Måned: juli 2025

Vi som reiser litt att og fram får med oss noen variasjoner i været, kan du si. Det er tidlig om morgenen og åtte grader der jeg befinner meg nå, men i går var det bare tre, så jeg måtte fyre i vedovnen. Tidlig i juli måned. Herregud. Man skulle jo ønske at det fantes noe mellom dette arktiske isgufset jeg kjenner på nå og de femogtredve brennheite gradene som venter meg i andre enden av den neste reisen min. Jeg har på meg tykke sokker og en jævla fleecejakke, så jeg skal vel klare meg uten å gjøre opp ild på denne morgenen – som krever litt mer arbeid enn jeg er klar for – men jeg merker at jeg ikke føler tålmodighet i forhold til at kaffen skal putre seg ferdig. Kom igjen, for faen. Nå drikker jeg riktignok kaffe selv om det er varmt i været også, men alle vet at når kulda biter i beingrinda så er det viktig med en gloheit drikk. Det behøver ikke å være kaffe, men det må være varmt. Om sommeren – og da mener jeg den virkelige sommeren – blir det motsatt. Det behøver å være kaffe, men den behøver ikke å være varm. Pussige greier, det der.

Er kaffe et dop? Jeg vil si ja. Fordi kaffe virker. Den har en ufornektelig effekt på både kropp og sinn. Derfor regner jeg den som narkotika i samme kategori som øl, vin og cannabis. Ferdig diskutert. Du behøver ikke å være enig men du må likevel innrømme at folk drikker kaffe først og fremst for effektens skyld. Smaken er noe sekundært. Husmormakka er en ting. Alle vet dette. Vi lager til og med vitser om folk som får i seg en overdose med kaffe, sånn at de skjelver, svetter og får “hjertebank” — forutsen selvsagt de sjarmerende personlighetstrekkene som fremkommer hvis folk får i seg for mye kaffe og stresser rundt som når en hund jager sin egen hale. Eller sagt på en annen måte: Kaffens effekt er bare positiv i passende doser. Neste spørsmål: Er kaffeavhengighet en ting? Jeg vil si ja her også. Kaffe er avhengighetsskapende på en psykisk måte, i likhet med for eksempel hasj. Det føles som noe nødvendig, men man vil ikke bli syk hvis man ikke får stoffet sitt, bare sur og umedgjørlig. Har ikke alle sett kaffekoppen? Du vet. Den som sier “ikke snakk til meg før jeg har fått i meg kaffen min”. Flippete, men sant. Mange har det sånn når de kommer på jobb om morgenen, inkludert meg selv. Vi kan kalle dette rituelt – eller hva som helst annet; hva du vil – men slik er virkeligheten.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Mens vi likevel snakker om den beryktede virkeligheten, la oss blande inn Storbritannia. Der foregår det noen ting. Folk er i ferd med å stifte “et nytt parti på venstresiden” – foreløpig har ikke prosjektet noe navn – som en direkte konsekvens av politikken som så langt har blitt ført av Keir Starmer og resten av ledelsen i Labour (Arbeiderpartiet), med særlig vekt på det sviket mange føler på “grasrotnivå”. Har du fulgt med på utviklingen? Kort fortalt handler det om at Labour, under Starmers ledelse, tilsynelatende nekter å gjøre det alle forstår er nødvendig: En hardere skattlegging av de rike og høyt lønnede, som finansielt grunnlag for å gjenoppbygge viktige samfunnsfunksjoner. De vanlige greiene: Skole, helse, små og mellomstore bedrifter. Tilstanden der borte er fullstendig på trynet — og verre skal det tilsynelatende bli. For i kulissene snoker han Nigel Farage rundt med naziprosjektet sitt. Reform UK kommer ikke akkurat ut av “det tomme intet” men det er likevel svært uvanlig at et relativt nystartet parti går fra null til hundre på bare noen få sekunder. Folk tror åpenbart på fagre løfter og eventyr. I prinsippet det samme opplegget som med Fremskrittspartiet her i Norge. Det er ikke korrekt å skylde bare på Brexit, men det er heller ikke urimelig å påstå at Reform UK surfer på toppen av den samme politiske bølgen som medførte britisk utmeldelse av EU. Hvordan skal det sammenfattes? Fremmedhat? Som alle vet går det imidlertid ikke an å hate hvis man ikke først har et solid grunnlag av angst. Folk hater typisk det de frykter. Vis meg hva du er redd for og jeg skal si deg hva slags politisk parti du sannsynligvis kommer til å stemme på.

Selv blir jeg ikke redd. Jeg vet ikke hvorfor. Kanskje jeg er noen slags psykopat, men jeg reagerer typisk med aggresjon der hvor andre løper skrekkslagne i alle retninger. Jeg har alltid vært sånn. Jeg forstår rett og slett ikke “fryktens natur” og derfor synes jeg fenomenet er fascinerende. Eller rettere sagt: Jeg forstår selvsagt hvordan og hvorfor frykt er en nyttig mekanisme i en strengt biologisk forstand, men jeg skjønner ikke hvorfor folk ikke klarer å styre dette. De samme typene som insisterer på at “vi er ikke dyr” oppfører seg – uten ironi – som et vettløst dyr når de presses hinsides komfortsonen sin. Dette er komisk, men det er også tragisk. Det åpner dørene for fryktpolitikk. Det vil si når visse politiske krefter går inn for å skremme vettet av folk gjennom å holde frem det ene eller det andre “fryktobjektet” for dem, gjerne fulgt av noen tilsynelatende enkle løsninger, som for eksempel systematisk deportasjon av “farlige utlendinger” og strenge straffer for nokså ubetydelige syndere i samfunnet. Du vet. Sånn at vi får orden på ting. Sånn at alt blir som “i de gode gamle dager” (som selvsagt aldri egentlig har eksistert; det er få ting som var bedre før i tiden). Psykologiske studier viser invariabelt at folk er ikke “rasjonelle” i forhold til hva de frykter. For eksempel er de typisk skrekkslagne i forhold til terrorisme – noe som forsåvidt er hele poenget med terror – men de tenker ikke engang to ganger over hvor livsfarlig det kan være å bevege seg ut i den normale veitrafikken. Statistisk sett er sjansene for å bli drept i en trafikkulykke mange hundre ganger større enn å bli rammet av “tilfeldig vold” fra terrorister og andre illgjerningsmenn. Som sagt, frykt er et fascinerende fenomen, men det er også en av de mest fundamentale følelsesreaksjonene som finnes i naturen.

Hva vet du om Machiavelli? Hans kanskje mest berømte “one-liner” fra verket Fyrsten handler om hvordan en hersker heller bør satse på å være fryktet enn å være elsket av det såkalte folket; fordi det er fullstendig normalt å svike det man elsker på impulsivt vis – ta for eksempel ti tusen historier om utroskap – mens folk nøler med å konfrontere det de frykter. Den filosofiske rockestjerna Arthur Schopenhauer – smått kynisk som han var – definerte en gang begrepet kjærlighet i parforhold som sublimert seksualdrift, men vi behøver ikke å gå så langt (selv om romkom – romantisk komedie – er en egen og sannsynligvis udødelig sjanger innenfor film og litteratur). Det går faktisk an å elske uten å frykte, selv om det er mest vanlig å kjenne på en viss angst for “tap av kjærlighet”, som ikke uofte medfører irrasjonell sjalusi. Finnes det noen voksne mennesker som ikke vet hva dette betyr? Jeg tviler på det. Enten har de selv erfart sjalusien eller så har de sett fenomenet i aksjon rundt seg. Mennesker beviser gang på gang hva slags patetiske skapninger de er i stand til å være når frykten tar dem. Hvem var det du snakket med der borte? Evneveike folk tror i fullt alvor at det går an å kontrollere andres atferd, selv om vi har – bokstavelig talt – endeløse mengder med bevis for det motsatte. Som noen en gang sa: Du kan ikke få en plante til å vokse raskere ved å nappe utålmodig i stilken. Det er ikke uten grunn at “paradiset” såpass ofte illustreres med diverse hagemetaforer. Kjærlighet og andre positive ting krever stell og tålmodighet. Selv vil jeg si at det tar tyve år å anlegge en god hage, men man kan ødelegge den på “null komma niks” med vold og uforstand. Og der tror jeg vi setter strek for i dag, fordi nå har jeg kommet meg gjennom den obligatoriske kanna med kaffe. Det er på tide å sette i gang med dagens oppgaver her i det apecalypsotiske hjem.

Det virker passende å avslutte med den mest heavy metal sangen som noensinne er skrevet:

På den tiden da jeg trodde jeg skulle bli kokk – sent på 80 og tidlig på 90-tallet – var jeg særlig ivrig med å studere vin og hvordan man lager vin, altså det fagområdet som kalles ønologi. Saken er at mens det er fette enkelt å lage vin (den lager seg selv, i prinsippet), så er det en kunst å lage god vin. Selv har jeg ingen erfaring med dette, annet enn at jeg har lykkes ganske bra med noe blåbærvin og denslags noen ganger – som jo ikke er “ekte” vin – men til gjengjeld har jeg laget andre ting som var så man grøssa bare av lukta, så ting jevner seg ut. Øl skjønner jeg meg imdlertid ganske godt på. Jeg har brygget mye øl gjennom årene og som alle vet handler kunsten om å lagre produktet lenge nok på flaske til at smakselementene får “satt seg”. Jeg vet ikke hvor mange jeg har kjent oppigjennom årene som har fantasert om å kjøpe sin egen vingård nedi syden, men det er ikke få. Så her er greia: Man kan få kjøpt en vingård innenfor et budsjett på bare hundre tusen. Det blir selvsagt ikke noen merkevare, men det lar seg gjøre. Det går an.

Det viser seg at området jeg har flyttet til i Spania – El Bierzo – ikke bare er svært “idiosynkratisk” med sin lokale vin, det er også den eldste vinproduserende regionen i landet (etablert av romerne). Den mest brukte lokale drua heter Mencia og ekspertene sier at den er som om de franske (og veldig berømte) druetypene Syrah og Pinot Noir har formert seg med hverandre. Til tross for at de “alltid” har laget vin i Bierzo så er regionen ganske ung som “denominasjon” (DOC) fordi de gikk ikke inn for noen storstilt kommersiell produksjon før på 80-tallet. Tradisjonelt sett har det bare vært mange små vingårder som fremstilte vare til egen bruk, eventuelt noe lokalt salg. Det store markedet der ute har de aldri brydd seg noe om. eller ihvertfall ikke før de siste førti år. Til gjengjeld regnes Bierzo-vin nå som “en liten hemmelighet blant kjennere” og høster mye skryt for sin komplekse “burgunderstil”. Jeg vet ikke om de har Bierzo-vin på Vinmonopolet, men tipper at om så vil den ligge i bestillingsutvalget. Lokalt sett har de selvsagt hyllene fulle og vel så det. Spanjolene ligner på franskmenn i hvor lojale de er mot sine lokale produkter — og varenes kvalitet er en æressak.

Nå har jeg jo ikke bodd særlig lenge i Villafranca, men jeg har så langt aldri sett “folk på fylla” der til tross for hvor lett det er å få tak i latterlig billig børst. For eksempel regnes en vin til ti euro eller mer – altså 120 kroner – som “blant de beste” (som fortsatt er i en normal prisklasse), men man får helt grei bordvin til 2-3 euro på superen. Liter for liter er vin faktisk billigere enn øl, men så ser man da også vingårder hvor man enn snur seg litt utenfor tettstedene. Ryggmargsrefleksen hos oss norskinger er sannsynligvis trent til å føle en viss skepsis til vin som koster tyve kroner flaska, men det finnes det ingen saklig grunn til. At den i det hele tatt er lagt ut for salg betyr jo at produsenten mener alvor med greia si, så vi faller tilbake på den tidligere nevnte æressaken. Noe annet er at jeg har inntrykk av at såkalte borrachos (fylliker) regnes som noe skammelig i Spania generelt. Mye mer enn i Norge, hvor vi er vant til at folk drikker til de stuper – eller det som verre er – omtrent hver helg. Det finnes så vidt jeg kan se ingen “formyndermentalitet” selv om man ofte ser oppfordringer til å ta det rolig med alkoholkonsumet, men så er da heller ikke El Bierzo noe turistområde (bortsett fra de som går Camino de Santiago). Om det finnes vinturister – sånne som hopper fra vingård til vingård og prøver ut de lokale produktene – kan jeg ikke si, men jeg tipper ja. De som ser på kartet vil legge merke til bodega så og så spredt utover landskapet, som i praksis betyr at dette er en lokal produsent av merkevarer. Det finnes to av dem i gangavstand fra der jeg bor.

Alle som har lest mye av det jeg skriver vet at jeg til stadighet identifiserer alkohol som det i særklasse mest farlige dopet der ute. Først og fremst fordi det er så enkelt å få tak i, men også fordi det ikke nødvendigvis er bra når folk “mister alle hemninger” og finner på all mulig slags jævelskap. Imidlertid er dette først og fremst et problem med sprit. De relativt alkoholsvake kulturproduktene øl og vin har jo en tendens til å virke “mettende” sånn at folk sovner før de når det platået av sinnsykdom som typisk inntreffer i forbindelse med for eksempel hjemmebrent. Det er også litt uklart hvordan man skal definere en “alkoholiker” men det må etter min mening i så fall være snakk om at folk ikke “føler seg normale” før de har fått i seg noen glass. Lyder ikke det rimelig? Hvis man må hyle innpå et par øl om morgenen for å komme over den store skjelven har man definitivt havnet i denne kategorien — og bør søke profesjonell hjelp. Alkohol er jo et rusmiddel. Folk som drikker ruser seg til minst den samme grad som diverse hasjrøykere, pillenarkomane og andre. Å påstå noe annet er bare tøys. Forskjellen består prinsipielt sett bare i at alkohol er lovlig. Det er også i det store og hele sosialt akseptert, til og med blant de som selv aldri rører alkohol, såfremt man ellers “oppfører seg som folk”. Om meg selv er det å si at jeg liker alkohol, men jeg liker ikke fyll. Det er bent frem ekkelt å miste både vettet og kroppskontrollen. Det er heller ikke noe kult å forholde seg til “overskjenkede” folk og den typiske atferden deres. Herregud. Alle som noensinne har jobbet på et skjenkested vet nøyaktig hva jeg snakker om.

Vi avslutter med litt “laidback” musikk fra Argentina:

Som alle vet gjennomførte den israelske etteretningsorganisasjonen Mossad et drap i Norge den 21. juli 1973. Offeret var en marokkansk kelner ved navn Ahmed Bouchiki. Han var, som det heter på klassisk norsk, sakesløs. Han hadde blitt forvekslet med en viss Ali Hassan Salameh, som var antatt å være en av bakmennene i terrorangrepet mot israelske idrettsfolk under olympiaden I München året i forveien. Saken har vært mye omdiskutert i alle år etterpå. Hvordan kunne noe slikt skje? Jeg har ikke noe svar, annet enn at “drap er drap”. Ingen – uansett hvor gode grunner de synes de har – kan “ta loven i sine egne hender” og bare henrette noen; verken på åpen gate eller hvor det nå måtte være. Og slett ikke agenter som står i en fremmed makts tjeneste. Lillehammersaken “snudde” på mange måter Norges forhold til Israel. Vi, altså det generelle norske publikum, ble gjort oppmerksom på en form for lovløs utenrikspolitikk som er uakseptabel, men som ikke desto mindre er forholdsvis normal der ute i den store, stygge verden. Den korrekte fremgangsmåten ville vært å ta kontakt med norske myndigheter og si at en person har blitt identifisert som “mistenkt” i tilknytning til attentatet under München-olympiaden, be om at vedkommende blir arrestert og etterforsket som sådan, eventuelt siden utlevert til Israel dersom det viser seg at mistanken holder stikk. Men dette skjedde altså ikke.

Vi flytter nå blikket frem til den 4. desember 2024. Den amerikanske direktøren for foretaket United Healthcare – Brian Thompson – ble drept med tre pistolskudd på åpen gate og foran et overvåkningskamera. Umiddelbart etterpå ble mange bilder av den mistenkte gjerningsmannen – Luigi Nicholas Mangione – publisert, både fra før og under selve drapet og fra den nærmest noncholante flukten etterpå, som blant annet foregikk på sykkel og via kollektivtransport. En uke senere ble Mangione pågrepet i småbyen Altoona i delstaten Pennsylvania. Han befinner seg nå i varetektsfengsel i påvente av en rettssak som sannsynligvis kommer til å bli “litt av et sirkus”. For mange fremstår Luigi Mangione som en folkehelt; en som faktisk gjorde noe som mange “bare har snakket om”, det vil si begå et væpnet attentat mot hva som muligens kan være de mest hatede menneskene i USA: De som tjener penger på andres elendighet og som maksimerer sin profitt ved å nekte folk nødvendige helsetjenester, selv når de har sykeforsikringen i orden og følgelig rettmessig krav på dette. Det spillet som foregår handler om trenering. Helseforetakene – og United Healtcare var/er regnet som det verste blant dem – satser på at folk bare vil gi opp og resignere i forhold til sykdomsbildet sitt dersom de gjør det så vanskelig som mulig å nå frem med sine forsikringskrav. (For nærmere utdypning av hvordan den amerikanske helsesektoren fungerer, gjør et søk på egen hånd. Kort fortalt handler det om noe som ligner på en bilforsikring, hvor man kan ha så og så mye kasko, som igjen gjøres til gjenstand for byråkratisk saksbehandling hver gang man melder en skade. Det ligger i sakens natur at alle utbetalinger medfører et direkte økonomisk tap for forsikringsselskapet.)

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Problemet med denne saken er at selv om mange oppfatter den avdøde Brian Thompson som en “moralsk kriminell” så var ikke virksomheten hans juridisk ulovlig — mens det som folkehelten Luigi Mangione gjorde – teknisk sett betraktes han som “uskyldig inntil det motsatte er bevist i en rettssal” men bevisene mot ham virker overveldende – er krystallklart og hinsides enhver rimelig tvil grovt kriminelt. Man kan jo ikke bare drepe folk, uansett hvor usympatiske de eventuelt måtte være, og selv om de er “hatet av alle” på grunn av ting de har gjort. Uten lov og rett har vi jo i praksis ikke noe samfunn. Det går simpelthen ikke an å understreke dette sterkt nok. Imidlertid ligger det et politisk problem på lur i denne saken. Hvis jeg har oppfattet det korrekt så søker amerikanske myndigheter dødsstraff i saken mot Luigi Mangione, men det er ikke sikkert dette lar seg gjennomføre i praksis. Hans status som “folkelig helgen” vil uten tvil tømres fast dersom staten tar livet av ham, noe som kan utvikle seg til å bli en politisk hodepine av foreløpig ukjent omfang. Som Håvamål sier: Etter at noen er død er jo det eneste som lever videre ryktet som vedkommende har pådratt seg i livet. (“Gjetord gjevt” er vel de eksakte ordene som brukes i strofen.) Ethvert anstendig menneske ser fenomenet dødsstraff som eksessivt, barbarisk og fullstendig forkastelig. Det er jo ikke nødvendig å henrette noen man allerede har under lås og slå. Det er en form for rituell menneskeofring som ikke hører hjemme i et opplyst og sivilisert samfunn. Det handler ikke om hva en ond gjerningsmann eventuelt måtte “fortjene” men om hva slags mennesker alle vi andre er, eller ønsker å være. Etter at alt er sagt – endeløse og ulidelige mengder snikksnakk – viser jo hva vi gjør hva og hvem vi er. Er vi virkelig sånne som driver og dreper folk annet enn som “uhell” i ytterste nødsfall og selvforsvar?

Jeg hadde ved et tidspunkt en “romantisk livspartner” som fortalte meg dette: Du ville vært den perfekte mann hvis det ikke var for de mørke og uhyggelige personlighetstrekkene dine. Dette var ganske forbløffende. Hvordan skal jeg tolke et slikt utsagn? Det er forsåvidt sant at jeg ikke gjør noe for å “rosemale” den virkeligheten jeg observerer, men det er jo ikke jeg som er sånn. Vi lever – slik jeg ser det – i en mørk og uhyggelig verden. Selvsagt ikke alltid, men ofte nok til at det er plagsomt for sensitive individer. Jeg vet ikke hvordan andre får det til, men selv klarer jeg ikke å bare ignorere alt det onde i verden. Man må forholde seg til det for å beholde en rimelig sunn psykiatrisk helsetilstand, så vidt jeg kan skjønne. Hva slags filter kan man bruke for å ikke se sånt som man helst skulle ønske ikke fantes? Det vet jeg ikke. Rusmidler? Religion? Samtaleterapi? Det finnes sikkert alle mulige slags remedier og distraksjoner som er designet for denslags. Imidlertid er det nok lallende idioter i verden, som ikke engang prøver å forstå “den menneskelige tilstand” slik at de kan oppnå en dypere form for balanse og sjelefred. Jeg valgte som svært ung å “leve uten filter” — noe som har blitt fremført uten skånsel hele veien, og som vil vare livet ut. Om dette gjør meg “mørk og uhyggelig” så er det slik det er. Jeg er så vant til å “være meg selv” at det ikke engang plager meg lenger (selv om andre åpenbart kan oppleve det som negativt). Det var verre da jeg var ung og uerfaren. Jeg visste ikke annet enn at terribilis est locus iste, som katolikkene sier. (“Dette er et forferdelig sted”) Hvordan kan man leve som et rimelig rettferdig menneske i en verden som befinner seg så dypt i ondskapens vold? Mange påstår at “uvitenhet er lykksalighet” — mens andre bare ikke får til å “late som ingenting”. De har ikke noe valg. De ser det de ser. Spørsmålet er bare que fare. Hva skal vi gjøre? Hvis jeg hadde vært marginalt annerledes kunne jeg sikkert blitt både morder og det som verre er, men jeg skjønner faktisk at avmakt er nødvendig, fordi den som kjemper mot overmakten – og vinner – blir jo selv den nye overmakten — og intet endrer seg.

Det jeg identifiserer som ondskapens hovedproblem i vår verden er umenneskeliggjøring. Du vet. Når man av “årsaker” ser andre mennesker som noe mindre, eller “annerledes”, enn den antatt rettferdige gruppen som man selv tilhører. Om jødenes historie er det å si at de har blitt rammet hardt av dette. Selv om de har gjort alt de kunne for å tilpasse seg de lokale forholdene har de som en hovedregel blitt utpekt til syndebukker hver gang det har “vært noe”. Det er ikke vanskelig å finne enorme mengder historisk kildemateriale som beviser dette. Noe lignende har tradisjonelt sett også rammet ymse andre grupper som har hatt en “alternativ livsstil”, for eksempel de homofile. Greia foregår den dag i dag. Jeg er ikke uenig i at samfunnet i hovedak baserer seg på “familiestrukturer” fordi slik er menneskenaturen, men jeg oppfatter ikke dette som truet på noe vis bare fordi det finnes et mindretall av individer som ønsker å leve på en annen måte enn den typisk “heteronormative” livsstilen, hvor man danner parforhold og siden bygger videre på dette. Jeg la merke til at Danmarks – sosialdemokratiske – statsminister Mette Fredriksen uttalte at “ikke-vestlig innvandring er den største trusselen mot den europèiske samfunnsmodellen” — og jeg har vanskelig for å tolke dette som noe annet enn et dypt rasistisk utsagn. Hva betyr det? Truet hvordan da? Fru Fredriksen var nøye med å poengtere at det ikke dreier seg om noen militær trussel. Hun tar med andre ord avstand fra Donald Trumps retorikk, som snakker om en “invasjon” av kulturelt fremmede mennesker sørfra (i hovedsak Latin-Amerika) som krever harde virkemidler. Disse er ikke jøder, men vi gjenkjenner de historiske holdningene til minoriteter som politiske opportunister til alle tider har brukt for å bygge opp sin egen maktplattform. Si no es uno, es otro. (“Er det ikke det ene så er det det andre”). Ondskapens runddans fortsetter som den alltid har gjort, motivert av angst og terror. Ved dette tidspunkt har vi sikkert fire-fem generasjoner av “pakistanere” som er født og oppvokst i Norge, har gått på norsk skole og snakker norsk like godt som deg og meg. (Vel, kanskje ikke like godt som meg, men definitivt like godt som enhver gjennomsnitts nordmann.) Likevel er det mange som kaller dem “utlendinger” basert i at “de ikke ser norske ut”. Hva skal man tenke om dette? At enhver er seg selv (og sine) nærmest? Jeg vet ærlig talt ikke. Denne toskeskapen er bent frem farlig. Norge er ingen etnostat. Folk har kommet hit fra hele verden, og flere skal det bli (ettersom de sørlige og “varme” regionene blir ubeboelige for mennesker gjennom deler av året på grunn av problemene med menneskeskapte klimaforandringer). Spørsmålet handler etter min mening ikke om hvor de kommer fra, men om hvordan de oppfører seg mens de er her.

Nesten alle mennesker forstår og aksepterer transaksjonen som består i “å jobbe for å tjene til livets opphold”. Det er rett og slett en løgn å påstå at folk heller vil gå på NAV. Men hvor kommer denne løgnen fra? Hvorfor finnes den? Så vidt jeg kan se handler dette om klassisk psykologisk projeksjon i tradisjonen etter Carl Jung: De ser noe i andre som allerede bor i dem selv. En snylter ser snyltere overalt. En svindler ser svindlere. Dette er velkjent, og det finnes faktisk i bibelen også – Matteus 7, 3-5 og Lukas 6, 41-42, om du er detaljinteressert – hvor det snakkes om at den som vil fjerne splinten i sin nestes øye bør begynne med bjelken i sitt eget. Ved dette tidspunkt handler de vestlige samfunnenes hovedproblem om at folk heller vil “leve av investeringer” enn å jobbe. Ærlig arbeid er et gammeldags begrep som folk bare fniser av og samfunnseliten – eller ledersjiktet, om du vil – tar skamløst for seg av alle slags “økonomiske muligheter” som ligger i å trikse og fikse med tall og verdipapirer. Selvsagt er det naturlig for dem å anta at alle andre er slik også. Derfor har vi myten om trygdesnyltere. Jeg sier ikke at snylterne ikke eksisterer, men det store flertallet er ikke sånn. Alle vet dette. At noen er kjeltringer betyr ikke at alle er kjeltringer. Problemet er at det er vanskelig å finne bra jobber i et senkapitalistisk samfunn hvor alle konstruktive ekspansjonsmuligheter er oppbrukt slik at den eneste måten å maksimere profitt ligger i nedskjæringer og kostnadskutt, altså i praksis å gi folk sparken. Systemet er lagt opp slik at det favoriserer psykopater som gir blankt faen i andre folks velferd og jobbsikkerhet. Det er derfor den tidligere nevnte Luigi Mangione har blitt en folkehelt i USA. Jeg sier ofte at folk i det store og hele er evneveike idioter – og det står jeg ved – men de er ikke så jævlig kørka. De klarer godt å se hvordan spillet er lagt opp. De klarer godt å se at et fåtall perverst rike individer favoriseres foran alle andre når samfunnsgodene skal fordeles. Det er bare marginale forskjeller mellom de politiske partiene i dette spørsmålet. Alle er enige om at “vi behøver gründere som skaper arbeidsplasser og økonomisk vekst” mens de kanskje krangler litt om hvor hardt disse bør skattlegges. Ingen argumenterer for at de som utfører ærlig – og nødvendig – arbeid, for eksempel ved sykehus og innenfor transport og renovasjon, bør tilbys noen høyere lønn enn den minste summen arbeidsgiversiden klarer å slippe unna med. Aksjonærene skal jo også leve, vettu. Korrupsjonen er ikke like spinnvill i Norge som den er i USA (særlig) og Storbritannia, men umenneskeliggjøringen av “de andre” finnes også her.

Drapsofferet i Lillehammersaken – Ahmed Bouchiki – har en bror som heter Chico og han lever i Frankrike. Fakstisk spiller han i et ganske kjent band, og vi lar dem avslutte denne kjedsommelige avhandlingen om menneskelig ondskap.

Egentlig er det litt tragisk når folk er ute av stand til å bare chille og nyte livet, uten at det må “være noe” hele tiden. Skal man ikke liksom ha pauser? Jeg synes det. Selv er jeg jo en ganske ubeskjeden sybaritt (selv om jeg teknisk sett ikke oppfyller kravene til “et liv i luksus”, ihvertfall ikke etter norske standarder for denslags) som verken ber om tillatelse eller tilgivelse for min natur og legning. Jeg er som jeg er, ferdig snakket. Om folk liker meg, misliker meg, eller bare ignorerer meg, er deres sak, ikke min. Hva fanden raker det meg hva andre folk går rundt og koker på i følsa si? Imidlertid kan jeg huske yngre dager, da jeg var mindre “selvsikker”, eller skal vi kanskje si ikke ferdig formet som person og karakter, det blir uansett et typisk ungdomsproblem som forlengst har forlatt meg. Saken er at folk ofte gir “andre mennesker” alt for mye makt til å påvirke, influere og “dømme” dem. Når slutter man med sånt? For noen; aldri, og det er dette som er så tragisk. Du vet. Når man føler at man er nødt til å “være noe” for noen, i tillegg til alt man er “for seg selv”. Det starter typisk med at man ikke ønsker å skuffe sine foreldre, familien forøvrig, vennene og resten av kretsen. Siden baller det bare på seg, helt til man enten setter ned foten og tar grep i sitt eget liv, eller ender som alles pissboy.

Hvorom allting er, denne dagen har vært viet diverse tekniske formål, blant annet å skaffe nye dekk til bilen. Ikke faen om jeg kjører gjennom hele Europa – i Gud vet hva slags varme – med tvilsomme dekk. Passaten min er en 1,9 TDI som av mange blir beskrevet som “en tysk evighetsmaskin” med nesten groteskt overdimensjonerte opplegg i maskineriet, slik at hvis man passer på å ta service og vedlikeholde den bra ellers, så klarer den glatt en million på telleverket. Det som skjer med slike biler er som regel at rusta tar dem, eventuelt at det blir vakkel i elektronikken, men selv har jeg ennå ikke hatt noen slike problemer. Inshallah, som de sier: Hvis Gud vil. Dessuten sier de jo at Gud hjelper den som hjelper seg selv, så da har jeg med andre ord åpen linje til allmakten. Eller i det minste gode dekk, og til uka blir det stor service med oljeskift og hele pakka, så da er jeg klar til å forlate Norge for – foreløpig – siste gang. Herregud for et styr. Man vet jo typisk ikke hvor mange ting man egentlig eier før man begynner å sortere det man har tenkt å beholde fra alskens tøys som man har rasket med seg langs veien “fordi det er bra å ha”. På folkeregisterets skjema for flytting til utlandet spør de om hvor mange uker man planlegger å tilbringe i Norge hvert år. Jeg svarte null. Jeg mener jo på ramme alvor å bo i Spania, ikke bare tilbringe vinteren der. Så hvis noen tenker å oppsøke meg er det der de finner meg.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Av mystiske årsaker har diverse venner fra 80-tallet – som jeg ikke har hatt kontakt med på både tyve og tredve år – hatt en tendens til å bare “dukke opp” i det siste. Jeg har jo kommet i en alder da mange av “den gamle gjengen” er døde og begravet, mens jeg selv fortsatt tikker og går, i likhet med den foran nevnte tyske evighetsmaskinen. Hvorfor er det slik? Jeg var jo på mange måter det verste råskinnet av dem alle sammen, som gikk hele linja ut der andre fikk skjelven og “oppsøkte hjelp” og den typen ting, slik at nå går de på en jevnlig dose av fargerike piller og bruker dagene sine på all slags krangling på Facebook og denslags. Min egen teori er at folk mister mye mer enn bare sin sans for humor når de bestemmer seg for at “alvorets time” har kommet for dem. Nå må de skjerpe seg eller dø. Men en sak som jeg aldri har gjort er jo å begynne med heroin og denslags, som for eksempel er hva som til sist tok livet av Joachim “Jokke” Nielsen, foruten mange andre som ikke har kjente navn. Dessuten får folk depresjoner og alskens andre psykiatriske plager som de sliter med, mens jeg fortsatt ler av livet. Eller rettere sagt: Jeg tar ikke ting så høytidelig, inkludert mine egne fysiske plager, som jeg har pådratt meg etter et langt liv preget av mye hardt arbeid og spinnville opplegg. Det er hva det er. Det knirker i leddene og ryggen er ikke god, så jeg driver ikke med saltoer og balansekunst lenger, men alt i alt har jeg faktisk ingen grunn til å klage. Jeg er jo fortsatt levende. Et mirakel ifølge noen, men selv ser jeg det ikke slik. Jeg tror at døden har spart meg fordi jeg er ikke redd og jeg er ingen sutrekopp. Hva så om ting går til helvete? Det er jo ikke verre enn at man bare plukker opp bitene igjen og stabler et nytt slags liv på beina. Hva annet kan man gjøre?

Vi avslutter med noe jeg fikk opp i “anbefalinger” på YouTube. Jeg tenkte først at “dette må jo være en Kraftwerk-sang” men et søk kunne opplyse meg om at de faktisk tilhører Neue Deutsche Welle (NDW) fra 80-tallet, det vil si generasjonen som kom etter Kraftwerk og resten av den såkalte krautrocken som var stor på 70-tallet. Dessuten er det også litt halvmorsomt at jeg brukte kallenavnet Reinhold von Rheingold på internett en stund, men det er mange år siden nå.