slik at man stiller bedre forberedt neste gang. Vi ønsker jo ikke å være en av kronidiotene; de som gjør de samme feilene om og om igjen, helt til det tar livet av dem.

Uavhengig av hva man ellers ønsker i livet er det best hvis man kan jobbe ut ifra et grunnlag av “fred, frihet og velstand”. Pluss-minus noen psykoer som får tenning av å skape eller oppsøke konflikter foretrekker nesten alle mennesker at ting er “ordnet” til en slik grad at de kan slappe av og nyte de delene av tilværelsen som fungerer bra for dem. Dette er imidlertid ingen naturlig tilstand. Hvis man for eksempel vandrer alene rundt i det ville med telt og sovepose i en måneds tid vil man oppleve at mesteparten av tiden går med til å skaffe mat og arrangere leirplassen sin. Dette er ikke et fremmed konsept for en gjennomsnittelig norsking. Selv om man ikke personlig praktiserer slikt er man i det minste litt orientert om diverse eventyrere som legger ut på vandringer i fjellheimen og denslags. Man kjenner noen. Man hører om ting. Lars Monsen er på fjernsynet og snakker om sitt liv som hund på tvers av Canada. Den typen ting.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Man har ikke råd til å være idiot hvis man ferdes alene i vill natur. For eksempel kan det å trå feil og skade ankelen sin balle på seg og bli et alvorlig problem. Et gnagsår kan gjøre deg ufør i praksis og selv om du har tid til å sitte stille og vente på bedring er det ikke sikkert været vil la deg være i fred. Faktisk er det bedre å regne med at det ikke vil gå din vei slik sett. Natt til i dag – 17. juli 2022 – kom det snø i de lokale fjellene rundt her hvor jeg bor. Riktignok ingen mengder å snakke om men nok til at det ville vært et problem hvis man lå fast noe sted oppi der. I en relativ verden er det bedre å befinne seg hjemme i en varm og tørr stue mens man filosoferer over konsekvensene av noe dumt man har gjort enn å ligge i telt med snø og minusgrader langt til fjells. Når det er kostbart å gjøre feil vil de fleste skjerpe seg av ren overlevelseslyst, mens når man ellers føler seg trygg og bekvem vil man kanskje fire på standardene. Poenget jeg skal frem til på denne omstendelige måten handler om relativisme, spesifikt om hva slags konsekvenser det trekker med seg når og hvis man bare laller rundt uten plan og strategi i en farlig verden. Alle de antagelser man gjør er basert i en slags følelse av trygghet som igjen kan vise seg å være basert i løgner og illusjoner.

Det finnes ingen plan som overlever sitt første møte med virkeligheten er en sannhet man bør bruke litt tid på å tenke gjennom. Det sier noe om kvalitetssikring av den type informasjon man baserer beslutningene sine i. Det sier noe om hvordan vi mennesker forholder oss til teori og praksis. Vi har idèer men vi vet ikke hvordan disse fungerer på dat praktiske plan, vi har bare en følelse av at “dette er sikkert smart” uten at vi strengt tatt vet dette. Problemet med virkeligheten er at den er ustabil, tvetydig, eksplosiv og uorganisert. Når lykken ofte er bedre enn forstanden skyldes dette treghet i materien mer enn fortjenestefull innsats. Man må legge ned like mye (eller lite) arbeid i å få frem et bra som et dårlig resultat og folk legger ofte ned en imponerende innsats for å få gjennomslag for prosjekter som ser direkte suicidale ut, men de reddes av sitt eget slurv og slaskeri. Hvis ting hadde gått etter plan ville de kanskje ikke engang ha overlevd så det er bedre at feilene fremkommer på et tidlig stadium. Det er dette som er den dypere meningen med begrepet “hell i uhell”: Fordi opplegget svikter nesten umiddelbart unngår man de enda verre konsekvensene som ville fulgt av en mer “avansert” form for oppføkkeri. Etter at en plan har gått i vasken tenker man kanskje at det der var ganske dumt men man vet kanskje ikke engang hvor heldig man egentlig var, fordi det ville vært mye verre hvis konsekvensene inntraff på et senere stadium. 

Ting skjer når man bytter computer. Google schmoogle. Nettet er ikke hva det var, men det har det jo på den annen side heller aldri vært. Det er nødvendig med regulering av hele faenskapet, særlig med tanke på hvem som har lov til å samle inn hvilke slags data og hvorfor. Selv har jeg aldri ment annet enn at det private næringsliv er enklere å forholde seg til etter at staten har knekt armene og knust kneskålene deres. Frihet er ikke hva de tror det er. Frihet er ikke når du ustraffet kan ta deg til rette og føkke opp andre folk som du lyster bare for å tjene penger. Dersom det du tror er frihet betyr at du påfører andre ufrihet (eller utnytter en tvangsmessig situasjon som de befinner seg i av andre årsaker) så er det noe som ikke stemmer i bildet. N’est ce pas?

https://miniblogg.no/produksjonsmidlene

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Jeg startet denne bloggen for to og en halv måned siden, den 3. mai. Siden den gang har jeg produsert et antall litterære venstrehåndsarbeider som sjangermessig sett må kalles “essays” … formelt sett betyr ordet forsøk men i praksis brukes det om ethvert skrivestykke som fokuserer på et tema (men en epistel er mer løs i formen, drodlende og kommenterende). Med andre ord, det å skrive essays er et “forsøk” på å gripe tak i noe uhåndgripelig ved hjelp av ord, men det er ikke diktning. Her finner vi et interessant hull i definisjonsspekteret. Hvorfor skrives det så få fiksjonsbaserte essays? Man tenker i retning av Jorge Luis Borges og hans litterære arbeider, som vanskelig lar seg plassere i noen sjanger som er befolket av flere enn akkurat ham. Surrealisme er sannsynligvis det mest dekkende begrep for “kortfortellingene” hans (han er også kjent for diktene sine), selv om mange har ønsket å definere Borges som en tidlig forløper for den postmoderne sjangeren innenfor litteratur. Selv oppfattet han seg som mer inspirert av filosofi og matematikk enn av noen litterær tradisjon per se, og søkte mot både språklig knapphet og “poetisk bevissthet” i arbeidet.

Det er naturligvis drøyt å sammenligne seg med Borges, men i prinsippet ikke drøyere enn hvis en skuespiller lar seg inspirere inn i faget av Tilda Swinton eller en gitarist av Richie Blackmore. Ingen av oss kommer noensinne til å bli som dem men det sier noe om hva slags estetikk man ønsker å jobbe med. Dersom gitaristen hadde sagt Django Reinhardt ville man forventet en annen type uttrykk. Hvorom allting er, det foregår ting på nettet i våre dager. Folk lar seg inpirere både på det ene og det annet vis. Mange lever i en post-faktisk virkelighet, det vil si at de anerkjenner ikke noen klare grenser mellom de ting som finnes i naturen, de ting som er laget av mennesker (det vil si kulturen), og de ting som bare eksisterer i fantasien. Dersom dette var en stilretning innenfor kunsten ville det vært surrealisme, dadaisme, eller noe annet modernistisk (med eller uten prefikset “post”), men siden det strengt tatt handler om ontologi i folks hverdag skal vi kalle det “alternativ virkelighetsoppfatning”. Innenfor nyere psykiatri er et typisk behandlingsforløp rettet mot funksjonsdyktighet. Dersom pasientene klarer seg på egen hånd i samfunnet skal de som hovedregel ikke behandles ut over dette, uansett hvor forrykte idèene deres måtte være på detaljnivå. Vrangforestillinger er ikke i seg selv symptomer på psykiatrisk sykdom, så lenge man ellers klarer å administrere egen husholdning, kle seg og te seg normalt, og så videre. Tvangsatferd, dysfunksjon i sosiale situasjoner og sviktende kontroll over høyere kognitive funksjoner regnes som både normalt og akseptabelt så lenge man har et “nettverk” som fanger opp og for det meste nøytraliserer pasientens spontane påfunn og atferdsavvik. Mentale sykdommer er imidlertid like vanlige (og stort sett like harmløse) som forkjølelse og mageknip. 

Han eller høn, hun eller hin, alle mennesker må klare seg som best de kan i denne verden som vi strengt tatt ikke vet særlig mye om. Det er i prinsippet ikke vesentlig hva man tror, det som teller er hva man gjør og hvordan dette påvirker omverdenen. Hvis man tror på en masse sludder og vås – noe som er helt vanlig – men ellers oppfører seg som folk er det dette siste som teller, selv om det man tror på er fullstendig kørka. Det interessante med dagens nettbaserte debatt er hvor skamløse folk har blitt med alle disse greiene sine. Gale mennesker forholder seg til vrangforestillingene sine som feite folk til overvekta. De drømmer kanskje noen ganger om å rydde opp i det kaoset som forårsaker tilstanden deres men det blir med tanken. Disiplinen som kreves for å ta kontroll over situasjonen blir for mye for dem. Vrangforestillinger ligner overvekt i den forstand at de er begge kultursykdommer som følger av feilernæring og et anstrengt eller undertrykt bevegelsesmønster. Begge er “naturlige” i den forstand at hvis du bare passivt følger budskapet som fremkommer gjennom reklame og livsstilsprogrammer på fjernsyn og nett så er det slik du vil ende: Overvektig og feilinformert. Som forbruker er man innenfor den nyliberalistiske markedsideologien et slags husdyr som står på bås og systematisk melkes for penger. Det som teller er at man i en tilstrekkelig grad klarer å fungere som dette, det vil si at man lever sitt liv og bruker penger, uten å stelle i stand noe bråk eller drama. Fordi nettet ikke har blitt regulert i noen annen retning enn det som “markedet” ønsker så har det blitt som det har blitt, en innretning som tjener penger på at folk er kranglete og påståelige, noe som tidligere bare var brysomt. Nå er det lønnsomt. Kjøp og salg av oppmerksomhet tryller frem store penger for de som vet å posisjonere seg fornuftig langs denne elven av piss. Og slik går dagene.

Pandemien er inne i sitt tredje år og det er så langt registrert 557 millioner smittede, hvorav 6,36 millioner døde. Som man rimeligvis kan forvente, rike land har gode tall i sine vaksineprogrammer mens de fattige landene henger etter. Over tid har tallene svingt hit og dit i verdens forskjellige regioner men ser man globalt på saken fremtrer en nesten jevn førtifem graders kurve fra venstre mot høyre i grafen for antall smittede over tid. Vaksinene forhindrer ikke smitte men de har fått ned antallet innleggelser på sykehus og ikke minst antallet døde. Per i dag hersker den såkalte Omicron BA5, som er såpass forskjellig fra det opprinnelige viruset at mange kaller det Covid-22. Som alle sier, dette faenskapet vil ikke ta slutt før alle – alle mennesker i hele verden – enten står i et vaksineprogram eller er døde. Kanskje vil det aldri ta slutt. Sammenligningen er verken god eller særlig relevant, siden yersina pestis er en bakterie, men byllepesten som i årene 1347-1355 utryddet over halve Europas befolkning hadde sitt seneste utbrudd på Madagaskar i 2017, med 2500 smittede og 220 døde. Arkeologer har funnet tegn på utbrudd i gravlagte knokler siden bronsealderen, så byllepesten er noe som åpenbart har kommet og gått blant menneskelige befolkninger i svært lang tid.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Barnedødelighet er et grusomt ord som vi heldigvis ikke bruker særlig mye i Norge, annet enn for å beskrive forhold i tider og på steder vi ikke liker å sammenligne oss med, men for bare et par hundre år siden var det fifty-fifty om et barn ville vokse seg forbi alle “barnesykdommene” og oppnå ti års alder … mens sykdommer vi i dag nesten har glemt ble regnet som helt vanlige dødsårsaker blant den voksne befolkningen. I den grad det finnes noen “vitenskapelige seire” befinner nesten alle disse seg innenfor moderne medisin. Både på forebyggings- og behandligssiden har vi oppnådd bemerkelsesverdige resultater. Det bør være unødvendig å si at helse er et viktig element av trivsel som igjen er et viktig element av begrepet livskvalitet. Denne tiden som vi lever i er en eneste stor medisinsk unntakstilstand, selv om det fremstår som normalt blant oss som er vant til det. Naturligvis noe opp og ned alt ettersom hvor informerte og organiserte folk er fra sted til sted, men på et statistisk nivå er det ingen rimelig tvil om at menneskeheten har bedret sin stilling i forhold til det mikrobiologiske trusselbildet. Til og med lokale utbrudd av særlig farlige sykdommer – for eksempel MERS og Ebola – er håndterbare såfremt man får på plass internasjonale kriseteam på et tidlig stadium av utbruddet. Slik sett burde ikke coronaviruset ha vært noen “big deal” men det viser seg at samfunnets svakhetspunkter befinner seg i den politiske sfæren. Hvor deprimerende forutsigbart. Det finnes “interesser” der ute som ikke ønsker, som det gamle slagordet sier, by og land, hand i hand, fred og velstand for alle mann … de har alternative planer og strategier. Særlig for seg selv og sine venner. Hvem tjener hva på vranglære og medisinske svindeloperasjoner? Mange ser feilinformerte individer som det er synd på. Jeg ser vinningskriminalitet. De straffer folk for å røyke cannabis og kjøre uten sikkerhetsbelte mens det tydeligvis er helt sjokedorisei å begå uaktsomt drap gjennom å delta i en kampanje mot vaksiner og andre smittevernstiltak. Riktignok har vi ytringsfrihet men man bør tiltales og straffes for subversiv virksomhet som truer rikets sikkerhet dersom man med vitende og vilje jobber mot det felles mål som vi alle har, nemlig å bli kvitt hele denne jævelskapen på det tidligst mulige tidspunkt. En ting er hvis de er oppriktig sinnsforvirrede. Sånt finnes. Noe helt annet er hvis de har et opplegg for å tjene penger eller rekruttere medlemmer til sekten sin. Det strider mot den alminnelige rettsoppfatning at folk ustraffet skal kunne utnytte krisesituasjoner til egne vinningsformål, uansett hvordan det er “ment”.

De av oss som har sett på coronaepidemien (eller rettere sagt tiltakene mot den) som et nyttig treningsprogram for å vurdere hvor kompetente og forberedte vi er på å takle klimaproblemene har liten grunn til å være optimistiske. For eksempel finnes det en ikke tydelig uttalt konflikt mellom nyliberalistisk ideologi – som styrer mesteparten av all økonomisk tenkning i dagens verden – og hva vi kan kalle menneskehetens felles interesser (forutsatt at disse kan oppsummeres som fred, helse og velstand). Det er ikke “økonomisk sunt” å begrense eller helt stanse den vanlige vareflyten i markedet, men i virkeligheten rammer dette bare de som lever av å trikse med tryllepenger. Det er ingen stor økonomisk heksekunst for staten å etablere et planøkonomisk kriseprogram når det foreligger en medisinsk unntakstilstand, men dette vil naturligvis gå hardt ut over de som i “fredstid” jobber med å flytte penger og ellers dytte og fikle med tall og prognoser i finanssektoren. Derfor har vi forutsigbart nok kunnet observere at ymse arbeidsgiverforeninger og andre som lever av at folk går på jobb uttrykker “bekymring” over tiltak som begrenser “den frie økonomien”, selv om dette er i konflikt med den felles interessen alle har av å ikke pådra seg en skummel luftveissykdom som vi bare delvis vet hvordan vi skal behandle og som kan ha alvorlige langtidsvirkninger. Etter min mening bør det etterforskes i hvilken grad det foreligger en pengestrøm mellom finansinteresser og slike som på ulikt vis har ytt motstand mot helseverntiltakene og derfor etablert seg som trusler mot rikets sikkerhet, med varierende grad av påvirkningskraft og skadeomfang. De har kanskje ikke fyrt av en bombe på T-banen eller noe annet dramatisk og voldelig men det er ingen tvil om at mange unødvendige dødsfall (og ikke minst stor belastning på helsevesenet) har forekommet som en direkte konsekvens av propaganda mot vaksiner og øvrige smittevernstiltak. Hele den nålevende menneskehet har en felles fiende i coronaviruset og de som støtter og hjelper fienden av ideologiske eller økonomiske årsaker er i praksis krigsforrædere og bør behandles med den respekt slike fortjener.

Men fra det ene til det andre. Når var du sist hos tannlegen? Jeg fikk innkalling til en kontrolltime her om dagen. Fordi jeg vokste opp på 70-tallet var jeg utsatt for en av de beryktede slaktertannlegene mens jeg gikk på barneskolen … men jeg har senere blitt kvitt all gammal ammalgamma i kjeften. Dog må det sies at billig var det ikke. Uansett, jeg tror det er lenge siden noen har sett en tannlege som jobbet uten ansiktsmaske og latexhansker. Dette har vært en greie i over to år nå men folk har ennå ikke forstått hva poenget er med kirurgiske aniktsmasker på offentlig sted. Hvorfor putter kirurgen en slik maske på fjeset sitt? (Eller, som i mitt tilfelle, tannlegen.) Jeg kan her og nå røpe at det er for å ikke puste noe slags faenskap ned i operasjonssåret og dermed komplisere hele forløpet av prosedyren. Masken er der for å fange utpusten, ikke det motsatte (selv om de også er til en viss hjelp slik sett). Coronaviruset er skummelt fordi mange kan være smittebærere uten å ha noen symptomer mens andre kan bli dødssyke i løpet av noen få dager, uten at vi kjenner noe entydig årsaksbilde av hvorfor det er slik. Når man bærer maske fanger man opp en god del av viruspartiklene man ellers ville bjeffet ut i luften der man ferdes. Det er av hensyn til andre mer enn til deg selv, noe som sikkert er en eksotisk tanke for mange. Hvorfor skal jeg gjøre noe for noen uten at det er noen belønning for meg involvert i dette? Tja, si det. Hvis alle gjør det funker det faktisk ganske bra. Og hvis man ikke ønsker å bruke maske kan man jo bare holde seg hjemme. Det er ikke noe problem. Det går an å få dagligvarer tilkjørt fra butikken, det ene med det andre, poenget er at ideologisk motivert ansiktsnudisme ikke er en tilstrekkelig/saklig grunn til å unntas fra de smittevernstiltakene som gjelder for alle. At du personlig ikke tror på viruset og anser det hele som en sammenvergelse av slike som ønsker “en ny verdensorden” betyr dessverre ingenting fra eller til for om du kan bli smittet og spre smitten. Du tar selvsagt feil men dette er ikke i seg selv et problem så lenge du gjør det som er nødvendig. Om så bare for å ikke “skille deg ut”.