Så, det finnes en kis som heter Warren Buffett. Han er rik, mystisk og gammel som alle hauger. Jeg kan ikke si jeg har mye til overs for fyren og sånn som han holder på, men jeg kan likevel ikke benekte at han er “flink med penger” fordi det virker som om han oppfatter bevegelser i markedet tidligere enn alle andre, sånn at “når det skjer” så står han klar til å gjøre sine egne sjakktrekk, eller “smi mens jernet er varmt” som alle bortsett fra smeden sier. Saken er at for omtrent et halvt år siden – altså før det amerikanske presidentvalget – la jeg merke til at Berkshire-Hathaway – det er selskapet til Warren Buffett – la ut for salg noen spanske eiendommer. Du vet. En viss nettside har en liste over alle som selger noe, som er en snarvei man kan bruke hvis man foretrekker en bestemt megler. De er jo alle forskjellige. Hmm tenkte jeg da. Jeg visste ikke at Buffett driver med eiendomshandler i Spania. Det virker litt “out of character”. Men hvorfor ikke? Kisen driver sikkert med alt det går an å tjene penger på. Siden tenkte jeg ikke mer over saken.
Litt nærmere i tid satt jeg imidlertid og så på programmet til en “markedsanalytiker” på YouTube. Et av punktene var at Berkshire-Hathaway “har noe på gang” fordi folk legger merke til at de bygger opp kontantbeholdningen sin. De selger seg ut både her og der, men de kjøper ingenting. Ihvertfall ikke ennå. Hmm tenkte jeg da. Er det ikke fortsatt slik at en pluss en er lik to? Jeg har sett dette. Nå driver jeg ikke selv med penger og trading og sånt, men jeg vet hvordan ting foregår og er noen ganger litt halvinteressert i hva slags helse- og sosialmessige konsekvenser som følger i kjølvannet av “uroligheter” i finansverdenen. Jeg mener, hvem husker ikke skitshowet fra 2008? Det var jo full baluba i ukesvis og stordramatisk mediadekning. Mange tapte sparepengene sine. Akk ja. Nostalgi er ikke hva det en gang var. Men uansett hva som hendte før i tiden — nå er vi der vi er og spørsmålet blir hvor vi går herfra. Jeg vet ikke om det finnes noen offisiell rangorden, men jeg synes ihvertfall at lite illustrerer konseptet “bortkastet tid” bedre enn å spekulere rundt “hva man burde ha gjort” en eller annen gang for lenge siden. Verden har gått videre. Du må bare henge med som best du kan. Så med dette i bakhodet ser vi på “verdensmarkedet” og klør oss i hodet. Hva skjer?
Galningen i USA har åpenbart havnet i den suicidale fasen av Macbeth-trippen sin. Herregud. Er det mulig? Det er faktisk vanskelig å fatte at det går an å være så kørka og likevel havne i en sånn jobb. Det er i det store og hele hva jeg tror fremtidens historikere vil fokusere mest på. Det vi kan observere er at børsene faller som barometeret rett før orkanen treffer deg. Ingen har sett noe sånt før. Markedet uttrykker en viss skepsis, kan du si. Det som skjer nå er at alle priser seg til et nivå som gjør at de kanskje vil overleve. Eller sagt på en annen måte: Nå er det mye billig å får kjøpt for de som tilfeldigvis har mye kontanter. Altså, ikke akkurat nå – fordi alle løper skrikende rundt med håret i brann – men så snart folk begynner å finne noe slags fotfeste i den nye situasjonen. Foreløpig er ting “ustabile”. Børsene kommer sikkert til å falle enda mer så snart uka kommer, men vi kan sikkert bare sitte stille og vente over helgen. Uværet kommer, såpass mye er fette sikkert, men foreløpig vet ingen hvor ille det blir. Er det ikke underlig at èn manns merkelige fantasier er nok til å sparke i gang noe sånt? Jaja. Amerikanerne har jo alltid vært snåle. 2025 er det førtifemte kvadratåret siden år null. Du vet. 45 ganger 45 er lik 2025. Det forrige var 1936. Jeg er en ræva matematiker, men jeg er ganske snedig med tallteori. Ihvertfall synes jeg det er komisk at årene 1936 og 2025 står på linje som pyramider i tiden. Hvor mange likhetspunkter kan du se? Universet har i det minste en viss sans for humor. Som mennesker har vi – de fleste av oss – det privilegium at vi kan se sånt, hvis vi myser på den riktige måten og anstrenger oss litt. Dette er hva komedie handler om. (Forsåvidt også tragedie, men de har en litt annen innfallsvinkel.) Man velger å le av det som er så dumt at det nesten ikke går an. Jeg mener, hva annet kan man gjøre? Om hundre år er allting glemt, som Hamsun pleide å si.
Når verden har gått av hengslene kan vi liksågodt danse til den finske funken:
Fordi Toms Matprat skrev om saken vet jeg i det hele tatt om den. Jeg antar at flere vil ytre seg etterhvert, men saken er uansett at bloggplattformen avslutter sitt “partnerprogram”, noe som i praksis betyr at det blir ikke lenger utbetalt penger til de som blogger her, uansett hvor flittige de føler seg (og sikkert også er i mange tilfelle). Hva kan jeg si? Mitt syn på saken henger sammen med at jeg betrakter reklame som forurensning. Du vet. Kreftfremkallende giftstoffer i frislipp. Hvis det var opp til meg ville jeg skattet dem ihjel. 120 kroner i skatt for hver 100 kroner de tjener på reklame. Det vil drepe all profittorientert forretningsentusiasme så å si øyeblikkelig — og etterlate bare såkalte ildsjeler som ikke bryr seg noe om penger eller ikke penger. De har en helt annen holdning til livet og alle ting det inneholder.
Det uten sidestykke verste som har skjedd med internettet er at det har blitt gjort til en pengemaskin (for noen) hvor alt grovt sett handler om klikk, etter mønster av hvordan opplagstall dikterte hva en publikasjon kunne kreve for annonser og reklameplass i gamle dager. Hvis publikasjonen når frem til mange kjøpekåte typer (som også har penger) så kan de ta seg godt betalt for å promotere produkter, tjenester eller noe annet. Jeg vet ikke noe om detaljene i saken, men jeg antar det finnes all slags mystisk matematikk som beregner en tings reklameverdi, enten vi snakker om treningsdrakten til hopplandslaget eller ingressen til en obskur blogg om strikking og kjæledyr. Det er et “veddemål” hvor den som kjøper reklameplass satser på at det vil komme en tilbakeslagseffekt gjennom slik promosjon. Jeg har vært online så lenge at jeg kan huske da nettet bare var et leketøy, eventuelt et uttrykksmiddel for kunstnere og hobbyister, fordi ingen hadde så langt klart å pønske ut hvordan det går an å utnytte fenomenet til å skape profitt for seg selv. I en kort epoke var det slik at folk brukte visittkort hvor det var påført både fasttelefon, telefax, mobiltelefon og “nettadresse”. Sånt skjer ikke lenger, ihvertfall ikke i Norge. Kanskje i noen afrikanske land? Jeg aner ærlig talt ikke.
Faktisk har jeg hatt den beste tilgjengelige YouTube-kontoen siden lenge før de begynte med reklame, slik at jeg husker overgangen da jævelskapen kom. Så snart dette var tilgjengelig kjøpte jeg et premiumabonnement for å slippe å høre all mulig skitsnakk om det og det produktet, som ikke interesserer meg så mye som et fittehår. Tvert imot. Det fremkaller en slags hat og aggresjon mot den som reklamerer (ikke så mye mot den som blir utnyttet av dette systemet). Det er blant annet derfor jeg gjør en ekstra anstrengelse for å unngå høyt profilerte firmaer, varer som er “moteriktige” og den typen ting. Alt koker ned til at jeg er prinsipell motstander av forbrukskulturen. Jeg vil ikke ta i mannskiten med ildtang hvis det ikke er helt nødvendig. Dette bidrar selvsagt ikke til å “gjøre livet enkelt” — men på den annen side har jeg aldri hatt noen forventninger om at livet skal være enkelt, kanskje ikke engang noe slikt ønske. Jeg forholder meg til det nødvendige mer enn til det ønskelige og har ganske lav toleransegrense for tøys og fjas. Tenk på det som “salt i maten”. Litt salt høyner ofte smaksopplevelsen, men det er håpløst å spise oversaltede ting — og det postmoderne informasjonssamfunnet er definitivt ramsalt i henhold til denne metaforen: Man er nødt til å beskytte seg mot presset hvis man ikke ønsker å bli økonomisk mummifisert, som et annet stykke spekelaks.
Det er absolutt et gyldig argument at markedsføring er livsviktig for små og mellomstore firma i etableringsfasen (altså før de har kommet så langt at “ordet går” om det de selger). Jeg er på ingen måte mostander av “det frie næringsliv” og alt som kommer med det, men det psykopatiske reklametrykket mennesker typisk lever under i disse tider er ondartet. Det styrer mange inn i ulykke, på mange vis og av mange årsaker. For eksempel tar jeg uten å nøle hatten av og gir et dypt sveipende og teatralsk bukk for regeringen, på grunn av at de nå blokkerer “utenlandske spillselskaper” på nett (så vidt jeg har skjønt, jeg er ikke veldig interessert i greia, så korriger meg hvis jeg tar feil, fodi jeg siterer bare hva jeg oppfattet av èn enkelt artikkel på NRK.no). Dette er ikke akkurat det samme som reklame, men spillegalskap ligner på kjøpetrang og begge deler støtter seg på aggressiv markedsføring mot de som er mest sårbare for svindelopplegget. De vet. Sånne som føler en stor indre uro, eller kanskje at de har et slags “hull” inni seg selv som krever “mating” for at man skal få fred, vi kan uttrykke dette på mange måter både i et teknisk-nøkternt språk og med poetisk billeddannelse. Alle skjønner uansett hva det handler om. De ukontrollerbare lystene. Hvor kommer de fra? Hvorfor finnes de? Tja, si det du. Det er derfor jeg blogger om moral. Det er derfor jeg oppfordrer folk til å tenke. Hva består livet av? La oss si tid. Alle får et visst kvantum levetid som de kan bruke mer eller mindre som de vil. I praksis oppleves dette som “tilstedeværelse”. Jeg står i livet og jeg gjør ting. La oss kalle det oppmerksomhet. Bevissthet. Alt vi oppfatter og alt vi samhandler med. Det er dette stoffet “selve livet” er laget av. Vi er der vi er og gjør det vi gjør. Siden baller ting på seg og blir mer kompliserte.
Selv føler jeg ikke at jeg har noe ugjort. Herregud så mye galskap jeg har sett og vært med på. Det er mer enn nok. Jeg har ikke egentlig noe usagt heller. Ikke noe jeg sliter med å fiske frem og trykke ut. Alt går på skinner sånn sett. Jeg sier det jeg mener og mener det jeg sier. Alle som kjenner meg kan skrive under på at det er akkurat sånn jeg snakker også. På en skarp og tørrvittig måte, uten å ta særlig hensyn til “det politisk korrekte”. Jeg skriver på nettet fordi det morer meg. Hvis noen har lyst til å gi meg penger så skal jeg ikke nekte dem det – jeg behøver jo stadig penger til alt mulig rart – men det er ikke noe krav. Ingen forventning. Som sagt så var jeg på nett lenge før noen begynte med reklame, langt mindre betalte partnerprogrammer for å “motivere til mer innholdsproduksjon” eller hva vet jeg. Det finnes ihvertfall mange der ute som produserer endeløse mengder kjedsommelig mannskit bare for pengenes skyld. Mange har til og med funnet ut hvordan de kan bruke “kunstig intelligens” til å øke produksjonen sin. Er ikke det fantastisk? Herregud noe så evneveikt. Jeg har ikke ord. Eller rettere sagt, jeg har ikke noen ord jeg vil uttale. Mange har lenge vært klar over at det finnes noe som kalles “klikk-lokking” (clickbait) på nettet — som kort fortalt er en svindel innenfor kategorien “bait and switch”. Når man lokker noen med et tilsynelatende bra tilbud som man så skifter ut med noe dårligere når de kommer til møtestedet. Da presenteres man med dilemmaet om man skal snu og gå eller om man skal akseptere det “lavere” tilbudet — men på nett handler det ikke engang om dette, bare om at man skal lokke folk til å åpne bloggen, se på videoen, eller hva det måtte være. Vi kan godt kalle det spam. (Specially processed assorted meats, også kjent som “død mann på boks” blant norske soldater av en viss alder.) Det er uansett et “forurensningsproblem” som trekker ned brukeropplavelsen uansett hva slags nettsted eller forum vi snakker om. Det er rett og slett alt for mye av det.
Jeg gjetter på at blogg.no har måttet “ta noen grep” i forhold til cost/benefit-ratio på regnskapssiden. Det koster jo tid og penger å ha en arbeidsoperasjon som handler om inntektsfordeling blant skaperne av innhold, underforstått at alternativet er nedleggelse, som sannsynligvis er uunngåelig over langen uansett, hvis ikke noen gjør noe som kan sparke liv i dette stedet. For øyeblikket fungerer det som en parkeringsplass. Folk som har lesere (altså ikke jeg) henter dem inn fra andre steder via link. Det er bare ikke snakk om at opptil flere tusen lesere besøker denne plattformen hver dag. De kommer på link fra Facebook og andre sånne steder, er hva jeg tror. Selve stedet har ikke noen “aktivitet” i den forstand. Jeg tror de er fornøyd med å sitte helt stille og ta det de kan få, så lenge de kan få det. Så snart det begynner å koste penger å holde greia i gang blir det slutt. Hvor lenge kan det dreie seg om? Det er uråd å si. Selv har jeg aldri gjort noe som helst for å “vinne lesere”. Jeg har bare gitt nettadressen til et par stykker som har spurt. Slik sett er det rimelig å si at jeg skriver for kråka. Det er ikke så farlig. Det er bare noe som morer meg. Hvis det forsvinner vil jeg bare trekke på skuldrene og finne på noe annet, i verste fall bare skrive på computerdisken, som så siden dør (slik den forrige maskinen til slutt gjorde, tolv år etter at jeg begynte å bruke den). Sånn er livet. Alt og alle dør. Ingen vet noe mer. I mellomtiden får man more seg som best man kan, hver etter sin legning. Eller vet du bedre råd? Jeg tviler på det. Saken her og nå er at reklame er en vanhellig vederstyggelighet. Ikke fordi det må være sånn, men fordi de kjenner jo faen ingen grenser. Vi kan aldri overlate til “markedet” å sette sine egne grenser for hva som er etisk korrekt, det må lovgiverne ta seg av. Jeg har aldri møtt noen som ikke synes det er “mer enn nok” reklametrykk fra alle kanter i livet deres. Men jeg har derimot møtt mange som har mistet vettet og “kjøpt seg fra gård og grunn” fordi de ikke makter å stå imot alle de lekre tilbudene som ramler inn på dataen og telefonen, gjennom fjernsynet og i postkassa, for ikke å si klistret opp som metervarer på husvegger og langs veinettet. Løp og kjøp. Eller finn på noe annet.
Vi avslutter med et øyeblikk i karrièren til Allan Holdsworth, en kriminelt undervurdert gitarhelt.
Jeg har fått litt inntrykk av at ordet blogger har en dårlig klang. Man er liksom automatisk en konspirasjonsfantasist med dårlig bakkekontakt. Hvis noen spør hvem er denne personen og svaret er en blogger, så himles det med øynene som om dette i seg selv betyr noe. Jeg tror poenget er at hvem som helst kan blogge. Det finnes ingen portvokterfunksjon ut over at man må plundre litt for å etablere seg på en eller annen plattform, men så snart dette er ordnet kan man bare skrive i vei om hva man vil. Riktignok må man holde seg innenfor loven – trusler, æreskrenkelser og denslags vil kunne medføre påtale og straff – men klarer man det så finnes det ikke i prinsippet noen grenser for hvor mye man kan lyve og fantasere om ting man ikke har noen greie på, under auspisiet om at dette er meninger — og man har lov til å mene hva man vil, ytre dem hvordan man vil, og så videre. Det er jo ikke straffbart å være en uvitende tosk.
Greia har sikkert et navn, men jeg har en tendens til å plassere meg – med vilje – blant de verste, eller mer spesifikt de som får borgerskapet til å grøsse mens de holder seg fast i perlekjedene sine. Ikke fordi jeg er et klassisk troll – det gir meg ikke noe kick å hetse eller provosere normalistene – men fordi jeg har en pervers sans for humor. Derfor ser jeg ikke noe problem i at folk synes jeg burde finne et bedre forum for “ytringer” enn en avdanket bloggplattform som nesten ikke tiltrekker seg noen lesere. Ihvertfall hører man sjelden om noen som går på nettet for å lete etter interessante blogger de kan følge, fordi den kategorien av nysgjerrighet som dette eventuelt skulle tilfredsstille som regel får nok – og vel så det – på de vanligste og/eller mest populære plattformene for “sosiale nettverk” (som jeg imidlertid rynker på nesa av på grunn av at de så åpenbart er rigget for å fremkalle konfrontasjon og konflikt). Det betyr ingenting for meg om jeg har eller ikke har “følgere” fordi jeg kommer uansett til å gjøre akkurat som jeg vil. De eneste filterne jeg bruker handler om sjekking av faktapunktenes holdbarhet og den typen ting. Ut over dette er jeg dum som fanden i folkeeventyret, fordi jeg beregner jo ikke mitt publikum. Om de liker eller misliker det jeg skriver får bli deres eget problem.
Som jeg alltid sier: Det evige temaet jeg skriver om er moral. Da mener jeg ikke “regler” men indre karakter og det folk ofte kaller “moralsk ryggrad”, som henger nøye sammen med begrepet ære, i sin klassiske forstand. Altså noen ganske upopulære greier, men det er hva det er. Alle vet forskjellen på god og dårlig moral. Det har ikke nødvendigvis noe med Norges Lover å gjøre (selv om lovverket i det store og hele er basert på moralfilosofi), fordi det er som sagt ikke forbudt å lyve, i generell forstand, selv om nesten alle foretrekker å “høre sannheten” heller enn noe slags oppdiktet jåss. Imidlertid fortrekker de fleste også å lalle rundt i sin egen lille verden heller enn å forholde seg til alt det store og stygge der ute. Vi har jo i Norge fra gammelt av noe som kalles for Utgard og der bor jotnene. Skremmende og utemmelige “krefter” som river og sliter i individets sinnsro. Hvordan skal man forholde seg til sånt? “Høyere gjerder” er en ofte anvendt teknikk, nærmest uansett hva slags eksotisk plankeverk man må bruke for å beskytte seg mot ondskap, falskhet og fusk. Ingen har godt av å “vite for mye” om sånne ting. Folk ønsker jo å være lykkelige, men det blir vanskelig hvis man samtidig må gå rundt med vid åpne øyne og erfare verden uten filter.
Under tittelen Hva heter det på norsk? skrev jeg noe som (delvis) handler om rage farming, som vi kanskje kan kalle “dyrking av raseri” på vårt eget språk. Opplegget handler typisk om å appellere til forferdelse rundt et eller annet tema, si for eksempel ungdomskriminalitet, innvandringsproblematikk, narkomisbruk og psykiatri. Du vet. Ting man med fordel kan se gjennom et prisme av konspirasjonstenkning. Mektige krefter står bak all denne forjævliseringa. For eksempel er det mer budsjettmessig fordelaktig for politiet å henvise til “onde bakmenn” enn å fokusere på de mentalproblematiske deler av etterspørselen etter “sosial bedøvelse” som ligger implisitt i det typiske forbruksmønsteret for rusmidler. Det handler om å flytte blikket fra noe man evner å forstå og føle sympati for, og over på noe skyggeaktig truende som representerer “ren ondskap” og som man derfor hat lov til å hate uten forbehold. Dette mønsteret gjentar seg over hele linja. Kort sagt handler det om å skape en følelse av “dem mot oss” — hvor vi er de gode og de er de onde i en kosmisk kamp mellom lysets og mørkets krefter. Dette er imidlertid galt. Hvem er den onde? Det er alltid du som er den onde. Det forekommer rett og slett aldri at noen ser noe “der ute” som ikke allerede befinner seg “her inne”. Det går ikke an. Ondskapen du ser i verden er eksakt lik ondskapen som bor i deg. De som ikke evner å erkjenne dette vil aldri klare å unnslippe angstens stramme klo. Skal vi begynne å snakke om underbevisstheten nå? Det er jo der selveste udyret bor.
På mange måter skulle jeg ønske jeg var en religiøs person, men sånt funker bare ikke for meg. Jeg har ikke talent for “tro” — eller rettere sagt, jeg har ikke noe problem med min egen uvitenhet. Jeg behøver ikke å forstå ting – langt mindre andre mennesker – for å forholde meg til dem. Forventningene mine er aldri så høye at jeg erfarer skuffelser i livet. Som bloggnavnet mitt antyder: Jeg er jo bare en dum ape. Det betyr nesten aldri noenting hva jeg sier og gjør. Sånn er det med den saken. Slik er realitetene. Er dette akseptabelt? Det kan folk mene hva de vil om, jeg ser ihvertfall ikke noe poeng i å protestere: Livet er et mysterium uten løsning. Det eneste jeg kan kontrollere er hva jeg selv gjør og ikke gjør så lenge denne galskapen varer. Og der stanser forsåvidt alle mine ambisjoner. Hva “de andre” gjør er ikke mitt problem, så jeg gjør heller ingen forsøk på å påvirke “skjebnen” i noen større forstand. Det norske samfunnet er lagt opp slik at ingen behøver å tenke i noen utpreget grad, bare for å overleve fra minutt til minutt. Alt går på samlebånd, eller vi kan si at ting “går på skinner”, hvor selve skinnegangen dikterer retningen man beveger seg i. Samfunnsansvar består således mer i å “holde kjeft” enn å gripe inn. Kan du se at jeg ikke er revolusjonær? Jeg håper det. Sunne forretninger handler først og fremst om stabilitet og oversiktelige forhold. De som ønsker mer spenning i livet kan begynne med fallskjerm og den typen ting. Du vet. Hoppe frivillig ut av et fly i stor høyde mens man skriker juhu eller hva vet jeg. Jeg har aldri hoppet i fallskjerm og kommer heller aldri til å gjøre det hvis det ikke er absolutt nødvendig. Jeg er for gammel til å nyte ekstasen i å overleve en livsfarlig situasjon. Det føles mer slitsomt enn spennende å kile nervesystemet.
Og helt til slutt en gåte: Hva er bedre enn en sint vokalist? Svar, to sinte vokalister.
Matvarer med lav glykemisk indeks vil ofte være proteinrike, fiberrike og/eller inneholde mye fruktose eller galaktose, for eksempel grønnsaker, frukt, melkeprodukter og belgfrukter som linser og bønner. Lav GI-verdi betyr at blodglukosenivået er lavere etter et måltid, noe som er fordelaktig for diabetespasienter, som nettopp kjennetegnes av et helseskadelig høyt blodglukosenivå etter inntak av måltider med mye karbohydrater. Lav GI-verdi er også til fordel for personer som har tendens til høyt LDL-kolesterol i blodet. Det er også mye som tyder på at mat med lav GI er gunstig for å oppnå vektreduksjon, noe som blant annet antas å skyldes en større mettende effekt av mat med lav GI.
Den generelle regelen er at mosjon er bra, men slit er destruktivt. En passende spasertur er således et helsebringende tiltak, mens en times “intervalltrening” i såkalt helsestudio er ødeleggende for kroppen. Dette har imidlertid mye å gjøre med alder og øvrig konstitusjon. Ungdommer tåler vesentlig mye mer enn de voksne, hvilket likevel ikke betyr at de har godt av overanstregelser. Du vet hva greia er, ikke sant? Kroppen glemmer aldri noe som helst — og den har ingen hast med å hevne seg. Vi lever i en kultur hvor folk spiser seg syke. Dette er normalt. Riktignok er ting bedre i Norge enn de fleste andre steder som preges av økonomisk velstand, men også her har vi dårlig kontroll på ondskapen i det vi kaller matvareindustrien. Sukkervarer og kjøtt dyttes på folk av økonomiske interesser som ikke har noen moral overhodet, de forholder seg bare til at det er “ikke forbudt”. Opplegget er perverst, men slik er ståa per i dag. Det finnes folk som tjener penger på å gjøre andre folk syke — med vilje. De vet hva de gjør men de gjør det likevel.
Helseproblemer på grunn av feilernæring – samt alkoholisme og diverse andre nevrotiske tilstander – er ikke det man ofte kaller “rikdomsproblemer” men snarere det stikk motsatte. Hva er fattigdom? Ironisk nok har jeg en “grad” i økonomi, så det følger av dette at jeg ikke betrakter fattigdom som en økonomisk tilstand, men som et psykiatrisk syndrom. Vi kan si det er noe tvangsmessig. En form for desperasjon som følger av at man “ikke får til å leve opp til forventningene” som delvis er selvpåførte, men hovedmengden av “trykket” kommer utenfra. Ihvertfall oppleves det slik av alle jeg har snakket med om disse tingene. Skal vi ikke bare kalle det en ond sirkel? Folk klandrer typisk seg selv for ting som de har svært liten kontroll over. De har jo ikke laget systemet, de bare strever med å tilpasse seg. Samfunnet er fullt av ikke akkurat subtile oppfordringer om å stå på, jobbe mer, skape verdier og det ene med det andre, sånn at de rike kan bli rikere mens alle andre bare synker dypere ned i ulykke, gjeld og desperasjon for hvert år som går. For eksempel er det ved dette tidspunkt i praksis umulig for andre enn de allerede “godt etablerte” å komme seg inn i det norske boligmarkedet uten å ta på seg en gjeld som vil vare omtrent livet ut. Etter min mening er en “normalt hederlig person” noen som er villig levere en rimelig arbeidsinnsats mot en rimelig lønn, men ingen liker å bli utnyttet, slik at “viljen til hederlighet” som var der i utgangspunktet slites over tid ned av den “viljen til utnyttelse” som folk møter i arbeidsmarkedet.
Overvekt er selvsagt noe relativt. Og det handler ikke om “skjønnhet” men om helse. Problemet er enkelt forklart at det å bære på for eksempel 10-20 kilo mer enn man er laget for kommer til å manifestere seg som diverse skjelettplager lengre ned i løypa. Som alle vet går jo alt i ryggen til slutt. Jeg vet ikke hva slags jævel som fant opp konseptet “stillesittende yrker” men vedkommende har sannsynligvis gjort en stormende karrière i helvete etterpå. Situasjonen i Norge er likevel ikke engang sammenlignbar med forholdene i USA, hvor det er vanlig å observere individer som er så feite at de ikke kan gå normalt engang. De få man ser her hjemme sliter ofte med hormonbalansen, mens i USA er ting lagt opp sånn at det er lønnsomt å gjøre folk syke, fordi da vil de jo trenge dyre medisiner som man også tjener penger på. Vinn-vinn. Om det ikke fungerer perfekt – hva gjør vel noensinne det? – så er det norske systemet likevel lagt opp til at det er et netto tap for alle når folk blir syke og ikke kan jobbe. Eller rettere sagt: Det er ingen som har noe å tjene på det. De som pusher sukkerprodukter og kjøtt er et grensetilfelle. Sukker burde skattes opp til tusen kroner kiloen for å sette ting i sitt korrekte perspektiv. Det går ikke an å understreke sterkt nok hvor skadelig sukker er for mennesker (og forsåvidt også alle andre dyr) og kjøtt bør ingen spise mer enn toppen to ganger i uka hvis de ikke har lyst på kreft i tarmen. Dessuten bør man aldri spise til man “føler seg mett”. Herregud. Av alle dårlige vaner man kan tillegge seg i dette livet så er “forspisning” på regelmessig basis sannsynligvis det dummeste jeg klarer å komme på. Hva er det som skjer med folk?
Som jeg begynte med å si: Slit er aldri bra. Det er i beste fall noe man tåler til en viss grad, av og til, men alle som sliter befinner seg på et både psykiatrisk og somatisk skråplan. De tærer på ressursene sine på en destruktiv måte. Dermed oppstår de såkalte livsstilssykdommene, som diverse former for “avhengighet” og overvekt. Det hjelper heller ikke at vi nå lever i et samfunn med nærmest sykelige forestillinger om hva som er sunt og normalt. “Kroppsidealer” dyttes på folk fra alle kanter av ivrige troll som har noe å selge. “Konkurransen i markedet” er jo lagt opp slik at de mest ekstreme er de som vinner til slutt, som i praksis betyr de som går så langt loven tillater. Etiske standarder koster for mye. De kan ikke forsvares innnenfor en bedriftsøkonomisk lønnsomhetsstruktur i en konkurranseutsatt næring. De mekanismene som styrer markedsbevegelsene tillater det ikke. Markedets frihet handler jo ikke om “frihet” men om nihilisme. Hele dette opplegget med nyliberalisme og frimarked kan spores tilbake til en fudamental filosofisk misforståelse: At transaksjoner er den mest naturlige omgangsform mellom mennesker. Du vet. Handel. På sitt mest banale nivå manifesterer det seg som tanken om at man skal “selge seg selv” i arbeidsmarkedet med diverse triks fra markedsføringens edle kunst, hvor for eksempel en institusjon som NAV betaler ut millioner til private aktører som arrangerer “arbeidssøkerkurs” og annet fjas som er på sjokkerende lavt nivå — og helt åpenbart preget av “seminarkulturen” man ser for seg i fylkeskommunen og andre tiltak hvor det er aktuelt med allsang og linjedans. Arbeidssøking er åpenbart et eget fag nå. Nærmest en variant av skuespilleryrket, hvor man skal “fremføre en karakter” heller enn å oppføre seg som en normal person.
Teknologi er praktisk utførelse, anvendelse av og kunnskapen om redskaper, maskiner, teknikker, systemer eller metoder i håndverk eller industri i den hensikt å løse et problem eller utføre en særskilt funksjon.
(Wikipedia)
Det er sannsynligvis bare filosofer som tenker på “det mentale” som teknologi. Ikke desto mindre kan det være nyttig å betrakte sinnets evner innenfor en slik horisont. Hva er vel kompetanse om det ikke faller innenfor den ovenfor siterte definisjonen fra Wikipedia? Kunnskapen om metoder? Dette med å “selge seg selv” er ikke normal atferd blant folk, som typisk tenker at poenget er å “få jobben gjort” innenfor et fagområde som de behersker til en rimelig grad. Det er jo ikke sant at alt handler om salg — selv om det kanskje er sant at det går an å se livet i denne verden på en slik måte. Jeg vil imidlertid beskrive de som gjør det som perverse. Det er jo så reduksjonistisk at man nærmest får vondt i hodet av hele elendigheta. Nesten enhver “bedriftskultur” man kan finne der ute er banale og overfladiske forsøk på å kamuflere hva greia egentlig handler om: Profitt. Ikke at det er noe bedre når de er åpne om saken, men det er i det minste en mindre fornærmelse mot intelligensen enn den typen “motivasjonsmøter” hvor de synger firmasangen og skryter av seg selv, mens alle later som om sjefen er en kompis og at alle bryr seg om hverandre. Det finnes et japansk navn for dette. Det skal selvsagt skrives med kanji-symboler, men i det latinske alfabetet blir det kyojitsu tenkan ho og det betyr omtrent noe sånt som “strategisk falskhet designet for å villede fienden” (selv om den bokstavelige betydningen er “teknikker for ombygging av en bolig”). Men hvem er fienden i dette bildet? Zen-buddhister vil kanskje svare “det falske selvet” som yter motstand og bevirker at individet gjør alle mulige slags dumme ting i stedet for å følge “den rette vei”. Men sånn er ikke hvordan vi snakker i Norge. Her snakkes det om holdninger, som for eksempel når politikerne som har blitt ansatt for å ta vare på fellesinteressene plutselig blir forrædere som jobber på vegne av “arbeidsgiversiden”, sannsynligvis fordi det er der de ser seg selv om fem år, og anklager “folks dårlige holdninger” for høyt sykefravær og det ene med det andre, mens problemet er at deres strategiske falskhet rett og slett er dårlig utført. Alle kan se hva som skjer, så det blir bare dumt når de later som noe annet: Politikerne jobber først og fremst på vegne av eliten.
In internet slang, rage-baiting (also rage-farming) is the manipulative tactic of eliciting outrage with the goal of increasing internet traffic, online engagement, revenue and support. Rage baiting or farming can be used as a tool to increase engagement, attract subscribers, followers, and supporters, which can be financially lucrative. Rage baiting and rage farming manipulates users to respond in kind to offensive, inflammatory headlines, memes, tropes, or comments.
Saken er at jeg kjenner jo – personlig – en hel del amerikanere. Briter også. De forteller meg ting. Jeg hører det jeg hører. Selv om jeg ikke kan kavere for at alt de sier er “den hele og fulle sannheten” – slik jeg selv ville ha oppfattet det hvis jeg var på stedet og observerte ting med mine egne øyne (og andre sanser) – så har jeg såpass tillit til deres dømmekraft at jeg tar det for god fisk (inntil noe annet eventuelt lar seg bevise). Skjønner du hva jeg sier nå? Jeg er ikke en sånn som typisk tror på alt folk sier, snarere tvert imot. Og jo mer sensasjonelt det de sier er, jo bedre bevis bør de helst ha å slå i bordet. Du vet. Dokumenter, statistisk tallmateriale og den typen ting. Meninger er verken her eller der. Selvsagt har jeg så mye respekt som man bør ha for andres meninger. Hvem som helst kan jo mene hva de vil om hva som helst. Imidlertid skjer det aldri at jeg lar meg overbevise av noens “meninger” og bare det. Jeg vil ha fakta. Ikke følelser.
Kanskje er det noe psykiatrisk galt med meg, fordi jeg opplever ikke engang at jeg har evnen til å “stole på folk”. Det har jeg aldri hatt. Eller rettere sagt, det går an å si at jeg stoler på at folk kommer til å “være seg selv” fra den ene dagen til den neste, eller med andre ord at de er tilregnelige i en ganske bred forstand, men jeg vil likevel ha kvitteringer. Æresord og kors på halsen holder ikke. Det er jo for fanden en fornærmelse mot intelligensen bare å komme trekkende med noe sånt jåss. Hva er vi? Barn? Det er ikke sånn man vedlikeholder et tillitsforhold. Skikkelig arbeid må gjennomføres både i sin bokstavelige betydning og som metafor. Du vet. Vi blir jo aldri ferdig med en sak før alle har sagt sitt og alt er gjort opp. Eller har du en annen erfaring? Jeg tviler på det. Uansett, saken er at jeg liker å høre om “det som skjer” men jeg liker ikke å høre om hva folk mener om det som skjer. Det er to svært forskjellige ting. For å si det på en språkteknisk måte: Gi meg substantiver, ikke adjektiver. Meninger er ikke målbare størrelser.
Noe litt alarmerende som et antall individer observerer i den engelskspråklige verden akkurat nå er at det sorteres. Det finnes gode og dårlige jøder, vurdert ut ifra hvor entusiastiske de er i forhold til Israels krigføring i Gaza. En jeg kjenner har enten allerede flyttet fra USA til Canada eller er i ferd med å gjøre det. Dette er ingen spøk. Det jaktes på individer som har vært involvert i noen slags form for “protest” mot det de fleste nå rutinemessig beskriver som krigsforbrytelser og folkemord, men som Trumps regjering – naturligvis – støtter på alle vis. Israel har jo blitt det store skinnende objektet på rasistenes stjernehimmel fordi staten er fundamentert i premisset om at jøder er et eget folkeslag – eller en rase, om du vil – noe som støtter påstanden om at “det er noe spesielt med jødene” — enten man mener dette i positiv eller negativ forstand. Palestinerne, derimot, er en “fremmed rase” som må deporteres eller avskaffes på annet vis. Dette hersker det bred enighet om blant rasister. Opplegget er ganske kørka. Ikke vet jeg hva slags mental akrobatikk som ligger bak det å være helt sånn Heia Israel i det ene øyeblikket, før de liksom snur seg trill rundt og begynner å snakke om den jødiske konspirasjonen som styrer media, finanser og så videre. Herregud. Jeg vet ikke engang hva jeg skal si.
Jeg tror det var Albert Einstein som sa at han vet ikke hva slags våpen som vil bli brukt i den tredje verdenskrigen, men han føler seg ganske sikker på at den fjerde vil bli utkjempet med pinner og stein. Selv har jeg pleid å si at den tredje verdenskrigen, om den noensinne kommer, vil handle om “USA mot røkla”. Så hva om våpenet er toll? Det går an å stelle i stand ganske seriøse ringvirkninger over hele verden når man begynner å riste litt i fundamentet som selveste verdenshandelen bygger på. Folk vil merke det. Ikke minst de som allerede er “litt ustabile” i tenkamentet kommer til å flippe totalt ut nå. Det virker ikke som om noen med selv det minste snev av peiling på økonomi klarer å finne noen form for klar plan og styring i opplegget. Greia virker sjuskete og tilfeldig sammenrasket. Hvis Trumps overordnede plan med sin andre regjeringsperiode er “noe annet” enn å kjøre det amerikanske statsapparatet i grøfta så klarer ikke jeg å se hva det eventuelt skulle være. Jeg hører hva som blir sagt, men så ser jeg på det som blir gjort. Ting henger dårlig sammen. Hvis alle disse hendelsene hadde vært i tilknytning til noe i det private næringslivet så ville folk kalt det “en fiendtlig overtagelse av firma” hvor hensikten åpenbart er å strippe objektet for alle verdisaker og selge seg ut igjen. Sånt kan skje hvis man for eksempel er uforsiktig med hvor man låner penger, eller med hva slags typer man bringer inn i styret.
Pleier du å ta med deg det som skjer på børsen når du først er ute og pilker etter interessante nyheter? Det gjør jeg. Og de er ikke optimistiske i forhold til den nylig igangsatte “handelskrigen” som angivelig skal gjøre Amerika great again, eller hva vet jeg. Det er vanskelig å akseptere at det går an å være så fette dum. Dette kommer til å gå rett til helvete. Alle vet det, bortsett fra Donald Trump. Men han er jo selveste presidenten, så da så. Han vet hva han driver med. Han sier det selv. Jeg vet hva jeg driver med, sier han. Jeg føler meg ikke overbevist. Imidlertid har han jo overbevist et demokratisk flertall av de amerikanske velgerne, så der er vi nå. Det er for sent å angre. Uansett hva du trodde du stemte på så er dette hva du får. Det går ikke an å si at ingen advarte deg heller. Så hvordan kommer dette til å utvikle seg videre? Jeg antar vi bare må vente og se, men litt “bevegelse i konsumprisindeksen” er ingen urimelig spådom. Stigende priser på det meste er hva de fleste analytikere og sånne typer sier. Selv kan jeg bare si at jeg håper dette er alt. Jeg er faktisk mindre bekymret for handelskrigen enn for at de legger ned forskningsmiljøene i USA og sprer de medisinske fagfolkene for alle vinder. Alle vet jo at det er bedre å ha noe man ikke trenger enn å trenge noe man ikke har, særlig i forbindelse med sykdom, skade, naturkatastrofer og den typen ting. Selv har jeg for eksempel en bedre bilforsikring enn jeg strengt tatt behøver – med den ekstra kostnaden dette innebærer – men jeg foretrekker at det er slik hvis jeg mot formodning og på tvers av all sannsynlighet likevel skulle komme til å behøve den en uvakker dag. (Jeg har full bonus og alt det der, og dessuten forekommer det aldri at jeg er “innblandet i noe” fordi jeg har ikke en sånn kjørestil.)
I det private næringslivet finnes det selvsagt risiko. Men den befinner seg på et helt annet plan enn den typen risiko som håndteres av det offentlige. Man kan for eksempel ikke “gjøre feil” hvis man jobber for staten. Amatørmessig fomling er svært upassende. Alle vet at “risiko” er noe man må møte med “beredskap”, men disse ordene betyr forskjellige ting alt etter hva slags sammenheng de står i. Hvor mye risiko er du for eksempel villig til å akseptere når du skal reise med fly? Uten at jeg vet noe om noen vil jeg tippe svaret nesten alltid vil være “så lite som mulig”. Er det noe å lure på? Minst halve vitsen med å reise er jo å ankomme dit man skal like hel og fornøyd som man var da man startet. Det er forventet at man vil være “litt sliten etter reisen” men ingen ønsker å være et jævla nervevrak fordi alt holdt på å gå til helvete i alle svinger. Det er kjekt å ha litt kontroll på ting, ikke sant? Og har man ikke det så ønsker man i det minste å vite at de som har kontrollen er kompetente og seriøse folk, ikke sant? Jeg har aldri hørt snakk om noe annet. Hvis det for eksempel dunster alkohol av ånden til tannlegen så sier man takk men nei takk. Vi løser dette på en annen måte. Sånt er åpenbart. Jeg fatter bare ikke at det går an å tro på det en sånn type som Donald Trump sier, noensinne. Det er jo vanvittig. Når det åpenbart ikke er noen sammenheng mellom det folk sier og det de gjør så må man fukusere på det de gjør. Alle vet dette. Barneskolebarn vet dette. Om du foretrekker å kalle det noe annet en fascisme så værsågod, det spiller egentlig ikke noen rolle, men det foregår ting i USA. Det ser ikke bra ut. Det er alt for mange gale ting som skjer på alt for mange steder samtidig. Det kommer til å ta mange tiår å rydde opp i denne mannskiten, selv om de eventuelt klarer å bremse opp ødeleggelsene av statsapparatet generelt og den delen vi kaller “sivil beredskap” spesielt. Hvorfor gjør de dette? Det kan jeg ikke svare på. Jeg har ikke den fjerneste peiling. Jeg tipper “dårlig realitetssans”.
En patron i det gamle Roma var en beskytter, en sterk person, og den som ble beskyttet var hans klient. Til gjengjeld for beskyttelsen gjorde klienten tjenester for sin patron. De samme begrepene har også vært brukt om det romerske rikets relasjoner med svake stater i Romas nærhet. En klientstat er et land som er avhengig av, og får beskyttelse fra, et annet, sterkere land (en «patron»). Som regel handler avhengigheten om klientstatens militære sikkerhet, men den kan også gjelde økonomiske saker.
Det er vanskelig å finne noe opplegg i den norske samfunnsmodellen som sammenfaller mer eksakt med definisjonen av et klientforhold enn relasjonen mellom institusjonen NAV og det de insisterer på å kalle “brukere”. Jeg vet ikke hvorfor NAV gjør dette, men jeg antar det handler om hvordan organisasjonen og de ansatte ønsker å identifisere seg, altså mer som en tjenesteytende virksomhet enn som en maktinstitusjon. De som henvender seg til NAV blir dermed å betrakte som “frie aktører i et marked av tjenesteytende virksomhet” som velger å bruke samfunnets offentlige lavterskeltilbud for diverse konsultasjon og bistand heller enn tilsvarende privat virksomhet — som regel av økonomiske årsaker. Hvis man har midler kan man jo få kjøpt mer skreddersydde og behovstilpassede løsninger hos for eksempel en advokat, eller et konsulentbyrå av annen beskaffenhet, det kommer helt an på hva problemets natur består i.
Visse artister i underholdningsindustrien – alt fra konsertpianister til fotballspillere – bruker noen ganger agenter for å få flere og/eller bedre jobber. Hvordan dette fungerer i praksis er variabelt, men hovedtanken er at artisten skal frigjøres fra den forretningsmessige siden av saken – kontraktsrett, lønnsforhandlinger og det ene med det andre – og heller fokusere på utvikling av sine performative spesialiteter. Du vet. Bli en bedre utøver av “det de driver med” i samarbeid med noen som fortløpende tar hånd om påkommende “papirarbeid” og andre kjedsommeligheter. Tjenesteøkonomien baserer seg i dette behovet for spesialisering av tidsforbruk. Jeg ser for eksempel ikke for meg at noen som driver med noe som helst av organisert og seriøs art ikke kjøper tjenester fra regnskapsbyrå, reklame, profilerings og PR-konsulenter, advokater, sikkerhetsspesialister, arkitekter og andre designeksperter, og så videre. Sånn er det bare. En saklig bedrift er en som fokuserer på sin kjernevirksomhet og overlater alt “det andre” til diverse spesialister som leies inn etterhvert som behovet oppstår. Det er i denne sammenhengen NAV later til å definere seg som “tjenesteytende virksomhet” som yter bistand i henhold til behov, bare med den pekuliære forskjell at de er statens tilbud til alle som av ulike økonomiske årsaker faller utenfor den normale tjenesteøkonomien, altså privatmarkedet. De som tjener penger.
Det er diskutabelt hva eksakt som er samfunnsnytting, men noe mindre diskutabelt i hvilken sektor man finner mest og størst skadeverk. Det såkalte privatmarkedet er jo underlagt visse strukturelle nødvendigheter på grunn av virksomhetens natur og formål. De kan ikke bare gjøre hva som helst, akkurat som det passer dem, når og hvordan de vil. Da varer de ikke lenge. Det er vanskelig å etablere en økonomisk lønnsom bedrift, uansett hva slags fantastisk idè man eventuelt har. Som alle vet er nøkkelkonseptet likviditet. “Penger på papiret” er bare kråker på taket når regninger skal betales. Sånn fungerer ting i den virkelige verden. Jeg vet ikke hvor mange tragiske historier jeg har hørt om folk som prøvde å starte sin egen bedrift, men så endte det med at de først brukte opp all kapitalen de hadde, deretter alt de klarte å få lånt, før de til slutt – i beste fall – klarte å selge seg ut godt nok til å betale kreditorene. Saken er at det kan ta mange år før man “slår gjennom” uten at man noensinne har noen garanti for at dette engang kommer til å skje. Hvis man ikke har råd til å “drive gratis” minst dobbelt så lenge som man på forhånd tror er nødvendig, så kommer prosjektet neppe til å ende bra. Hva jeg prøver å si er at virksomheten må tjene penger, helst fra første øyeblikk av. Dette er et noe mindre problem for håndverkere og andre som etterspurt i et allerede eksisterende marked, men sånt er vanskelig for de som har en oppfinnelse, et produkt eller et konsept, som man må “jobbe inn” mot et skurebrett av skepsis. Man er nødt til å enten allerede ha eller skaffe seg et sett med sosiopatiske personegenskaper for å bli en seriøs operatør i et fritt marked, i ordets rette forstand, fordi alle mulige slags råskinn vil komme med èn gang, drible deg ut og nikke deg ned. Derfor må vi ha alle mulige slags reguleringer, som i praksis betyr byråkrati og treghet. Det er her den tjenesteytende virksomheten kommer inn i bildet. Hvorfor mase med jævelskapen selv når man kan hyre en advokat til å gjøre jobben?
Åpenbart er jeg lite begeistret for nyliberalisme. Også kjent som thatcherisme, “reaganomics” eller frimarked. Prinsippet er at verden er et marked og menneskene er aktører. På fritt og selvstendig grunnlag markedsfører de seg selv mot et fritt og åpent arbeidsmarked, hvor oppkjøpere av arbeidskraft – vi foretrekker å kalle dem “arbeidsgivere” – betaler folk penger mot et kvantum utført gagnlig arbeid, enten som et isolert, kontraktsmessig avrundet og tidsavgrenset oppdrag der og da, eller som et mer langsiktig arbeidsforhold. For offentlig sektor gjelder særlige regler, men på privatmarkedet er det aktørene – individer, bedrifter eller andre “juridiske personer” – som selv må besørge inntjeningen. Grunnleggende sett snakkes det om tilbud og etterspørsel. Det man tilbyr må være “korrekt priset” i forhold til den etterspørsel som faktisk finnes i det aktuelle markedet. Eller sagt på en annen måte: Hva har du å selge og hva forlanger du for det? Dette er i henhold til nyliberalistisk ideologi det mest fundamentale element i ethvert menneskeliv. Man må finne det rette markedet for det man har å tilby slik at man kan forhandle frem en akseptabel pris. Så langt så vel. Problemet er bare at dette er noen jævlig abstrakte greier som ikke tar hensyn til menneskenaturen, eventuelt så ser de den som et “hinder” man må overvinne slik at man kan bli en rasjonell aktør. Blant de som glorifiserer hardt arbeid – uten at man umiddelbart ser dem praktisere dette selv – finner man jo ofte aseksuelle tendenser. Fremtoningen deres er “kjønnsløs” i den forstand at det er vanskelig – eller ubehagelig – å se dem som seksuelle skapninger. De har ikke noe game, som de sier i USA. De skjønner ikke når eller hvordan de skal flørte, og enda verre, når de ikke skal. Det blir enten veldig keitete og kleint, eller så blir det rett og slett et overgrep av typen “metoo-sak”. Er dette et problem? Det kommer an på hva man synes er viktig i dette livet. Er mennesker en ressurs eller er alle individer hver med sine egne særheter og vansker med tilpasningen? Hvis man tenker at mennesker er en ressurs blir det naturlig å følge opp med kvalitativ tabulering. Hvordan kan denne ressursen utnyttes på best mulig vis? Dermed oppstår tabellene. Hvis man derimot tenker at alle mennesker er individer med sin egen ukrenkelige integritet må man innta helt andre holdninger t relasjonen.
Jeg har aldri møtt noen – selv ikke de største spøkefugler – som ikke helst vil bli tatt seriøst. Hvis de kan velge selv vil de helst bli tatt på alvor. Problemet er bare at slik valgfrihet ikke oppleves som realistisk blant et aldeles alarmerende stort antall mennesker der ute, hvis vi skal dømme etter hvordan de fremfører seg på nettet. Selvsagt finnes det nettsteder som er seriøse nok, men fra min subjektive synsvinkel ser det ut som om nettet domineres av fjas og tøys. Det virker også som om mange påpeker det samme. Underholdning, mer enn saksorientert informasjonsinnhenting, er hva den største delen av alt nettunderstøttende elektrisitetsforbruk går med til, for å bringe det helt ned på bakkenivå. Nettet drives jo med strøm. Det er ikke noe som bare “henger i løse lufta” — det kreves et stort nettverk av kraftforbrukende maskineri å holde greia gående. Sånt er ikke gratis. Hvor mange kilowatt kreves for å drifte hele Google? Jeg har ingen jordisk idè annet enn at jeg ser for meg ordet “mye”. Kunstig intelligens – i den grad “intelligens” er det operative konsept i denne sammenhengen, vi snakker vel heller om “sekvensiell arrangering av logiske symboler” gjennom automasjon – kommer heller ikke til å bringe ned kostnadene med å drifte internettet. Hvor får de alle pengene fra? Den velkjente internettprofeten Mark Zuckerberg – innehaver av tiltaket Meta – ble stilt dette spørsmålet i en offentlig høring i USA. Han svarte Senator, vi selger annonseplass. Litt sånn som man snakker til et barn. Du vet. Det er jo ofte vanskelig å uttrykke det åpenbare. Hvordan forklarer man det alle kan se? Du kan ikke beskrive farger for en blind. Uansett, poenget er at folk kjøper ikke annonser på nettet hvis de ikke tror dette hjelper i forhold til virksomheten deres. Reklame virker. Såpass mye er klinkende klart. Det finnes all mulig slags forskning på dette, siden lenge før nettets dager.
Her er et spørsmål: Føler folk seg utnyttet, lurt og snytt mye av tiden? Det finnes kanskje gode grunner til det. Vi er jo ikke fullt så rasjonelle aktører i et fritt marked som ideologene vil ha det til. Nødvendigheter er et mer prominent ord blant de operative konsepter der ute enn “valgfrihet”. Det blir kunstig og dumt å snakke om at man er fri til å si opp jobben og begynne med noe annet akkurat som man selv vil. Det er jo ikke sånn verden fungerer. Mange har ansvar for andre i livet sitt enn bare seg selv, og om de så er helt alene må de likevel ta hensyn til “budsjettbalansen”. Det er ikke gratis å leve, ihvertfall ikke i Norge. På den ene eller andre måten må man skaffe penger. Selv de som ikke “er i jobb” – enten fordi de improviserer, tar småjobber og oppdrag, tusker og snusker, eller fordi de går på NAV – må skaffe penger. Hva er det aller laveste man kan leve for i Norge? Det finnes noe vi kaller minstepensjon som jeg tror er omtrent tyve tusen i måneden etter skatt, gi og ta litt, tallene varierer sikkert noe, men de er ihvertfall ikke noe særlig mye mer enn dette. Gitt at man ikke egentlig kan velge om man skal ha en bolig med det norske klimaet betyr det i praksis at mesteparten av pengene går med i dragsuget. Sparing virker kanskje ikke så realistisk hvis man har et netto budsjett på tyve tusen å jobbe med, men noen klarer sikkert å tyne ut litt gjennom å disiplinere seg i “luksusbehov” som for eksempel fornøyelser. Hvilket bringer oss tilbake til nettet som kommunikasjonsmiddel. Det er mange ytringer på nettet som både i stil og innhold ligner på den typen “leserbrev til avisen” som man kunne finne i den gamle verden, men som nå har utviklet seg til å bli sosiale medier, blogger, kommentarfelt, forum og annet. Er dette ytringsmediet etterspurt? Det kan du vedde rumpa di på. Så hva slags transaksjon snakker vi om her? Nesten ingen som fremstiller “innhold” på nettet tjener penger på det, ihvertfall ikke i noen grad som står i rimelig forhold til tidsforbruket, og mange betaler til og med for privilegiet. Hvordan detaljene i opplegget enn er sydd sammen, det er nå et faktum at mange av de største selskapene i verden – målt etter børsverdi, altså tryllepenger – driver med noe som angår internett og elektroniske hjelpemidler.
Det er vanskelig å se realismen i nettet som økonomisk fenomen. Dette opplegget skulle aldri vært “privat eiendom” og økonomisk melkeku sånn som det etterhvert har utviklet seg til å bli. Tragisk nok har nettet etablert seg samtidig med at vi har gått inn i den tidsalderen som kalles senkapitalismen, eller i praksis det som skjer når man skreller bort alle andre hensyn enn det å tjene penger. Du vet. Når ingen engang later som om det foregår noe annet eller “mer” enn å bare tyne mest mulig penger ut av flest mulig. Kryptovaluta er et perfekt symbol på denne galskapen. Alt er bare bløff og fantasi men så lenge folk tror det går an å tjene penger på opplegget så går det an å tjene penger på opplegget. Pyramidespill pleide dette å hete, eller rettere sagt det heter fortsatt pyramidespill når opplegget er oversiktelig. Vi kaller det et marked i vekst når ingen aner hva som foregår, det virker bare som om det er penger i saken for de som kommer først til mølla. Nevnte jeg at det er vanskelig å definere hva som er samfunnsnyttig? Fordi alle i praksis er fanget i det samme nettet av behov og nødvendigheter opplever alle det som mest formålsrasjonelt å gå for det som “tjener penger”, eller som i det minste ikke koster noe. Økonomisk optimalisering består så langt alle kan se i “lønnsomhet”. Det er lenge siden noen seriøst spurte om det de driver med er nødvendig – eller engang nyttig i noen større forstand – fordi alt handler om det lønnsomme i den nyliberalistiske ideologien. Bare regulering stanser folk fra å gå så langt det er teknisk mulig å gå, uavhengig av hva som er “samfunnsnyttig” i den forstand — men om noen virkelig er i tvil om det er etterspørsel eller regulering som er kongen på markedshaugen anbefaler jeg at de tar en kikk på narkoøkonomien. Direkte livsfarlige forhold har så langt ikke stanset de rette – eller gale – typene fra å gå for de eventyrlige profittmarginene man kan oppnå i denne bransjen, som i tillegg kommer med den fordel at dette er likvide penger. Hard valuta og cash. Uansett hva slags regler samfunnet stiller opp for å begrense den svarte pengestrømmen så vil det aldri være vanskelig å finne noen som tar på seg jobben med å “vaske” et par bæreposer med tusenlapper, mot et passende honorar. Det er hva det er. Vi lever i nihilistiske tider. Det er ikke rimelig å forlange “samfunnsansvar” i befolkningen når dette er vanskelig å påvise i den politiske ledelsen. Tilretteleggelse for utvikling av næringslivet er ikke samfunnsansvar, det er korrupsjon, bare med fine ord og fjasete fakter samtidig. Det tjener ikke folket, bare de som utnytter dem.
Intuisjonisme er en teori som anser intuisjonen for det eneste sikre grunnlag for erkjennelse. Etisk intuisjonisme hevder at man intuitivt og umiddelbart skiller rett fra urett, godt fra ondt og så videre i en handling, ting eller tilstand, se George Edward Moore og Max Scheler. Moores intuisjonisme er forbundet med det syn at det grunnleggende verdibegrep «(moralsk) god» er et enkelt, spesifikt og uanalyserbart begrep, som derfor ikke lar seg utlede, konstruere eller tenke på basis av andre moralske begreper. Begrepet «(moralsk) rett» tenkes eller defineres derimot på basis av det usammensatte godhetsbegrepet.
Det går an å male bilder – man kan til og med bli en veldig dyktig kunstner – uten å vite hva man skal kalle bildet ovenfor, malt av Gary Mayer i 2021 under tittelen Rapture, som jeg er såpass usikker på hvordan man oversetter til norsk at jeg googlet mannskiten og fikk opp “henrykkelse” — men jeg føler at det ligger en religiøs dimensjon i det engelske ordet som ikke fanges opp av den norske oversettelsen. Skal vi ikke bare si at “rapture = (religiøs) henrykkelse” og la det bli med det? Hvorom allting er, Gary Mayer jobber innenfor stilarten abstrakt ekspresjonisme, av mange fremholdt som en vagt “politisk” motpol til sosialistisk realisme, hvor den førstnevnte er amerikansk og forbundet med individets kreative vilje til estetisk utfoldelse og fri ytring, mens den sistnevnte er sovjetrussisk og handler om en “sannferdig og historisk korrekt beskrivelse av virkeligheten” til støtte for en revolusjonær “folkets omstrukturering” under partiets ledelse.
Disse to motpolene – som det var mange av under den kalde krigen – kan kokes ned til diametralt motsatte syn på hva og hvem et menneske er: Abstrakt ekspresjonisme forutsetter at “jeg er spesiell” mens sosialistisk realisme forutsetter at “jeg er ikke spesiell”. Filosofisk sett kan man ikke få en større avstand i grunnsyn. Så hva handler dette om? Som alle vet er jo den frie viljen en illusjon, men folk er ikke desto mindre glad i tøyset. Det er lett å forføre dem ved å appellere til konseptuelt problematiske fantasier som “frihet” samtidig som man masserer ryggen deres og forteller dem at de er både spesielle, særlig talentfulle og det ene med det andre. Stikkordet er intimasjon. Personliggjøring. For å illustrere poenget må vi først stille et spørsmål: Hva er det skrekkeligste du vet? Det fæleste og mest fryktinngytende av alt? Død? Lidelse? Tap av nære relasjoner? Ondskap? Psykopater? Det finnes jo så mye sånt der ute. Noen liker mer “religiøse” motiver – som jeg antar vi også eventuelt kan kalle “mytologiske” – i form av fantasifigurer og monstre, type Dracula, varulv, troll, demoner, og så videre, opp til og inkludert selveste Satan; sjefen for alle onde prosjekter i verden.
Det viser seg likevel – når man presser folk på spørsmålet – at de er mest redd for at livet deres skal bli ødelagt. Du vet. At de mister kontrollen og blir hjelpetrengende på grunn av sykdom, skade eller noe annet; at “verdigheten” deres skal bortfalle på en total måte som er både pinlig og smertefull. Vi har for eksempel sett folk som har tatt livet av seg fordi de ikke klarer å akseptere sin nye virkelighet etter å ha gått konkurs, blitt tatt for underslag og den typen ting som knuser hele den vellykkede fasaden de har bygd opp. Nesten ingen er egentlig redd for nøkken, draugen, skogtrollet eller hva har du, ihvertfall ikke i voksen alder, men hvis vi intimiserer “det skrekkelige” slik at det handler om noe nært kommer det frem at de fleste fryktkomplekser kan tilbakeføres til dødsbevissthet. Folk vet jo at de skal dø, de har bare ikke noe konseptuelt forhold til greia. Det er vanskelig å fantasere om døden uten å henfalle til morbid spekulasjon. Hvordan ser man for seg en verden hvor man selv ikke eksisterer? Nesten alle konstruerer sin virkelighetsoppfatning “innenfra og utover” — det vil si med seg selv som den sentrale aktøren i opplegget. Av denne grunn er de som regel lite opptatt av historiske studier i enhver form og trekker typisk bare på skuldrene av hele greia. Hvorfor skal jeg interessere meg for noe som ikke angår meg? Forbløffende mange lever i “sin egen lille verden” uten å ofre noen oppmerksomhet på det store bildet. Jeg tror at mange av disse mistet vettet fullstendig under den nylige Covid-affæren, når alle mulige slags unntaksregler ble innført for å demme opp for den fremad rullende krisetilstanden, særlig i den tidligste delen mens det ennå var uklart hvordan virusets DNA-kode var strukturert og man ikke egentlig hadde noe behandlingstilbud i den forstand, helsepersonalet måtte bare improvisere så godt de kunne ettersom smittetilfellene tårnet seg opp.
Vi behøver ikke å gjenta hele regla om Covid. I ettertid måler vi ut ifra “dødelighetstall 1” – altså virusets statistiske og gjennomsnittlige dødelighetsprosent fordelt utover hele verden – og vurderer hvor vellykket de enkelte lands tiltak var ut ifra om man havner over eller under DT1. For USAs vedkommende havnet de på 1,3 mens Norge kom ut på 0,6. Slik er fasiten etter at alt er sagt og gjort. Hvorfor høyere dødelighetstall i USA enn i Norge? Det sier ikke fasiten noe om, men alle husker jo de spinnville typene som fornektet hele problemet, inkludert den gjenvalgte presidenten. Du vet. Han som en gang presenterte seg selv som “et svært stabilt geni”. Det går naturligvis an å le av sånt og kalle det fjollete, men da har man ikke tatt med i beregningen hva slags “utøvende makt” den amerikanske presidenten besitter. Ved et tidspunkt ble det bekreftet at Donald Trump var smittet av viruset — fordi han begynte å få symptomer, blant annet problemer med pusten, så de ekspederte ham til hospitalet og reddet ræva hans med “monokloniske antistoffer”, men hvis de ikke hadde hatt de rette folka som kunne gjøre de rette tingene øyeblikkelig så ville han kanskje ikke ha overlevd. Uansett hvordan det der blir, saken nå er at det ene individet som tok ansvaret for å behandle Trump den gangen har fått sparken. Ikke på grunn av noe som vedkommer arbeidsinnsats, resultater eller den typen ting, men fordi de har en greie gående med å sparke folk som jobber for staten — uten at det virker som om de har verken plan eller styring. De bare økser deler av det offentlige og sparker alle ansatte i noen slags nyliberalistisk blodrus, tilsynelatende under ledelse av “verdens rikeste mann” som åpenbart ikke har bedre ting å bruke arbeidstiden sin på enn dette korstoget mot alle bærebjelkene i hele statsapparatet. “Det kommer ikke til å ende bra” er en så selvfølgelig ting å si at man må lure på hvorfor ikke alle ser ut til å forstå dette. USA kom seg gjennom Covid fordi de har et jævlig bra forsknings- og vitenskapsmiljø, men nå ser det ut til at de forkaster alt dette til fordel for noen prosent skattelette til den rikeste tiendedelen av befolkningen. Herregud. Man kan bare lure på hva fremtidens historiebøker kommer til å si om denne perioden. Idiokrati?
Kiralitet er en asymmetriegenskap som er viktig blant annet innen kjemien. Et objekt eller system kalles kiralt om det skiller seg fra sitt speilbilde. Kirale objekter forholder seg til hverandre som en høyrehånd til en venstrehånd.
Jeg gikk på skolen sammen med en kis som hadde lært seg et artig sirkustriks: Han kunne skrive med begge hender samtidig, men det var speilvendt, det vil si at høyrehånden skrev “normal tekst” mens venstra samtidig skrev samme tekst bare speilvendt og i motsatt retning. Kan du se det for deg? Man starter “på midten” og skriver begge veier. Jeg kan gjøre det samme til en viss grad, men jeg behersker på ingen måte dette trikset. Saken er at han hadde blitt tvunget til å skrive med høyre hånd siden han var liten, men ellers var han venstrehendt i alt han gjorde. Et raskt søk på dette gir et tall på mellom 5 og 10 prosent venstrehendte blant befolkningen, så det er “relativt normalt” selv om det ikke er vanlig. Det er også liten til ingen kulturell varians i denne saken. Det ser ut til at alle folkeslag har den samme prosentvise fordeling mellom høyrehendte og venstrehendte individer, og i den grad man kan registrere noen forskjell virker det som om dette henger sammen med om kulturen definerer det som syndig å skrive med “den gale hånden”.
Hva er poenget med å tvinge folk som er venstrehendte til å skrive med høyra? Det vet jeg ikke. Jeg tror ikke dette skjer lenger heller, men folk på min egen alder kan ofte huske at det foregikk en viss grad av press på dette området innenfor skoleverket. Du vet. Som om det er noe opprørsk i det å skrive med venstra. At de gjør det bare på trass — men med litt konstruktiv disiplinering av barnet kan man trene dem opp til å gjøre det på korrekt vis. Høres dette rimelig ut? Kanskje ikke nå for tiden, men det må ha blitt oppfattet slik langt innpå 70-tallet i Norge: Om du vil tvinge med fryktens autoritet eller “hjelpe” med overbærende nestekjærlighet, utfallet blir uansett det samme: Håndskrivingen må læres på korrekt vis helt fra første stund. Læreren må gripe inn hvis en elev opplever det som “enklere å skrive med venstra” fordi dette er jo ikke korrekt. Man skriver fra venstre mot høyre. Derfor er det åpenbart mest anatomisk fordelaktig å bruke høyra, særlig hvis skriveoperasjonen skjer med den typen blekkpenn som søler og flekker når man berører papiret før blekket er tørt. Problemet handler om at noen av elevene behøver mer tid og øving enn de andre for å lære seg skrivekunsten, så man må bare være tålmodig men samtidig fast: Eleven må tuktes øyeblikkelig hvis de “jukser” og likevel bruker venstra, slik at dette ikke biter seg fast og blir en livslang uvane.
For lenge siden må mennesker ha opplevd det som urimelig vanskelig – nærmest som de beryktede mattetimene i nyere tids skoleverk – å lære seg lesing og skriving. Det var bare spesialister, såkalte skrivere, som behersket dette, og de ble som regel trent opp helt fra de var små. Om skriftlige kilder fra bronsealderen vet vi at mesteparten handlet om byråkrati og bokholderi, altså hersketeknikk i sin mest bokstavelige forstand. Folk flest oppfattet dette som magisk og farlig, slik at når folk tildels ennå går rundt med noen slags urimelig ærefrykt for “skriften” så handler dette etter alt å dømme om reminisenser fra en tid da skrivekunst ble betraktet omtrent som dagens mennesker ser på “kunstig intelligens” — det vil si noe komplekst som bare spesialtrente tekno-prester forstår seg på, men ikke desto mindre noe man oppfatter som et mektig element innenfor samfunnets orden. Skrekken for de skriftlærde – de som kan telle ting og risse runer – lever den dag i dag nede i menneskenes underbevissthet, bare at nå for tiden bruker vi den mest på de datafaglig sakkyndige. De som skjønner hva de driver med når computeren skal åpnes, diverse deler skiftes ut og den typen ting. De som kan gå inn i selve grunnkoden og tukle med programmene. Nesten ingen skjønner seg på sånt. De fleste plonker bare på tastene med to fingre, alltid og utelukkende “innenfor rammen”. Det skjer aldri at de åpner selve operativsystemet for å fikse noe som ikke er helt på stell nede i kjelleren. Folk henvender seg til IT-spesialister for sånt. Slik var det å forholde seg til “skriften” i bronsealderen også: At noe står skrevet er en ganske alvorlig sak. Vanlige folk kan ikke bare begynne og tukle med denne trolldommen uten at de risikerer uoversiktelige og sannsynligvis farlige konsekvenser.
Dette med at alle kan lese og skrive er et moderne fenomen som henger nøye sammen med at trykksaker ved et tidspunkt ble noe billig og allestedsnærværende — grovt sett fra 1500-tallet og fremover. Massepublikasjoner var rett og slett ikke mulig før menneskeheten fikk både billig papir og billig trykketeknologi. Bøker var dyre, sjeldne og alltid håndskrevne kunstverk før i tiden, så det medførte sjelden noen praktiske fordeler å kunne lese og skrive. En klassisk vismann assosieres den dag i dag med noen som er mer boklærd enn hva som er vanlig ute i samfunnet. Vi legger urimelig stor vekt på formell utdanning, selv om alle vet at dette til syvende og sist handler om “personegenskaper” som ikke nødvendigvis styrkes ved at de blir formalisert og tilpasset et system. For eksempel brukes ordet fagidiot om noen som har massiv teoretisk innsikt på et ganske begrenset område, men som er praktisk hjelpeløs ute i den virkelige verden med all sin uoversiktelige tvetydighet. Alle vet dette fordi alle kjenner noen. Menneskekunnskap er ikke noe man kan lese seg til, bare noe man tilegner seg over tid og via mye erfaring med mange forskjellige typer i mange varierende situasjoner. Tenk over saken. En forholdsvis vanlig feil som så å si alle begår – i det minste for en del av livet sitt – er jo dette med å “anta” ting uten at man har sjekket nærmere, særlig i forhold til hva man kan/bør forvente fra andre. Er det en selvfølge at alle kan lese og skrive? For Norges vedkommende er svaret sannsynligvis ja, fordi man gir jo ikke opp bare fordi et barn viser at de har vanskeligheter med skrivekunsten. “Spesialundervisning” er greia. Andre samfunn kan ha andre løsninger, la oss si for eksempel at slike elever tas ut av skolen og plasseres i arbeidslivet som “lærlinger” i de praktiske håndverksfagene eller noe. Jeg vet ikke. Alle kan fantasere fritt. En person blir jo ikke unyttig bare fordi de ikke har talenter for lesing og skriving. I seg selv betyr ikke dette noe mer eller mindre enn det å være “dårlig i matte”. Det er etter min mening bedre å utvikle de talentene man har enn å mase og svette over de man ikke har.
Vi beveger oss videre gjennom å poengtere at det er stor forskjell mellom dikterkunst og skrivekunst, selv om vi ofte finner begge deler i de samme individene. Historiefortelling er et svært mye eldre fenomen enn historieskrivning. Nesten alle kan jo snakke, selv om de er dårlige til å skrive. Dette med å “ha et språk” henger ikke i utgangspunktet sammen med skrift. Alle vet dette — og i den grad de ikke vet det så vil de raskt erfare forskjellen når de prøver å skrive ned en artig historie de har kommet på i fantasien sin og fint klarer å “fremføre” gjennom talespråket. Det blir noe helt annet. En skuespiller er vesensforskjellig fra en forfatter. Husketeknikk innenfor klassisk muntlige overleveringer støtter seg som regel på rim og rytme, mens en skreven tekst er nesten bare abstrakt. Fra gammelt av har vi i Norge snakket om “skaldskap”, som igjen støtter seg på to forskjellige nivåer av syntaktisk språkbeherskelse: Først og fremst det som ble kalt heiti, atså grovt sett “hva tingene heter”, men også kenninger, det vil si “hva tingene også er kjent som”. For eksempel heter det husbrann, men det er også kjent som at “den røde hanen kom på besøk”. (De spesielt interesserte kan utforske saken videre på egen hånd.) Det umiddelbart forståelige og det “assosiativt underforståelige” henvender seg til to forskjellige deler av menneskehjernen. Hvordan skal man for eksempel tolke ordet bjørnetjeneste? Det gir ingen mening uten at man er inneforstått med bjørnens rolle i norsk folkemytologi helt siden gammel tid, blant annet dette med at hvis man nevner bjørnens rette navn så påkaller man den, slik at folk sier “bamse” og denslags istedet. Hensikten med kenninger er dermed tildels å styre seg gjennom skjebnens slalåmporter uten å påkalle ulykke. I vår egen tid består dette i å snakke via metaforer når man tar for seg ting som er tabubelagte, for eksempel sex. Eller rettere sagt, ikke så mye selve handlingen som alt spillet rundt dette med å skaffe seg – og beholde – en seksuell partner. Folk sier mye gåtefullt når de prøver å få frem noe slags poeng innenfor denne kategorien av menneskelig virksomhet. Hvis man liker litt sadisme i hverdagen kan man bare late som man ikke forstår hva de mener og be dem utdype nærmere. Og nærmere. Etter en stund vil de begynne å svette og skjelve. Det betyr jo ulykke å uttale tingenes rette navn.
Vi avslutter med noen veldig flinke musikere, som slapp denne greia i 1984. Jeg strevde fælt den gangen med å forstå hvordan Tony Levin klarte å spille det innledende bassriffet, men tredve år senere lærte jeg at han brukte studiotriks. Han spiller bare annenhver note, etterfulgt av en umiddelbar repetisjon frembrakt gjennom en delayboks. Herregud.
Kunst er en fellesbetegnelse på menneskeskapte fenomener som blir laget for å dekorere og for å dele en opplevelse, fortelling eller følelse. Ordet kommer fra tysk «kunnen» – å kunne, dyktighet. Kunst dekker et stort mangfold av uttrykk, fra sang og dans (utøvende kunst), via diktning og skjønnlitteratur til maleri, skulpturer og arkitektur. Begrepet dekker både det å lage eller framføre kunstverket, tradisjonen det er laget i og institusjonene og mottakelsen av kunstverket.
Min personlige erfaring er at det i praksis er umulig å stille opp en “kunstdefinisjon” som alle er enig med. Folk vil ha inn alle mulige slags forbehold og fotnoter. Jeg har litt sansen for Nerdrums synsvinkel – at kunstnere i utgangspunktet er særlig dyktige fagfolk/håndverkere – men jeg befinner meg faktisk et stykke lengre uti kålåkeren med mitt “egyptiske” syn på saken; kort fortalt at alt mennesker gjør og lager er “kunster”. Eller noe som ikke skjer naturlig, kan du si. Kulturen er jo først og fremst “et menneskeskapt fenomen” (jevnført til Wikipedias definisjon ovenfor), mens jeg skal gå med på at ting er litt her og der både i forhold til intensjoner og resultater, slik at det blir litt drøyt å dømme alt mennesker gjør i henhold til kunstneriske kriterier. Ikke desto mindre er det dette jeg gjør. Livet = kunsten.
Den umiddelbare konsekvensen av et egyptisk kunstsyn er at heslige ting blir noe intenst frastøtende, mens “bra utført arbeid” er den høyeste menneskelige verdi. Og da mener jeg ikke bare “bra nok” men det beste man klarer å få til, som bare er hvordan man jobber, på en vanemessig basis. Jeg opplever at folk er enig med meg på et slags emosjonelt grunnlag – alle setter pris på bra utført arbeid – men de henfaller likevel som regel til “profittorientert tenkning” som ikke støtter bedre resultater enn “bra nok”, fordi å holde på hinsides dette punktet er bare bortkastet tid, og tid = penger. Ergo, sånt gjør man ikke. Dermed ender vi selvsagt opp med et samfunn som er dypt preget av halvbra arbeid og generelt sjusk. Individer som har estetiske ambisjoner større enn det utilitariske prinsippet om “godt nok” henvises til kunsten. Det kommersielle arbeidslivet har ikke bruk for slike. Å bruke tid på pynting som ingen tjener penger på betraktes som syndig, uansett hva den som er på stedet og holder på med oppgaven synes er “estetisk nødvendig” for å bli fornøyd.
Visse møbelsnekkere og den typen folk har et ordtak: Det blir aldri nok finsliping med sandpapir. Mange små og store kunstnere kjenner seg igjen i dette. Når er et verk ferdig? Det er vanskelig å si. Ofte må man bare sette en strek fordi man har jo begrenset med tid i dette livet og det er andre ting som kaller. Et møbel kan for eksempel erklæres som “bruksferdig” og avhendes til den som skal ha produktet, selv om det teknisk sett er mulig å file mer på greia. Sånn er de praktiske realitetene. Nesten ingen har råd til å betale for et kobbel med fanatiske perfeksjonister på en byggeplass, så ting dreies uvegerlig i en “matnytting” – noen kaller det fornuftig – retning. Skal man ha det billig så kan man ikke samtidig få det bra. Alle skjønner dette hvis de tenker seg om litt. Prinsippet om “bra nok” dominerer nesten alle menneskers hverdag og praktiske liv. Man må rett og slett jobbe ut ifra de budsjettrammene man har — og legge seg på “den beste standarden man har råd til” heller enn “den beste standarden som er mulig å få til”. Siden har vi selvsagt også en kontingent av typer som bent frem driter i alt sånt. De vil bare tjene penger, som handler minst like mye om å kutte kostnadene som å prise seg høyt i markedet. Kan vi bruke billigere materialer? Javel, men så gjør vi det. Innenfor den horisonten hodet deres svever er dette definitivt det mest “fornuftige”.
I den grad det finnes noe formelt skille mellom håndverk og kunst så handler dette om penger. Håndverkere lever i en virkelighet hvor “teknisk ferdigstilling” av et håndverksprodukt handler om spesifikt juridiske og faglige standarder som alle følger prinsippet om “bra nok” — mens kunstnere er bundet av en visjon om perfekt estetisk gjenfortelling av det de har “drømt om å se” uten noen formelle rammer for hvor bra arbeid de behøver å levere. Mitt generelle inntrykk er at de ofte har vanskelig med å si seg “ferdig” med et arbeid. Det er vanskelig å gjøre en kunstner fornøyd. Prøv selv. De har som regel mye større ambisjoner enn evner — noe de typisk også vet selv. Jeg vil si at man har oppnådd mesterstatus når man klarer å leve med dette på en smidig måte, uten at man går rundt og er misfornøyd med sine egne resultater til enhver tid. Du vet. Selvkritikk som har kommet ut av kontroll. Det er ganske vanlig der ute, men det er også enerverende å leve med for de som omgås med perfeksjonister. Hvordan skal man forholde seg til sånt? Jeg kan si ut ifra min egen anekdotiske erfaring at det er vanskelig å leve i et parforhold hvor begge fungerer på denne måten. Alle vet jo at “noen er nødt til å gi seg” når uenigheter oppstår, som det alltid gjør. Menneskenaturen er velkjent slik sett. Egoet bakser i gjørma, som Raga Rockers sa i en av sangene sine (jeg husker ikke hvilken). Hvor “vanskelige” folk er har en klar tendens til å henge sammen med hva slags ambisjoner de har for seg selv og sine egne resultater, nesten mer enn noen andre hyppig forekommende personegenskaper. Hvis det ofte er stor avstand mellom det de prøver å få til og det de klarer å få til så lukter det trøbbel av situasjonen. Vedkommende vil sannsynligvis være misfornøyd både ofte og mye. Hva sier sannsynlighetsmekanismene? Dette vil gå ut over “deres nærmeste”.
Vi avslutter med litt “Japanese School-Girl Metal” (som sannsynligvis hører til sjangeren Visual Kai).
Jean-Luc Godard (1930–2022) var en fransk-sveitsisk filmregissør, og regnes som en av de mest betydningsfulle innen Nouvelle Vague, eller «den nye franske bølge» innen film.
Man hører stadig om folk som er betydningsfulle, ofte uten at man vet fletta om hvorfor. Hva var det de gjorde? Satt i sin kontekst kan det nevnes – for eksempel – at filmskaperen Quentin Tarantino (som alle har hørt om og de fleste liker) kalte produksjonsselskapet sitt A Band Apart, som er navnet på en Godard-film. Jeg har sett den men jeg eier den ikke. Svaret er fem. Jeg eier fem Godard-filmer. Spørsmålet dukket opp i en nettgruppe som jeg er løslig tilknyttet, hvor temaet var fransk film generelt, men noen sa noe morsomt: Filmkunnskap handler ikke om hvor mange Godard-filmer man eier. Er dette en sann eller usann påstand? Jeg vil si ingen av delene. Imidlertid kan man trygt anta at en person som eier et antall Godard-filmer sannsynligvis er kinofil, altså en som elsker kunstuttrykket film. Man må vanligvis være medlem i en filklubb – eksisterer Cinemateket i Oslo ennå? – for å bli eksponert for Godard, forsåvidt også resten av franskene som regnes med i “bølgen”; Truffaut, Rivette, Chabrol og så videre.
Jeg har allerede nevnt Tarantino, men andre amerikanske blodfans av Godard og gutta er slike som Scorsese, Coppola, Friedkin med flere, som alle satte sitt preg på 1970-tallet, og som folk dessuten også typisk vet hvem er, i det minste hvis de er filminteresserte. Poenget er at gruppen som samlet seg rundt tidsskriftet Cahiers du Cinema har hatt en aldeles enorm påvirkning på hele bransjen, om ikke direkte så ihvertfall som “ringvirkning”, fordi så mange store navn i filmens verden henviser til “den franske bølgen” som en vesentlig inspirasjonskilde. (Som en sidebetraktning kan vi si at det blir litt som når musikere oppgir å være påvirket av The Beatles. Jeg mener, hvem er ikke påvirket av dem?) Selv synes jeg ikke at amerikanerne har laget særlig mye interessant siden regissørenes storhetstid på 70-tallet. Noe har det selvsagt vært, men den store hovedtrenden har typisk vært preget av “studioprodukter” mer enn av les auteaurs. Jeg så nylig et intervju med – hva skal vi kalle ham? – kulturpersonligheten Seth Rogen. Der ble det snakket om en serie som snart kommer på markedet, hvor Rogen spiller en nyansatt “mellomleder” i et filmstudio. Greia er å harselere med Hollywood, de forskrudde typene og det selvmotsigende miljøet som preges av kræsjet mellom pengeinteresser og “kunsten”. De viste noen klipp — og av det lille jeg så var alt sammen mektig bra, så jeg tror dette er en serie jeg kommer til å følge.
Sier man geek på norsk? Nerd? Jeg vet ikke hva det tilsvarende norske ordet eventuelt skulle være, men folk som samler på frimerker og/eller vet navnet på alle hovedstader i verden kan være eksempler på typen. Det er ikke egentlig sære interesser, men de er ikke direkte populære heller. Du vet. Noen ganske innadvendte greier. Hvorom allting er, jeg har et par nerdete interesser selv, blant annet det å følge Criterion-kanalen på YouTube, hvor de har noe de kaller “på kammerset” (in the closet) og dette består i at diverse filmfolk – skuespillere, regissører, komponister – får fem-seks minutter på seg til å plukke fritt fra hyllene. Veggene i dette kammerset er nemlig pakket fulle av filmer. Vi ser rommet fra “den fjerde veggen” mens de tre andre veggene er hyller fra gulv til tak. Jeg gjetter på at det er sikkert tusen filmer tilsammen inne i bildet, så det blir litt vilkårlig hva de finner og de har heller ikke mye tid på seg, men alle finner noe som enten allerede betyr noe for dem eller som de har ønsket å se lenge. Greia er at Criterion er en slags hellig ku for de særlig filminteresserte blant oss. Det er enklere å ramse opp hva de ikke har enn alle navnene på alle klassikerne som er gitt ut på Criterion-labelen. Og de har som regel “et tonn” med ekstramateriale også. I det hele tatt hva man kaller en vellykket dag for de kinofile består i at man har tid til å fordype seg i en eller flere av de typiske Criterion-filmene, som i det store og hele sammenfaller med hva “alle” oppfatter som filmhistoriens største øyeblikk. Jeg gjetter litt nå, men jeg tipper at omtrent halvparten av alle filmene jeg eier – jeg kunne faktisk ha laget et slikt kammers selv, for vi snakker om flere tusen – er engelskspråklige, mens resten er fordelt ut over hele linja. Norsk er selvsagt “overrepresentert” men sånn blir det jo. Mye tysk, fransk, spansk og italiensk også. La oss bare si at “mye” er det operative ordet her.
Nå har jeg jo selvsagt samlet på filmer i flere tiår, pluss at jeg kjøpte en del samlinger på den tiden da folk var på det mest ivrige med å bli kvitt DVDene sine, for omtrent ti-femten år siden (pluss/minus), fordi på den tiden eide jeg en bruktbutikk for film, musikk og bøker. Altså noe jeg kan streke ut fra listen over “ting man bør gjøre i dette livet”. Jeg har vært bokhandler. Et klassisk yrke, får man vel nesten si, men dessverre litt utdøende langs kantene. Det virker jo som et opplagt trinn på den berømte karrièrestigen at man skal handle med bøker i voksen alder etter å ha omtrent vokst opp på biblioteket. Synes det på meg at jeg er en sånn som leser bøker? Jeg tror alle kan merke det. Jeg befinner meg til enhver tid med minst ett ben i kunstens verden. Sånn er det bare. Man bør leve i tråd med den legningen man har. Jeg trives dårlig i selskap med folk som ikke bare er uvitende om, de er også uinteresserte i estetikk. Jeg mener, jeg godtar mye sært så lenge folk i det minste har en stil som holder seg over tid. Du vet. En slags form for performativ “selvfremstilling” som balanserer støtt langs kanten mellom det jålete og det frigjorte. Man merker det jo på folk hvis de har brukt litt tid på å finpusse stilen sin. Man merker det motsatte også. Det er litt diskutabelt hva slags mening man skal legge i begrepet “dårlig stil” – mange mener dette bare handler om atferd – men etter min mening handler det om mangel på estetisk sans. Slett atferd er vel nærmest bare hva man må forvente fra noen som ikke bryr seg om “stil”. Sjusker man med det ene så sjusker man vel med det andre også. Virker ikke det ganske logisk da? Uansett – og digresjon til side – de som vet hva jeg snakker om er allerede enig med meg, men de som ikke vet noe om Criterion-katalogen anbefales å legge så mye tid i å utforske konseptet som filminteressen deres reflekterer. Det er rett og slett den beste filmsamlingen som finnes på det internasjonale markedet. Jeg vet ikke om det finnes noen som har sett alle Criterion-filmene, men selv synes jeg at omtrent alt jeg synes hører med blant “de beste filmene jeg har sett” finnes i samlingen deres. Det kunne vært en interessant greie å prøve seg på Criterion-kammerset, fordi etter alt å dømme er det samme faen hva man plukker fra hylla deres, det kommer uansett til å være noe bra.
Vi avslutter med – bokstavelig talt – disse “kara fra Sahara” som spiller psykedelisk rock:
