Bildet ovenfor kunne godt fungert som coverfoto for en film kalt Zombie Apocalypse 4 med undertittelel The Flood Zone eller noe. Man ser en – typisk for slike filmer – sammensatt gruppe av individer som vandrer gjennom restene av det som en gang var noens verden mens de speider vaktomt fra side til side. Men bildet er fra Valencia for to dager siden. Det har jo oppstått en “situasjon” der etter at et helt årsforbruk av regn falt på bare åtte timer. De materielle ødeleggelsene er på en absurd skala og dødstallene er foreløpig ukjente, men “minst to hundre” virker som et rimelig anslag. De er forsåvidt vant til intense høststormer i regionen, men ingen har sett noe slikt før. Hundreårsflom? Tusenårsflom? Der er sånne ord man hører etterpå, men klimaforskere bare trekker på skuldrene. Det er sånn ting blir når temperaturen øker. Alt blir mye mer intenst. Mer dramatisk. Villere, våtere og på alle måter verre. Dette har vi visst lenge.
Grovt sett har Spania middelhavsklima i sør, atlanterhavsklima i nord, og i midten ligger høysletten La Mancha. Jeg vet ikke mye om meteorologi, men jeg innbiller meg at denne konfigurasjonen genererer mye interessant vær selv under det som pleide å være normale forhold. La oss si før år 2000. Tallet er jo en veldig beleilig delestrek for så mye. Selv befant jeg meg faktisk i Spania da kalenderen skiftet tusentall. Jeg bodde i Castelldefels, en “strandby” like sør for Barcelona, og jeg husker at ved et tidspunkt var det et helvetes uvær som blant annet la svære skogområder i Sør-Frankrike helt flate. Alle som kunne svinge en motorsag og hadde litt ledig tid ble hyret inn for å rydde opp i mannskiten. Bildene på diverse nyhetssendinger så helt uvirkelige ut. Noe senere kjørte jeg gjennom området, men da var oppryddingsjobben for det meste over. Greia er så vidt jeg har skjønt at kaldere luft fra nord møter varmere luft fra sør for å avvikle dramaet sitt der på himmelen. Der er tildels mye skriking og store fakter. Sånt skjer i denne regionen, men nå skjer det på en veldig insisterende måte. Noen har tuklet med volumknappen sånn at nå spiller dette anlegget drithøyt. Man må holde seg for ørene og da er det ikke noe gøy lenger. Festen har begynt å gjøre vondt.
Hva virker motiverende – og i hvilken retning – når man er midt i en prosess med å flytte til Spania? Jeg hadde uansett ingen planer om å havne i Sør-Spania – blant annet på grunn av den ustabile vannsituasjonen, men også fordi det blir så fette varmt der om sommeren at det er ulevelig for sånne som meg – fordi jeg er jo definitivt en atlanterhavsmann. Det er det som er mitt Mare Nostrum. Jeg har aldri vært særlig begeistret for Middelhavet. Eller rettere sagt, den typen klima fungerer bare for meg om vinteren. Du vet. Helvete er et varmt sted. Kulda kan man jo kle seg mot, fyre i peisen og det ene med det andre, men når det er hetebølge må man bare søke dekning på et noenlunde kjølig sted så godt man kan, mens man passer på å få i seg nok vann. Det er blant annet derfor de har så mange hus med opptil meteren tykke vegger av adobe – og bare ganske få, små vinduer – i Spanias sørlige regioner. Det isolerer mot varmen. Tanken er mer å bygge en kunstig grotte enn et “hus” i sin egentlige forstand. Når varmen står på som verst må man jo bare gjemme seg på et halvmørkt sted som sola ikke kan nå. Hele opplegget med siesta har tradisjonelt sett handlet om at det er totalt galimatias å jobbe utendørs under døgnets varmeste timer så man kan like så godt ta en lang lunch og få seg litt søvn etterpå sånn at man er sprek før kvelden kommer, for da blir det “middag” – la cena – klokka ti eller deromkring. Du vet. Godt og vel etter solnedgang. Så sitter man siden og pjaller utover natten. Typisk spansk atferd.
Nordområdene i Spania – Galicia, Asturias, Cantabria, Baskerland – er ganske dramatisk forskjellig fra det folk i Norge typisk assosierer med Eviva España, som har en tendens til å kretse rundt sørområdene, særlig Alicante, Benidorm og der. Eventuelt Kanariøyene, som også er en sterk kandidat til tittelen “nordmenns mest spanske preferanse”. Mange drar til Madrid – som ligger så å si pang smakk midt i landet og har alt man kan forlange fra en storby – men nesten ingen vanker langs nordkysten. Det eneste unntaket som umiddelbart faller meg inn er kulturbyen Bilbao, som er nesten like hipp som Barcelona sånn sett. Dessuten er det jo alltid en antall mennesker som vil oppleve den gamle pilgrimsleden Camino de Santiago som foregår i nord. De bruker vel et par uker på å spasere fra øst til vest, gjennom et antall alternative ruter som er lagt opp for dem. En god del av husene som ligger ute for salg i regionen reklamerer med at de “ligger langs Camino de Santiago” og egner seg for å bygge pilgrimshotell eller noe. Det har imidlertid ikke jeg tenkt å gjøre. Herregud. Det verste jeg vet er sånne steder som har stort gjennomtrekk av diverse folk med diverse motiver. Jeg ser etter et sted hvor “tiden står stille” — som definitivt er et fordelaktig arrangement i min alder.
Hva som skjer videre i Valencia og områdene rundt er uklart. Foreløpig må vi vel snakke om en sjokktilstand. Mange ble tatt av vannmassene, men enda mange flere har mistet alt de hadde. Huset med alt sitt innhold og alle eiendeler — og det skjedde brått, på bare noen få timer. “De som gikk for å flytte bilen og aldri kom tilbake” er en egen kategori som det snakkes mye om. Vannet steg så raskt at det er snarere regelen enn unntaket at folk ble fanget der de befant seg da regnet kom, særlig i sine egne hus, hvor vannet sto opp til andre etasje før de visste ordet av det. Mange ble fanget i bilen som så siden ble tatt av vannet og slengt rundt som en annen barkebåt. De finner lik i mange henslengte biler. Hva skal man tenke? Livets siste minutter kan jo være ganske skrekkelige for ganske mange. Dette ser ut som en “Katrina” klasse av katastrofe, som helt sikkert vil medføre et drastisk prisfall på eiendommer i regionen La Valenciana, uten at jeg kan si det frister. Jeg har aldri vært glad i å plassere meg på steder hvor man kan komme i veien for store vannmasser, vulkanske utbrudd og den typen ting. Det er for eksempel fullstendig fette uaktuelt å noensinne bosette seg i et område som ligger rett nedenfor en stor demning. Jeg har ikke så stor tro på menneskenes evne til å bygge solide strukturer. Herregud. Og fjellsider hvor det er realistisk å anta at det kan gå ras? Glem det. Hvem plasserer seg i veien for “naturens raseri” hvis det kan unngås?
Det er temmelig kjedsommelig å gjenta i eininga at vi må gjennomføre en drastisk omlegging av hele menneskehetens materielle kultur hvis vi skal være fortsatt levedyktige som art — og det bør helst skje litt faderlig fort. Det aller viktigste er at energiforbruket må ned over hele linja. Grønn energi er en illusjon, eller rettere sagt, en mindre direkte skadelig form for energibruk, men det er ikke desto mindre en fremføring av tanken om å “beherske naturen”. Grove tvangsmidler er nødvendig ved dette tidspunkt, fordi dette kommer definitivt ikke til å skje “av seg selv”. Da tenker jeg på sånt som å øke literprisen på fossilt drivstoff med minst hundre kroner, smelle et par hundre prosent skatt på toppen av alle produkter som på noe vis benytter plast, totalforby betong og den typen ting. Strømkvote er veien å gå. En ganske lav en, for en ganske lav pris, men så følger perverse priser hvis man går høyere, uansett av hvilken grunn. Få flest mulig over på et – tungt subsidiert – program for selvstendig produksjon av den nødvendige husholdningsstrømmen via solceller. Bygg ned komforten for alle typer veitrafikk, samtidig som man dumper kollektivprisene ned mot null. Gi offentlig støtte til de som ønsker å etablere lokal matvareproduksjon, aktiviteter som gjør bygdene attraktive som tilflyttingssteder for barnefamilier og den typen ting. Vi må uansett finne en ny slags balanse i en type “landsbyøkonomi” som ligner litt på middelalderens, bare at vi har bedre teknologi. Færre byer og mer spredt befolkningsstruktur, med fokus på lokal matvareforsyning. På den juridiske siden må vi så snart som mulig avskaffe prinsippet om “deleierskap med begrenset ansvarsrett” — i praksis aksjeselskapet som organisasjonsform. Noen må alltid stå til ansvar for alt et firma gjør, med all sin eiendom og alt hva det ellers måtte innebære, for eksempel strafferettslig. Forøvrig må hele konseptet med “fortjeneste” fjernes totalt. Det skal ikke gå an å “tjene penger”. Dette er jo selve ondets rot. Alt det gale folk gjør for penger. Vi kan velge en styrt avvikling av mannskiten – en perestroika om du vil – eller vi kan vente til Valenciaflom er noe vi ser minst en gang i uka et eller annet sted i verden. Valget er – inntil videre – fritt. Lykke til.