Idioti – slik de fleste erfarer det i sine egne liv – er alltid basert i antagelser som senere viser seg å ikke stemme. Når man senere tenker det der var jævlig dumt kommer det som en følge av at man først tenkte – eller håpte – at det ville gå på en annen måte. Men så gikk det skeis. Sånt skjer hele tiden. C’est la vie. Spørsmålet er hva man kan lære av dette. Et velfungerende sinn bør kunne syntetisere prinsipielle sannheter ut fra personlig erfaringsmateriale, for senere bruk i lignende situasjoner, slik at man stiller bedre forberedt neste gang. Vi ønsker jo ikke å være en av kronidiotene; de som gjør de samme feilene om og om igjen, helt til det tar livet av dem.
Uavhengig av hva man ellers ønsker i livet er det best hvis man kan jobbe ut ifra et grunnlag av “fred, frihet og velstand”. Pluss-minus noen psykoer som får tenning av å skape eller oppsøke konflikter foretrekker nesten alle mennesker at ting er “ordnet” til en slik grad at de kan slappe av og nyte de delene av tilværelsen som fungerer bra for dem. Dette er imidlertid ingen naturlig tilstand. Hvis man for eksempel vandrer alene rundt i det ville med telt og sovepose i en måneds tid vil man oppleve at mesteparten av tiden går med til å skaffe mat og arrangere leirplassen sin. Dette er ikke et fremmed konsept for en gjennomsnittelig norsking. Selv om man ikke personlig praktiserer slikt er man i det minste litt orientert om diverse eventyrere som legger ut på vandringer i fjellheimen og denslags. Man kjenner noen. Man hører om ting. Lars Monsen er på fjernsynet og snakker om sitt liv som hund på tvers av Canada. Den typen ting.
Man har ikke råd til å være idiot hvis man ferdes alene i vill natur. For eksempel kan det å trå feil og skade ankelen sin balle på seg og bli et alvorlig problem. Et gnagsår kan gjøre deg ufør i praksis og selv om du har tid til å sitte stille og vente på bedring er det ikke sikkert været vil la deg være i fred. Faktisk er det bedre å regne med at det ikke vil gå din vei slik sett. Natt til i dag – 17. juli 2022 – kom det snø i de lokale fjellene rundt her hvor jeg bor. Riktignok ingen mengder å snakke om men nok til at det ville vært et problem hvis man lå fast noe sted oppi der. I en relativ verden er det bedre å befinne seg hjemme i en varm og tørr stue mens man filosoferer over konsekvensene av noe dumt man har gjort enn å ligge i telt med snø og minusgrader langt til fjells. Når det er kostbart å gjøre feil vil de fleste skjerpe seg av ren overlevelseslyst, mens når man ellers føler seg trygg og bekvem vil man kanskje fire på standardene. Poenget jeg skal frem til på denne omstendelige måten handler om relativisme, spesifikt om hva slags konsekvenser det trekker med seg når og hvis man bare laller rundt uten plan og strategi i en farlig verden. Alle de antagelser man gjør er basert i en slags følelse av trygghet som igjen kan vise seg å være basert i løgner og illusjoner.
Det finnes ingen plan som overlever sitt første møte med virkeligheten er en sannhet man bør bruke litt tid på å tenke gjennom. Det sier noe om kvalitetssikring av den type informasjon man baserer beslutningene sine i. Det sier noe om hvordan vi mennesker forholder oss til teori og praksis. Vi har idèer men vi vet ikke hvordan disse fungerer på dat praktiske plan, vi har bare en følelse av at “dette er sikkert smart” uten at vi strengt tatt vet dette. Problemet med virkeligheten er at den er ustabil, tvetydig, eksplosiv og uorganisert. Når lykken ofte er bedre enn forstanden skyldes dette treghet i materien mer enn fortjenestefull innsats. Man må legge ned like mye (eller lite) arbeid i å få frem et bra som et dårlig resultat og folk legger ofte ned en imponerende innsats for å få gjennomslag for prosjekter som ser direkte suicidale ut, men de reddes av sitt eget slurv og slaskeri. Hvis ting hadde gått etter plan ville de kanskje ikke engang ha overlevd så det er bedre at feilene fremkommer på et tidlig stadium. Det er dette som er den dypere meningen med begrepet “hell i uhell”: Fordi opplegget svikter nesten umiddelbart unngår man de enda verre konsekvensene som ville fulgt av en mer “avansert” form for oppføkkeri. Etter at en plan har gått i vasken tenker man kanskje at det der var ganske dumt men man vet kanskje ikke engang hvor heldig man egentlig var, fordi det ville vært mye verre hvis konsekvensene inntraff på et senere stadium.
