Selv har jeg ingen mening om Pride – opplegget interesserer meg ikke – men man hører jo så mye rart. På et ideologisk grunnlag støtter jeg enhver form for “frihetskamp” i forhold til hva jeg oppfatter som selvfølgelige rettigheter, men har ikke selv noen planer om verken å gå i demonstrasjonstog eller dra for og se på. Når det er sagt så opplever jeg en negativ reaksjon på ethvert forsøk på å begrense Pride-opptoget – eventuelt strømlinjeforme det i henhold til “familieverdier” – fordi dette har strengt tatt ingen andre noe med enn de som arrangerer greia, og de som deltar. Om de ønsker å gå i tog med “rumpa bar” så klarer jeg ærlig talt ikke å finne noen forargelse mot dette — og jeg tenker vel at de som har slike synspunkter fint bør klare å holde avstand til det de ikke liker, uansett på hvilket grunnlag den moralske panikken deres manifesterer seg. Politisk sett er det jo viktig at diverse marginaliserte grupper “finner sin egen stemme” og bruker den til å gi uttrykk for hvem de er og hva slags – rimelige – krav de har til åpenhet, aksept og slike ting.
Jeg er selv beryktet for å smelle til folk med flathånd i ansiktet – her har du lønn som fortjent for kjeften din – når de føler seg litt for trygge på at bakstreverske holdninger er akseptabelt å uttrykke i offentlighet, men jeg oppfordrer ingen til å gjøre som meg verken i teori eller praksis. Hellighet er på ingen måte min greie, men dersom jeg skulle holde noe hellig likevel, så måtte dette bli individets integritet. Det vil si enhver skapnings rett til å leve slik som de er, uansett hva dette måtte medfører i praksis, så lenge de ellers holder seg innenfor rammen for det rimelige og det lovlige. (Hvilket selvsagt åpner opp for en smule “fortolkning”, særlig når det gjelder hva som er “rimelig”, men det er heldigvis andre som tar seg av de praktiske aspektene av denne saken.) Hvorfor skal man for eksempel nekte folk å definere sin egen kjønnsidentitet slik de ønsker? Jeg har da vel faen ikke noe med å “mene” noe om andres seksualitet. På hvilken måte er det min sak? Livet har sannelig problemer nok i seg selv om ikke jeg også skal konstruere opp noe bare for å ha en greie og skrike om på nettet og ellers. Herregud. For noen jævla evneveike fjols. Men sånn er jo menneskene.
Sannsynligvis har jeg et veldig “konservativt utseende” fordi jeg opplever ikke uofte at diverse nazislyngler tar kontakt og prøver å etablere en samtale. Hvilket i seg selv ikke er noe problem så lenge de klarer å styre seg. Det er jo ikke folks meninger som er problemet. De kan mene hva fanden de vil for meg. Det driter jeg loddrett i. Kulturkræsjen oppstår ikke før de prøver å “rekruttere” meg til opplegget sitt, si for eksempel en dialektisk diskurs hvor formålet er konstruksjon og vedlikehold av diverse fordomsmateriale. Du vet. Muslimer ødelegger Europa og den typen ting. Homser er en trussel mot samfunnets kjerneverdier og det ene med det andre. Jeg kjenner jo personlig både muslimer, homser og det som verre er, uten at jeg noensinne har vært i stand til å oppfatte dem som noe annet enn individer som har rett til å “være seg selv” uten noen innblanding fra min side. Er de alle sympatiske? Nei selvsagt ikke. Det finnes drittsekker overalt, uten hensyn til hva de ellers måtte være. Alle vet dette. Men såfremt de ikke “limer seg på deg” og insisterer på at jeg må forholde meg til dem, i strid med mine egne ønsker, så kan du godt si at min toleranse er stor. Og selv når toleransen møter sine grenser er det som regel ikke verre enn at jeg bare kan gå min vei, se i en annen retning, og så videre. Jeg mener, selve konseptet toleranse handler jo om å “tåle sånt som man ikke liker” men ellers ikke har noe med.
Det verste jeg vet er “bekymrede typer” som er fulle av meninger om hva andre bør være, hvordan de skal kle seg, gå, stå, og ellers oppføre seg. Hva er greia? Hvis du har et problem med noen kan du jo bare holde avstand til dem. Sånt er som regel eminent praktisk gjennomførbart til enhver tid og under enhver omstendighet. Det ville være en grov løgn å si at jeg “liker alle mennesker”. Sannheten er at jeg liker nesten ingen – mennesker er i det store og hele idioter – men jeg kan tolerere omtrent hva som helst. Dessuten praktiserer jeg høflighet enten folk “fortjener” dette eller ikke — fordi det handler jo ikke om dem, men om meg selv. Hva slags standarder har jeg? Dette viser seg i atferden. Jeg driver ikke med “følelser” og denslags. Det er for barn og evneveike fjols. Moralske prinsipper befinner seg på en strategisk plattform som forblir uforandret uansett hva slags politiske vindretninger jeg ellers måtte bli utsatt for. Hvis man må dykke helt ned i følelseslivet for å navigere seg gjennom livets mange detaljer er man jo i praksis bare et dyr. Jeg har null respekt for sånt. Eller for å si det på en annen måte: Å “respektere alle” er matematisk sett det samme som å ikke respektere noen. Folk må være respektable før de fortjener å bli respektert. Det ene følger logisk fra det andre. Formell omgangstone og det vi kaller “vanlig folkeskikk” er noe annet. Det handler om smidig avvikling av diverse sosiale forviklinger som oppstår. Så kan man siden lure på hvorfor jeg aldri opplever “problemer med politiet” og den typen ting. Kanskje det finnes noen slags sammenheng der? Men det får bli en annen historie for en annen dag.
Her og nå setter vi strek med litt “hvit britisk funk” fra 80-tallet: