Det er vanskelig å forklare at de papirlappene folk står med i hånden er ikke penger, det er papirvaluta, eller valutapapirer, rent teknisk sett er de vel gjeldsbrev, mens det vi kaller penger for det meste bare eksisterer i en slags åndelig forstand. Noe like under femti milliarder kroner eksisterer i form av valuta, omtrent halvparten av dette er tusenlapper og noe over ti prosent er skillemynt. Med andre ord, mindre enn ti tusen kroner per norsk innbygger eksisterer som “fysiske penger”. Mesteparten av alt som står skrevet opp som verdier i offentlige registre og ellers utmåles i så og så mange norske kroner, som er en flytende valuta i den forstand at den er ikke forankret i noen fast standard, for eksempel så og så mange gram gull, men den norske kronens verdi og gyldighet som betalingsmiddel garanteres av Norges Bank, som eies av staten, og alle vet at staten er rik som faen så dette går så det griner.
https://www.norges-bank.no/bankplassen/arkiv/2019/hvordan-skapes-penger/
Bransjeforeningen for norske eiendomsmeglere kalles Eiendom Norge og de anslår at den samlede verdien av norsk eiendomsmasse er i samme størrelsesorden som Oljefondet (henholdsvis 10,3 og 11,6 tusen milliarder) mens gjeldsandelen av dette er på under førti prosent så slik sett er det en “solid økonomi”. I tillegg finnes gud-vet-hva av regnskapsførte aktiva i bedrifter og et betydelig ressursgrunnlag for alskens vekst i industri og andre næringer. Hvordan vi enn snur og vender på det er det vanskelig å si annet enn at Norge er et rikt land … bortsett fra at mange ikke opplever det slik. Fra deres synsvinkel består hverdagen av et evig slit for å få endene til å møtes. Dette ser vi reflektert i begrepet “brutto finansiell husholdningsformue” hvor Norge befinner seg på samme relative nivå som Slovenia, Hellas og Estland, langt bak våre naboland Sverige og Danmark. I tillegg har vi en mye høyere gjeldsgrad enn de to, slik at “netto finansiell husholdningsformue” blir omtrent fem ganger så høy i de to nevnte landene. Vekst i gjeld regnes ikke som et problem så lenge boligmarkedet fortsetter å stige, men hvor høyt kan det egentlig stige? Noe av svaret ligger i befolkningsvekst. (Ethvert gjennomsnittlig livsløp i “den vestlige verden” representerer økonomisk aktivitet som forbruker og skattebetaler i størrelsesorden hundre millioner kroner per hode.) Demografisk vekst vil medføre okt etterspørsel etter alle typer varer, ikke minst boliger, og klimaproblemene i sør gjør at vi må regne med en dobling i norsk folketall over de neste femti år, i form av klimaflyktninger som i det minste for deler av året vil måtte trekke nordover for å i det hele tatt overleve de varmeste månedene. Hvordan dette vil utspille seg i praksis gjenstår imidlertid å se, men så lenge Norge har såpass sterk befolkningsvekst er det liten grunn til å bekymre seg for at boligmarkedet skal kollapse.
Din ungdom er gitt deg til odel og eie sier sangen, men det er ikke sant. Det ligner mer på en tidsbegrenset leasingkontrakt. Det er noe variabelt i forhold til individuelle personegenskaper men alle starter med et kvantum livskraft som man kan skalte og valte med som man lyster. Noen er “eksplosive”. De brenner veldig sterkt en stund og imponerer alle mens det står på men de varer ikke særlig lenge. Andre er mer på det jevne og bruker kreftene sine på normalt vis, slik at de står i jobb jevnt og trutt over omtrent førti år før de pensjonerer seg og tilbringer noe tid på denne måten før de til sist takker av. Variasjonene er store blant folk men til sist går det uansett samme vei med oss alle. Vi kan si noe om det men vi kan også la være. Det blir uansett bare svada for det er ingen som vet hva dette “betyr”. Vi skal her og nå bare fastslå at det er mest lønnsomt for staten hvis man holder seg frisk, lever lenge og jobber mesteparten av livet, hvilket som regel også er hva folk selv ønsker. “Fortsatt liv” er det overlegent mest populære alternativet blant alle aldersgrupper, i den grad de føler at dette er noe realistisk valg. Selv de som sterkt og ofte føler at dette livet i denne verden må være noen slags straff tenderer mot å foretrekke “fortsatt liv” hver gang de har muligheten til å velge noe annet. Ungdommen kommer og går men livet består. Din ungdom er et dikt av Arne Paasche Aasen som jeg kan huske representerte en av mange konflikter med lærerstanden som jeg hadde i løpet av skoleårene mine. Jeg vet ikke til hvilken grad diktanalyse fortsatt er noe man driver med i norskundervisningen, men sånt er ikke enkelt hvis man av natur er rasjonalist og sterkt føler at “ungdommer” er slike som verken er barn eller voksne, de er noen jævler som plager alle andre med alt det faenskapet de finner på. Etterhvert ble jeg imidlertid ungdom selv og derfor vesentlig mye mindre rasjonell på alle måter, men dette visste jeg ikke mens jeg ennå var en førpubertil jypling som labbet rundt på hjerneloftet med alt for store sko.
