Måned: juli 2025

Værmeldinga sier at det kan bli førti grader i neste uke, her i Villafranca, hvor det liksom “aldri” blir så varmt. Vi får vel se, som man sier, men det er å håpe at de tar feil. Tar de feil? Sannsynligvis ikke. Værvarsling har etterhvert utviklet seg til å bli en ganske presis greie. Det er flinke folk og de har all mulig slags superteknologi for hånden. På NRK.no kan man lese at amerikanerne nå skal bringe mer frihet til alle slike virksomheter som slipper ut “klimagasser”. Sjefen for det lokale miljøverndirektoratet – EPA: Environmental Protection Agency – sier i en uttalelse at tiltakene deres er jevngodt med å “stikke en dolk i hjertet på klimaendrings-religionen”, hva enn dette betyr. Det er jo en ganske spesiell ting å si når man befinner seg i en slik stilling. Hans navn er Lee Zeldin og han er kjent for å gjøre alt som står i hans makt for å begrense, hemme og stanse “miljøtiltak” i enhver form. Saken er at han tror ikke på menneskeskapte klimaendringer. Han betrakter det som en pseudoreligion, på linje med visse idèer om økonomisk rettferdighet og så videre. Det er noe som “venstresiden” har diktet opp for å begrense handlefriheten til de kraftfullt visjonære foregangsmennene som skaper den amerikanske fremgangen og sikrer samfunnets fortsatte vekst og velstand, eller storheten som de sier for kort. Er ikke dette kanskje hva USA er kjent for? Alt er stort, større og størst. Fordi de har frihet.

Det er ikke helt rimelig å legge alt ansvar for nyliberalisme – også kjent som frimarkedskapitalisme – på skuldrene til han Friedrich Hayek, men det er korrekt å si at det var han som var runkeboy for Margaret Thatcher. Hun opplevde nærmest noen slags religiøs henrykkelse da hun leste Hayek og gikk siden alltid med sitater og utdrag – om ikke hele boka – fra skriveriene hans i håndveska. Grunntanken til Hayek er at menneskets naturlige sosialisering handler om “handel” – hvor begrepet prissetting mer konkret representerer det minste felles multiplum for alle individer og menneskelige tiltak – slik at enhver begrensning av markedsfriheten må således betraktes som noe fundamentalt tyrannisk som går tvert imot selve vår mest fundamentale natur som skapninger. Sånn kan man se ting. Problemet er bare at Hayek tar feil. Som filosof sett var han mildt sagt tilbakestående — selv om han, som alle andre økonomer, var ganske flink med tall og projeksjoner. Om vi skal definere menneskets mest grunnleggende natur så er vi opportunistiske åtseletere med utpregede tendenser til kannibalistisk atferd. Menneskets natur kan bare forstås i lyset av vår mange millioner år lange utviklingshistorie som dyr og skapning underlagt de miljømessige livsbetingelsene som finnes. Vi er ikke fundamentalt annerledes enn noen andre dyr. Næringsopptak, formeringsprosedyrer, liv og død faller godt innenfor rammebetingelsene for klassen pattedyr. Hvis man bare ser bort fra dette faktagrunnlaget blir det selvsagt enkelt å bare dikte opp noe, som for eksempel at guder har skapt menneskene og gitt dem særlige evner, egenskaper om mandater til å forvalte naturen med alle sine ting.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det ligger et litt motgydelig element av sadisme i måten Lee Zeldin – og forsåvidt resten av det politiske gaggelet vi som regel beskriver som “høyresiden” – maler frem sine metaforer om dolkestøt “rett i hjertet på de klimareligiøse” fordi det er jo ikke uten ondskap at de gjør hva de gjør. De vet hvem de hater og de lar sjelden en sjanse gå fra seg til å poengtere at hvis de klarer “å få en liberaler til å gråte” så er dette nesten like bra som å få gjennomslag for selve saken, som i dette tilfelle handler om å støtte den amerikanske industrien som driver med fossilt brennstoff; både kull, olje og gass. De vil helst ha mye mer av dette. Derfor er det også et ledd i planen å fjerne subsidiene til “fornybar energi” og legge ned alle forskningsmiljøene innenfor sektoren. Klimarapporter og denslags – særlig det hvor FN er involvert – blir avfeid som tøys og fantasi, diktet opp av korrupte vitenskapsmiljøer som bruker det til å skaffe seg finansiering. I mellomtiden kan alle som beveger seg rundt på bakkenivå erfare at været blir stadig mer dramatisk rundt om i hele verden. Politikere og slike industrimiljøer som tjener sine penger på fossile drivstoffer og andre klimafiendtlige tiltak avfeier dette som “naturlige fenomener” og henviser til at klimaet er – og har alltid vært – fundamentalt ustabilt, slik at det går ikke an å snakke om at det eller det er “normalt”. Dessuten er menneskene alt for små og svake til å kunne påvirke noe så stort som jordkloden. Det er sola som skaper miljøforandringene, ikke mennesker. Du vet. Kosmisk stråling og det ene med det andre. De som sier noe annet – altså de foran nevnte klimareligiøse – bør egentlig defineres som en slags terrorister, fordi de motarbeider jo fremgang, rikdom og lykke i våre høyt utviklede samfunn. Hvorfor skremme folk? Visst er det sant at hetebølger, brann og flom påvirker livsgrunnlaget til folk både her og der, men dette skyldes som sagt sola.

I mellomtiden planlegger jeg for at det kan bli førti grader i nabolaget der jeg bor til uka. Det er ikke bra. I praksis betyr det at jeg må holde meg innendørs, ihvertfall mens den varmeste delen av dagen pågår. Her i går var det 36 grader. Hva er egentlig den store forskjellen på 36 og 40? Varmt er det uansett — men med skoddene nede begrenser det seg til bare omtrent 25 grader inne, og det kan man jo leve med. Og snart kommer høsten, med annerledes vær, så det er bare å stå han av og vente på bedre tider. Det skal til og med bli vinter her i El Bierzo, sier folk. Vel, vi får se. Jeg er jo norsk så jeg tror ikke de spanske pysene mener det samme som meg når de bruker ordet “vinterkulde”. Jeg mistenker at alt de har å komme med er noen måneder med “oktobervær” – og da mener jeg oktober i Oslo, ikke i Østerdalen – før temperaturen begynner å krype opp i tyvegradene igjen. Det vil jo vise seg.

Vi avslutter med enda en klassisk popsang fra gamle dager:

Folk antar uten videre at jeg har en telefon som er koblet opp mot internett og alt det der. Alle har jo det nå for tiden. Du vet. Smarttelefoner. Saken er at jeg ikke liker denne greia. Jeg vil ikke ha Google som en dominant del av livet mitt, og det fungerer allerede godt nok med de bank og betalingstjenestene jeg har, mange takk. En smart telefon er etter min mening en telefon som gjør som den blir bedt om. Verken mer eller mindre. Hvis den begynner å “ta initiativ” snakker vi om en smart ass phone, som er noe helt annet. Det er ille nok at telefonen avgir “kommentarer” når jeg setter den til lading og den typen ting. Hvem faen var det som fant på dette til å begynne med? Folk vil sikkert ha en telefon som sier hei på deg når de skrur den på. Men ikke jeg. Jeg vil ha en telefon som aldri gjør noe “av seg selv” og som ihvertfall ikke fører samtaler med nettet uten at jeg vet om det. Slik jeg ser det er “kunstig intelligens” ubrukelig til de fleste normale formål i hverdagen, selv om greia sikkert har noen applikasjoner innenfor spesialistområder av databehandling. Det er rett og slett misbruk av teknologi. Jo før statsmakten kverker disse “datagigantene” jo bedre. Skatt dem ihjel og pålegg dem så mange harde krav til etterrettelighet at hele forretningsmodellen deres kollapser.

Man ser ganske mange store vindturbiner nedigjennom Europa når man kjører bil fra Norge til Spania. Dette er jo en fabelaktig teknologi — men hva finner vi i andre enden? Evneveike troll som lager kattevideoer på internett. Det er hva all strømmen brukes til. Og er det ikke “kattevideoer” sånn helt spesifikt så er det noe tilsvarende unyttig, som for eksempel “selfies tatt på spesielle steder” og annet fjas. Herregud. Folk prøver jo ikke engang å være seriøse. Den skarpeste og høyest utviklede teknologien menneskeheten har blir i hovedsak brukt til underholdningsformål. Sic transit gloria mundi. (“Slik forgår denne verdens herlighet.”) Ikke på grunn av ondskap men på grunn av idioti. Det verste er at dette som jeg sier her og nå er ikke engang spesielt originalt. Mange tenker det samme. Sannsynligvis et flertall. Likevel går alt sin skjeve gang i retning av stupet. Den samlede menneskeheten har aldri vært dummere og dårligere opplyst enn hva den er nå i dag. Folk er svake og ynkelige sutrekopper. Og da mener jeg ikke “dagens ungdom” (i motsetning til hvor bra ting var i de gode gamle dager), jeg mener alle, ikke minst inkludert min egen generasjon av fossiliserte oldinger. Dette med å ta seg offeridentitet – altså at man identifiserer seg som “offer” for omstendigheter man ikke kan kontrollere – har blitt det normale i vår tid. Alle har noe de gråter og klager over. Er det ikke det ene så er det det andre. Er det å skrive noe slikt som denne bloggposten for eksempel et postmoderne eksempel på selvreferans i tekst? Jeg vet ikke. Alt jeg vet er at hvis man ikke engang prøver å havne noe annet sted så vil alt gå rett til helvete.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi går et stykke tilbake i tid for å finne en schläger som passer til temaet (og folka ser jævlig unge ut):

Villafranca del Bierzo tilhører formelt sett Castilla y León, men er kulturelt sett en del av Galicia. Det er en sær liten “gryte” av lavland (vel, relativt sett, fordi det er fra 500 meter over havet og oppover) som er omgitt av høye blåfjell hele veien rundt, men med visse kløfter og pass som alltid har vært samferdselsårer mellom sørøst og nordvest i regionen. Hvorom allting er, en annen del av Castilla y León er Zamora, som er både navnet på en by og en region. Det er som så mange andre spanske byer et sted som er verd å besøke på grunn av all sin gamle – tildels eldgamle – bebyggelse, som gir stedet en sær sjarm som folk typisk liker, i den grad de er påvirkelige for denslags. Et sted i nærheten av byen finnes det noe som kalles Ganaderias de Zamora – som betyr mer eller mindre noe sånt som “kvegoppdrettere” – og de har siden året 1966 fremstilt og omsatt noe som kalles Leche Gaza. Altså gazamelk. Det er jo et litt uheldig navn i disse tider men kartongene står ikke desto mindre der i hylla, som de alltid har gjort, hos visse supermarkeder. Jeg vet ikke eksakt hva de gjør for å gi melk holdbarhet i mange måneder – jeg antar de steriliserer den med varmebehandling – og om det har noe å si for smaksopplevelsen, men dette har lite å si for meg. Jeg bruker den jo bare i kaffe. Så dette er altså den lange historien om hvorfor det står en melkekartong som sier gaza i kjøleskapet hjemme hos meg. Jeg mener, hva annet kunne jeg gjøre enn å kjøpe den? Jeg måtte bare. Selvsagt. En bisarr sans for humor er også humor.

Om det som foregår i Gaza skal jeg ikke si noe her og nå. Nyhetene har en litt utmattende effekt, med alle de grusomme bildene som kommer på løpende bånd, men det er tydeligvis mange som synes dette er helt okay. Eller at det er en rimelig pris å betale for all den urett som “jødene” har vært utsatt for gjennom tidene. Øye for øye, og så videre. Verden går sin skjeve gang. Hva kan man gjøre? Mer nærliggende for meg er at jeg kunne lukte røyk i dag tidlig. Det brenner i noe skog på en fjelltopp i det fjerne, slik at i går var det opptil flere fly og helikoptere i aksjon med å “bombe” brannstedet med vann, pluss sikkert et stort antall bomberos – som de kaller brannmenn her i Spania – i aksjon nede på bakkenivå. Jeg så ellers på nyhetene at lønna til en brannmann ligger i gjennomsnitt på 1300 euro i måneden. Herregud. Om noe er både farlig, tungt og skittent – men likevel livsnødvendig å få gjort – så må det jo være den jobben som brannmenn gjør. Dette er imidlertid ikke den eneste kritikken mot lønn og prisforhold slik ting har blitt i dette landet. I går viste de frem en statistikk som sier at i året 1992 var lønnsforholdene jevne mellom Spania og Irland, men i ettertid har lønna i Irland vokst til det dobbelte av hva den ligger på i Spania. De fleste kan bare se langt etter “en normal leilighet” i spanske byer, særlig Madrid og Barcelona, fordi man må jobbe i mer enn femti år – på en gjennomsnittslønn – for å betale for leiligheten.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det finnes snyltere i samfunnet, men disse er ikke “sosialklienter” og slett ikke “innvandrere”. De som flasketuten peker på kalles også investorer og gründere. Vi har ikke bruk for noen av dem. De er rett og slett utsugere og utnyttere som ikke bidrar til samfunnets drift og vedlikehold. Likevel er det akkurat som om folk er helt hypnotiserte av all skitpraten og de fjonge formuleringene som kommer fra denne kategorien av svindlere, like fra det høyeste politiske nivå og ned til den såkalte mannen i gata som sjelden eller aldri vet sitt eget beste. Vekst i økonomien er bare mannskit og svada. Det betyr ikke noe annet enn at det er flere og/eller “hurtigere” penger i omløp — og enhver idiot må jo skjønne at alle former for vekst, uansett hva vi snakker om, følger en viss form for syklisk omløp. Det finnes et maksimalnivå, og de fleste av det vi kaller “de vestlige samfunn” har forlengst kommet dit; i den forstand at det er bare ikke mulig å fø på flere snyltere. Det vi behøver er flere arbeidere, ikke flere “ledere” og oppfinnsomme finanskunstnere. Man kunne så vidt ane omrisset av hva som egentlig foregår under nedstengningsfasen av pandemien i 2020/2021, når “nødvendige arbeidere” var de eneste som ble tillatt å bevege seg fritt. Har vi noensinne hørt maken til gråtekor og klagesang enn det som kom fra den såkalte politiske høyresiden enn den gangen? De består jo for det meste av folk som snylter på andres arbeid og utnytter alle de “mulighetene” som ligger i samfunnets naturlige virksomhetsområder. Du vet. Borgere. De er ikke verdt fem sure sild.

Det virker passende å avslutte med en tango.

Alle som leser denne bloggen med noe regelmessighet – og faktisk alle som reflekterer over filosofiske emner overhodet – vil ha fått med seg at “naiv realisme” er et lite beundringsverdig fenomen. Den strikte definisjonen av naiv realisme er å tro på at det man oppfatter med sansene utgjør “virkeligheten” — men i en mer utvidet forstand kan vi se på den psykiske feilkoblingen som ligger under greia, nemlig det å tro at man “har rett” når man observerer noe og/eller reflekterer over det man observerer. Dette er psykotisk. Det forekommer aldri – noensinne – at noe menneske, uansett hvem de er og hva de vet, “har rett”. De tar alltid feil. Dette er ikke noe spørsmål engang. Det korrekte spørsmålet er på hvilken måte de tar feil og hva slags konsekvenser dette har, eller kan få. Det er for eksempel ikke uten grunn at all vitenskapstenkning begynner med å “falsifisere” det man tror man forstår, helt til man er rimelig sikker på at man “har noe”. Først da begynner man å formulere en hypotese, som naturligvis senere kan vise seg å være totalt på jordet. Som regel er de det. Hvorfor? Fordi mennesker er helt fabelaktig dumme dyr — men de fleste av dem er for dumme til å forstå dette, slik at de ender i praksis med å navigere seg gjennom livet basert i et sett med gale antagelser.

Alle som er godt voksne vet at “man lærer så lenge man lever” og de tingene man trodde på før i tiden har vist seg å være feiltagelser, som man senere har fått til å mer eller mindre rette opp. Sånn fungerer det for alle. Kanskje det er noe med akkurat min omgangskrets, men jeg kjenner eksakt ingen som ikke synes at de “vet bedre” nå enn da de var unge. Dette er jo livets tragedie. Mens man er ung og kraftfull har man dessverre ikke de kunnskapene man behøver for å ta smarte valg, mens når man endelig kommer så langt at man virkelig forstår hva opplegget handler om har man til en stor grad mistet interessen for de “ambisiøse” sidene av livet. Det virker som om det ene utelukker det andre. Hva går an å vite? Dette er kjernespørsmålet i erkjennelsesteori (epistemologi) og alle seriøse filosofer har valgt å utelukke det folk ofte kaller “livets store spørsmål” som for eksempel hva som er meningen med livet, om det finnes en Gud, hva som foregår “etter livet” og så videre. Det går kort og godt ikke an å vite noe om slike ting. Vi – menneskene – har ikke tilgang til denne kategorien av informasjon, og de som sier noe annet er de verste løgnerne blant oss. En mer rasjonell måte å tilnærme seg filosofiske problemområder handler følgelig om å omformulere spørsmålene, slik at svarene blir enklere å sirkle inn. Altså bør man ikke spørre om hva som er “meningen med livet” men heller om hva slags liv man selv ønsker å ha. (Ta gjerne med noe om hvorfor også, men dette er essensielt sett mindre viktig.)

Her om dagen måtte jeg slite litt med å forklare for noen hvorfor “en førerløs bil” er et meningsløst konsept. Saken er at en bil, med sin fører, utgjør et kybernetisk system, hvor man kan tolke bilen som en forlengelse av kroppen, eventuelt at kroppen er installert i kjøretøyet som en ekstern “hjerne” som har til oppgave å utføre alle de eksekutive funksjonene, eller å styre, om du vil. Det vil alltid finnes en “hjerne” i bilen, men den behøver ikke nødvendigvis å være et menneske. Det kan også være en robot, for eksempel en såkalt kunstig intelligens som er programmert til å “forutse alle aktuelle situasjoner som kan oppstå i trafikken” og fatte eksekutive valg basert på dette. Det er jo i hovedsak dette som foregår under trafikkopplæringen, bare at en gjennomsnitts menneskehjerne er mange eksponentielle grader mer kompleks enn noen robothjerne noensinne vil kunne bli. Det er for eksempel ikke mulig å lage en “kreativ” robot. Vi snakker jo tross alt om en maskin, og maskiner som begynner å operere på egen hånd er per definisjon malfungerende. Du vet. Krypstrøm, kortslutning og det ene med det andre. Sånt skjer. Vi sier jo ofte at eldre biler utvikler en “personlighet” som man må ta hensyn til for å kunne operere kjøretøyet optimalt, mens det som egentlig skjer er at diverse slitasje og degenerative prosesser i mekanikk og elektronikk gir maskinen “nykker”. Noen ganger går det an å fikse og reparere denslags, men ofte er det bedre å bare la det skure så lenge det går, enten fordi det er for dyrt, for komplisert, eller andre årsaker til at det ikke lønner seg å gjøre noe med problemet, annet enn å være oppmerksom på at slik er tingene.

Til sist en gammel slager:

Det er markedsdag hver tirsdag der jeg bor, men av årsaker jeg ennå ikke kjenner hadde de stengt av hele sentrum for et tiltak som er “omtrent det tidobbelte” av hva jeg så langt oppfatter som hvordan det pleier å være. Folk gikk i stim i gata og det var omtrent alt man kan tenke seg av salgstilbud – både private og profesjonelle – men det eneste jeg kjøpte var en flaske brandy av merket Felipe II – spesialutgaven – til femten euro. Søk på nettet har senere opplyst meg om at akkurat denne utgaven er å få kjøpt for 80-90 euro hos diverse vinhandlere. Så jeg kan notere meg for “et godt kjøp”. Nå drikker jeg ikke særlig mye brandy, men et glass med noe sterkvare i ny og ne blir det alltids (selv om jeg foretrekker Ron Carum med honning – altså brun honningrom – når det skal være noe, men den er strengt tatt ikke sterk, bare 25%). Egentlig skulle jeg til sentrum for å ordne noen greier med min nye spanske bank – BBVA – så at det var markedsdag kom som en overraskelse, men jeg endte selvsagt med å surre rundt mellom alle bodene og “se på ting” i timesvis etterpå.

Etter norske mål er det idiotisk lave priser på alkoholholdige varer i Spania, slik at hvis man har ambisjoner om å drikke seg ihjel så er dette definitivt et egnet sted å få jobben gjort, men det har ikke jeg. Jeg bare konstaterer at det allerede lave budsjettet mitt for denslags har falt gjennom gulvet og er nå omtrent ikke merkbart. Jeg pleide å ligge på 6-700 kroner i måneden da jeg bodde i Norge — og som alle vet tilsvarer dette ikke mer enn tre-fire flasker god vin med norske priser, pluss noen flasker øl innimellom (jeg hæler ikke boksøl og det har jeg aldri gjort). Sprit drikker jeg nesten aldri. Sånt er jo ikke bra for helsa, ihvertfall ikke hvis man etablerer det som en vane. Spanjolene er ellers temmelig liberale i sitt forhold til alkohol, men man ser faktisk nesten aldri “folk på fylla” sånn som i Norge, selv ikke når det er festlige arrangementer på gang. Man ser jo at de bøtter innpå, men det er likevel annerledes. Som jeg har påpekt tidligere virker det som om det er skammelig å være “synlig beruset” i Spania, men jeg kan ta feil om dette. Ihvertfall et de ekstremt lite glad i drita utlendinger på turistreise. Man får selvsagt “service” og folk forholder seg høflig til deg, men de holder likevel avstand, hvis du skjønner hva jeg mener.

En annen blogger bemerket i kommentarfeltet at “dyr vin” i Spania og andre sydenland er fra ti euro og oppover. Det som typisk skjer når man kjøper en slik “dyr vin” – som altså er blant det billigste man får tak i med norske priser – er at de behandler den med silkehansker (mer eller mindre bokstavelig talt), pakker den pent inn og så videre. Selv har jeg funnet vinen Monte Plogar Gran Reserva 2018, som er “adekvat” – en svært god vin – og den selger de på Lidl for 2,99 euro. Med dagens kurs tilsvarer det 36 kroner. Det er jo fader meg 70-tallspriser. En vin i denne “smaksgruppen” ville ligget på 250 kroner i Norge — og ingen ville ha reagert på prisen. Varens kvalitet forsvarer den på “adekvat” vis. Det er for mye for meg å drikke en hel flaske vin alene, så den pleier å vare i 2-3 dager etter at den er åpnet. På den annen side liker jeg ikke å drikke vin hver dag heller, men jeg har funnet et produkt som er svært innsmigrende sånn sett. Tinto Verano betyr omtrent noe sånt som “sommervin” og de selger varen i 1,5 liters flasker på Lidl for 0,85 euro – altså ti kroner – og jeg har en sterk mistanke om at hvis denne greia traff markedet i Norge til en slik pris så ville det utryddet alt annet i løpet av noen få dager. Det vi i Norge kjenner som “Sangria” er teknisk sett en Tinto Verano med valenciansk appelsinsmak, men den jeg pleier å kjøpe er sitronbasert. Ellers er jo dette dæven døtte meg en type rød saft som er skummelt drikkevennlig når det er varmt i været, som antagelig er/var hele idèen til å begynne med. Alkoholinnholdet er 4-4,5%, så mer eller mindre som pilsnerøl. Følgelig er det trygt å si at man må være forsiktig med disse sakene hvis man har tenkt p beholde et noenlunde stødig ganglag. Hvordan det lages? Jeg tipper de bruker en ganske billig rød bordvin som base. Siden tilsetter de noe brusevann, litt fruktsaft og sukker (eventuelt annet søtstoff) og serverer drikken med isbiter.

Men nå er det nok prat. Det er på tide å starte med dagens oppgaver. Her er et karibisk kultursjokk:

Enkelte små vil det more, for å parafrasere Welhaven, men inntil videre bruker jeg altså Christian Krogh sitt “Portrett av Hans Jæger” som bloggeridentitet. Det er jo alltid sjarmerende å ergre de store. Visste du ikke dette? Hele internettet er etter manges mening en eneste stor forargelsesfarm, som i det store og hele handler om å oppsøke og dyrke sånt som man erges av. Altså en slags form for emosjonell masochisme. Dette er en følelse jeg fikk ettersom sosiale media – og da særlig Facebook, som jeg brukte på den tiden – utviklet seg i retning av det de senere har blitt. Ting toppet seg i ettertid av Utøya-massakren. Folk “sa” ting på nettet som jeg aldri i skeivt måneskinn ville ha forventet av dem ute i det virkelige livet. Det var ganske utrolig og det førte til at jeg i året 2012 la ned alt jeg hadde av medlemsskap i slike tiltak. Siden har det jo gått noen år. Ting har skjedd. Særlig den beryktede pandemien i 2020 kostet mange individer resten av det lille vettet de en gang hadde — og nå er de konspirasjonsfantasister på heltid. Vel, mer eller mindre. Mange av dem står jo i jobb og “klarer seg selv” i hverdagen selv om de teknisk sett befinner seg i en psykose.

Jeg skjønte aldri hva folk så i Twitter, og skjønner det enda mindre etter at det ble en naziplattform. Faktisk så skjønner jeg heller ikke hva folk ser i den derre dustefjerten av en oppblåst fjøsnisse som eier greia nå. Elon Musk. Bare navnet er nok til at jeg sier takk for meg. Og det er før han begynner å prate i det vide og brede om alle hasjrøyker-fantasiene sine på den typisk stammende og usammenhengende måten sin. Herregud. Hva er galt med folk? Hvorfor tror de at denne typen er et slags geni? Han er jo for fanden en undermåler. Det har sannsynligvis noe med alle pengene å gjøre. Du vet. De naive tror at mye penger er et bevis på at man er “smart” selv om det egentlig bare dokumenterer psykopatiske trekk i personligheten. Det finnes så vidt jeg er i stand til å se ikke så mye som èn beundringsverdig riking i denne verden. Alle sammen er avskum. Når det er sagt så tror jeg dette er noe folk typisk skjønner på et intuitivt nivå, uansett hvor blendet de blir av alt det glitrende gullet. Jeg mener, tenk deg om. Bortsett fra å vinne i lotto eller arve en ukjent onkel i Amerika, hva må man gjøre for å bli rik? Det krever massiv innsats og forsakelse av alt som er gøy og deilig i aldri så lang tid. Man må – hvis man ikke allerede har dem – utvikle de foran nevnte psykopatiske personlighetstrekkene i sterk nok grad til at man aldri under noen omstendighet vil prioritere noe som helst annet foran “butikken”, altså seg selv.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hvorom allting er, jeg har ikke legning for “forargelse”. Imidlertid liker jeg komedie — og søker kontinuerlig å påvise og utvinne slikt “komisk gull” som ligger i de typiske tingene som folk ergrer seg over. Ta for eksempel dette med førerløse biler, som den talentfulle herr Musk har lovet å levere i et drøyt tiår nå. Man skal angivelig kunne sette seg inn i bilen og oppgi den adressen man ønsker – som i et idealtilfelle med en drosje – så vil kjørecomputeren med all sin kunstige intelligens ta seg av resten. Nema problema. Bilen vet alt, kan alle kart og kjører mer ekspertmessig enn selv den best trente menneskelige sjåfør. Hva skal man tenke om dette? Det første jeg vil si er at det er ikke alt det går an å fantasere om som det går an å gjenskape i fysisk form, altså på en måte som fungerer i virkeligheten. Sorry. Jeg vet at alle guruer i alle år har sagt at “alt det går an å tenke går det også an å gjøre” men dette er rett og slett usant. Kunstig intelligens er for det første ikke “intelligent” slik vi normalt definerer dette konseptet. For det andre har KI ikke noen “interesser” av den typen som følger av å ha en egenvilje, et følelsesliv og en organisk plattform for eksistens og strategi. Hvorfor vil noen ha en førerløs bil? Hva er poenget? Jeg er faktisk ikke i stand til å se noe annet poeng enn at dette kutter ut den kostnaden som ligger i å ha en sjåfør. Kan noen vise meg noen som helst slags form for automasjon som ikke handler om å kutte ut kostnaden som ligger i å ha et menneske til å gjøre jobben? Jeg tviler på det. Det opprinnelige ordet robot ble i sin tid designet av forfatteren Karel Capek (i et skuespill fra året 1920), basert på det tsjekkiske ordet for “tvangsarbeid” (eller altså slavearbeid, om du vil). Siden har det gått hundre år og vel så det. Hele veien har det vært snakket om hvor fint alt skal bli når mennesket blir “frigjort” fra tungt, farlig og skittent arbeid. Du vet. Når vi alle blir opptatt som medlemmer av den overklassen som lar seg betjene av mindreverdige skapninger heller enn å gjøre jobben selv.

Men nå gidder jeg ikke å skrive mer i dag. Ordet overlates derfor til Bryan Ferry:

Jeg kunne brukt resten av livet til å bare gjenta denne setningen: Ikke bruk “billige” håndverkere. Det kan bli dyrt på måter du ikke angang visste eksisterte før erfaringen ga deg slik kunnskap. Greia skjer gang etter gang. Det seneste var en kjerring på de spanske nyhetene som fikk huset sitt regelrett rasert av inkompetente fjols som hadde lovet å utføre en stor jobb mot en liten pris. Sånt går ikke an vettu. Hallo? Er det noen hjemme? Riktignok er det ikke umulig at du kan ha flaks med penger, jobb, kjærlighet og alt det der, men det er ikke sannsynlig heller. Det som nesten alltid skjer er at folk blir rundlurt, ofte av noen som “mener det godt” men som rett og slett ikke vet hva de driver med.

Når det gjelder håndverk og byggesaker så er det selvsagt en viss andel av anbudssummen som handler om materialer og hva de koster, men det skal normalt bare være 25-30%. Mesteparten skal være “arbeidspenger”, det vil si lønn til de kompetente fagfolkene som må til for å få en seriøs jobb vel i havn. Det finnes ingen snarveier. Ingen forenklende ting som bare du har vært så heldig å oppdage og dra nytte av. Likevel skjer det gang etter gang at sleipe selgere får til å forføre evneveike – og grådige – fjols som tror de har hatt flaks med å finne en bedre pris enn det alle andre må betale, men det er jo ikke slik verden fungerer. Hvor mange nyhetssaker om sånne ting kommer i løpet av året i Norge? Jeg kan vagt huske et antall. Jeg innbiller meg noe sånt som en i uka. Det er sikkert mye som aldri blir rapportert også. fordi folk føler seg flaue og vil heller bare ta tapet og holde kjeft enn å stille seg opp til spott og spe.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det de på engelsk kaller con er en forkortelse for “confidence scam” og betyr på norsk tillitssvindel. Opplegget er alltid det samme: Først gjør du en jobb for å vinne noens tillit. Deretter stikker du av med pengene deres. Eventuelt andre ting de ikke hadde tenkt å bare gi fra seg på den måten, detaljene i bildet er ikke viktig for hvordan selve prinsippet virker. Det handler om god tro. Du vet. Å stole på noen man ikke burde ha stolt på. Det er egentlig verre når svindleren ikke mener å være en svindler enn når man blir utsatt for en mer presis jobb fra en profesjonist, fordi konsekvensene blir ofte så mye mer kaotiske og uoversiktelige. Du kan si det blir som forskjellen mellom at en profesjonell tyv bryter seg inn hos deg for å stjele noen svært godt definerte ting – penger, smykker, whatever – og at et par rølpa narkomane raserer hele huset i jakt på “noe” de ikke engang vet hva er før de bryter seg inn. La oss gå inn der og se hva vi finner. Senere kan man banne og sverte over hvor kjip denne svindleren var, men før eller siden blir man nødt til å ta ansvaret for det som skjedde og sørge for at erfaringen ikke gjentar seg. Problemet er alltid det samme: Du kan i prinsippet ikke stole på noe av det andre folk sier og lover. Aldri. Uansett om de mener det godt er det ikke sikkert de får til å levere.

Hvorfor blir folk lurt? Som en hovedregel, fordi de er grådige og tror på julenissen. Dette er som regel nøkkelen som en tillitssvindler bruker til å komme seg innafor hos folk. De appellerer til deres sans for fortjeneste, raske penger, gull og glamour. Kanskje ligger det et sosialt element i saken. Jeg kan skaffe deg adgang på alle de beste stedene. Eventuelt så forfører de ensomme individer via nettet (og ellers) og jobber seg inn såpass at de får “låne penger” hos dem. Dette har mye å gjøre med hva folk ønsker å tro. Jo mer ønsketenkning man er full av, jo mer sannsynlig er det at man vil bli svindlet. Til og med i politikken er dette en vanlig metode. Har du ikke hørt om politikere som ikke holder det de lover? For å komme seg inn i en maktposisjon er det sjelden noen grenser for hva slags fagre føfter de er villige til å komme med i bytte mot folks stemmer – som jo handler om tillit – men siden møter de den veggen vi kaller virkeligheten. Du vet. Det er som alle burde vite visse grenser for hva som går an i denne verden. Men så er det altså dette med at folk ønsker å tro. De ønsker at håpet skal virke. Hvor skuffet de blir senere står i et proporsjonalt forhold til hvor sterkt de trodde på greia mens de befant seg i den optimistiske fasen av svindelofferets erfaringskurve. Lærer de noe? Ofte men ikke alltid. Det finnes folk som blir lurt gang på gang på gang, fordi de nekter jo å gi opp håpet. Før eller siden vil dette opplegget lykkes for meg. Hva skal man kalle sånt? Det spiller egentlig liten rolle, men alle vet hva jeg snakker om. Innerst inne og på et slags nærmest hemmelig nivå vet de hva det handler om. Derfor er det ikke noe synd på dem heller.

Til minne om en av rockens frontfigurer så lenge som jeg har levd:

Først i løpet av kveldsnyhetene fikk jeg med meg at den 22. juli er en merkedato tilknyttet Utøya-massakren i 2011, men nå har jo John Michael “Ozzy” Osbourne valgt å forlate denne verden på den samme dato så det blir sikkert nevnt i samme åndedrag heretter. Spanske nyheter brukte faktisk noen minutter på å snakke om Utøya. Selv hadde jeg “glemt” hele greia, i den forstand at jeg koblet ikke dagen med begivenheten. Jeg har det jo travelt med å ordne mine egne affærer som immigrant i Spania (selv om nordmenn – og andre nordeuropèere – vanligvis ikke bruker dette ordet om seg selv), som i praksis betyr at man må registrere seg både her og der. Dette tar tid. Det skjer ikke i Villafranca heller; jeg må til Ponferrada, som er nærmeste “storby” (selv om den med sine cirka 63.000 innbyggere ikke er så stor at det gjør noe) for å melde meg både for politiets innvandringsseksjon og helse/sosialmyndighetene (man må ha et “europèisk helsekort” som blir utstedt av dem).

Hvem andre har glemt Utøya-massakren? På NRK.no nevnes det at overlevende etter begivenheten utsettes for hets på nettet og ellers – grove hatkommentarer var ordstillingen som ble brukt – fra såkalt innvandringskritiske individer og andre troll. Hvor går folks grenser? Jeg vet ikke svaret. Jeg har aldri skjønt greia. Det vi kaller normalt eksisterer inni en ramme som informasjonsteoretikere kaller Overton-vinduet — og det er alminnelig enighet om at dette “vinduet” har forskjøvet seg i en politisk høyreradikal retning siden internettet (og da særlig sosiale media) kom på banen. Per i dag regnes det som normalt å være “innvandringskritisk” uten at de har den minste fette peiling på hva de prater om. Det er jo en følelsesmessig basert posisjon som de ikke har ankommet via fornuftsargumenter. Det er følgelig ikke noe poeng i å prøve og “snakke fornuft” til disse menneskene. Hva kan man gjøre? Jeg vet ikke. Selv synes jeg det er passende å banke driten ut av dem, men det kan jeg jo ikke oppfordre noen til å gjøre, ikke engang meg selv, fordi – som alle vet – det verste av alt i denne verden er vold (unntatt når den begås av noen som “innvandringskritikerne” holder med).

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det finnes mange slags tanker om hva som ligger i begrepet ytringsfrihet. Rent juridisk sett handler det om at ingen kan utsettes for forfølgelse fra de politiske myndigheter – staten og regjeringen – bare på grunn av sine meninger. Verken noe mer eller noe mindre. Imidlertid finnes det også en mer “folkelig” oppfatning om at ytringsfrihet betyr at hvem som helst ustraffet kan si hva som helst, når og hvor det passer dem, men særlig på nettet. Jeg vet ikke hvorfor denne idèen har oppstått men jeg ser den manifestert mye oftere enn jeg liker. Også på denne bloggplattformen. (Foruten at jeg hører mye rart om sosiale media – som jeg ikke bruker selv – og alle informasjons-frihets-forkjemperne som mener det er et overgrep når noen ber dem passe kjeften sin.) Som jeg har nevnt tidligere har det vært en greie i Murcia, på det ganske lille stedet Torre Pacheco, her i Spania, som selvsagt har trukket med seg en mangefasettert debatt om både ytringsfrihet, forsamlingsrett og innvandringsskepsis. Vi kan bare konstatere at folk åpenbart har glemt hva Den andre verdenskrig handlet om (eller her i Spania, borgerkrigen). Det hele er ganske deprimerende, men ikke overraskende. De fleste mennesker er jo evneveike troll. De kan ingenting, vet ingenting, og er fullstendig blottet for perspektiv på de historiske begivenhetene som har skapt dagens samfunn. Imidlertid har de mange følelser. Så da så.

Vi avslutter med litt lett popmusikk fra det sene 1970-tallet (mens folk enda var folk).

Det man regner som “normal varme” om sommeren ligger noen grader høyere i Spania enn i Norge, også her i nord. Det blir tredve og vel så det på en normal dag, sånn at dette er noe folk tar på strak arm selv om de sukker og klager. Det er jo strengt tatt ingen som liker de høye tredvegradene, uansett hvor vant til dem de eventuelt måtte være. Men hvis du virkelig vil kalle frem geipen hos folk så er ordene du må si incendio forestal. Skogbrann. Det mest kostbare og farlige som skjer i Spania som “typisk sommerfenomen”. Alle retter seg opp i stolen og spisser ørene når temaet kommer opp. Det er lite sannsynlig – men ikke umulig – at det kan bli skogbrann i området der jeg bor, fordi det er jo ganske fuktig (for eksempel regnet det både i natt og i går natt) og man ser flere vingårder enn skogområder. Ingen er egentlig helt trygge noe sted i Spania når varmen setter inn, gjerne i kombinasjon med sterk vind, men det er mest i de tørre områdene i sør de er plaget med dette. For tiden pågår det en ganske stor brann nær byen Badajoz i delstaten Extremadura, men det er også flere små tilløp som kommer og går. Beredskapen er høy. Folk tar dette svært alvorlig.

De fleste som kommer til “mitt” sted om morgenen er enten trailersjåfører, anleggsarbeidere eller pilgrimer. Dessuten er Guardia Civil sine trafikkvoktere ofte innom for å hyle en rask kaffe før de legger ut på dagens patrulje. Jeg er jo et typisk morgenmenneske som liker å komme i gang med noe før dagslyset viser seg, men dette er definitivt ikke vanlig standard i Spania. Klokka må bli både ni og ti før butikkene åpner. Ikke som i Norge hvor syv etterhvert har blitt det vanlige. Siden holder de åpent til klokka to, før det kommer en tre timers siesta. Hva skal man tenke om dette? Tre timers lunsjpause? Jeg skulle likt å se det bli lagt frem under hovedforhandlingene om lønn og arbeidstid mellom LO og NHO. Herregud. Sånt er bare mulig fordi det er en historisk tradisjon som handler om å trekke inn i skyggen under den varmeste delen av dagen, så tar man det heller igjen med å holde på lenger utover kvelden. Imidlertid er det ganske lett å venne seg til det. Jeg kan ikke si at det er noe jeg går rundt og tenker særlig mye på, fordi siesta er en del av landskapet, så å si. Du bare tar det med et skuldertrekk. Det mest fornuftige er å enten gå hjem og sove et par timer, eller engasjere seg i en av de mange treretters “dagens meny” som tilbys av nesten alle serveringsstedene rundt her.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Du kan se når det er noe på nyhetene som engasjerer folk, fordi surret av stemmer stilner og alle snur seg mot den digre – seksti tommer? – skjermen som henger ved siden av utgangsdøra. Skogbrann er en sånn greie. Diverse politiske nyheter er noe annet. Før jeg reiste til Norge sist gang handlet det om “Caso Koldo” men nå er det “Caso Montoro” og opplegget er det samme: Folk misbruker høye politiske stillinger til å skaffe seg urettmessige pengebelønninger. Det er egentlig litt sprøtt at de tror – i gjerningsøyeblikket – at dette kommer til å gå bra. Herregud. Eller gjør det noen ganger det? I så fall er det mye grumsesnusk som foregår uten at det noensinne kommer frem, noe som ikke virker direkte usannsynlig, men det er svært lite gunstig for publikums generelle tillit to de politiske myndighetene, foruten selvsagt den alminnelige respekten for “lov og orden” ute i samfunnet. Hvorfor skal jeg være streit og ærlig når politikerne ikke eier noen skam overhodet? Det er faktisk et stort problem over hele verden når folk som “tjener penger” på alle slags snedige måter, uten noen nevneverdige skrupler i forhold til hva de gjør og ikke gjør, fremholdes som ledere, forbilder og inspirasjonskilder. Hva skal man liksom tenke om sånt? Jeg er ikke selv noen “konspirasjonstenker” men jeg kan jo godt se hvordan fantasiene om en allmektig og ondskapsfull elite oppstår — selv om det i praksis virker mest som noen temmelig talentløse amatørforbrytere når disse sakene rulles opp. De ender typisk med “noen års fengsel” pluss at de selvsagt “mister alt” og blir satt på økonomisk bar bakke etterpå. I praksis uføretrygd.

Men nå har dagslyset kommet og vi avslutter med denne hitsangen fra 1981:

Det var en reklame for et fjernsynsprogram som skal komme senere: Hvilken var din beste sommer? Diverse små klipp fra sendingen antyder at de henvender seg til “godt voksne” mennesker. Er ikke jeg en av dem? Jeg tror det. 62 år er jo en alder langt hinsides noe jeg har erfaring med fra før. Eller sagt på en annen måte: Det har vært mange sommere i mitt liv, uten at jeg vil fremholde noen av dem som bedre – mer spesielle, interessante eller hva det skal være – enn de andre. Hvordan kvalifiserer man sånt? Mitt instinktive svar er at den beste sommeren har ennå ikke vært. Eller mer praktisk formulert: Den beste sommeren er den jeg opplever akkurat nå. Fortiden er jo et filosofisk problematisk konsept, fordi det er svært usannsynlig at vi husker tingene korrekt. Vi “fargelegger” med all mulig slags ønsketenkning og det som verre er, mens det eksakte handlingsforløpet ikke engang er tilgjengelig informasjon mens det foregår, langt mindre i ettertid.

Det finnes noe som kalles naiv realisme. Begrepet kommer fra erkjennelsesteori (epistemologi) og handler kort fortalt om den svært alminnelige antagelsen at verden er slik som vi erfarer den gjennom sanseapparatet. Men dette stemmer jo mildt sagt ikke. Vi vet for eksempel at det vi kan se, høre, smake og så videre befinner seg på et spekter som fortaper seg i uendeligheten på begge sider av det lille området som er tilgjengelig for oss. Det stereoskopiske synet vi typisk finner hos mennesker regnes som den mest dominante av alle sansene – jevnfør til uttrykket “jeg tror på det jeg ser” – men samtidig må man jo være bra fette enfoldig for å ikke vite at det finnes lys som vi ikke kan se (og hvis vi kunne ha sett det ville verden ha fremstått som helt annerledes enn den gjør). Den naive realismen er sannsynligvis den mest utbredte blant alle “filosofiske verdenssyn” men det er – i beste fall – bare en omtrentlighet som er nyttig for våre fysiske utfordringer med å holde oss i live. skaffe mat og denslags. Dessuten er det noe seksuelt inne i bildet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Rekk opp hånda hvis du har erfart eller hørt om noen som “så fine ut” men som i praksis var helt jævlige å forholde seg til. Rekk opp den andre hånda også hvis du har hørt uttrykket “man skal ikke skue hunden på hårene”. Poenget er at det går rett og slett ikke an å feste noen slags blind tillit til “det man kan se” før man har ganske rikelig med andre slags data også. Alle oppdager dette etterhvert som de vokser til, men bare “de smarte” tar konsekvensene av erfaringene sine og endrer inngangsstrategi. De dumme fortsetter jo å gjøre de samme feilene omatt og omattatt. De lærer aldri. Dessuten er det noe med håp og tro som ofte kommer i spill når mennesker skal gjøre ting, forholde seg til hverandre, og så videre. Nevnte jeg ordet ønsketenkning? Nesten ingen har det vi kan kalle en vellykket fortid, men det er likevel vanlig å snakke om den som det var noen slags tapt gullalder da alt fungerte og tingene i livet stemte. Sånt er selvsagt bare tøys. men ikke desto mindre det normale. Hukommelsen har en tendens til å være temmelig selektiv. Vi har håp og ønsker for både fortiden og fremtiden, mens det eneste “livsøyeblikket” vi faktisk erfarer – og kan påvirke – er nåtiden.

Vi avslutter med litt – til saken relevant – fransk/spansk partymusikk: